§§ 271-272 + innledning Flashcards
Kapittel 25 om voldsforbrytelser har to sentrale gjerningsbegrep. Hva er disse og hva kjennetegner dem og er forskjellene på dem?
Kapittelet om voldsforbrytelser har særlig to sentrale begreper – vold og skade – som avspeiler det sentrale skillet mellom gjerningsbeskrivelser uten konsekvenselement og skadestraffebudene. Gjerningsbeskrivelser som baserer seg på voldsbegrepet er gjerningsbeskrivelser uten et konsekvenselement. Det trenger altså ikke å inntre noen følge av handlingen for at gjerningsbeskrivelsen skal være oppfylt.
Hvordan fastsetter man den nedre grensen for voldsbegrepet?
Den nedre grensen kan ikke treffes presist. Forskjellige straffebud som har vold som kriterium kan ha ulike terskler for hvor mye som kreves. Selv kun etter § 271 er det vanskelig å trekke en presis grense for begrepet. Dette fordi voldsbegrepet er relativt, slik at maktbruk vil kunne falle innenfor eller utenfor begrepet avhengig av i hvilken situasjon handlingen er utført, formålet med den og hvem som er gjenstand for handlingen. i tillegg til samtykke-synspunktet. I tillegg suppleres § 271 av vilkåret “krenker en annen fysisk”.
Hvordan tenke rundt den øvre grensen for voldsbegrepet i § 271?
Den øvre grensen for voldsbegrepet går ved det som regnes som “skade” etter § 273.
Her flyttes fokuset til i hvilken grad gjerningspersonen har påført fornærmedes kropp eller helse en eller annen negativ effekt. Kapittel 25 har særlig to ytterligere nivåer av straffebud for forsettlige krenkelser, herunder forsettlig forvoldelse av «betydelig skade» (§ 274) og «død» (§ 275). Disse markerer nye sprang opp langs stigen av volds-forbrytelser.
Hvilke særlige utfordringer oppstår for skadestraffebudene når det gjelder kravet om årsakssammenheng mellom handlingen og den negative tilstandseffekten som offeret er utsatt for?
Reiser særlige utfordringer for forsettskravet. Man kan f.eks. slå i sinne og ha forsett om å slå, uten å tenke nærmere over hva som blir følgene av handlingen. Skillet mellom vold og skadestraffebudene blir derfor av betydning her. Utstrekningen av forsettet ved slike følger er svært sentralt for hvilket straffebud som kommer til anvendelse.
Generelt om § 271. Konsekvenselement, handlingsalternativer etc og forsett.
Kroppskrenkelse har ikke noe konsekvenselement og derfor ikke noe årsakskrav. Gjerningsbeskrivelsen har to handlingsalternativ- “vold” eller “på annen måte krenker fysisk. Begge alternativene fokuserer på hvordan gjerningspersonen opptrer. Straffebudet krever forsett etter § 21, uaktsomme krenkelser rammes ikke.
Om vilkåret “vold” i § 271. Ordlyd og nedre grense
Ordlyden «vold» tilsier en fysisk maktanvendelse som har preg av voldsomhet. Handlingen må være av en viss betydning og ha karakter av en krenkelse. Vold peker på handlinger slik som spark, slag, skalling, kvelning og lugging. Verbale krenkelser omfattes ikke, så lenge de det feks ikke er så høy skriking at det blir smertefullt for offeret. I kjernen av voldsbegrepet er det rent fysiske aspektet ved handlingen.
nedre grense: nedre grense beror på en skjønnsmessig vurdering av graden av maktanvendelse. Utg er at det skal noe til, de mer bagatellmessige krenkelsene faller utenfor. Kasting av stein vil feks være vold, mens kasting av myk snø neppe er det. Graden av maktbruk må ses i sammenheng med situasjonen og hvem som er offer.
Vil ha betydning om et lettere slag er uttrykk for vennlighet eller ikke, og om det skjer mot en venn eller uvenn etc.
Formålet med handlingen vil også ha betydning.
