Rettsuvitenhet vs faktisk uvitenhet Flashcards
Forklar hva faktisk og rettslig uvitenhet innebærer og hvorfor det er viktig
Fordi skillet mellom hva som anses som uvitenhet om faktum og uvitenhet om rettsregler har stor betydning for straffomfanget.
Det klare utgangspunktet i strafferetten er jo forsettskravet, og at forsettet gjennom dekningsprinsippet må dekke alle elementer i gjerningsbeskrivelsen. Dersom forsettet ikke dekker alle elementene i gjerningsbeskrivelsen fordi gjerningspersonen har en feiloppfatning av de faktiske forhold, kan han ikke straffes, han har da ikke forsett, i tråd med skyldprinsippet som gjør at han skal straffes. Unntaket er de straffebud der uaktsomhet er straffbart. I de tilfeller vil ikke skillet mellom faktisk og rettslig uvitenhet ha særlig betydning.
Når det gjelder rettslig uvitenhet er utgangspunktet annerledes. Der er det slik at du som utgangspunkt ikke kan unnskylde deg med å ikke kjenne til eksistensen eller omfanget av en rettsregel. Dersom du er «uviten» om en «rettsregel», men forøvrig oppfyller gjerningsbeskrivelsen, er denne rettsuvitenheten straffbar dersom den er uaktsom.
Der det for faktisk uvitenhet kun kan bli tale om straffansvar der straffebud rammer dette eksplisitt, kan man for uvitenhet om rettsreglene rammes av alle straffebud, etter en vurdering av om uvitenheten om rettsreglene er uaktsom.
På grunn av skillet jeg nå har forklart er det derfor av stor betydning om et forhold anses som rettslig eller faktisk. Skillet mellom faktisk og rettslig uvitenhet blir avgjørende for dekningsprinsippet og forsettskravets utstrekning
Hvorfor er det ikke lett å trekke et skille mellom rettsuviten og faktisk uvitenhet?
For å beskrive en handling må man ofte trekke inn juss. Å kjøre for fort, kjøpe en vare eller unnlate å betale for noe vil alle være faktiske handlinger, men som bygger på rettslige premisser. Tyveribestemmelsen krever feks at man borttar en gjenstand som tilhører en annen. Spørsmålet er om uvitenhet om slike premisser (feks at våren tilhører en annen pga en underliggende avtale) skal betraktes som en faktisk uvitenhet som medfører manglende forsett, eller som en rettsuvitenhet der uaktsomhet er tilstrekkelig for straffansvar.
Hvordan var sondringen mellom faktisk og rettslig uvitenhet regulert etter 1902-loven?
Etter straffeloven 1902 ble spørsmålet løst ut fra et skille mellom «uegentlig» og «egentlig» rettsvillfarelse. De uegentlige rettsvillfarelsene skulle håndteres etter § 42 om faktisk villfarelse, som innebar at dersom man var i en slik villfarelse hadde man ikke forsett og kunne ikke straffes for lovbrudd som rammer forsett. Til denne kategorien regnet man særlig tilfeller av villfarelse om privatrettslige «prejudisielle» forhold. En oppfatning om at hevd eller alders tids bruk ga grunnlag for en privat fiskerett, ble bedømt som et § 42-tilfelle, altså slik at man var i faktisk uvitenhet og ikke kunne straffes etter alminnelig straffebud. Det samme der en eier trodde han hadde en særrett knyttet til sin eiendom.
For de egentlige rettsvillfarelsene gjaldt § 57. Bestemmelsen var primært en straffutmålingsregel, men dersom retten fant at man burde frifinnes, kunne villfarelsen lede til ansvarsfrihet. Det forutsatte etter rettspraksis at vedkommende hadde opptrådt unnskyldelig ut fra en streng aktsomhetsnorm. Var villfarelsen uaktsom ble man straffansvarlig selv om straffebudet krevde forsett. Til § 57 hørte særlig tilfeller der villfarelsen var uttrykk for en generell rettsoppfatning, slik som at fisket var fritt for alle og enhver. Det samme om villfarelsen om fredning av et fiskeområde, siden villfarelsen knytter seg «direkte til det rettsbud som forbyr handlingen».
Hvordan fungerte skillet etter 1902 ifølge FFS og hvorfor var det ønskelig å endre?
Vanskelig å finne en enhetlig og logisk konsistent løsning for hvordan skillet skulle trekkes.
Mange hensyn, særlig effektivitetshensyn, gjorde seg gjeldende i vurderingen. Ville et forsettskrav true regelens effektivitet talte mye for at tilfellet måtte bedømmes etter den strengere regelen i § 57.
FFS mener at selv om skillet ikke var konsistent, så ivaretok vurderingen langt på vei skyldprinsippet, dels ved å kreve forsett der gjerningsbeskrivelsen fordret det, og dels ved å tilstå gjerningspersonen en unnskyldningsgrunn der det var grunn til det. Skillet ble ansett utfordrende, slik at lovgiver ønsket en ny løsning.
