Forsøksansvar Flashcards
Hva er de overordnede vilkårene for forsøksansvar?
Forsøk på å fullbyrde et lovbrudd er straffbart etter § 16.
Forutsetninger for straffbart forsøk er:
1. Forbrytelsen er ikke ferdig utført
2. Gjerningspersonen må ha hatt forsett om å fullbyrde forbrytelsen. Utg om alle elementer i gjerningsbeskrivelsen
3. personen må ha gjort noe som ligger nær utføring jf. «leder direkte mot». Trekker et skille mot forberedelser som i utg er lovlig.
FFS bruker litt plass på å drøfte begrunnelsen for forsøksansvar. Hva er mest sentrale å ha med seg når det gjelder skadefølgeprinsippets påvirkning på begrunnelsen?
Tradisjonelt et skille mellom å begrunne forsøksansvar subjektivt eller objektivt.
I 2002 introduserte straffelovkommisjonen «skadefølgeprinsippet» som den sentrale rettesnor for kriminalisering, men unnlot å drøfte skadefølgeprinsippets påvirkning på forsøks og forberedelseshandlinger. Når skadefølgeprinsippet ble valgt som rettesnor kunne man vanskelig fortsette å begrunne forsøks og forberedelsesansvar primært i personens innstilling. Men lovgiver unnlot å drøfte om den endrede begrunnelsen for forsøksansvaret burde få konsekvenser for omfanget og utformingen av ansvaret.
Hvordan mener FFS at forsøksanvaret bør begrunnes?
FFS mener at begrunnelsen for å straffe forsøk er at forsøksansvaret skal fungere som en «buffersone» mot potensielle krenkelser av de rettsgoder som straffebudene er satt til å verne. Derfor må utstrekningen av forsøksansvaret vurderes i lys av behovet for å beskutte de aktuelle interesser og interessebærere. Her er det grunn til å merke seg at den nedre grensen for forsøk normalt er avgjørende for nødvergeregelens grense for hva som utgjør «ulovlig angrep» som enhver har rett til å forsvare seg eller andre mot.
Ikke gjerningspersonens sinnelag som begrunner forsøksansvaret, men den negative betydningen som også en forsøkshandling, fra et tredjepersonsperspektiv, har for de interesser som straffebudet skal beskytte.
Grunnleggende utgangspunkt er likevel at den enkelte skal gis størst mulig handlefrihet.
Alminnelig erfaring tilsier at jo nærmere en person er kommet det å foreta en krenkelse, desto sikrere er vi på at han også kommer til å gjøre det resterende- og desto mer usikker vil situasjonen være for det beskyttede rettsgodet.
Behovet for et supplerende forsøksansvar må ses i sammenheng med hvor alvorlige skadevirkninger det er risiko for. Det gir derfor mening å reservere forsøksansvaret for de mer alvorlige forbrytelsene.
Det første vilkåret for å tale om forsøksansvar er at en forbrytelse ikke er fullført. Fullbyrdet forbrytelse er derfor forsøkslærens øvre grense. Hva skal til for at en forbrytelse er fullbyrdet og hva innebærer det for ulike forbrytelsestyper?
Kort sagt må alle deler av gjerningsbeskrivelsen være oppfylt. For å avgjøre om denne grensen er passert, må man derfor tolke den aktuelle gjerningsbeskrivelsen.
Skadestraffebud: en bestemt skade må være inntrådt.
Farestraffebud: må ha gjort så mye at det forelå en konkret fare for en slik skade som straffebudet skal verne mot.
Straffebud uten konsekvenselement: må ha gjort det som skal til for at lovens beskrivelse av den straffbare handlingen passer på tilfellet. Her kan det lett oppstå grensetilfeller.
En straffbar unnlatelse: fullbyrdet når en person har unnlatt å handle så lenge at han ikke lenger kan gjøre det som krevdes av ham.
Er gjerningsbeskrivelsen på noe punkt ikke oppfylt, er det eventuelt bare forsøksansvar som er aktuelt.
