Seminaroppgave 9 Flashcards
Tiltalepunkt 1.
Overordnet spørsmål er om Peder kan straffes for grov kroppsskade etter strl. § 273 for å ha kastet en stein på Tore Kirkerud da han trodde at han reddet Marte fra et overgrep.
Fastslå at kuttet+brukket finger samlet oppfyller § 273 “skade”. Hvordan gjøre forsettsvurderingen i dette tilfellet?
§ 22. Ikke hensikt. HR-2022-1323: Todelt vurdering. Allmenn kunnskap at det er aktuelle tilfelle (skade) er sikkert eller mest sannsynlig? Deretter blir det spørsmålet om også gjerningspersonen hadde denne kunnskapen i gjerningsøyeblikket. Vurderingstema er da om det er noe som tilsier at denne personen likevel ikke hadde slik kunnskap.
Ikke så mye spesielt. Det som er verdt å merke seg er at tidligere besvarelser (før HR-2022-1323) alle konkluderer med at det ikke er sannsynlighetsforsett. Jeg er likevel ganske trygg på at konklusjonen blir slik jeg tenker etter dommen.
Tiltalepunkt 1.
Overordnet spørsmål er om Peder kan straffes for grov kroppsskade etter strl. § 273 for å ha kastet en stein på Tore Kirkerud da han trodde at han reddet Marte fra et overgrep. Spørsmål om oppsubsumering til § 274. Mener den ganske klart ikke er oppfylt. Hva er viktig å huske på om forsett og § 274?
Seminarleder mener at denne skaden ikke er grov, fordi det skal mye til at det trekkes opp fra 273 til 274. Denne bestemmelsen er en «til følge»-bestemmelse med henvisning til § 24 som sier at det er tilstrekkelig at gjerningspersonen har påført en grov kroppsskade uaktsomt. Derfor er ikke skyldkravet forsett, men uaktsomhet, jf. § 24.
Tiltalepunkt 1.
Overordnet spørsmål er om Peder kan straffes for grov kroppsskade etter strl. § 273 for å ha kastet en stein på Tore Kirkerud da han trodde at han reddet Marte fra et overgrep. Vurdering av nødverge § 18 og spørsmålet om det foreligger “et ulovlig angrep” (situasjonskravet). Hva er viktig her?
Ordlyden. Deretter at situasjoner som omfatter angrep på andre kan omfattes jf “interesse”.
Peder trodde selv at han avverget en voldtekt, noe som klart omfattes av ordlyden av «foretatt for å et ulovlig angrep». Realiteten var imidlertid slik at det ikke var tale om en voldtekt, men at Tore bare hjalp Marte da hun kastet opp.
Etter strl. § 25 er det imidlertid Peders «oppfatning av den faktiske situasjonen på handlingstidspunktet» som skal legges til grunn for vurderingen. Det presiseres i forarbeidene at prinsippet i § 25 også gjelder for vurderingen av rettferdiggjøringsgrunnene. Peders perspektiv må derfor legges til grunn.
Peders faktiske oppfatning av situasjonen var at det kanskje skjedde et overfall. Det må derfor fastslås at Peders oppfatning av situasjonen er at det forelå et «angrep» jf. § 25.
- Her går det ikke så mye på om han hadde sterke indikasjoner, men på at han som følge av det han hadde lest først hadde en mistanke, og det skjer en utvikling i hans oppfatning. Han tenker at han burde gjøre noe; dette er en indikator på at han har kommet lenger inn i den tanken om at et ulovlig angrep faktisk skjer – og enda mer når han faktisk tar det skrittet om å kaste steinen. Det virker som at han til slutt får en klar oppfatning av at det skjer et ulovlig angrep.
- Husk: det er ikke tilstrekkelig med en mistanke for at § 25 skal komme til anvendelse.
Tiltalepunkt 1.
Overordnet spørsmål er om Peder kan straffes for grov kroppsskade etter strl. § 273 for å ha kastet en stein på Tore Kirkerud da han trodde at han reddet Marte fra et overgrep. Vurdering av nødverge § 18. Etter å ha fastslått at det foreligger et ulovlig angrep blir spørsmålet subsidiaritetskravet, om Peder gikk lenger enn nødvendig”. Hva er viktig å ta med seg herfra?