Hva er løsningen etter 2005, hvilke konsekvenser har endringen?
Rettsuvitenhet nå regulert i § 26 som retter seg mot «uvitenhet om rettsregler» som gjør at man er ukjent med at handlingen er ulovlig. Lovgiver ville ha en mer enhetlig fordeling av tilfeller av faktisk uvitenhet og rettsuvitenhet. Ved å regulere alle tilfeller av uvitenhet om rettslige forhold som rettsuvitenhet mente man at man kunne gå rett på sak og ta stilling til hvilken betydning rettsvillfarelsen skal få.
For forsettskravet har løsningen store konsekvenser. Tidligere måtte, som fastslått, mange villfarelser om rettslige forhold tidligere behandlet som del av det forsettet måtte dekke. Løsningen åpner for at flere av disse tilfellene nå flyttes fra § 22 og § 25 om forsett, til § 26. Likevel må man jo fortsatt ta stilling til hva som er «riktig hjemmel» av disse, slik at løsningen slik sett ikke fjerner behovet for grensedragningen.
Reguleringen av rettsuvitenhet har etter 2005 et bredt nedslagsfelt. Hvilken betydning har det nå om det er tale om en allmenn rettsregel, en lokal forskrift eller et enkeltvedtak?
Spiller ingen rolle om det er tale om en allmenn rettsregel, en lokal forskrift eller et enkeltvedtak, uvitenheten synes uansett å måtte behandles som en rettsuvitenhet.
Hva er særlig tilfellet når det gjleder sondringen ved offentligrettslige forhold?
Særlig der uvitenheten omhandler et offentligrettslig forhold, enten det er en generell regel om for eksempel klassifiseringen av et narkotisk stoff eller en individuell dispensasjon fra byggeforskrifter, vil det nå typiske være omfattet av § 26. Dette vil gjelde uavhengig av om uvitenheten knytter seg til reguleringens eksistens, ikrafttreden, innhold eller opphør.
Hva gjelder nå ved uvitenhet knyttet til private og individuelle prejudisielle forhold?
Uvitenhet knyttet til private og individuellle prejudisielle forhold, for eksempel om varigheten av en avtale om en individuell bruksrett, skal i utgangspunktet også behandles som en rettsuvitenhet. Tilbake i forsettskravet § 25 er dermed bare uvitenhet om rent faktiske forhold.
Hvordan mener forarbeidene at grensen mellom det rent faktiske og det som har en eller annen karakter av rettslig forhold skal trekkes, og hvilke eksempler trekkes frem?
Det er vanskelig å trekke grensen mellom det rent faktiske og det som har en eller annen karakter av et rettslig forhold. Forarbeidene gir noen eksempler, blant annet at uvitenhet om eksistensen av en avtale må bedømmes som en faktisk uvitenhet, mens uvitenhet knyttet til forståelse av avtalen, hvilke rettsvirkninger den gir, må forholdet bedømmes som en rettsuvitenhet.
Men det er ikke alltid lett å skille mellom eksistensen av en avtale og rettsvirkningene av den.
Forarbeidene fastslår også at dersom man har misforstått en avtale på grunn av rent språklige forhold, feks fremmedord, tilsier at det er en faktisk villfarelse. Forarbeidene gir samlet sett begrenset veiledning for den nye grensedragningen. Kriteriene er ifølge FFS heller ikke godt normativt begrunnet. Grensen må langt på vei gjøres av domstolene, og hvordan grensen skal gå er ennå ikke klart.
Hvordan mener FFS at rettstilstanden bør/burde være og hva er deres kritikk av nåværende løsning?
Hvordan ville FFS at det burde vært?
Lovgiver har ønsket å tydeliggjøre skillet mellom det faktiske og rettslige. Men vår «faktiske verden» er gjennomsyret av normative premisser av rettslig karakter. FFS mener det ville vært bedre å legge opp skillet mellom forsett og rettsuvitenhet med utgangspunkt i den enkelte gjerningsbeskrivelsen.
Forsettskravet er det primære og gjerningspersonen bør som utg ha forstått gjerningens karakter slik den beskrives i straffebudet, slik at forsett bør være utgangspunktet. Særlig der uvitenheten angår et etablert individuelt forhold, bør § 25 anvendes uavhengig av om uvitenheten knytter seg til at en avtale er inngått, eller innholdet av en slik avtale. Da får uvitenheten karakter av å angå et faktisk forhold. Dersom sterke effektiviseringsgrunner derimot gjør seg gjeldende på et bestemt punkt, feks ved offentligrettslig regulering, får man anvende reglene om rettsuvitenhet og slik stille opp et uaktsomhetskrav.
En slik generell tilnærming er best forenlig med skyldprinsippet, gitt at man anerkjenner disse effektivitetshensynene. Løsningen passer etter FFS mening best med formuleringen som er valgt i § 26. for at man skal være «ukjent med at handlingen er ulovlig» må man først være kjent med handlingen som sådan. Lovgivers løsning setter kjerren foran hesten.
