Nødverge Flashcards
Nødvergeregelen gir borgeren rett til forsvar mot «ulovlige angrep» og åpner derfor for en form for privat rettshåndhevelse. FFS og nøtteskall opererer med noe ulike vilkår, men hva er vilkårene slik jeg bruker dem?
Reglene om nødverge fremgår av strl. § 18.
Der fastslås at en handling som ellers ville vært straffbar er lovlig når den
1. «blir foretatt for å avverge» et
2. «ulovlig angrep», samtidig som den
3.«ikke går lenger enn nødvendig» og
4. «ikke går åpenbart ut over hva som er forsvarlig».
Punkt 1 og 2 behandles som utg i motsatt rekkefølge.
Situasjonskravet fastslår at angrepet må rette seg mot en «interesse». Sett i sammenheng med vilkåret «ulovlig angrep» må det dreie seg om en interesse som rettsordenen verner om. Hvilke avgrensinger må man gjøre av vilkåret “interesse”?
Nødverge kan med andre ord utøves til fordel for et hvilket som helst rettsgode. Nødvergeretten er likevel av størst praktisk betydning til forsvar av individuelle rettsgoder, og det blir særlig påberopt i forbindelse med voldshandlinger eller forsvar mot ufrivillig seksuell berøring.
Rt. 1974 s. 324 – dommen viser et eksempel på at handlingen ikke skjedde til forsvar for en rettslig vernet interesse. Tiltalte hadde på NSBs eiendom satt opp et skilt med reklame for sin jordbæråker. Da en nabo, som også drev med jordbærsalg, fjernet skiltet, gikk tiltalte løs på kvinnen med slag og spart. Høyesterett uttalte at «domfelte i dette tilfelle i sin konkurranse om kundene har brukt et mislig middel som ikke gir grunnlag for et rettsgode som kan forsvares ved nødverge».
Kollektive rettsgoder kan også beskyttes gjennom nødvergehandlinger, f.eks. en lovlig demonstrasjon. Her må imidlertid særlige hensyn gjøre seg gjeldende, noe som påvirker rekkevidden av nødvergeretten. Man må ifølge departementet avgrense mot «krenkelser av mer bagatellmessig offentlig interesse», f.eks. å spytte en tyggis på gaten.
Situasjonskravet fastslår at et må foreligge et “ulovlig angrep”. Hva aktualiseres når det gjelder spørsmål om et angrep er “ulovlig”?
Ordlyden av «ulovlig angrep» peker mot at handlingen strider mot lovgitte normer, men det stilles ikke noe krav om at angrepet må være straffbart.
§ 18 karakteriserer nødvergesituasjonen som et «ulovlig angrep». Dette innebærer at angriperens handling må være i strid med rettsreglene. Det er bare mennesker som kan foreta ulovlige handlinger. Et angrep fra dyr faller bare innenfor ordlyden i § 18 dersom et menneske bruker dyret som redskap for et ulovlig angrep.
Det er ikke noe krav at angriperen hadde evne til å handle strafferettslig ansvarlig. Handlinger utført av et barn eller en psykotisk person kan også utgjøre et ulovlig angrep.
Dersom «angriperen» selv handler i nødrett eller nødverge, er handlingen lovlig, med den konsekvens at den ikke kan møtes med nødverge. Den som ser naboen hogge en gate i skogen hans for å hindre at en brann sprer seg til et bolighus, er vitne til en nødrettshandling og han ingen nødvergerett. Loven gir altså ingen adgang til kontranødverge.
Termen «angrep» tyder på at det må dreie seg om en aktiv, målrettet krenkelse av det aktuelle rettsgodet. Helt utelukket er nødverge mot en unnlatelse likevel ikke. Et mye brukt eksempel er at B står urokkelig i en døråpning som A må gjennom for å redde seg fra en farlig forfølger. I et slik tilfelle vil B’s unnlatelse av å flytte seg kunne være straffbar som en krenkelse av den alminnelige hjelpeplikten etter § 287.
Situasjonskravet fastslår at et må foreligge et “ulovlig angrep”. Hvilke typer situasjoner aktualiserer vilkåret “angrep” og hva er sentralt å ha med seg?
Aktualiserer angrepets aktualitet, om det foreligger et fortsatt angrep.
