Nødrett Flashcards
Strl. § 17. kommer til anvendelse på alle slags nødsituasjoner. Felles kjennetegn at det foreligger en rettighetskollisjon. Hva er de generelle vilkårene?
Reglene om nødrett fremgår av strl. § 17. Der fastslås at «en handling som ellers ville vært straffbar» er lovlig når den blir
1. «foretatt for å redde» «liv, helse, eiendom etc” (formålskrav)
2. «fare for skade» (situasjonskrav) som
3. «ikke kan avverges på annen rimelig måte» jf. bokstav a. (subsidiaritet)
4. I tillegg må skaderisikoen være langt større enn skaderisikoen ved handlingen» jf. bokstav b. (proporsjonalitet)
Nødrett strengere enn nødverge, derfor blir nødrett ofte siste alternativ.
I nødrettstilfeller står «rett mot rett». lignende art som ekspropriasjon.
Vilkår 1: Situasjonskravet
En fare må true et rettgode.
Det må foreligge en «fare for skade» og denne må knytte seg til «liv, helse, eiendom eller en annen interesse». Kan nødrett utøves til fordel for alle interesser?
Gjennom tillegget «eller andre interesser» omfattes også andre individuelle rettsgoder. Med den åpne formuleringen i § 17, er det klart at nødrett også kan utøves til fordel for kollektive rettsgoder.
Å si at nødrett kan utøves til fordel for en hvilken som helst interesse, er imidlertid ikke riktig. Det må dreie seg om verdier og interesser knyttet til et rettsgode, som er anerkjent av rettsordenen. I forarbeidene uttrykkes noe av det samme når det kreves at nødrettshandlingen må skje til fordel for en «lovlig interesse», jf. NOU 1992:23 s. 90-91.
Vilkår 1: Situasjonskravet
En fare må true et rettgode.
Det må foreligge en «fare for skade». Hva innebærer dette vilkåret, mtp nedre og øvre terskel etc?
§ 17 stiller ikke noe krav til hvilken kilde faren kommer fra. Det kan dreie seg om rent naturgitte farer, slik som sterk vind, kulde eller rasfare. Det kan også være tale om en sykdom eller forhold ved det økonomiske markedet. Faren kan også stamme fra andre personer, typisk ved at de opptrer voldelig eller truende. I slike situasjoner får imidlertid nødrettsregelen bare selvstendig betydning dersom handlingen også går ut over andre enn angriperen selv, ettersom nødvergeregelen ikke strekker seg så langt.
Det stenger ikke for nødrett at faren er utløst av personen selv. Det kan også være at personen kan klandres for at faren oppsto.
For at nødrett skal bli aktuelt, må det dreie seg om en interesse som kan lide «skade». Det betyr at utsikter til å oppnå en fordel ikke er nok.
For at det skal være tale om «fare» må det i det minste foreligge en mulighet for at det skal oppstå en skade. I tillegg må det dreie seg om en konkret fare. En ubestemt mulighet for at dårlige venner kan hevne seg dersom du ikke tar med narkotika hjem fra utlandet, er ikke tilstrekkelig. Truer de med å banke opp barna dine, er faren imidlertid konkret. Graden av fare vil være et viktig moment i proporsjonalitetsvurderingen.
Det kreves ikke at faren vil realisere seg umiddelbart. Også fare som har vart lenge og en fare som vil kunne være ti stede i lang tid fremover før den eventuelt resulterer i skade, kan utgjøre en nødrettssituasjon.
Faren må likevel være til stede på handlingstidspunktet. Det betyr for det første at en fremtidig, hypotetisk fare ikke er tilstrekkelig. For det andre betyr det at nødrett er uaktuelt når faren er over.
Vilkår 3: subsidiaritetskravet
Kravet om at faren «ikke kan avverges på annen rimelig måte». Hva innebærer vilkåret generelt?
Dette kravet brukes av domstolene til å avskjære tilfeller der det er nokså klart at personen kunne og burde valgt en annen løsning. Vi kan si det slik at nødrettshandlingen må være siste utvei.
