Seminaroppgave 11 Flashcards
Spørsmål 1, om gvilke grunnlovfestede, menneskerettslige og prinsipielle utgangspunkt og skranker gjelder for straffene for unge lovbrytere.
Hva kan vi si generelt om straffens begrunnelse overfor barn?
De siste årene har lovgiver hatt et økt fokus på diskusjonene knyttet til straff av barn, og de særlig negative følgene dette kan medføre. Med barn menes i denne konteksten personer mellom 15 og 18, ettersom barn under den kriminelle lavalderen på 15 år ikke straffes, jf. strl. § 20 a). Det er også en forutsetning at barnet er tilregnelig, se strl. § 20.
Barnets begrensede evne til å forutse konsekvensene av sine handlinger. Dermed har heller ikke barnet like lett for å la seg påvirke av en straffetrussel, hvilket klart svekker hensynet til allmennprevensjon, jf. NOU 2008:15 side 23. Denne effekten reduserer altså den avskrekkende siden av straffebudet – hvilket kan resultere i at straff av barn fremstår som urimelig og lite rettferdig.
De individualpreventive hensynene gjør seg tvert imot sterkt gjeldende under straffutmålingen overfor unge lovbrytere. I ungdomstiden er barnet særlig sårbart, da det er i ferd med å etablere grunnlaget for den videre livsførsel. Dette innebærer bl.a. å lære seg god samhandling med andre mennesker og ellers forståelsen av handlinger og deres konsekvenser. Det kan dermed være svært problematisk å ilegge barn fengselsstraff.
Spørsmål 1, om gvilke grunnlovfestede, menneskerettslige og prinsipielle utgangspunkt og skranker gjelder for straffene for unge lovbrytere.
Om straff av barn og skyld
Utgangspunktene er de samme som gjelder for strafferetten ellers. Skyldprinsippet. Utgangspunktet: når man er over 15 år, har man etter lovgivers mening evne til å ta ansvar og bære skyld for sine handlinger – bli gjenstand for strafferettslige reaksjoner. Barn skal imidlertid fortsatt gjennom en modningsprosess selv om de har fylt 15 år. Særlig perioden fra 15 til 18 år blir regnet som en viktig utviklingsperiode da man enda ikke har nådd den fulle kognitive og moralske modningen og erfaringen som man trenger for å gjøre riktige handlingsvalg og ha innsikt i handlingsmåter og konsekvensene av dem. Moderert skyldprinsipp – det er kanskje ikke det samme grunnlaget for skyld som ved voksene lovbrytere. Ut fra et skyldsynspunkt fortjener barn mindre klander enn voksene.
Spørsmål 1, om gvilke grunnlovfestede, menneskerettslige og prinsipielle utgangspunkt og skranker gjelder for straffene for unge lovbrytere.
Om effekt av straff overfor barn
Strafferetten skal ikke virke destruktivt og ødelegge. Strafferetten er et virkemiddel for å strukturere samfunnet og gi normer. Ville vært kontraproduktivt om strafferetten som sådan i for stor grad bidro ti lå undergrave de individrettighetene og frihetstankene som strafferetten selv er bygd på. Må tenke nøye på hvilke konsekvenser straff har her.
I barneårene er man i rask utvikling, og man påvirkes i stor grad av miljøet rundt seg. Vi vet at endel reaksjoner vil ha en negativ virkning på barn. Dette gjelder særlig fengselsstraff (historiske grunner for at dette ikke er bra for barn – forbryterskole) og forvaringsstraff. Å sette et barn i fengsel vil være en svært inngripende reaksjon, ettersom barnet da mister kontakt med sin sosiale krets og skolen, og plasseres inn i et røft miljø med eldre kriminelle mennesker. I en så sårbar posisjon som barn er i, vil det å bli tatt ut av samfunnet, bort fra skole, omgangskretser, familie o.l. og plassert i et lukket miljø med eldre og kriminelle, kan ha en veldig sterk og negativ påvirkning på barn. Dette er grunnen til at lovgiver i ønsker å unngå bruk av fengselsstraff for barn, så langt det lar seg gjøre.
Et viktig synspunkt er at det finnes mer konstruktive måter å møte barn på. At an ikke prøvr å begrense innflytelsen av straffer på negativt vis; man forsøker å ha en mer konstruktiv tilnærming til barnet – rehabilitering. En mer flytende grense mellom straff og hjelp, f.eks. ungdomsstraff og samfunnsstraff – prøver å underbygge de mulighetene og potensialet som finnes i hvert enkelt barn – ny positiv vei i livet.
