Seminaroppave 7 Flashcards
Oppgave 7.1 om sauene. Spørsmål om Lars har “tilegnet seg” sauen. Hva ligger i vilkåret og hvordan bør vilkåret vurderes konkret i oppgaven?
En naturlig forståelse av ordlyden tilsier at gjerningspersonen utnytter gjenstanden som sin egen. En kontekstuell tolkning med tyveribestemmelsen i strl. § 321 tilsier at det ikke kan kreves at personen faktisk tar tingen til seg med forsett. Likevel må det kunne kreves at man foretar disposisjoner i retning av at man bevisst beholder tingen, og ikke kommer til å levere den tilbake.
Lars har fått sauen til sin gård, og ikke umiddelbart levert den tilbake. Lars oppbevarer sauen i eget fjøs med de andre sauene hans og planlegger å slakte sauen, uten å ha rett til det. Riktignok har det ikke gått så lang tid, slik at man ikke kan vite med sikkerhet at han ikke vil tilbakelevere den.
Forarbeidene til den tilsvarende bestemmelsen i straffeloven av 1902 la til grunn at fragåelse, det vil si benektelse av besittelsen, regnes som underslag. Her må det vektlegges at Lars fikk spørsmål om han hadde sett sauen, hvorpå han svarte nei. Dette tilsier at vilkåret «tilegner seg» var oppfylt i det samtalen med Tobias fant sted.
Hvorfor kan antagelig tyveriet av sau nr. 1 anses som “grovt” mens underslag av sau nr. 2 ikke er grovt?
Grunnen til at underslaget til forskjell fra tyveriet ikke kan anses som grovt er at det ikke er Lars som henter den andre sauen ned fra fjellet. Det som i rettspraksis særlig har blitt sett på som samfunsskadelig er tilfellet der gjerningspersonen bevisst tar et husdyr som går fritt som tilhører en annen – da dette rokker ved tilliten som tillater husdyreiere å drive næringen sin.
Selv om lovens oppregning av momenter ikke er uttømmende, jf. ordlyden «særlig», er det ikke holdepunkter i faktum som tilsier at tiltalen kan oppsubsumeres til «grov» etter strl. § 325.
I det første tilfellet av tyveri leverte Lars sauen tilbake til Tobias. Dette aktualiserer § 81 som regulerer forhold som kan føre til straffefritak. I bokstav a) står det at retten «kan» frifinne dersom gjerningspersonen «uten å vite at han er mistenkt, i vesentlig grad […] gjenoppretter skaden ved et lovbrudd som kan straffes med bot […] og særlige grunner tilsier frifinnelse».
Bør Lars frifinnes?
Rettsstridsreservasjon? Det er et slags plott mot Lars Holm ved at man bevisst plasserte sau
nr. 2 hos Lars Holm. Er det en slik privat handlingsprovokasjon som man i Rt. 2011 s. 1455
gav uttrykk for at kunne være straffreduserende/straffriende i noen tilfeller?
FFS. Kapittel 24.4: Frifinnelse, det kreves at tiltalte er forledet til en handling han ikke ellers
ville begått, og at det ville stride mot alminnelig rettsfølelse å dømme.
Høy terskel iflg, Husabø, aldri vært brukt. Lars Holm hadde anledning til å handle riktig her,
og snu hendelsesforløpet.
Lars bør gå straffri eller ikke.
Lars hadde for det første to dager på seg fra han tok med sauen hjem til Tobias ringte, på å selv ta initiativ til å gi tilbake sauen. At han selv ikke viste tegn til å ville gi tilbake sauen, tilsier at han ikke bør gå straffri, da skaden sannsynligvis ikke ville ha blitt gjenopprettet uten Tobias sitt initiativ. Dette argumentet styrkes ytterligere av at Lars hadde til hensikt å slakte sauen.
Videre hadde Tobias fått med seg en av sauene til Lars. Ved å gi sauen tilbake gjenoppretter han ikke bare skaden av tyveriet, han får tilbake sin egen sau. Han tjener følgelig noe på å gi tilbake sauen. Det viser at tilbakeleveringen er motivert av egen vinning, noe som trekker ytterligere i retning av at Lars ikke bør gå straffri.
Del 1 om sauene. § 324 om underslag. Hva ligger i “med forsett om en uberettiget vinning” for bestemmelsen og brukt på vår sak?