Vilkår nr. 2 for forsøksansvar er kravet om fullbyrdelsesforsett jf. “forsett om å fullbyrde et lovbrudd som kan medføre fengsel i 1 år eller mer”. Hva er mest sentralt?
§ 16 sin bruk av «forsett» i lys av definisjonen i § 22 innebærer at alle alminnelige forsettsformer er aktuelle. I praksis: der det som gjenstår er noe personen selv skal gjøre er det vanskelig å tenkes annet enn hensiktsforsett.
Annerledes der det gjenstår noe personen ikke hadde kontroll over.
Når § 16 snakker om at forsettet må relatere seg til å «fullbyrde» et lovbrudd, innebærer det at forsettet må dekke alle sider ved gjerningsbeskrivelsen. Unntak kan tenkes for feks grooming, der det er nok med svak uaktsomhet om barnets alder jf. Rt. 2011-1455. usikkert om dagens rettstilstand fremdeles anerkjenner dette synspunktet. Et tungtveiende motargument er at forarbeidene fastslår at et uaktsomt forsøk ikke er straffbart.
Forsøksansvar ved videregående forsett.
Kreves det for forsøksansvar også et slik videregående forsett som enkelte straffebud krever?
Ikke omtalt direkte i § 16. FFS mener forsøksinstituttets karakter tilsier at det må foreligge en tilsvarende forbrytersk intensjon som det en fullbyrdet overtredelse av straffebudet krever. Derfor kan man bare straffes for forsøk på tyveri eller underslag dersom man har hatt forsett om å skaffe noen en uberettiget vinning. Tilsvarende krever forsøk på terrorisme at gjerningspersonen at gjerningspersonen har handlet med terrorhensikt.
Vilkår nr. 3 for forsøksansvar er at gjerningspersonen “foretar noe som leder direkte mot utføringen” jf. § 16. Hva innebærer vilkåret overordnet og hva kan sies kort om fullendt og ufullendt forsøk?
Vilkåret setter den nedre grensen for forsøksansvaret. Dersom vilkåret ikke er oppfylt, har ikke gjerningspersonen gjort tilstrekkelig til et straffbart forsøk.
Den nedre grensen for forsøk passeres ifølge § 16 når gjerningspersonen med fullbyrdelsesforsett «foretar noe som leder direkte mot utføringen».
Det innebærer at en beslutning om å gjennomføre en forbrytelse i alle fall ikke er nok. I den andre enden av skalaen er de tilfeller der personen har gjort alt som fra hans side skulle til for å fullbyrde forbrytelsen. Feks plassert en tidsinnstilt bombe. At gjerningspersonen fremdeles har mulighet for å avverge følgen spiller ingen rolle. Et fullendt forsøk er alltid straffbart forsøk.
Den største utfordringen i forsøkslæren er i praksis å avgjøre når en person ved et ufullendt forsøk har foretatt nok til å komme i ansvar. Ordlyden «leder mot» gir begrenset veiledning.
Her vil både objektive og subjektive momenter spille inn. Sentrale objektive momenter vil være hvor mye som gjenstår å gjøre, og hvor lang tid det ville gått før lovbruddet ble fullbyrdet. Det subjektive momentet er fullbyrdelsesforsett, i denne relasjon de intensjoner han hadde med handlingene han har foretatt. FFS mener at skillet mellom objektive og subjektive momenter ikke er klargjørende, men forvirrende. De skiller isteden mellom grunnlaget for nærhetsvurderingen og kriteriene i vurderingen.
Ettersom et fullendt forsøk alltid er nok til å oppfylle vilkåret om “foretar noe som leder direkte mot utføringen jf. § 16, er det sentrale spørsmålet som regel hvor mye gjerningspersonen må ha gjort for at ufullendt forsøk skal oppfylle vilkåret, og gi straffansvar. Hva rammene og utg for vurderingen og hva er de sentrale vurderingskriteriene oppstilt i rettspraksis?
For å avgjøre hvor nær gjerningspersonen er kommet fullbyrdelsen, må vi undersøke både det som personen allerede har gjort, og det som gjenstår for at forbrytelsen skal bli fullbyrdet. Til sammen danner dette grunnlaget for nærhetsvurderingen, og kalles derfor i det følgende for vurderingsgrunnlaget.