En naturlig forståelse av ordlyden tilsier at det må foretas en vurdering av om handlemåten var mer omfattende enn det som var påkrevd for å avverge angrepet. I forarbeidene står det at man må velge det minst inngripende handlingsalternativet, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003-2003) s. 420.
Peder kunne for det første ha undersøkt situasjonen nærmere. Han kunne gått tettere inn til busken for å se om det faktisk var tale om en voldtekt. Det er dessuten nærliggende å anta at han kunne avverget voldtekten ved å rope at han var der og at han ville ringe politiet. Disse alternativene er mindre inngripende enn det å kaste en stein. Det foreligger flere tilgjengelige, mindre inngripende handlingsalternativer.
Denne vurderingen er litt vanskelig basert på betydningen av § 25. Fordi ettersom Peder etter § 25 skal dømmes for sin faktiske oppfatning, så må man vel være ganske konsekvent på at man legger til grunn hans oppfatning når man vurderer alle vilkårene? Må finne litt mer ut av det her når jeg leser om faktisk uvitenhet. Fra Susannes oppgave:
- Husk: dersom du under bokstav a konkluderer med at han hadde en faktisk oppfatning om at det var et ulovlig angrep, så kan du ikke trekke inn noe om at han burde undersøkt nærmere, fordi du behandler subsidiaritetskravet under den forutsetningen at det faktisk skjer et ulovlig angrep. Men hvis du under bokstav a viser at du er usikker, så kan du trekke inn mer sånne ting ved vurderingen av handlingsalternativene. Undersøke nærmere virker veldig relevant – hvis man ikke er 100 % sikker, bør det være en oppfordring til å undersøke nærmere.
- Se FFS s. 455: «Noen ganger kan den som handler i nødverge, være i tvil om det foreligger en nødvergesituasjon. Om vedkommende tror det, men ser muligheten for at det ikke er det, må man også regne inn muligheten til å avklare tvilen i vurderingen av om forsvarshandlingen var nødvendig (og forsvarlig)» kommer man til at han er helt sikker på at det foreligger en voldtekt, kan man derimot ikke trekke inn det å undersøke nærmere.
Tiltalepunkt 1.
Overordnet spørsmål er om Peder kan straffes for grov kroppsskade etter strl. § 273 for å ha kastet en stein på Tore Kirkerud da han trodde at han reddet Marte fra et overgrep. Vurdering av nødverge § 18 og proporsjonaliteskravet, om steinkastingen “ikke går åpenbart ut over hva som er forsvarlig” j. § 18 c. Hva er viktig i proporsjonalitetsvurderingen?
Ordlyden innebærer at det skal foretas en avveining av tiltaltes interesse i å utføre nødhandlingen, mot fornærmedes krenkede interesser. Lovteksten nevner momenter som det skal legges vekt på ved vektingen av fornærmedes interesser. Terskelen for at avveiningen går i tiltaltes disfavør er høy («åpenbart»). I forarbeidene uttales det at gjerningspersonen skal gis rikelig med marginer i sin vurdering av hva som er etisk forsvarlig.
Det er, ut fra Peders perspektiv, tale om en voldtekt, som er et meget «farlig angrep», da det kan ha alvorlige psykiske konsekvenser for offeret. Angrepet angår voldtektsofferets helse og seksuelle integritet, en svært viktig «interesse». Under en voldtekt har overgriperen dessuten utvist svært stor grad av «skyld». Dette tyder på at fornærmedes interesse ikke veier tungt.
Hvilken interesse Peder hadde i å kaste steinen må ses i lys av hvilken sjanse dette handlingsalternativet hadde for å avverge en voldtekt. Hvis det er helt sikkert at han vil avverge en voldtekt, vil han ha en tungtveiende interesse i å utføre voldshandlingen.
at det er tale om voldtekt – interessen til seksuell integritet som lovgiver har ment å verne jf. § 291, mot kroppsskade – interessen i kroppslig integritet som lovgiver også har vernet i § 273. Voldtekt må anses som et grovere forbrytelse, noe som gjenspeiles i den vide strafferammen på 3-15 år, sml. opp mot 6 år i § 273. Lovgiver viser her at seksuell integritet har et større vern en kroppslig int. Utgangspunktet er derfor at det skal mye til for at Peders forsøk på å forsvare Martes seksuelle integritet skal anses som uproporsjonalt når det til gjengjeld bare rammer Tores kroppslige integritet.