Situasjonskravet i § 18 må være oppfylt på det tidspunktet forsvarshandlingen utføres. I denne sammenheng må både angrepets startpunkt og sluttpunkt avklares.
Liv- og Verdal-saken – i to saker fra 1980-tallet ble de tiltalte frikjent av juryen for drap på menn som over lengre tid grovt hadde mishandlet dem, selv om det ikke var noen akutt situasjon der og da.
LA-2003-19998 – i en sak fra 2004 (?) hadde en mann i en rekke år utsatt både kone og barn for vold, trusler og seksuelle overgrep. Da mannen havnet på sykehus, gikk tre av barna sammen og tok livet av ham i sykehussengen. De ble alle dømt for drap, men fikk i hovedsak betingede fengselsstraffer. I straffutmålingen la lagmannsretten vekt på at de hadde befunnet seg i en «nødvergelignende situasjon». Vilkårene for nødverge var imidlertid ikke til stede. Siden de hadde hatt – og kjent til – andre handlingsalternativer, var subsidiaritetskravet ikke oppfylt.
Høyesterett har i et par saker antydet at nødverge kan være aktuelt selv om det dreier seg om en situasjon som har bygget seg opp over tid. Dette kalles preventiv nødverge.
Rt. 1996 s. 141 – en 15 år gammel ungdomsskoleelev var tiltalt for en alvorlig kroppsskade fordi han hadde stukket en medelev med kniv. Bakgrunnen var at tiltalte hadde blitt mobbet og slått gjennom lengre tid, også av denne medeleven. Like før knivstikkingen hadde medeleven slått og plaget tiltalte i gymtimen. Tiltalte gikk da inn i garderoben og hentet en stor kniv som han stakk medeleven med. Knivstikkingen førte til alvorlige skader på en arm og i brystregionen, bl.a. indre blødninger og en punktert lunge. Høyesterett kom til at knivbruken var så farlig at gutten uansett hadde gått for langt.
Situasjonskravet om “ulovlig angrep”. Hvordan stiller dette seg til gjerningspersonens oppfattelse, faktisk utvitenhet § 25?
Få en tydeligere forståelse etter å ha lest kapittelet om dette.
Men eks:
Etter strl. § 25 er det imidlertid Peders «oppfatning av den faktiske situasjonen på handlingstidspunktet» som skal legges til grunn for vurderingen. Det presiseres i forarbeidene at prinsippet i § 25 også gjelder for vurderingen av rettferdiggjøringsgrunnene. Peders perspektiv må derfor legges til grunn.
Peders faktiske oppfatning av situasjonen var at det kanskje skjedde et overfall. Det må derfor fastslås at Peders oppfatning av situasjonen er at det forelå et «angrep» jf. § 25.
Finn ut hva seminarleder mener med dette: her har man hatt en diskusjon i internasjonal it, om man skal forstå denne typen krav som et krav om at man har forsett om at det man gjør dekkes av en rettferdiggjøringsgrunn, eller det er krav for straffbarheten at man ikke har forsett om at man gjør en handling som dekkes. Får ulike bevistema. Siste: påtalemyndighetene må bevise at man ikke har hatt forsett. Vært mye omstridt, men har vært lite løftet frem i norsk teori. Grunnen: kan hoppe unna problemstillingen ved å gå til § 25 – det gjør også vi. Men det løser ikke problemet om hvilken forsettsbetraktning man skal gjøre her egt. Seminarleder har blitt bedt av kursansvarlig om dette.
?
- Ja, dette var bare noe seminarlederen min sa at han hadde blitt bedt av Jacobsen osv om å si. Slik at vi skal vite om at det eksisterer en diskusjon internasjonalt. Men i Norge har ikke dette så mye å si ettersom vi har § 25.
Formålskravet, handlingen må være «foretatt for å avverge» det ulovlige angrepet. Hva er sentralt, og hva er FFS uenige med andre om?
Ordlyden av «foretatt for å avverge» tyder på at formålet med handlingen må ha vært å hindre angrepet.
Vilkåret om at handlingen må være «foretatt for å avverge» det ulovlige angrepet, dekker både handlinger som foretas før en krenkelse har skjedd, og handlinger som skjer til forsvar mot en pågående krenkelse. Noe krav om at handlingen skjer i selvforsvar, gjelder ikke. Derimot innebærer dette vilkåret at bare en forsvarshandling som er rettet mot angriperen selv, kan rettferdiggjøres etter § 18.
