Seminaroppgave 8 Flashcards
Tiltalepunkt 1
Første problemstilling er om Max Jensen kan straffes for bedrageri for salget av frakkene jf. § 371. Første spørsmål er om det at kundene kjøpte frakken i villfarelse voldte «tap eller fare for tap» for noen?
Ordlyden «forleder noen til å gjøre noe som volder tap eller fare for tap for noen» tilsier at det må være tale om et økonomisk tap, slik at fornærmede settes i en dårligere økonomisk stilling som følge av forledelsen.
I det aktuelle tilfellet har ikke kundene betalt noe mer enn det frakken var verdt, og mottatt en frakk som er like varm som en ren ullfrakk, hvilket taler for at de ikke har lidt noe «tap».
I Rt. 1971 s. 804 hadde en bruktbilhandler stilt speedometrene på noen biler tilbake slik at kjøperne fikk biler som var mer brukt enn de trodde. Høyesterett kom til at kjøperne hadde fått en dårligere bil enn det de hadde krav på og opprettholdt dommen om bedrageri. Det ble uttalt at det avgjørende for om det forelå tap var den individuelle salgsavtalen. I likhet med dommen har kjøperne i foreliggende sak fått en annen og mindre verdifull vare enn det de var lovet i salgsavtalen. De brukte penger på en frakk de egentlig ikke ville brukt penger på, og fikk ikke kjøpt den frakken de egentlig ville ha. Dette tillegges avgjørende vekt, og det foreligger dermed «tap».
- Teoretikerne (Andenæs) er uenige i dommen. På dette området gir verken lovens ordlyd eller forarbeidene veiledning for om ytelser som avviker fra avtalen utgjør et tap. Det foreligger en Høyesterettsdom og uttalelser i teorien om dette. Ut fra rettskildelæren skal Høyesterettsdommen tillegges avgjørende vekt, til tross for at den er kritisert i litteraturen.
Ettersom den individuelle salgsavtalen er avgjørende for om det foreligger en dårligere handel, har kundene etter salgsavtalen fått en dårligere vare. Kravet til økonomisk tap er derfor oppfylt.
Tiltalepunkt 1.
Første tiltalepunkt er om Max Jensen kan straffes for bedrageri for salget av frakkene jf. § 371. Det må da tas stilling til om Max på «rettsstridig» vis forleder kundene til å foreta et kjøp som gir dem et økonomisk tap. Hva er sentralt med vilkåret og konkret for oppgaven?
Ordlyden peker på en vurdering av om gjerningspersonen har forledet fornærmede til økonomisk tap på en måte som ikke aksepteres i vår rettsorden. Lest i lys av skyldprinsippet er det naturlig å kreve at forledelsen er klanderverdig. Hvilken grad av klander som kreves må ses i lys av at brudd på opplysningsplikten også kan møtes med sivilrettslige sanksjoner, slik at det må stilles noe høyere krav for å bli møtt med strafferettslige sanksjoner. Høyesterett har formulert vurderingstemaet slik at gjerningspersonen må ha opptrådt i strid med redelighet og god tro og dermed på utilbørlig vis, jf. Rt-2012-622.
Max har bevisst gitt feil opplysninger om frakken. Avtalen bygger på et svikaktig grunnlag og slik at det strider med redelighet og god tro å gjøre den gjeldende, se avtl. § 30. Max hadde ifølge faktum «lovet å gjøre sitt beste for å få fart på salget av den nye kolleksjonen fra Boys of Norway», hvor Aksel, MC-medlem, långiver til Max og jobbet som agent. Det er naturlig å forstå det slik at Max forledet kundene for å skaffe seg goodwill hos Aksel. Han hadde ingen beskyttelsesverdig grunn til å gjøre dette. Max har handlet på så utilbørlig vis at det er naturlig å se på forledelsen som «rettsstridig».
Tiltalepunkt 1.
Første tiltalepunkt er om Max Jensen kan straffes for bedrageri for salget av frakkene jf. § 371. Vilkårene for bedrageri er oppfylt i salget av de 10 ullfrakkene. Skal bedrageri av de 10 kundene skal anses som ett samlet bedrageri eller for 10 enkeltstående bedragerier?