Begrensninger er også viktig for å flytte fokuset fra at vi bare skal reagere mot barn, til andre tiltak – skole, helsevesen, o.l.: at vi har et ansvar for barn – bygge opp under dem. Både i og utenfor strafferetten. Nordisk: prøver å holde igjen på straffen.
Barn pådrar seg mindre skyld gjennom sine handlinger + potensielt desktruktive konsekvenser ved feilinngrep, og potensiela ved riktig inngrep.
Grunnlovfestede, menneskerettslige og/eller prinsipielle utgangspunkt og skranker for straffene for lovbrytere under 18 år. Litt generelt
Mange av bestemmelsene i Grunnloven, samt menneskerettslige regler gjelder både for voksne og barn, blant annet forbudet mot dødsstraff og tortur. Selv om det er generelle rettigheter vil man lettere konstatere brudd på dem, dersom offeret er et barn.
Det er også en rekke regler som er særskilte for barn, og som nettopp er tilsiktet å gi barn et ytterliggere vern utover disse generelle rettighetene. Både menneskerettigheter i Grunnloven og konvensjoner som særlig gjelder barns rettigheter – barnekonvensjonen og hensynet til barnets beste.
Når det gjelder grunnlovfestede skranker for straffereaksjoner mot barn, er den mest sentrale bestemmelsen i Grunnloven § 104. . Det følger av bestemmelsens andre ledd at «ved handlinger og avgjørelser som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn» (min kursivering). Dette innebærer at hensynet til barnets beste skal gjennomsyre all offentlig myndighetsutøvelse som påvirker barn. Derfor vil hensynet også være styrende ved straffutmåling der domfelte er under 18 år. Hva som er barnets beste i den aktuelle saken, vil bero på en konkret helhetsvurdering av barnets situasjon og tilstand.
De menneskerettslige skrankene av særlig relevans er art. 3, 37 og 40 i FNs barnekonvensjon. Norge er tilsluttet FNs barnekonvensjon og er dermed rettslig forpliktet til å følge denne.
Art. 3 nr. 1 fastslår, som Grl. § 104, at barnets beste skal være det grunnleggende hensyn ved alle avgjørelser som berører barn. Art. 37 fastsetter at partene skal sikre at «pågripelse, frihetsberøvelse eller fengsling av barn skal skje på lovlig måte og skal bare benyttes som en siste utvei for et kortest mulig tidsrom». Det følger videre av bestemmelsen at dersom et barn frihetsberøves, skal «barnets behov i forhold til dets alder» hensyntas. Art. 37 fastsetter altså en rekke prosessuelle garantier, og gir uttrykk for at det skal være en høy terskel for at barn utsettes for frihetsberøvelse og fengsling. Dette gir seg uttrykk i blant annet strl. § 33, som fremstillingen nedenfor vil illustrere.
Art. 40 stiller videre en rekke konkrete vilkår til hvordan barn skal behandles i saker om straff, blant annet at landene skal fastsette en kriminell lavalder jf. punkt 3 bokstav a og at statene må ha reelle alternativer til fengselsstraff for barn i rettssystemet. Det skal også særlig tas hensyn til å fremme barnets «reintegrering» jf. punkt 1.
Se Rt. 2010 s. 1313 der HR gir en gjennomgang av det menneskerettslige regelverket.
De ovenstående bestemmelsene i Grunnloven og FNs barnekonvensjon legger opp til konkrete skjønnsmessige vurderinger av hva som vil være det beste for barnet i en situasjon der straff skal idømmes. Rehabiliterende og individualpreventive hensyn vil i enda større grad gjøre seg gjeldende her sammenlignet med i straffesaker mot voksne.
Spørsmål 2 om straffereaksjoner for unge som utfører vold og vinningsforbrytelser. Overordnet om fengselsstraff.
Volds- og vinningsforbrytelser reguleres i henholdsvis straffeloven kapittel 25 og kapittel 27, og de straffes gjennomgående med bot og/eller fengsel. Straffebudene nevner ingen andre straffeformer. Det følger imidlertid av de alminnelige bestemmelsene i strl. §§ 31-59 at domstolene i stedet for å idømme betinget fengsel, også kan velge å idømme betinget fengsel, forvaring, samfunnsstraff, ungdomsstraff, bot eller rettighetstap. Hva som velges, vil som nevnt bero på en konkret vurdering av straffens proporsjonalitet, samt en rekke andre hensyn. Når det er tale om straff av barn kommer som nevnt hensynet til barnets beste og ønsket om å holde barn ute av fengsel også inn og er styrende for vurderingen.
Balanse: sikringsplikt for borgerne – menneskene har rett til å ikke bli utsatt for gruppevoldtekt eller drapsforsøk. Det plikter staten å sikre. Kan tilsi at staten er forpliktet til å bruke fengselsstraff når det er alvorlig nok.