Ordlyden peker på et krav om at økonomisk fordel for seg selv eller andre. Ettersom Lars hadde formål om å beholde sauen og slakte den for å få verdi for den, er det klart at han hadde hensikt om å realisere sauens økonomiske verdi. Da han har skaffet seg sauen på rettsstridig vis er det også klart at han har visshetsforsett om at vinningen er «uberettiget
Er det aktuelt å frifinne pga privat handlingsprovokasjon for sauene?
FFS. Kapittel 24.4: Frifinnelse, det kreves at tiltalte er forledet til en handling han ikke ellers
ville begått, og at det ville stride mot alminnelig rettsfølelse å dømme.
Høy terskel iflg, Husabø, aldri vært brukt. Lars Holm hadde anledning til å handle riktig her,
og snu hendelsesforløpet.
Likevel har Høyesterett i visse tilfeller åpnet for at privat handlingsprovokasjon kan tjene som frifinnelsesgrunn i visse tilfeller.
I Rt.2011 s. 1455 (Grooming-dommen) hadde en mor på vegne av sin datter avtalt å møte tiltalte med tanke på seksuell omgang. Politiet ble tilkalt og mannen pågrepet. Et spørsmål i saken var om morens opptreden på chatten hadde vært så aktiv at det gav grunnlag for frifinnelse. Høyesterett besvarte dette benektende og pekte blant annet på at terskelen for frifinnelse på grunnlag av handlingsprovokasjon er høy. Avgjørende for slikt ansvar er om tiltalte ble forledet til en handling «som ellers ikke ville blitt begått», og om det «etter en totalvurdering vil virke støtende og i strid med den alminnelige rettsfølelse å straffedømme den som er blitt lurt», jf. dommens avsn. 44.
Avsn. 44: «For at tiltalte skal kunne frifinnes på grunn av tilskyndelse fra private, må tiltalte ikke bare være blitt forledet til en handling som han ellers ikke ville ha begått, men det må også kreves at det etter en totalvurdering vil virke støtende og i strid med den alminnelige rettsfølelse å straffedømme den som er blitt lurt.» (….) «Ved vurderingen må det blant annet legges vekt på hvilket rettsgode som er beskyttet, tiltaltes handlemåte og hvor sterk grad av tilskyndelse som foreligger.»
Oppgave 7.2 om klokka til fru Vold. Spørsmål om Kari “tar” klokka. Her har jeg vært litt frem og tilbake. Hva har jeg tenkt, og hvordan tenker jeg nå om vilkåret?
Så først på Filefora som brukte momentet med at Kari bodde i huset for å nyansere om hun “tar”. Tenkte først at dette var bra, men landet etterpå på at det momentet knytter seg i større grad til “besittelse” slik Fredrik og Susanne. Dersom man allerede har avklart at “besittelsen” ikke er hos Kari, kan man kort konstatere at “tar” er oppfylt.
I oppgave 7.2 om klokka må det avgjøres om man skal vurdere pantsettelse som et tyveri eller underslag. Det avgjørende da er om Kari “besitter” klokken. Dersom hun ikke gjør det må det vurderes som tyveri, dersom hun er i besittelse, er det underslag. Hva er Susanne/Fredrik sin måte å oppgaveteknisk løse dette på, som kan være smart å ha med seg til alle sonderinger mellom tyveri og underslag?
Begge starter med utg i å avgjøre om vilkåret “besitter” er oppfylt for Kari. Fredrik går rett dit, mens Susanne har en mer møysommelig gjennomgang.
God drøftelse fra sistnevnte:
Det avgjørende for hvilket straffebud Kari kan tiltales etter, er derfor hvem som «besitter» gullklokken.
Den som eier en løsøregjenstand, har normalt gjenstanden i hende, eller vet hvor den er og har kontroll over den. Klokken befinner seg i huset til Fru Vold, og tilhører henne. Hun må derfor anses å ha besittelsen av klokken. Dette utelukker imidlertid ikke at Kari også kan besitte klokken, ettersom sambesittelse også omfattes av ordlyden «besitter», jf. § 321.
Det springende punktet er om det faller inn som en naturlig del av Karis rolle som hushjelp å ha befatning med en gullklokke i en så kvalifisert grad at hun har besittelsen av den.