Starte med:
- lovteksten gir ikke veiledning i spørsmålet om når det skal dømmes for ett eller flere bedragerier.
Utgangspunktet for å avgjøre om det foreligger en eller flere forbrytelser er at det skal tas ut tiltale og dømmes for så mange straffebud som må til for å gi uttrykk for de ulike krenkelsene som har funnet sted, uten at det straffes flere ganger for samme forhold. I forarbeidene uttales det at «dersom man ikke får markert noe ytterligere ved å anvende et ekstra straffebud på forholdet, er konkurrens utelukket jf. Ot. prp.nr. 8.
I Rt. 1997 s. 1171 var det snakk om misbruk av forskjellige bankkort ved flere tilfeller. Misbruket av hver enkelt kort, ved flere anledninger, ble betraktet som ett straffbart forhold, selv om flere offer ble rammet av handlingene. Høyesterett pekte på at unntak fra utgangspunktet om at det foreligger én forbrytelse til hver enkelt fornærmet kan skje særlig der «De fornærmede ved handlingene kommer i bakgrunnen (der det er tilfeldig hvem som rammes)
Tiltalepunkt 2
Spørsmålet er om Max kan straffes for tyveri av sjekken som han tok fra kassen til Stil og Søm. Hva er sentralt å først ta stilling til for å avgjøre om det her foreligger tyveri?
“tar” = besittelsesforrykkelse.
Må først avgjøres hvem som “besitter” sjekken.
Max Jensen var avdelingssjef i butikken, og som avdelingssjef må vi anta at han hadde rådighet og tilgang til kassen i butikken der sjekken lå. I utgangspunktet hadde han besittelse av sjekken. Både rettslig og faktisk rådighet over den.
Men så fikk han beskjed av butikksjefen at han fikk avskjed på flekken, og om at han måtte «pakke sakene sine». «sine saker» - det å ta med seg ting fra butikken i en slik situasjon, er et brudd på avtalen med/ordren fra butikksjefen.
Men de andre i butikken visste ikke at han hadde fått sparket. Utad blant kollegaer hadde han en form for legitimitet fortsatt til å gå bort til kassen og ta med seg noe derfra.
Det oppstår dermed en spenning mellom den rettslige rådigheten og den faktiske rådigheten. Man kan imidlertid råde over noe, og dermed ha det i sin besittelse, selv om man ikke har rettslig adgang til dette. Lovteksten tyder derfor på at den faktiske rådigheten er avgjørende.
I Rt-1971-801 tok Høyesterett stilling til om et tilfelle skulle vurderes etter tyveri-, eller underslagsbestemmelsen. Under henvisning til at handlingen manglet karakter av tillitsbrudd, ble tyveribestemmelsen anvendt. I vår sak har de øvrige ansatte, og sjefen, tillit til at Max ikke misbruker sin tidligere stilling som butikksjef.
I tråd med lovteksten og Høyesterettspraksis legges det til grunn at Max hadde besittelse over sjekken da han tok den. Kravet til besittelsesforrykkelse som § 321 krever kan derfor ikke oppfylles (underslag som blir aktuelt egt, men resten av oppgaven forutsetter tyveri)
Tiltalepunkt 2
Spørsmålet er om Max kan straffes for tyveri av sjekken som han tok fra kassen til Stil og Søm. Neste spørsmål er om Max har hatt videregående forsett om en «uberettiget vinning», hva er viktig her?
En naturlig språklig forståelse av «selge, forbruke eller på annen måte tilegne seg» tilsier at gjerningspersonen har forsett om å bruke gjenstanden som sin egen. I foreliggende sak hadde Max til «hensikt» å løse inn sjekken og å kreve inn fakturaen, hvilket er typiske disposisjoner en eier ville gjort med en sjekk. Han visste at han ikke hadde rett på verdien fra sjekken, slik at han handlet med «sikkerhet» om at han ikke hadde krav på den økonomiske fordelen. Vilkåret om tilegnelsesforsett er derved oppfylt.