HR-2019-1719-U. En lærer som dro en elev ned fra et fotballmål (utg ikke vold), men dro deretter eleven med inn i skolebygningen, slik at eleven fikk et blåmerke. Ble begrunnet med avverge fare ved klatring, men denne faren var over da barnet var nede fra målet. Å trekke hardhendt med seg barnet inn i skolebygningen var derfor ikke nødvendig.
lage eget punkt om vilkåret mot barn
behovet for å trekke en klar nedre grense avdempes av at “krenker en annen fysisk” strekker seg videre enn “vold”.
Om vilkåret “på annen måte krenker (en annen) fysisk”
Alternativet «på annen måte krenker ham fysisk» tar først og fremst sikte på å ramme krenkelser av den fysiske integriteten til fornærmede som ikke i utpreget grad representerer fysisk maktbruk mot vedkommende og slik sett ikke får karakter av å være «vold». Handlingen må ha en viss negativ og uønsket innvirkning på offeret og dets fysiske integritet. Eksempler er å spytte på noen (spytting på offerets klær omfattes visstnok ikke), å lure i noen brekningsmiddel, eller klippe av noen håret. Det følger av ordet «krenker» at handlingen også her må ha en viss negativ og uønsket innvirkning på offeret.
Hva skal til for at §§ 272 og 274 skal kunne anvendes?
Grovhetsalternativene i § 272 og § 274 (1) er ikke egne straffebud, de kan ikke brukes alene. For at man skal kunne gå inn i § 272, må man først konstatere at § 271 er oppfylt. Grovhetsbestemmelsene er bygget opp på at man skal foreta en helhetsvurdering, og bestemmelsene gir en rekke momenter i en skjønnsmessig vurdering. Forutsetningen for å bruke § 272 er at gjerningspersonen forsettlig har utøvet vold, men er uaktsom om følgen(ikkeheltriktig)menkanvære
Hva gjør § 272 til en mellomkategori mellom §§ 271 og 273?
Utgangspunktet er at det som vektlegges i grovhetsvurderingen må være dekket av gjerningspersonens forsett jf. § 25 og dekningsprinsippet. Dersom gjerningspersonen forsettlig volder skade eller død er det §§ 273 og 275 som skal anvendes. Dersom skadevolder øver vold med hensikt, men uten å tenke over/ha forsett om hva som blir følgen av handlingen, kan voldsutøvelsen lett medføre skader, slik at gjerningspersonen kan ha handlet uaktsomt med tanke på skadefølgen. Da gir § 272 i sammenheng med § 24 adgang til å trekke denne skaden inn i grovhetsvurderingen og tillegge den vekt der. Kombinasjonen av ansvar for forsettlig kroppskrenkelse og med uaktsom følge gjør at § 272 blir en mellomkategori mellom domfellelse for § 271 og § 273, fordi gjerningspersonen har gjort noe mer enn § 271, men noe mindre enn § 273.
Anvendes § 272 kun for tilfeller med vold som hensikt, men uaktsom for skadefølgen?
At det foreligger en slik uaktsom følge er ikke et krav for å anvende § 272. bestemmelsen nevner også en rekke andre momenter som «forøvrig» kan trekkes inn i vurderingen og som kan tilsi at kroppskrenkelsen er grov. Momentene det forøvrig skal legges vekt på i helhetsvurderingen er om handlingen har skjedd «uten foranledning og har karakter av overfall», om den er begått mot en «forsvarsløs person» eller har karakter av mishandling, begått av flere i felleskap, er motivert av noe diskriminerende etc.
les senere om rettspraksis tilknyttet § 272s ulike bokstavalternativer.
Hva innebærer retorsjonsregelen i § 271 annet ledd?
Her er det gjerningspersonen som «slo først» som blir fri for ansvar, fordi fornærmede slo tilbake og «gjorde opp».
Retorsjonshandlingen (den første handlingen) kan bare gi grunnlag for frifinnelse ved kroppskrenkelse etter § 271 og § 272, ikke for kroppsskade etter § 273.