Hva personen allerede har gjort -her er det de handlinger som fremstår som et utslag av fullbyrdelsesforsettet og som kanskje også er med på å bevise dette, som er relevante.
Hva som gjenstod er avhengig av når og hvordan gjerningspersonen forestilte seg at forbrytelsen skulle fullbyrdes.
I Rt. 2008-867 ble kriteriene oppsummert slik:
- Hvorvidt handlingen som tiltalte har foretatt, viser at han er i ferd med å skulle påbegynne realiseringen av forsettet, beror på en sammensatt vurdering. Ved denne vurderingen må det blant annet legges vekt på den tidsmessige nærhet mellom det som er gjort, og det som gjenstår, handlingenes karakter og den psykologiske forskjell mellom det som er gjort og det som gjenstår.
Hva er den psykologiske forskjell og bør/skal den psykologiske forskjell være viktig i vurderingen av om et ufullendt forsøk oppfyller “leder direkte mot utføringen”-vilkåret
Referer til den terskel de fleste vil måtte passere for å gå videre fra de handlinger som er gjort, til å fullbyrde forbrytelsen. Skal bygge på en gjennomsnittsbetraktning, slik at det blir likhet for loven. Læren sier lite om hvordan man kan avgjøre hvor stor indre barriere folk flest må passere for å gå videre. FFS mener den psykologiske forskjell blir for subjektivt og for basert på dommerens skjønn. Mener derfor det er nødvendig å se bak den psykologiske forskjell og heller fokusere direkte på hva som kjennetegner de handlinger som er foretatt, sammenlignet med det som gjenstår. Her lanserer de kategoriene: nærhet i tid, nærhet i omfang og handlingens karakter som sentrale momenter. Se på innholdet av disse vilkårene mer senere.
Om utjenlige forsøk. Skal forsøk som som viser seg å ha svært dårlige forutsetninger for å lykkes, likevel straffes?
Skilles gjerne mellom relativt og absolutt utjenlig forsøk.
Forarbeidene til nåværende lov gir inntrykk av at man ville videreføre forsøksansvarets utstrekning, men drøftet ikke utjenlig forsøk spesielt. Spørsmål hvilke konsekvenser det får at man avviste å forankre forsøksansvaret i det forbryterske sinnelag, og i stedet begrunnet det med faren for skade.
Det avgjørende må være hvordan en tredjeperson i gjerningspersonens stilling på gjerningstidspunktet ville ha bedømt situasjonen. Dersom en tredjeperson ville regnet de aktuelle interessene for å være utsatt for en ukontrollert nærliggende mulighet for krenkelse, kan vi si at det forelå fare. Da virker straffansvar også som et rimelig resultat.
Det betyr samtidig at dersom det fra et tredjepersonsperspektiv i gjerningspersonens stilling på gjerningstidspunktet ikke var grunn til å frykte handlingen, bør den heller ikke straffes.
Straffebud som rammer forsøk direkte. Hva er utg for vurderingen av forsøksansvaret der?
Da følger ansvaret for forsøkshandlingen direkte av straffebudet, og ikke av § 16. med mindre det er særlige holdepunkter for noe annet, blir denne typen straffebud tolket slik at rekkevidden av straffansvaret er den samme som etter den alminnelige forsøksregelen.
Ettersom gjerningsbeskrivelsen er oppfylt når den nedre grense for forsøk er passert, kan man ikke bruke § 80 andre ledd bokstav b om mildere straff for forsøk.
Utg slik at «forsøk på forsøk» ikke rammes.
Forsøk på medvirkning har vært litt vanskelig. Gi en helt overordnet forklaring av hvordan det henger sammen
Når vi snakker om forsøk på medvirkning er jo greia at vi vil straffe medhjelperen, men at medhjelperen ikke har gjennomført en straffbart medvirkningshandling. Medvirkerens ansvar må derfor forankres i § 16 om forsøksansvar og ikke § 15 om medvirkningsansvar. For å avklare hva som rammes av forsøk på medvirkning må vi fastlegge en øvre grense mot hva som faktisk er fullbyrdet medvirkning etter § 15, og en nedre grense mot hva som ikke er tilstrekkelig til at medvirkeren har gjort et forsøk.