Ordlyden medregner imidlertid tilfeller der en annen type redningshandlinger var mulig, men likevel ikke «rimelig» å kreve av personen i den aktuelle situasjonen. Det er dermed ikke et absolutt krav. Spørsmålet blir ofte om personen burde valgt en annen utvei, sett i lys av den usikkerheten som måtte råde omkring virkningen av den. Ofte kan valget så mellom en kriminalisert gjerning på den ene siden, og en annen, lovlig handling på den andre
Vilkår 3: subsidiaritetskravet
Kravet om at faren «ikke kan avverges på annen rimelig måte». Høyesterett har vurdert vilkåret for ulike demonstrasjoner. Hva kan trekkes ut?
Rt. 1981 s. 21 – aksjonistene som ikke hadde fulgt politiets krav om å fjerne seg, protesterte både mot et veianlegg i Alta og den vannkraftutbyggingen som veien var en del av. Når det gjaldt motstanden mot veianlegget, uttalte Høyesterett at «de berørte hadde den utvei å ta spørsmålet om forbud mot veianlegget på grunn av manglende samtykke opp med namsretten med krav om midlertidig forføyning». Derfor var ikke subsidiaritetskravet oppfylt.
Rt. 2011 s. 1699 – Høyesterett pekte på at de som demonstrerte mot et avfallsdeponi i Indre Oslofjord, og ikke fulgte politiets pålegg om å fjerne seg, kunne ha begjært midlertidig forføyning etter reglene i tvisteloven.
Rt. 1996 s. 1533 – det fantes også her et lovlig handlingsalternativ. En politimann var tiltalt for å lagt skjul på sannheten i en rapport om pågripelse av en asylsøker. Særlig var det kritikkverdig at han ikke hadde skrevet noe om at pågripelsen var foranlediget av noen telefonsamtaler til politiet. Politimannen forsvarte seg med at han ville unngå at den pågrepne skulle få vite at det kanskje var hans tidligere ektefelle som hadde tipset politiet. Ifølge Høyesterett kunne politimannen imidlertid ha «omtalt telefonsamtalen uten å navngi vedkommende som ringte».
Gjennomgående mente HR at man må følge spillereglene og at det finnes lovlige måter å jobbe mot den typen virksomhet på. Dersom disse er uttømt, må man innfinne seg.
Rt. 1994 s. 1407 – en kvinnelig sjåfør hadde fått et kraftig astmaanfall i Vålerengatunnelen. Hennes berusede mann overtok kjøringen for å bringe henne til lege. Høyesterett antydet at han gjerne ikke hadde noe annet valg enn å kjøre ut av tunnelen selv, men da han var kommet utenfor, kunne han forsøkt å få hjelp av andre.
Subsidiaritetskravet. Er det et absolutt krav at man må velge et lovlig handlingsalternativ der det foreligger?
Et absolutt krav om at man må velge et lovlig handlingsalternativ fremfor en kriminalisert gjerning, kan man likevel ikke stille opp. Noen ganger kan det lovlige alternativet også innebære en viss fare.
Rt. 1994 s. 48 – en mann var tiltalt for å ha overlatt bilen sin til en beruset sjåfør. Tiltalte hevdet at han følte seg truet av den andre. Når Høyesterett kom til at han «burde tatt med seg bilnøklene og gått ut av bilen», ble det lagt vekt på at det utenfor bilen fantes personer som ville kunne beskytte han dersom den berusede mannen forsøkte å ta nøklene fra han. Det tyder på at man kanskje ikke ville krevd at tiltalte prøvde dette alternativet dersom han hadde vært alene.
Det kan også hende at redningssjansene er større ved å handle i strid med loven. Da må man vurdere nærmere om det var «rimelig» å kreve at personen valgte et av de andre handlingsalternativene.
Rt. 1985 s. 1 – tiltalte hadde kjørt med promille for å bringe sin syke bror til lege. «Domfelte og hans bror befant seg mindre enn 300 meter fra Falken-stasjon som kunne ha ytet bistand, og det ville etter min mening ikke ha ført til tidsspille av betydning om han hadde gått dit. Under enhver omstendighet burde han ha nøyet seg med å kjøre til stasjonen.