I dette tilfellet hadde Kari ansvar for å lage middag, gjøre innkjøp, vaske klær og holde det rent. Det er klart at hun av den grunn hadde en vidstrakt rådighet over enkelte gjenstander som finnes i hjemmet – vaskemiddel, støvsuger, mv. – som er nødvendige for at hun skal kunne utføre sitt oppdrag. Imidlertid kan den ikke sies å ha strukket så langt at hun også har rådighet over andre gjenstander utover dette. En klokke som ligger i en nattbordskuff er åpenbart ikke innenfor den alminnelige besittelsen Kari hadde som ledd i hushjelpjobben. En gullklokke er åpenbart ikke en gjenstand Kari trenger for å utføre sine oppgaver som hushjelp hos Vold.
En hushjelp vil imidlertid løfte og til dels flytte på ting i huset for å kunne vaske og rydde. Slik håndtering av en annens eiendeler er imidlertid et stykke fra den varige og selvstendige rådigheten som kreves.
Kari kan ikke sies å ha besittelsen av gullklokken, fordi hennes befatning med klokken ikke har vært tilstrekkelig kvalifisert.
Tiltale for underslag er derfor utelukket, og spørsmålet er om Kari kan tiltales for tyveri etter § 321.
Del 2 om klokka. Det forlengede forsettskravet. Først om Kari hadde forsett om å «tilegne» seg gullklokken. Gi en ordlydstolkning og en subsumsjon her
Å «tilegne» seg noe vil etter sin ordlyd si å definitivt utnytte tingen som sin egen. Når Kari pantsetter klokken gjør hun noe såpass kvalifisert med tingen, at det tilsier at hun disponerer over den som eier. Den som pantsetter en eiendel råder over den juridisk, og utnytter den derfor som sin egen. Det følger også av forarbeidene at ordlyden «tilegne» omfatter pantsettelse.
Det er ikke av betydning at Karis plan er å innløse pantet og levere gullklokken tilbake, se Rt. 1964 s. 1079. Kari har til hensikt å pantsette klokken. Det er derfor klart at hun har et forsett om å tilegne seg den (§ 22 a), uavhengig av om hun skal levere den tilbake. Kravet om tilegnelsesforsett er dermed oppfylt.
Del 2 om klokka. Det forlengede forsettskravet. Del to av spørsmålet er om Kari har forsett om å «skaffe seg en uberettiget vinning» «ved» tilegnelsen. Ordlyd og subsumsjon
Spesielt for § 321 er at bestemmelsen gjennom ordet «ved» krever at det er en sammenheng mellom tilegnelsen og vinningen. I gjerningspersonens forsett må vinningen være noe som springer ut av den tilsiktede tilegnelsen.
I dette tilfellet har Kari forsett om å tilegne seg gullklokken som har en økonomisk verdi. Det vil alltid anses som en vinning å disponere over en gjenstand som har en økonomisk verdi. Kari hadde utvilsomt en hensikt om å oppnå en økonomisk vinning ved tilegnelsen, ved at hun slapp å ta opp et lån og måtte betale kreditt. Hun må derfor regnes for å ha forsett om å skaffe seg en økonomisk fordel, jf. § 22 a. Kravet til vinningsforsett «ved» tilegnelsen er dermed oppfylt.
Kari har forsettlig «tatt» en «gjenstand» som «tilhører» Fru Vold for å «skaffe seg (…) en uberettiget vinning» «ved» å «tilegne seg den», jf. § 321. Konklusjonen er følgelig at det kan tas ut tiltale mot Kari for tyveri av gullklokken.
Tiltalepunkt 1 mot Tore- klokka
Spørsmålet er om Tore kan straffes for medvirkning til klokketyveriet fordi han pantsatte klokka jf. § 321 jf. § 15. Hva er sentralt?
“overtredelse” jf. § 15 oppfylt for Kari.
“medvirke”:
1. vilkår, årsakskrav. Fysisk medvirkning.
Ved fysisk medvirkning er det ifølge forarbeidene et krav om at bistanden faktisk har virket inn på utføringen av hovedgjerningen jf. Ot.prp. nr. 90.
Det følger av rettspraksis at et tyveri er materielt avsluttet når gjerningspersonen har fått en mer definert kontroll over tingen. Kari hadde allerede tatt klokka da hun spurte Tore om han kunne pantsette den. «Overtredelsen» til Kari var derfor fullbyrdet idet hun tok klokka med videregående forsett om en uberettiget vinning. Tore kan derfor ikke yte faktisk innvirkning på utføringen av tyveriet, når dette er gjennomført. Vilkåret «medvirket» er derfor ikke oppfylt.
Tiltalepunkt 2 mot Tore- tyveri av bankkortet
Det første spørsmålet er om Tore kan tiltales for tyveri jf. § 321 for tyveri av bankkortet til Fru Vold. Sentralt?