Lovens formålskrav innebærer i utgangspunktet at handlingen må være egnet til å kunne avverge angrepet. Når § 18 benytter formuleringen «for å», er det også nærliggende å tolke dette slik at den som påberoper seg nødverge, må ha hatt til hensikt å avverge eller forsvare seg mot angrepet.
Uttalelser i forarbeidene tyder på at hevnmotiv stenger for nødverge, slik at dersom hensikten er å hevne seg mot en innbruddstyv ved å slå han i hodet, og dette samtidig avverger ranshandlingen, kan ikke dette rettferdiggjøres etter § 18. En slik løsning vil imidlertid være lite rimelig. Behovet for beskyttelse mot ran bør veie tyngre enn et ønske om å markere avstand til hjelperens motiver.
Her mener altså FFS at hensiktsforsett ikke er nødvendig, så lenge handlingen er formålstjenelig.
Subsidiaritetskravet. Etter § 18 bokstav b kreves at forsvarshandlingen «ikke går lenger enn nødvendig». Hva er sentralt for vilkåret?
En naturlig forståelse av ordlyden tilsier at det må foretas en vurdering av om handlemåten var mer omfattende enn det som var påkrevd for å avverge angrepet. I forarbeidene står det at man må velge det minst inngripende handlingsalternativet, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003-2003) s. 420.
Et mye diskutert spørsmål er om den angrepne må ty til flukt dersom det er mulig. Det virker imidlertid som oftest urimelig om rett skal måtte vike for urett på denne måten. Augdahl har sagt at «flugt er det motsatte av forsvar, og til feighet er man ikke forpliktet». På denne bakgrunn er det riktigst å si at selv om flukt skulle være et alternativ, utelukker det ikke at forsvarshandlingen anses som nødvendig. Fluktmuligheten kan likevel tas med i den samlede vurderingen av ulike handlingsalternativer ut fra proporsjonalitetskravet.
Denne vurderingen er litt vanskelig basert på betydningen av § 25. Fordi ettersom Peder etter § 25 skal dømmes for sin faktiske oppfatning, så må man vel være ganske konsekvent på at man legger til grunn hans oppfatning når man vurderer alle vilkårene? Må finne litt mer ut av det her når jeg leser om faktisk uvitenhet
Proporsjonalitetskravet
Det siste vilkåret i § 18 første ledd bokstav c er at forsvarshandlingen «ikke går åpenbart ut over hva som er forsvarlig under hensyns til hvor farlig angrepet er, hva slags interesse som angrepet krenker, og angriperens skyld. Hva er de generelle utg for vurderingen?
At nødverge dreier seg om en privat rettshåndhevelse som rettsordenen langt på vei har nytte av og må akseptere, gir seg utslag i hvilken terskel som gjelder ved interesseavveiningen. Det er her nok at handlingen «ikke går åpenbart ut over» det forsvarlige. Av forarbeidene fremgår det at «den angrepne skal ha rikelige marginer i sin vurdering av hva som er etisk forsvarlig», jf. Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) s. 421. Ved å trekke frem hva som er etisk forsvarlig, gir forarbeidene også en målestokk for interesseavveiningen. Den generelle verdsettingen av ulike rettsgoder, danner også her et utgangspunkt, som for nødrett.
Et ytterligere hensyn her, kontra nødrett, er at retten ikke skal behøve å vike for uretten. At nødverge er en form for rettshåndhevelse som samfunnet i utgangspunktet har godkjent, gjør at heller ikke hensynet til «rettsordenens spilleregler» får den samme betydningen i vanlige nødvergetilfeller.
Proporsjonalitetskravet
Det siste vilkåret i § 18 første ledd bokstav c er at forsvarshandlingen «ikke går åpenbart ut over hva som er forsvarlig under hensyns til hvor farlig angrepet er, hva slags interesse som angrepet krenker, og angriperens skyld. Hvilke elementer trekkes frem som sentrale i interesseavveiningen?
I lovens angivelse av hva som skal inngå i proporsjonalitetsvurderingen, nevnes først «hvor farlig angrepet er» og «hva slags interesse som angrepet krenker» jf. § 18. Det må derfor foretas en vurdering av hvor viktig det angrepne rettsgodet er, hvor stor skade på rettsgodet som kan komme til å skje, og graden av risiko for dette. I nødrettsregelens terminologi dreier det seg her om skaderisikoen knyttet til angriperens handling.
