Straffeformene Flashcards
Hva er de sentrale hensyn ved vurderingen av
Hvilke type straff som benyttes, påvirkes bl.a. av rådende samfunnsstrukturer, tilgjengelige økonomiske ressurser og aktuelle kriminalitetsproblemer. Straffeformene er i § 29 angitt i fengsel, forvaring, samfunnsstraff, ungdomsstraff, bot og rettighetstap. I § 30 er det angitt andre strafferettslige reaksjoner – de har ikke samme bakoverskuende hensyn, og er ikke egnet for å markere klanderverdigheten av handlingen. De har et fremoverskuende perspektiv.
Som sentrale hensyn ved vurderingen av om noe skal være straff eller ikke, pekes det på hvor inngripende reaksjonen er, hva den tradisjonelt er betegnet som, reaksjonens formål og om den for øvrig har trekk som er typisk for straffen. Det legges også vekt på om reaksjonen oppleves som straff av dem som utsetter for den.
FFS har et noe annet prinsipielt utgangspunkt. For at en reaksjon skal være straff, må det sentrale formål være å formidle en offentlig, formalisert klander for en begått forbrytelse.
Om fengsel som straff og spillerom
Etter § 31 (1) kan fengselsstraff idømmes når dette er bestemt i det straffebudet forbrytelsen gjelder. Fengsels-straffen skal etter § 31 (3) fastsettes til en bestemt lengde, innenfor den aktuelle strafferammen. Fengselsstraff kan i norsk rett aldri idømmes for mer enn 30 år. En særlig begrensning for fengselsstraffen angis i § 33. Den som var under 18 år på handlingstidspunktet, kan bare idømmes ubetinget fengselsstraff når det er «særlig påkrevd».
En annen viktig begrensning på bruken av fengselsstraff er muligheten til å gi «betinget fengsel». Etter § 34 kan domstolen bestemme at fullbyrdingen av fengselsstraff som eneste reaksjon helt eller delvis skal utsettes i en prøve-tid på i alminnelighet 2 år. Når vilkårene for straffeskjerpelse for gjentagelse er oppfylt, og i andre særlige tilfeller, kan det settes en prøvetid inntil 5 år. Grunnvilkåret for idømmelse av en betinget dom er etter § 34 (3) at den dom-felte ikke begår ny straffbar handling i prøvetiden. I tillegg kan retten fastsette særvilkår etter §§ 35-37.
HR-2019-1643-A viser hvor stort spillerom Høyesterett har. Saken omhandler en 46 år gammel kvinne som hadde et tungt rusproblem hele sitt voksne liv. Hun tok imot nesten 10 kg amfetamin. I tingretten ble hun dømt til 7 år og 6 måneders ubetinget fengsel. I Høyesterett fikk kvinnen 6 års betinget fengsel. Begrunnelsen var at hun var i en usedvanlig og ekstraordinær positiv utvikling. Hun hadde vært rusfri i en lengre periode og hadde fått et bedre sosialt nettverk utenfor rusmiljøet. Det hadde plutselig åpnet seg en ny mulighet i livet, som ubetinget fengsel kunne ødelegge - defensivt. Ved å si 6 år får retten uansett kommunisert at de ser alvorlig på gjerningen.
Hva er utgangspunktene og særlig aktualitet for samfunnstraff?
Samfunnsstraff er særlig aktuelt når det kommer til vinningsforbrytelser, i hvert fall hvis det ikke er tale om særlig store beløp. I tråd med intensjonene til lovgiver om å unngå fengselsstraffen, har man forsøkt å erstatte det med samfunnsstraff.
Utgangspunktet er at samfunnsstraff kan idømmes i stedet for fengselsstraff, noe som betyr at den bare kan i-dømmes der straffebudet gir hjemmel for fengselsstraff. Det må altså være tale om en ganske alvorlig handling, fordi samfunnsstraffen er opprettet for å erstatte fengsel og ikke f.eks. bot. Som det fremgår av bokstav a, kan reaksjonen i utgangspunktet bare benyttes når «det ellers ikke ville ha blitt dømt strengere straff enn fengsel i 1 år».
Hva er det sentrale ved ungdomsstraff?
Ungdomsstraff (strl. kapittel 9) ble innført i januar 2012, og trådte i kraft først 1. juli 2014. Med innføringen har man ønsket ytterligere å begrense bruken av fengsel for barn som har begått «alvorlig eller gjentatt kriminalitet». Etter konfliktrådsloven § 22 skal ungdomsstraff bestå av tre momenter: (1) gjennomføring av et ungdomsstormøte, (2) utarbeidelse av en individuell ungdomsplan, og (3) oppfølgning.
Vilkårene for ungdomsstraff angis i § 52 a bokstav a-d. (1) Det kreves at personen ikke var fylt 18 år på handlings-tidspunktet, (2) at gjerningspersonen har begått «gjentatt eller alvorlig kriminalitet». Som «alvorlig kriminalitet» regnes normalt forbrytelser med en strafferamme på minst tre år. (3) Gjerningspersonen må samtykke og ha bosted i Norge, og (4) man må ta «hensyn til at straffens formål ikke med tyngde taler mot en reaksjon i frihet». Hvis det er for alvorlige handlinger kan ikke ungdomsstraff benyttes, pga. strafferettens klander- og skyldkommuniserende funksjon. Må ha sterkere grunner for å la være å bruke samfunnsstraff sml. ungdomsstraff, jf. «tyngde».
Særlig drap og alvorlige seksualforbrytelser vil normalt føre til at det idømmes fengsel
Hva er det sentrale ved rettighetstap?
Rettighetstap som straff (strl. kapittel 10) forekommer i tre former: (1) Tap av stilling eller rett til å utøve en virksomhet, (2) kontaktforbud, og (3) å ta fra noen statsborgerskapet. Rettighetstap skal hindre gjerningspersonen fra å foreta visse handlinger, nyte visse rettigheter eller å utøve en virksomhet i fremtiden.
Hva er hovedskillet mellom straff of andre strafferettslige reaksjoner?
Strl. § 29 er den generelle katalogen av strafformer, mens § 30 lister opp andre strafferettslige reaksjoner. Til forskjell fra § 29 har ikke straffesanksjonene i § 30 det samme bakoverskuende blikket som skal markere klander. Reaksjonene i § 30 er adekvate å ilegge i straffeprosessuell sammenheng, men de tjener ikke til å fortelle noe hvor klanderverdig handlingen var. Reaksjonene handler typisk om mer fremoverskuende hensyn som f.eks. gjenoppretting etter ran (inndragning).
Disse reaksjonene har det til felles at de ikke tar sikte på å formidle klander, slik straffen gjør. En forbrytelse kan også utløse en rekke ikke-strafferettslige reaksjoner av sivilrettslig og offentligrettslig art. Blant de sivilrettslige reaksjon-ene, er særlig erstatning og oppreisning viktige. Forarbeidene fremhever to kriterier for å definere en reaksjon som strafferettslig: (1) At reaksjonen ilegges «som en følge av at det (minst) er begått et lovbrudd», og (2) at reaksjonen ilegges «etter straffeprosesslovens regler».
typiske strafferettslige reaksjoner:
- påtaleunnlatelse
- straffutmålingsutsettelse og straffutmålingsfrafall
- overføring til konfliktråd
- andre strafferettslige reaksjoner, herunder overføring til tvungen psykisk helsevern, tvungen omsorg, tap av rettiheter til å kjøre motorvogn etc