Her er det litt åpent. Susanne mener det er proporsjonalt, mens Fredrik som vurderer samlet mener det ikke er det. Han får mulighet til å bruke alternativ handling mer aktivt i vurderingen ved å sammenslå, noe man kan tenke på. Siste moment der i lilla tror jeg er viktig. Greit å vise hvilke hensyn som står mot hverandre etc.
Tiltalepunkt 2
Overordnet spørsmål er om Peder kan straffes for brudd på strl. § 275 for å ha drept Lars Holm ved stikking med saks. Forsettsvurderingen her, hva er viktig?
HR-2022-1323 og den toleddede vurderingen av alminnelig persons antakelse av om handlingen mest sannsynlig gir følgen, deretter spørsmål om dette gjelder konkret gjerningsperson. Ikke så mye mer.
Fra seminarleder: Husk at hvis man kommer til at han ikke hadde forsett her, så må man også spørre om dette skyldes at Peder var beruset. Hvis det skyldes at han var beruset, så ville det være relevant å trekke inn § 25 tredje ledd. men den kommer bare inn hvis man kommer til at han hadde en mangelfull oppfatning av faktum fordi han var ruset, og vi har ikke så mye holdepunkter for det i vår sak. Men, hvis man likevel kommer til at rusen hadde hatt en betydning som hadde svekket hans forsett og han ikke hadde tilstrekkelig forsett, så må man altså drøfte § 25 tredje ledd og om han ville ha hatt forsett om han i den aktuelle situasjonen hadde vært edru.
Husk: i nødvergevurderingen vil det ha betydning hvis man har nedsubsumert til feks en grov kroppsskade fordi det skal noe mindre til for å rettferdiggjøre en skade enn å rettferdiggjøre et drap.
Tiltalepunkt 2
Overordnet spørsmål er om Peder kan straffes for brudd på strl. § 275 for å ha drept Lars Holm ved stikking med saks. Nødverge § 18, situasjonskravet, foreligger et “ulovlig angrep”?
Ordlyden krever at det må foreligge en aktiv målrettet krenkelse («angrep») og at nødhandlingen ble foretatt for å stanse denne. I dette ligger det et krav til at krenkelsen må være aktuell, man kan ikke foreta en nødhandling når den målrettede krenkelsen er avsluttet. Høyesterett har uttalt at et angrep er avsluttet når det ikke lenger er fare for fortsatt angrep.
Gode poenger fra de andres drøftelser. Det sentrale å ta med seg er vel at det første angrepet fra Lars må anses å være avsluttet. Og deretter «starter» Peder den videre situasjonen ved å ta opp saksen. Hadde styrkeforholdet vært helt annerledes kunne man kanskje sagt at det at Peder tar opp saksen kunne aktualisert nødverge for Lars, men det blir ikke helt aktuelt sånn som saken er i dette tilfellet.
Det må her heller ses slik at Peder griper etter saksen og at Lars ved å gå mot han på den måten må kunne anses som et fremtidig angrep, slik at det aktualiserer preventiv nødverge. Her er både synspunktet om at Lars gjør såpass mye at han overskriver nedre grense for forsøk, og synspunktet om at preventiv nødverge kan godtas i gitte situasjoner relevant. Tenker derfor at det må kunne konstateres at det vilkåret «ulovlig angrep» må anses oppfylt, og at betydningen av Peders provokasjons-lignende initiativ med saksen kan tas med i en subsidiaritets eller proporsjonalitetsvurdering.
Rt. 1996-141 om gutten som stikkeren mobberen med kniv i gymtimen er her direkte relevant. Verdt å merke seg at HR uttaler at når det dreier seg om et fremtidig angrep, vil muligheten for å avverge det på annen måte enn ved nødvergehandlinger vanligvis være større enn i en akutt angrepssituasjon, og at det derfor bør være en streng vurdering av hvilke andre muligheter som forelå.
Tiltalepunkt 2
Overordnet spørsmål er om Peder kan straffes for brudd på strl. § 275 for å ha drept Lars Holm ved stikking med saks. Neste spørsmål er om Peder gikk «lenger enn nødvendig» i sitt forsøk på å avverge det antatte overgrepet jf. § 18 bokstav b. Hva er sentralt?