Rt. 1962 s. 72 – problemet var at bilen sto slik plassert i veibanen at den utgjorde en fare for annen trafikk. Byretten hadde imidlertid avvist nødrett fordi tiltalte hadde krysset kjørebanen to ganger i stede for å kjøre bilen like til siden. Fordi det forelå «andre, enklere og tryggere måter å avverge faren på enn den valgte», var Høyesterett enig i at nødretten måtte avvises.
Det valget står mellom å ofre egne eller andres interesser, må man i utgangspunktet velge det første. Står valget mellom å bryte seg inn i sin egen hytte som man har glemt nøkkelen til, eller nabohytten, må man selvfølgelig velge sin egen. Om naboens båt er dobbelt så rask, kan det imidlertid være forsvarlig å velge denne.
Vilkår 4: proporsjonalitetskravet
FFS fastslår dette som sentralt i vurderingen:
- Kravet til interesseovervekt
- Noen typiske interessekonflikter
- Respekt for rettsordenens spilleregler
- Respekt for menneskeverdet
Hva er sentralt om interesseovervekts-vurderingen og hva mener FFS?
Hva skal veies mot hverandre?
Uttrykket «skaderisiko» er nytt i 2005-loven. Det er henvist til lovforarbeidene for å avklare hva det betyr. Der sies det at «med skaderisikoen menes både faregraden og omfanget av den skaden som kan voldes». Det innebærer at man på den ene siden av vektskålen skal vurdere art og omfang av den skaden som kan inntre, samt hvor nærliggende en slik skade er. På den andre siden skal man legge vekt på art og omfang av den skaden som nøds-handlingen kan medføre, samt graden av fare for slik skade.
Hvor stor interesseovervekt må det være?
litt frem og tilbake ang formuleringer fra departement og kommisjonen.
Interesseavveiningen er fremfor alt et normativt skjønn. Selv om matematikken tilsier at en faregrad på 10 % er fem ganger så stor som en faregrad på 2 %, er det ikke sikkert at dette gir et godt uttrykk for den normative forskjellen mellom to situasjoner. Dreier det seg om ikke-økonomiske verdier, blir det enda tydeligere at slike regnestykker kommer til kort. Det samme gjelder der det legges vekt på gjerningspersonens eller andres skyld i at nødssituasjonen oppsto.
- Der liv eller helse står på spill, er retten til økonomisk erstatning en mager trøst. Henvisningen til erstatningsplikten er heller ikke relevant der nødshandlingen går ut over kollektive interesser av ikke-økonomisk art, slik som natur-miljøet, tilliten til offentlige myndigheter eller rikets sikkerhet. Domstolene vil nok uansett legge større vekt på en konkret vurdering enn på lovens uttrykksmåte.
Vilkår 4: proporsjonalitetskravet. Hva er noen typiske interessekonflikter?
De presumtivt enkleste interessekonfliktene er der det på begge sider er økonomiske verdier som står på spill. Det er imidlertid sparsomt med høyesterettspraksis på dette området.
Der konflikten står mellom liv eller helse på den ene siden og materielle verdier på den andre, er utgangspunktet at liv og helse er langt viktigere. En slik verdiprioritering er dypt grunnfestet i rettsordenen. Mens et dødsfall eller en alvorlig helseskade er uopprettelig, kan materielle verdier normalt erstattes.
En vesentlig annen interessekonflikt har vi der det er fare for liv eller helse, mens nødshandlingen vil gå ut over et kollektivt rettsgode.
Nødrett påberopes særlig ofte i saker om brudd på trafikkregler. Det spesielle her er at hensynet til liv og helse også ligger bak og begrunner hensynet til trafikksikkerheten. Slik sett står konflikten mellom hensynet til en bestemt persons liv eller helse og hensynet til å beskytte liv og helse til en mer ubestemt krets av person.
Proporsjonalitetsvurderingen, hva innebærer betydningen av respekt for rettsordenenes “spilleregler”?