FFS trekker frem et eksempel om utforming av konkret lovtekst og betydning av skillet. Hvordan forstå dette?
Skjønner ikke helt eksempelet:
Noen ganger kan ordlyden i gjerningsbeskrivelsen stille særlige krav om forsett, og slik sett tilsi avvik fra forarbeidenes generelle utgangspunkter. Feks for § 173 a, som rammer den som ved utøving av offentlig myndighet grovt bryter sin tjenesteplikt «mot bedre vitende». Her synes det ikke å være rom for å anvende § 26 på uvitenheten.
Hvordan er tilsynelatende reguleringen av gjerningsbeskrivelser som krever forsett om uberettiget vinning vs hvordan de var regulert før, og hvordan bør det være/kritikk?
Andre gjerningsbeskrivelser krever forsett om uberettiget vinning. Disse var etter 1902 utformet som krav om vinnings hensikt. Her var det sikker rett at villfarelse om rettsregler ville medføre at straffansvar var utelukket. Nedjustering til vinnings forsett. Ofte beror manglende vinnings forsett på feiloppfatninger eller andre former for uvitenhet om krav, eierrettigheter eller andre rettsforhold. Regnes dette som rettsuvitenhet, blir det avgjørende om gjerningspersonen har opptrådt aktsomt, og uvitenheten vil bare unntaksvis utelukke straffansvar. Man kan dermed tilsynelatende komme i ansvar for tyveri § 321 dersom man har vært uaktsom med tanke på innholdet i en underliggende avtale om kjøp av tingen.
Det bør imidlertid ikke tas lett på at ordlyden i § 321 tilsier et krav om forsett også for den uberettigede vinningen. Det vil være mest i tråd med lovskravet, sett i sammenheng med et lex specialis-synspunkt å la det være avgjørende.
Departementet mente at det å la disse tilfellene bli regulert av § 26 var en mindre betydningsfull endring og at § 61 om straffbortfall kunne brukes for å gi et rimelig resultat i de tilfeller hvor endringen fører til domfellelse for tidligere straffrie handlinger, men hvor særlige grunner tilsier at straff ikke utmåles. Dette er en for pragmatisk holdning til straffansvaret, ifølge FFS.
Hvorfor bør det trekkes et tydelig skille mellom forsett og rettsuvitenhet, slik at rettsuvitenhet behandles som en unnskyldningsgrtunn?
Bør trekkes et tydelig skille mellom rettsuvitenhet og forsett. Rettsuvitenhet forutsetter en sondring mellom en ulovlig handling og en oppfatning hos gjerningspersonen om at den var lovlig. Handlingen kan ikke bli lovlig på grunn av personens oppfatning, men feiloppfatningen kan innebære (hvis den er aktsom) at det ikke er grunn til å klandre vedkommende for normbruddet, som en unnskyldningsgrunn.
det bør altså gjøres et klart skille for å få frem at det er to ulike situasjoner. Tenke enda litt mer på dette.
Om grensen mellom rettslig uvitenhet og dekningsprinsippet. Hvor går grensen mellom hva dekningsprinsippet for forsett må omfatte og rettsuvitenheten.
Ut fra forsettskravet krever det som hovedregel ikke at gjerningspersonen forstår at handlingen er forbudt, for at man skal ha forsett. Dekningsprinsippet strekker forsettskravet bare til forståelse av de aspektene ved handlingen som gjør at den kan «dekkes» av, eller føres inn under gjerningsbeskrivelsen. Hvis man er klar over at man gjør en handling som kan føres inn under gjerningsbeskrivelsen, er dette normalt tilstrekkelig til at handlingen skal utløse straffansvar.
Straffansvar rammer altså som utg den som vet at handlingen er ulovlig, den som ikke har noen nærmere oppfatning av rettstilstanden og den som feilaktig tror at handlingen er lovlig. Unntaket etter § 26 er der det handles i aktsom rettsuvitenhet.
dette er vanskelig, så gruble litt
Det er bare uvitenhet om «rettsregler» som reguleres av § 26. Hva innbærer dette?
Det klare tilfellet av slik uvitenhet er at man ikke kjenner til en ny regel, f.eks. et nytt påbud som det også er knyttet en straffetrussel til. Uttrykket «uvitenhet om rettsregler» kan tyde på at uvitenheten må knytte seg til forståelsen av en mer generell norm, men slik skal regelen ikke forstås. Også oppfatninger om f.eks. et forvaltningsrettslig enkeltvedtak eller et pålegg fra politiet, en privatrettslig avtale mellom A og B, en hevdet rett for A på Bs eiendom etc, vil falle inn under «rettsregler». Avgrensningen av § 26 i denne sammenheng går slik sett primært ved skillet mellom faktisk uvitenhet (§ 25) og rettslig uvitenhet.
- Altså avgrensningen av vilkåret «rettsregler» går mot hva som anses som faktisk uvitenhet.