Og slik jeg har forstått det vurderes den nedre grense, altså om medvirkeren har gjort noe som kan kalles forsøk etter alminnelige forsøksregler:
Må også vurderes særskilt for hver enkelt deltaker. Når § 16 rammer den som «foretar noe som leder direkte mot utføringen» referer «utføringen» til gjennomføringen av den enkelte deltakers egen gjerning. For en medvirker siktes det da til medvirkningshandlingen. Om en medvirker har passert den nedre grensen for forsøk, må for øvrig avgjøres etter de samme prinsippene som bestemmer nedre grensen for forsøk.
Hva er sentralt for forsøk på medvirkning sin øvre grense?
Den øvre grensen tas med utg i § 15 om medvirkning sine to kumulative vilkår «medvirker» og «overtredelsen». Dersom de to vilkårene er oppfylt, så har det jo skjedd en hovedgjerning og en medvirkning til denne, slik at det er tale om vanlig medvirkning. Dersom ett av de to vilkårene ikke er oppfylt, så er jo ikke vilkårene for medvirkning oppfylt- da må det bli snakk om forsøk på medvirkning.
- hovedgjerningspersonen fullbyrder en «overtredelse». Altså en hovedgjerning
- medvirkeren må ha «medvirket» til hovedgjerningen. Dersom medvirkeren har ønsket og hatt forsett om å medvirke, men at hans handling likevel ikke har fått noen innvirkning på hendelsesforløpet.
Dersom minst ett at vilkårene ikke er oppfylt, så er ikke vilkårene for medvirkning i § 15 oppfylt, og da kan man ikke straffes for medvirkning. Da kan man bare straffes for forsøk på medvirkning. Utfra hvilket av de to vilkårene som ikke er oppfylt blir det da i så fall to ulike typer «forsøk på medvirkning», ved at det ene er faktisk «medvirkning», men til et forsøk- fordi hovedgjerningspersonen ikke gjør noen «overtredelse». Mens det andre er et forsøk på å medvirke til en «overtredelse» som blir fullført, men der medvirkeren har forsøkt, men ikke fått til å «medvirke».
FFS bruker altså betegnelsen forsøk på medvirkning både der hovedgjerningen ikke er fullført, og der hjelperens handling ikke har virket inn på den fullførte hovedgjerningen.
Hva er sentralt for forsøk på medvirkning sin nedre grense?
medvirkeren også må oppfylle nedre grense for forsøk, for at det skal kunne være forsøk på medvirkning. Medvirkeren må ikke overstige øvre grense, for da er det vanlig faktisk medvirkning. Og han må ikke falle under den nedre grensen for hva som er et forsøk. Og slik jeg har forstått det vurderes den nedre grense, altså om medvirkeren har gjort noe som kan kalles forsøk etter alminnelige forsøksregler:
Må også vurderes særskilt for hver enkelt deltaker. Når § 16 rammer den som «foretar noe som leder direkte mot utføringen» referer «utføringen» til gjennomføringen av den enkelte deltakers egen gjerning. For en medvirker siktes det da til medvirkningshandlingen. Om en medvirker har passert den nedre grensen for forsøk, må for øvrig avgjøres etter de samme prinsippene som bestemmer grensen mellom forsøk og forberedelse- altså avgjøres om medvirkeren har oppfylt vilkår nr.2 «foretar noe som leder direkte mot utføringen» etter en vanlig forsøks-vurdering.
Den som har gjort alt som vedkommende etter planen skulle gjøre for å bidra til forbrytelsen har gjort et fullendt forsøk (på medvirkning). Da er den nedre grensen alltid passert. Om hjelperen har mer igjen å gjøre, foreligger det i høyden et ufullendt forsøk.
Og om et slikt ufullendt forsøk er å anse som medvirkning vurderes etter den vanlige nedre grense for forsøk