Strl. § 80 h) fastsetter at straffen kan settes under minstestraffen der lovbryteren er under 18 år, slik at der fengsel i utgangspunktet er minstestraffen, tvinges domstolene likevel aldri til å idømme ubetinget fengsel i disse tilfellene. Det er også en formildende omstendighet at lovbryteren var under 18 år, jf. strl. § 78 i), som får betydning både for lengden av reaksjonen men også for valget av reaksjon. Normalt sett ilegges en subsidiær fengselsstraff ved idømmelse av bot, men der personen er under 18 år gjøres ikke dette jf. strl. § 55 tredje ledd. Også dette viser at fengselsstraff i utgangspunktet ikke idømmes barn med mindre forbrytelsen er særskilt alvorlig.
Er i utgangspunktet bare to straffer: fengsel og bot. Ungdomsstraff og samfunnsstraff er en substitutt for fengselsstraff.
Spørsmål 2, om hvilke straffereaksjoner som generelt er aktuelle for barn og unge som utfører vinningslovbrudd og voldslovbrudd. Om samfunnstraff
En annen straffeform er samfunnsstraffen, og kan idømmes «i stedet for fengselsstraff» jf. strl. § 48. Denne regnes som mer følbar enn betinget fengsel, men mindre inngripende enn ubetinget fengsel. Dette er fordi ved samfunnsstraff sperres domfelte ikke inn, men det kreves at domfelte bruker tid og frihet på et konkret opplegg eller arbeid. Etter strl. § 48 er vilkårene for samfunnsstraff at «det ellers ikke ville ha blitt idømt strengere straff enn fengsel i 1 år», at «hensynet til straffens formål ikke taler mot en reaksjon i frihet» samt at lovbryter «samtykker» og har «bosted i Norge […]». Andre ledd fastsetter så at dersom lovbryteren er under 18 år, kan samfunnsstraff også kan idømmes der det ville blitt idømt strengere straff enn fengsel i 1 år. Ettersom denne straffen ikke innebærer innesperring, er det en aktuell straff for barn som har utført volds- og vinningskriminalitet av en viss alvorlighet.
Tiltalte i saken hadde begått seks ran – prinsipiell sak om fengselsstraff vs. samfunnsstraff for unge. Hadde hatt en positiv utvikling – rehabiliteringshensynet: vil ikke ødelegge den utviklingen, redd for hva som vil skje hvis man blir revet bort fra det. «særlig påkrevd»-vurdering.
Vær oppmerksom på bokstav a – i motsetning til § 52 a – «ikke ville ha blitt idømt straff med fengsel i lengre enn 1 år», så snakker man ikke om strafferamme, da er det den konkrete straffen. Når man skal ta stilling til om samfunnsstraff er anvendelig, må man først finne ut hva fengselsstraffen ville ha blitt for dette konkrete tilfellet (også oppgaveteknisk lur struktur).
Spørsmål 2, om hvilke straffereaksjoner som generelt er aktuelle for barn og unge som utfører vinningslovbrudd og voldslovbrudd. Om ungdomsstraff
En annen straff som kan benyttes, er ungdomsstraff. Dette er en relativt ny straffeform, og formålet med denne straffen er å spise ytterligere av bruken av ubetinget fengselstraff overfor barn. Ungdomsstraff er ment å være enda mer følbar straff enn samfunnsstraff og betinget fengselsstraff, og er kun aktuelt for lovbrytere under 18 år. Strl. § 52 a fastsetter at dette kan idømmes i stedet for fengselsstraff når lovbryteren var under 18 år, har «begått gjentatt eller alvorlig kriminalitet», «samtykker», har «bosted i Norge» og «hensynet til straffens formål ikke med tyngde taler mot en reaksjon i frihet». Dette siste vilkåret viser til formålet med straffen om å markere forbrytelsens klanderverdighet, og indikerer at domstolene skal strekke bruken av ungdomsstraff langt også for de alvorlige forbrytelsene. Hva betyr egt denne formuleringen i en konkret sak?
Går fra de aller groveste samfunnsstraff, så gått inn på det som ville vært fengselsstraff for en voksen. Kommer inn dette i § 33 om at det må være særlig påkrevd å putte et barn i fengsel, som igjen bygger på barnekonvensjonen og Grl.- § 104.
To eksempler på noe som ble for drøyt for HR.
- En gruppevoldtekt av en 14 år gammel jente. Der kunne man ikke bruke ungdomsstraff.
- Ikke gruppevoldtekt, men gjentatte forhold emd en 17 åring som hadde mye sex med en 13 åring. Det var innafor.