Den som først handler og blir offer for gjengjeldelse kan kun gjøre «kroppskrenkelse», mens gjengjelderens handling kan være enten kroppskrenkelse eller kroppsskade og grovere overtredelser etter § 272 og § 274.
Se s. 44-45 litt mer om retorsjon senere.
Krenkelsen som fornærmede har tatt igjen med må være en reaksjon på gjerningspersonens tidligere kroppskrenkelse og ha noe nærhet i tid etc.
Vilkåret «kan» innebærer at retten har skjønnsfrihet på samme måte som for provokasjon.
Hva innebærer grunnvilkåret for at en kroppskrenkelse kan unnskyldes på grunn av provokasjon?
Grunnvilkåret for at en handling skal kunne unnskyldes på grunn av provokasjon, er etter § 271 annet ledd bokstav b at gjerningspersonen har vært utsatt for en forutgående kroppskrenkelse, kroppsskade eller særlig provoserende ytring.
Ordlyden avgrenser derfor mot at feks skadeverk eller tyveri kan gi grunnlag for frifinnelse. Begrunnelsen for å unnskylde blir sterkere jo mer alvorlig den provoserende handlingen er. Alternativene «kroppskrenkelse» og «kroppsskade» svarer til §§ 271 og 273. gjerningsbeskrivelsen i en av disse bestemmelsene må være oppfylt. Inkludert kravet om forsett (her regner jeg med at det siktes til den provoserende handlingen?).
(unntak: trodde den som ble provosert at provokatøren handlet forsettlig, kan det imidlertid også ut fra § 25 om faktisk uvitenhet, gi grunnlag for frifinnelse, se FU s. 42.
kan forsøk på kroppskrenkelse eller kroppsskade gi grunnlag for en straffri provokasjonshandling?
hensynene bak regelen tilsier at også forsøk på en kroppskrenkelse eller kroppsskade medregnes. det kan være svært provoserende å nesen bli truffet av noe som var ment som en kroppskrenkelse.
Hva ligger i § 271 annet ledd bokstav b om “særlig provoserende ytring”?
vilkåret svarer ikke til noe straffebud for den provoserende, men lovgiver har ment at slike ytringer er alvorlige nok til å begrunne straffansvar, men at de kan likevel være provoserende. særlig provoserende ytring svarer derfor til det som tidligere var ansett som en ærekrenkelse.
I tillegg til grunnvilkåret kreves etter § 271 annet ledd bokstav b at handlingen «gjengjelder» provokasjonen. Hva innebærer dette? Hva innebærer “kan” vilkåret? og Hvilke andre momenter har retten særlig lagt vekt på for om en kroppskrenkelse gjøres straffri som følge av provokasjon?
I tillegg til grunnvilkåret kreves etter § 271 annet ledd bokstav b at handlingen «gjengjelder» provokasjonen. Det innebærer at det må være en sammenheng mellom provokasjonen og gjengjeldelseshandlingen. Handlingen fra provokatørens side må være en motivasjonsfaktor som fikk gjerningspersonen til å handle slik han gjorde. Loven stiller ikke noe eksplisitt krav om tidsmessig sammenheng.
«kan gjøres straffri» viser at selv om lovens vilkår er oppfylt er det opp til rettens skjønn å avgjøre om gjerningspersonen skal frifinnes. I HR-2019-642-U fant lagmannsretten ikke grunnlag for å frifinne på grunn av provokasjon. Retten mente at tiltaltes handlemåte ved å påføre fornærmede fire knivstikk på innsiden av låret anses som grov, og står ikke i noe forholdsmessig forhold til den forutgående kroppskrenkelsen. Ankeutvalget hadde ikke innvendinger til lovanvendelsen.
Domstolen har også lagt vekt på om situasjonen var presset eller vanskelig, styrken på provokasjonen og om gjengjeldelseshandlingen lå i det nedre området for det straffbare. Dersom gjengjelderen har fått tid og rom til å besinne seg, blir det som utg mindre unnskyldende. Handlinger utført av barn bør ikke godtas som grunnlag for en unnskyldende og frifinnende provokasjon.