Også skaderisikoen på angriperens hånd må trekkes inn. Det må tas hensyn til hvilket rettsgode handlingen går ut over, omfanget av krenkelsen og grade av fare for en krenkelse.
Det særegne med nødvergevurderingen kommer frem ved at hensynet til angriperens skyld nevnes særskilt. Allerede det faktum at noen utsettes for et ulovlig angrep, veier tungt i retning av å akseptere forsvarshandlingen. Det er en rekke forhold som virker inn på hvor klanderverdig en kriminalisert gjerning er. Et viktig tema i skyldvurderingen er om angriperen handler forsettlig, uaktsomt eller i god tro. Ytterligere betydning har det om angriperen er utilregnelig, og om det foreligger provokasjon eller andre unnskyldningsgrunner.
Når hensynet til angriperens skyld har betydning, er det rimelig at man også kan se hen til om den angrepne kan klandres for den situasjonen som har oppstått.
Rt. 1993 s. 1177 – en kroeier som var sterkt plaget av innbruddstyver, overnattet i kroa, bevæpnet med et haglegevær. Da han oppdaget en person som var i ferd med å bryte seg inn, men som så flyktet vekk, fyrte han av et skudd uten å se seg for, med den følge at tyven ble drept. At mannen var svært redd og oppskaket, ville Høyesterett ikke legge vekt på, siden han «med viten og vilje hadde bragt seg i en situasjon som nettopp måtte gjøre han redd og oppskaket».
Et sentralt trekk ved den generelle uaktsomhetsnormen er at det knytter seg forskjellige rolleforventninger til ulike persongrupper og ulike området man opptrer på.
Proporsjonalitetsvurderingen. Vurderingen av om nødvergehandling gikk åpenbart utover det forsvarlige, vil bero på en helhetlig bedømmelse der alle de nevnte elementene inngår. Forsvarlighetsvurderingen skal gjøres relativt detaljert, konkret og skjønnsmessig. Hva kan vi si om de hvor langt man generelt kan strekke seg ved de typiske nødvergesituasjonene?
En typisk nødvergesituasjon er at en person blir utsatt for en fysisk krenkelse. Den angrepne trenger imidlertid ikke å ha blitt fysisk berørt før nødvergeretten inntrer. Også trusler om vold utgjør et ulovlig angrep. I denne typen tilfeller blir spørsmålet hvor langt den angrepne kan gå i å krenke angriperens fysiske integritet. Generelt kan man si at den angrepne kan gå langt i sitt forsvar. Det er ikke bare en kroppskrenkelse (§ 271), men også påføring av kroppsskade (§ 273) som blir akseptert.
se forøvrig rettspraksis for utdypning her
Hva er viktig å generelt huske på når det gjelder nødverge mot offentlig tjenestemann?
Grensen mellom privat og offentlig rettshåndhevelse settes på spissen der private ønsker å sette seg opp mot det de oppfatter som en rettskrenkelse foretatt av offentlig tjenestemenn. Det kreves særlig strenge krav til nødvergeretten her for å sikre at befolkningen i det store og hele respekterer og etterlever myndighetenes vedtak, selv om det noen ganger kan stilles spørsmål ved disse.
I ekstraordinære tilfeller kan privat rettshåndhevelse aksepteres også overfor ulovlige offentlige tjenestehandlinger. Denne regelen finner vi i § 18 tredje ledd, og terskelen er videreført fra tidligere rettstilstand om at det må fremstå som et «klart overgrep», jf. Rt. 1979 s. 760.
- krav om at den aktuelle myndighetspersonen som gjennomfører vedtaket, opptrer forsettlig eller grovt uaktsomt
- Det sies ikke noe om nødvendighet og forsvarlighet i § 18 tredje ledd. Siden bestemmelsen taler om «nødverge» må den likevel forstås slik at både subsidiaritetskravet og proporsjonalitetskravet i utgangspunktet gjelder også her. Det er imidlertid forutsatt i forarbeidene at forsvarlighetsvurderingen vil være strengere ved nødverge mot offentlige tjenestehandlinger enn ellers,
Forskjellen mellom nødverge og selvtekt?
Ved selvtekt avverger man en urett, mens ved selvtekt retter man opp uretten etter at den er blitt begått.