- Les dere opp på å finne ut hvor terskelen ligger.
Spørsmål 3. Aktuelle straffereaksjoner for den 17-årige jenta fra Bergen?
Jenta i saken har utført et ran, og strafferammen for dette er fengsel inntil 6 år, jf. strl. § 327. Det er ikke tale om en særskilt alvorlig forbrytelse, og forvaring er følgelig utelukket. Rettighetstap er heller ikke aktuelt. I tillegg er det tale om en forbrytelse med strafferamme på fengsel inntil 6 år, slik at det heller ikke er tale om en av de mindre alvorlige forbrytelsene. Bot er følgelig ikke aktuelt, særlig sett i lys av at dette har blitt gitt tidligere uten effekt. Straffene som gjenstår er følgelig fengsel, ungdomsstraff eller samfunnsstraff.
Det naturlige utgangspunktet er her fengsel etter strl. § 327. Det følger imidlertid at straffen kan settes til en mildere straffart der lovbryteren var under 18 år jf. strl. § 80 bokstav h). Dette peker i retning av at ungdomsstraff eller samfunnsstraff er mer aktuelle alternativer i det foreliggende tilfellet. Det foreligger heller ikke holdepunkter for at fengselsstraff er «særlig påkrevd», det er foreløpig ikke forsøkt å benytte samfunnsstraff eller ungdomsstraff, og det er ikke tale om en særskilt alvorlig straffbar handling. Også det at hun gjør det godt på skolen og idrett taler for at hun bør få en straff der hun ikke tas ut fra det normale miljøet. Fengsel er dermed ikke aktuelt i dette tilfellet.
Ungdomsstraff er aktuelt dersom lovbryteren har begått «gjentatt eller alvorlig kriminalitet». Begge deler er tilfellet i den aktuelle saken. Forarbeidene fastsetter at en strafferamme på 3 år og mer er alvorlig lovbrudd. Ran har strafferamme på 6 år og derfor alvorlig. De øvrige vilkår i strl. § 52 a er også oppfylt. Vurdere om samfunnsstraff eller ungdomsstraff er mest aktuelt. Ungdomsstraff, eller gå ned på samfunnsstraff? Målet med ungdomsstraffen er å spise nedre del av ubetinget fengsel, og de lengre samfunnsstraffene.
Hr-2016-1364-a: momenter ved om samfunnsstraff skal ilegges?
Rt 2010 s. 1313: da var ikke ungdomsstraff et alternativ. Omhandlet eldre person, flere som ranet, brukt våpen, fem ran ikke ett, men personen var ikke tidligere straffet.
Videre vil det kunne være aktuelt å dømme henne til samfunnsstraff. Vilkåret om at forbrytelsen ikke ville ha ført til fengsel i mer enn ett år har som nevnt et unntak for lovbrytere under 18 år. Videre vil vilkåret om «hensynet til straffens formål ikke taler mot en reaksjon i frihet» måtte anses som oppfylt ettersom det svært likelydende, men strengere vilkåret i § 40 om ungdomsstraff er oppfylt jf. ovenstående drøftelse.
Både ungdomsstraff og samfunnsstraff er dermed aktuelle straffer i foreliggende sak. Vilkår for de to straffereaksjonene er at jenten samtykker til dette. Dersom hun ikke samtykker er det eneste aktuelle alternativet fengsel; enten ubetinget eller betinget. Antagelig vil betinget fengsel i foreliggende sak være en for lite følbar reaksjon sett i lys av omfanget og alvorlighetsgraden til de handlingene som er begått.
Spørsmål 3 om straff i det konkrete tilfellet for jenta. Generelt hvordan kan man tenke om forholdet mellom betinget og ubetinget fengselsstraff her?
Hvis en betinget dom kan være tilstrekkelig for å uttrykk eden klanderen som må uttrykkes for å gi en viss form for oppreisning til offeret – vise at man tar dette på alvor, og det er tilstrekkelig til å dempe sosial uro (også noe man kan trekke inn), vil det være en form for reaksjon som vil skape minst fare for at reaksjonen vil vippe dette feil vei; en dytt på veien mot en kriminell løpebane. Fra et samfunnsperspektiv er det veldig dumt å skape en gjenganger ved måten man reagerer på. Noen ganger vil hensynet til den verdien som er krenket veie så tungt at man ikke har noe annet valg, husk statens sikringsplikt av menneskerettighetene.
Hierarki av strenghet i straffer – går en rød tråd gjennom hele strafferetten. Se hvordan dette virker inn på alle vurderingene fra skyldspm til straffeutmåling.