NB. Husk: ettersom strl. § 321 ikke stiller noe krav om faktisk tilegnelse, kun et krav om tilegnelsesforsett, har det ingen betydning at Max faktisk ikke fikk tatt ut pengene fra sjekken i banken.
Tiltalepost 3
Den overordnede problemstillingen er om Max kan straffes for dokumentfalsk ved å stemple og bruke sjekken, jf. strl. § 361.
Med bot eller fengsel straffes «den som» «ettergjør eller forfalsker et dokument» med «forsett» om å «bruke det eller la det fremstå som ekte eller uforfalsket» jf. strl. § 361 bokstav a). Hva må man ha meg seg for vilkåret “forfalsker”?
Ordlyden av «forfalsker» innebærer at man foretar en endring på dokumentet som man ikke har rett til å gjøre. Når Max stempler sjekken får han det til å se ut som den som besitter den har rett på innløsing. Han har ikke rett til å gjøre dette og har dermed forfalsket sjekken. Han hadde klart nok «forsett om å […] la [sjekken] fremstå som […] uforfalsket når han forsøkte å realisere planen om å innløse den.
Tiltalepost 3
Den overordnede problemstillingen er om Max kan straffes for dokumentfalsk ved å stemple og bruke sjekken, jf. strl. § 361.
Med bot eller fengsel straffes «den som» «ettergjør eller forfalsker et dokument» med «forsett» om å «bruke det eller la det fremstå som ekte eller uforfalsket» jf. strl. § 361 bokstav a). Hva må man ha meg seg for vilkåret “forfalsker”?
Ordlyden av «forfalsker» innebærer at man foretar en endring på dokumentet som man ikke har rett til å gjøre. Når Max stempler sjekken får han det til å se ut som den som besitter den har rett på innløsing. Han har ikke rett til å gjøre dette og har dermed forfalsket sjekken. Han hadde klart nok «forsett om å […] la [sjekken] fremstå som […] uforfalsket når han forsøkte å realisere planen om å innløse den.
Tiltalepunkt 4
Spørsmålet er om Max kan straffes for forsøk på bedrageri ved presentasjon av sjekken i banken jf. § 371 jf. § 16.
Spørsmålet om Max hadde «forsett om å fullbyrde» bedrageri, og må forsettet også dekke det videregående forsettet som § 371 krever?
En naturlig forståelse av ordlyden henviser til de alminnelige forsøksreglene. Sentralt i denne sammenheng er dekningsprinsippet som er stadfestet i forarbeidene og høyesterettspraksis. Prinsippet innebærer at gjerningspersonen må ha et forsett som dekker alle de relevante momenter for den strafferettslige karakteristikken av handlingen. For forsøksansvar innebærer dette at forsettet må dekke alle de relevante momentene i det aktuelle straffebudet.
=hade hensiktsforsett jf. § 22.
Må forsettet også dekke det videregående forsettet som § 371 krever? Ordlyden i § 16 sier ikke noe om dette. Forsøksinstituttets karakter tilsier imidlertid at det må foreligge en forbrytersk intensjon som svarer til fullbyrdelse. Det må derfor stilles krav til at Max også har det videregående forsettet som § 371 krever.
- NB. dette kan jeg gjerne lese litt mer om senere.
Tiltalepunkt 4
Spørsmålet er om Max kan straffes for forsøk på bedrageri ved presentasjon av sjekken i banken jf. § 371 jf. § 16.
Spørsmål er om Max har foretatt «noe som leder direkte mot utføringen» av bedrageriet jf. § 16?
og hvordan stiller det seg til § 16 andre ledd oppstiller imidlertid et unntak fra straffansvar ved forsøk, der gjerningspersonen «frivillig» «avstår fra å fullbyrde lovbruddet»?
Ordlyd «leder direkte mot utføringen» tyder på at gjerningspersonen har tatt aktive skritt for å realisere forsettet og gjennomføre lovbruddet.