Objektive vilkår+ vanlig forsett oppfylt.
Strl. § 321 stiller også et toleddet krav om videregående forsett. Gjerningspersonen må ha forsett om å «tilegne» seg gjenstanden, samt forsett om å «skaffe seg en uberettiget vinning» «ved tilegnelsen».
Tore hadde hensikt om å bruke bankkortet til å ta ut penger som tilhørte Kari, han hadde derfor forsett om en uberettiget vinning.
Spørsmålet er om Tore hadde forsett om å «tilegne» seg bankkortet.
En naturlig forståelse av Å «tilegne» seg noe vil etter sin ordlyd si å definitivt utnytte tingen som sin egen. Gjerningspersonen må altså ha hatt forsett om å beholde gjenstanden. Tore hadde planer om å legge kortet tilbake i nattbordskuffen, vilkår ikke oppfylt.
Tiltalepunkt 3 mot Tore- ulovlig bruk av bankkortet
Strl. § 343 fastslår at den som «ulovlig bruker» en «løsøregjenstand» som tilhører en annen, slik at den «berettigede påføres tap eller ulempe» kan straffes. Det er på det rene at fru Vold eier bankkortet slik at det «tilhører en annen» samt at det er en «løsøregjenstand». I tillegg er det klart at Tore ikke har fått tillatelse til å bruke det.
§ 343 oppfylt. Spørsmål om oppsubsumering. Sentralt ved oppsubsumering her kontra tyveri og underslag?
Grensen for hva som etter § 344 regnes som «betydelig vinning» eller «tap» er betydelig lavere enn for tyveri og underslag etc.
Det skyldes at ulovlig bruk normalt ikke har så store økonomiske konsekvenser. I forarbeidene til den tilsvarende bestemmelsen strl. 1902 ble en grense på 15 000 antydet. På grunn av prisstigningen på ca. 100 %, har terskelen måttet oppjusteres til ca. 30 000, jf. samstemt juridisk litteratur.
I denne saken har Tore tatt ut 110 000 kroner, som åpenbart overstiger terskelen i § 344 for hva som kan anses som en «betydelig vinning».
Skal et bankuttat anses som tyveri eller heleri?
Høyesterett i, blant annet Rt. 1997 s. 1771, (men også forarbeidene i NOU: 1985: 31 s. 33), lagt til grunn at ulovlig uttak via bankkort i minibank aktualiserer «tyveri» og ikke bedrageri.
Tiltalepunkt 4 mot Tore- tyveri av pengene. § 321 er oppfylt. Spørsmål om oppsubsumering. Hva er sentralt?
I Rt. 2006 s. 853 avsn. 13 kom Høyesterett til at et underslag av 102 000 kr «ikke ligger langt over terskelen» for grovt underslag. I dag ligger 135 000 kr litt over terskelen som følge av konsumprisindeksen.
Oppregningen i § 322 er ikke uttømmende, jf. ordet «særlig». Derfor kan også andre forhold enn som nevnes også vektlegges, skjønt momentene lovgiver eksplisitt har nevnt klart vil veie tyngst. Tyveriet er gjort overfor Fru Vold som er en gammel dame. Hun er i en særlig sårbar situasjon, trenger hjelp og har ikke så stor mulighet til å beskytte seg selv. I grovhetsalternativene til voldsstraffebudene nevner lovgiver vold som utøves overfor «forsvarsløse personer» som et moment for at tilfellet skal anses som grovt, se bla. § 274 (1). Selv om dette momentet ikke nevnes uttrykkelig for formuesforbrytelsene, viser dette at lovgiver ønsker å ivareta hensynet til forsvarsløse personer. Dette tilsier at hensynet til Fru Vold også kan vektlegges i dette tilfellet, noe som med tyngde taler for at tyveriet likevel kvalifiserer til grovt.
Videre skjer tyveriet av en person Fru Vold har tillatt inn i sitt hjem og som er kjæresten til hennes hjemmehjelp. Det foreligger dermed et visst tillitsforhold mellom gjerningspersonen og offeret, noe som også tilsier at tyveriet er grovt.
At tyveriets verdi grenser opp mot terskelen for hva som kan anses som en «betydelig verdi», samt at tyveriets offer er en forsvarsløs person som står i et tillitsforhold til gjerningspersonen, tilsier at tyveriet er tilstrekkelig kvalifisert. Det er følgelig tale om et «grovt» tyveri, jf. § 322.