En naturlig forståelse av ordlyden tilsier at det må foretas en vurdering av om handlemåten var mer omfattende enn det som var påkrevd for å avverge angrepet. I forarbeidene står det at man må velge det minst inngripende handlingsalternativet, jf. Ot.prp. nr. 90
Husk å få frem at ved preventivt er det som regel alltid mindre inngripende handlingsalternativer.
I det aktuelle tilfellet kunne Peder bedt noen av de øvrige gjestene om hjelp til å forlate lokalet. De hadde tidligere bidratt til å roe ned situasjonen, slik at dette taler for at de også her kunne hjulpet Peder ut.
- I Gatekjøkkendommen (Rt. 1992.1154) var det større lokale enn her, også der en disk man kunne løpe bak. Kan tenkes at det der var flere alternativer. Peder måtte forbi.
- De andre i baren har grepet inn tidligere (også et moment i gatekjøkken), men de grep jo inn først etter han var påført alvorlige bruddskader. Selv om de andre stoppet angrepet sist, avverget de det ikke. Om det er en reel mulighet for å avverge ved hjelp av andre er derfor ikke sikkert.
Peder kunne imidlertid også trukket seg tilbake og ventet på at Lars forlot lokalet eller fjernet seg fra døren. Han hadde heller ikke trengt å stikke Lars flere ganger, eller i mageregionen direkte.
Dom fra 1992 s 124: hr la mye vekt på at det var flere personer til stede og at man kunne trukket seg tilbake
Dessuten kunne han ha ringt politiet og ventet på at disse skulle komme. Det var lite som tilsa at faren for angrep fra Lars var stor dersom han ble stående på andre enden av baren. Etter forarbeidene heter det at der angrepet kan avverges med mindre inngripende midler så skal disse velges.
Tiltalepunkt 2
Overordnet spørsmål er om Peder kan straffes for brudd på strl. § 275 for å ha drept Lars Holm ved stikking med saks. Forutsatt subsidiaritetskravet oppfylt, spørsmål omPeders handling gikk «åpenbart ut over hva som er forsvarlig»?
Ordlyden «ikke åpenbart ut over hva som er forsvarlig» peker på at det stilles krav om at det ikke må foreligge for stor disproporsjonalitet i favør av den som nødvergehandlingen går utover. Ordlyden «åpenbart» viser at forsvareren har mye å gå på før grensen overskrides, terskelen er følgelig lav for at dette er oppfylt.
NB! Mobbedommen nyanserer imidlertid dette noe ved preventivt nødverge, og gir uttrykk for at det i disse tilfellene stilles særlig strenge krav til proporsjonalitetsvurderingen ettersom man allerede befinner seg i ytterkanten av hva som regnes som et ulovlig angrep.
- Når Lars sier nå skal du få – jevner forholdet mellom interessene som står i fare seg ut. Jo «skumlere» Lars er, dess mer forsvarlig er Peders handlemåte.
Rt. 1992 s. 124 hadde domfelte tatt frem en kniv for å unngå et nytt slagsmål. Høyesterett legger til grunn at «[n]år det viste seg at den tvert imot virket provoserende, burde den ha vært lagt bort. Selv om domfelte hadde grunn til å føle seg truet da fornærmede kom mot ham, må det antas ubetinget utilbørlig å bruke kniven med den åpenbare fare for meget alvorlige skadevirkninger dette medførte». Også i dette tilfellet tok Peder frem saksen for å unngå et nytt slagsmål, men handlingen endte opp med å gjøre Lars ytterligere provosert. Han skulle derfor lagt fra seg saksen, i stedet for å stikke med den, som igjen taler for at han gikk «åpenbart ut over hva som er forsvarlig». Er dette kanskje litt for «enkelt» - bør vurdere dommens overføringsverdi litt mer nyansert.
Husk: Det sitter svært langt inne for rettsordenen å akseptere at man tar et liv – også der dette gjøres i nødverge (der den motstående interessen ikke er liv).
Andre bestemmelser som kan komme til unnsetning:
§ 81 bokstav b – kan gi grunnlag for frifinnelse selv om man har overskredet grensen. Ikke så ekstraordinært her at denne er
§ 80 (?) – kan gi lavere straff fordi man har stått i en nødvergesituasjon.