Gitt sjekken til banken, dette er et fullendt forsøk, utg oppfylt.
unntak fra straffansvar ved forsøk, der gjerningspersonen «frivillig» «avstår fra å fullbyrde lovbruddet»
Ordlyden krever at gjerningspersonen av egen fri vilje avstår fra å fullbyrde, uten å ha blitt tvunget til dette av omstendighetene eller av andre personer. I Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) kap. 30.1 s. 416 uttales det at lovbryteren må ha tatt «et reelt valg mellom å avstå fra lovbruddet og å fullbyrde det».
Max avsto fra å fullbyrde bedrageriet ikke fordi han selv ønsket dette, men fordi det ikke lot seg gjennomføre. Han har dermed ikke avstått på frivillig vis. Straffefrihetsregelen i annet ledd kommer derfor ikke til anvendelse.
- her kan det imidlertid komme tvister på faktum, som tilsier at det kunne skjedd en tilbaketrekning. Verdt å være obs på
Tiltalepunkt 3 og 4. Spørsmål er derfor om Max skal straffes for både dokumentforfalskning og forsøk på bedrageri, eller om han kun skal straffes etter en av reglene.
utg: lovtekst gir ikke veiledning.
Utgangspunktet for vurderingen er at man må ta ut tiltale og dømme for så mange straffebud som må til for å få gitt uttrykk for de ulike krenkelsene som har funnet sted, uten at det straffes flere ganger for samme forhold. I forarbeidene uttales det at «Dersom man ikke får markert noe ytterligere ved å anvende et ekstra straffebud på forholdet, er konkurrens utelukket», jf. Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) s. 278.
interesser: § 361 om dokumentforfalskning etter lovteksten, og plasseringen i kap. 29 om «Vern av tillitten til penger og visse dokumenter» har til hensikt å verne om tillitten til penge- og betalingssystemer. Straffebudet vernet altså først og fremst en kollektiv interesse. Lovteksten i § 371 om bedrageri tyder på den andre siden at straffebudet tar til sikte å verne den som blir utsatt for «tap eller fare for tap». Straffebudet vernet først og fremst en individuell interesse.
- På den andre siden var dokumentforfalskningen en forutsetning for at Max kunne «fremkalle[…] […] en villfarelse», noe som tyder på at man får gitt passende uttrykk for klander ved å bare dømme for bedrageri.
- På tross av at dokumentforfalskningen var et nødvendig ledd i bedrageriet, slås det fast at man etter en helhetlig vurdering kan dømme for begge forbrytelsene.
Tiltalepost 5
Spørsmålet er om Max kan straffes for utpressing overfor Flåtten etter strl. § 330. Gjerinngsbeskrivelser om utpressing kan være litt vanskelig å tolke, ta en kikk på dette senere. Hva ligger i vilkåret “skadelig opplysning”?
Ordlyden av «skadelig opplysning» tilsier at det må være tale om informasjon hvis spredning vil gi en negativ innvirkning på vedkommendes liv. Det kan typisk være tale om informasjon som er privat eller skjemmende, og det er ikke et vilkår at informasjonen må være usann.
- Ordlyden krever at gjerningspersonen ved ord eller handling indikerer at han vil offentliggjøre informasjon som har negative innvirkninger på noen hvis fornærmede ikke gjør det han blir oppfordret til. Det stilles ikke krav til informasjonens sannhetsgehalt, det avgjørende er om den har negative innvirkninger.
skadelig opplysning eller anmeldelse»: uttales om dette i Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) kap. 16.8 s. 453 at «Sentralt i denne vurderingen er om trusselen kan forsvares ut fra det forholdet som foranlediget den. For en som har blitt utsatt for en straffbar handling, vil det ikke være utilbørlig å true med en anmeldelse om ikke gjerningspersonen erstatter det økonomiske tapet han er påført gjennom lovbruddet. Men det kan være utilbørlig og dermed straffbart om det ‘dersom en skandale skal unngås’, kreves en økonomisk kompensasjon som langt overstiger det reelle økonomiske tapet.»