Selv om lovens formulering kan gi inntrykk av det, dreier proporsjonalitetskravet seg ikke bare om en konsekvens-orientering av motstridende interesser i det konkrete tilfellet. Det er også nødvendig å ta i betraktning hva som i et mer langsiktig perspektiv er tjenlig og nødvendig for rettsfellesskapet vårt.
typisk for demonstrasjonene, men kan også være ved utsendingsvedtak eller andre avgjørelser fra myndigheter.
Essensen i dommene er at de som vil fremme bestemte politiske synspunkter eller hindre visse typer vedtak fra å bli satt ut i livet, må følge de spilleregler vi har for dette i rettssystemet vårt. og ikke kan påberope seg nødrett i strid med spilleregler og og uttømte lovlige angripelsesmåter
Proporsjonalitetsvurderingen, om respekt for menneskeverdet
En omdiskutert problemstilling er om det gjelder visse «absolutte» grenser for nødrett.
Diskusjonen har særlig gått på om man kan ta liv i nødrett, og om man for å berge en annen persons liv kan foreta alvorlige, ufrivillige kroppsinngrep som blodtapping og organuttak. Disse spørsmålene må ses i lys av strafferettens og rettsordenens verdigrunnlag. Grunnloven setter visse skranker både for hva myndighetene selv kan gjøre, og hva de kan tillate borgerne å gjøre mot hverandre.
Når det gjelder spørsmålet om å ta liv i nødrett, må man kunne slå fast at man aldri kan rettferdiggjøre det å drepe ett uskyldig menneske for å berge et annet, heller ikke for å berge seg selv. I disse tilfellene er det ingen interesseovervekt. Man kan heller ikke rettferdiggjøre det å drepe ett menneske for å berge flere andre.
Rt. 1950 s. 377 – de tiltalte hadde deltatt i nazistenes henrettelse av en dødsdømt fange. Det var på det rene at fangen ville blitt henrettet uansett. Dersom de tiltalte hadde nektet å delta i eksekusjonen, ville de også ha blitt skutt. Likevel var det ifølge Høyesterett «ikke forsvarlig på grunnlag av dette resonnement å erklære at de tiltaltes handlemåte var rettmessig».
Proporsjonalitetsvurderingen, særlig om motstridende interesser på samme hånd. Hva innebærer det?
Særlig om motstridende interesser på samme hånd
Hovedsakelig fokusert på nødrettshandlinger som rammer andre enn den eller dem som handlingen tilgodeser. Nødrettsregelen er imidlertid også anvendelig der de motstridende interessene er på «samme hånd». Feks brannmannen som knuser et vindu for å slukke brannen i et hus.
Vi kan først tenk oss at personen uttrykkelig motsetter seg redningshandlingen. Når eieren har frihet til å tenne på låven, må han også kunne nekte deg å slukke brannen. Hensynet til vedkommendes autonomi vil også veie tungt der nektelsen ikke er uttrykt, men det er klare holde-punkter for at vedkommende ikke ønsket noen inngripen.
Situasjonen er annerledes der det dreier seg om et rettsgode som ikke fullt ut er underlagt den enkeltes disposisjonsrett. Man kan tenke seg at det er naboen som har tatt fyr. Enten det er selvforskyldt eller skyldes en ulykke, kan du spyle ham med vann for å berge livet hans, også om han protesterer.
En noe annerledes situasjon har man der et uttrykkelig samtykke mangler, men det er grunn til å anta at vedkommende ville ønsket redningshandlingen dersom han hadde vært i stand til å uttrykke seg, som f.eks. ved medisinsk behandling. I litteraturen har det vært vanlig å si at det gjelder en særlig ulovfestet regel om såkalt ubedt nødhjelp, også kalt uanmodet nødhjelp eller negotiorum gestio.
For at en handling skal kunne godtas som ubedt nødhjelp, må det stilles et tilsvarende situasjonskrav, formålskrav og subsidiaritetskrav som ved nødrett. Forskjellen er at man ved ubedt nødhjelp stiller svakere krav til interesse-overvekt enn etter nødrettsregelen.