Tiltalepunkt 3
Den overordnede problemstillingen er om Hans kan straffes for brudd på vegtrafikkloven § 22 jf. § 31 for å ha kjørt bil i påvirket tilstand. utg klart oppfylt. Her er det § 17 nødrett. Hva er sentralt i subsidiaritetsvurderingen, ikke kunne avverges på annen rimelig måte»?
Subsidaritetsvurderingen skal gjøres i lys av hvordan tiltalte oppfattet situasjonen, jf. prinsippet i § 25, se fremstillingen ovenfor. Hans var av den oppfatning av at det kom til å ta 10 minutter før ambulanse eller taxi kom til stedet. Siden Lars’ liv ikke stod til å redde, selv om Hans valgte det handlingsalternativet som tok kortest tid, slås det fast at det ikke var aktuelt å vente på en taxi eller ambulanse. Hans kunne heller ikke bedt de andre berusede gjestene om å kjøre. Hans kunne derimot ha ringt en ambulanse og avtalt å møte dem på veien. Lars kunne da fått medisinsk behandling i ambulansen enda fortere, noe som kunne økt redningssjansen. Dette taler for at det var rimelig å kreve at Hans avtalte møte med ambulansen.
- Har det noe å si her at § 31 i veitrafikkloven også rammer uaktsomme ovetredelser?
- Rt. 1994 s. 1407 omhandlet en mann som hadde 1,6 i promille og overtok kjøringen ettersom sjåføren – hans kone – fikk et alvorlig astmaanfall i en tunnel. Høyesterett la til grunn at det forelå mange handlingsalternativer, og handlingen kunne ikke rettferdiggjøres etter nødrettsbestemmelsen. I likhet med det aktuelle tilfellet var det i dommen tale om svært alvorlig fare for liv, men likevel krevde Høyesterett at vedkommende i hvert fall forsøkte å velge andre handlingsalternativer. Dette trekker i retning av at i denne saken, der det foreligger et klart handlingsalternativ som ikke ville medført særlig forsinkelse, burde vært forsøkt før Hans kjørte bilen.
- Argumentet må likevel nyanseres i lys av risikoen for død i dommen ikke var like stor som i vår sak, og at Hans hadde en betydelig lavere promillegrad enn det som var tilfelle i dommen.
- Seminarleder mener han ikke kunne avverget på annen rimelig måte.
Tiltalepunkt 3
Den overordnede problemstillingen er om Hans kan straffes for brudd på vegtrafikkloven § 22 jf. § 31 for å ha kjørt bil i påvirket tilstand. utg klart oppfylt. Her er det § 17 nødrett. Neste spørsmål er om «skaderisikoen» for Lars sitt liv var «langt større enn skaderisikoen ved handlingen». Hva er sentral praksis her og hvordan subsumere den?
Se på hensynene til vgtl. § 231 – hvilke interesser tar den sikte på å verne – liv og helse. Det har et abstrakt skadepotensial, opp imot den samme interessen den ulovlige handlingen – ruskjøringen skal verne, men der er skadepotensialet mye mer tilstede. Interessene de ulike bestemmelsene skal verne er utgangspunkt for vurderingen.
- En dødsfølge som er umiddelbart nærstående må tillegges mer vekt, enn en mulig skadefølge.
Hvis man har to motstående risikoer – vil den risikoen man har klar informasjon veie tyngre.
I frifinnende dommer vedrørende promillekjøring for å redde liv (Rt. 1973 s. 1406, Rt. 1983 s.
58, Rt. 1984 s. 1), har Høyesterett vektlagt at kjøreturene har vært korte (3-4-500 meter og 2km), eller at det var lite trafikk på strekningen (midt på natten, ingen biler). Her er det lengreavstand, og det er folksomt.
I. Når Hans kjørte gjennom en folksom gate i ruspåvirket tilstand, må også denne risikoen fremstå som stor. Risikograden må imidlertid nyanseres i lys av at promillen på 0,6 ikke er spesielt høy, at Hans var en erfaren sjåfør og at han kjørte så fort som forholdene tillot. Samlet sett beskytter nødhandlingen er svært omfattende skade som det var høyst sannsynlig at ville inntreffe, men den utsatte også andre for en ikke ubetydelig risiko for omfattende skade.