Tiltalepost 6. Spørsmålet er om Max kan straffes for bedrageri overfor Flåtten jf. § 371. spørsmål er om Max «derved forleder» Flåtten til å «gjøre eller unnlater å gjøre noe»
Ordlyden stiller krav til årsakssammenheng mellom gjerningsmannens befatning med villfarelsen og det at fornærmede foretar en handling som medfører et økonomisk tap for ham.
I vårt årsaksbilde er det trusselen/utpressing som er den dominerende faktoren og som er bestemmende for Flåttens handlemåte. På den andre siden var forledelsen om Max legitimering til å inndrive fakturaer en forutsetning for at trusselen ble fremsatt. Den har altså virket med i årsaksforholdet som ledet frem til tapet. Lovteksten krever ikke at årsaksfaktoren er dominerende, og åpner dermed for at også medvirkende faktorer kan være tilstrekkelig. Det slås derfor fast at kravet til årsakssammenheng er oppfylt.
Perspektiv:
- Flåtten betaler ikke pengene selv om han vet at Max representerer S&S. Han betaler først når truslene blir fremsatt. Villfarelsen er derfor bare en medvirkende årsak, og ikke den utløsende (den utløsende er utpressing).
- Strl. § 371 forutsetter at det er årsakssammenheng mellom tvangen og tapet, jf. “derved”. Ordlyden stiller altså et krav om at villfarelsen må ha ført til dette tapet.
- Spørsmålet er hvor strengt dette kravet er. Spm er om ordlyden må leses sånn at også andre ting har virket med til at dette tapet oppstod. Det er ikke helt klart ut fra ordlyden. Utelukker det at det er andre omstendigheter som har medvirket? Er det altså en uttømmende årsakssammenheng – at det kun var villfarelsen som var årsaken til tapet?
- Hvordan man tolker årsakssammenheng og hvordan man ser faktum er avgjørende. Kommer ikke lovbryteren til gunst å bli dømt for et ekstra straffebud – derfor gunstig å komme til at det er forsøk på bedrageri i dette tilfellet.
Dette kan jeg gjerne se litt mer på.
Spørsmålet er om § 371 krever streng årsakssammenheng her, eller om det er tilstrekkelig med et medvirkende årsaksforhold.
Tiltalepunkt 5 og 6. Når Max har brutt både § 330 om utpressing og § 371 om bedrageri blir det siste spørsmålet om han skal straffes for brudd på begge straffebudene eller det kun skal straffes for ett av dem?
lovtekstene ikke veiledning.
Utgangspunktet for denne vurderingen er at man må ta ut tiltale og dømme for så mange straffebud som må til for å få gitt uttrykk for de ulike krenkelsene som har funnet sted, uten at det straffes flere ganger for samme forhold.
Spørsmålet er dermed om det blir gitt tilstrekkelig uttrykk for klander ved å straffe for ett av straffebudene og om det vil straffes flere ganger for samme forhold dersom begge straffebudene benyttes.
Bedrageristraffebudet verner den som blir «forlede[t]» og utpressingsstraffebudet rammer den som blir «tv[unget]». Begge skal verne deres eiendomsrett, jf. «tap». Lovtekstene innebærer at begge straffebud tar til sikte å verne enkeltindividers eiendomsrett mot inngrep fra andre. I vår sak var bedrageriet en forutsetning for at utpressingen fant sted.I tillegg at Max kom til Flåtten for å bedra ham, men endte opp med å utpresse når Flåtten ikke betalte umiddelbart.
Ved å kun straffe for utpressing får man dekket inn bedrageriets klanderverdige aspekt og man får gitt uttrykk for beskyttelse av det aktuelle rettsgodet. Ved å bare straffe for utpressing får man gitt adekvat uttrykk for klanderverdigheten ved Max’ opptreden. Dette underbygges ved at utpressing av den høyeste strafferammen.
Forbrytelsene i vår sak er altså tett sammenvevd. Man risikerer derfor å straffe to ganger for samme forhold hvis man både dømmer for utpressing og for bedrageri, når bedrageriets klanderverdighet inngår i utpressingshandlingen.
