Seminaroppgave 10 Flashcards
Tiltalepunkt 1
Tiltalt for drap på Ole jf. § 275 for å ha slått han med golfkølle.
Peder beskrives som mekanisk og fjern. Hvordan er samspillet mellom forsett og utilregnelighet her?
Peder blir omtalt som mekanisk og borte fra seg selv på gjerningstidspunktet. Har det betydning for om det kan foreligge hensikt? I prinsippet kan det nok det i den forstand at på dette punkt er det en vanskelig overgang mellom forsett og reglene om utilregnelighet. Det kan tenkes utilregnelighetstilstander som kan være så inngripende at det vanskelig kan være meningsfullt å i det hele tatt snakke om noen forsettstanke i gjerningspersonens hode. Og da kan det være at man ikke engang kan si at det foreligger forsett. Men her har vi så sterke holdepunkter gjennom måten Peder agerer på, slik at vi her må kunne konstatere at Peder i tilstrekkelig grad har vært kognitivt til stede til å kunne danne en hensikt som § 22 a snakker om. Men det kan drøftes.
Hva er ordlyden+ av “sterkt avvikende sinnstilstand bokstav” a, og sett opp mot første tiltalepunkt om drap med golfkølle.
Ordlyden av «sterkt avvikende sinnstilstand» tilsier at gjerningspersonen må ha en vesentlig realitetsbrist. Det følger videre av «sterkt» at det skal en del til, og at det er kun de kvalifiserte tilfellene av svikt i virkelighetsforståelsen som omfattes. Forarbeidene fremholder at kjernen i dette vilkåret fremdeles er den aktive psykose-tilstanden, men at også andre tilstander med samme alvorlighetsgrad nå fanges opp av bestemmelsen.
Det må for det første slås fast at de sakkyndige fant det høyst tvilsomt at Peder var psykotisk på drapstidspunktet, noe som må tale med tyngde mot at Peder hadde en sterkt avvikende sinnstilstand. Riktig nok er Peder av ung alder, men det synes ikke avgjørende for handlingstidspunktet under tiltalepost 1. Tore beskriver ham som «fjern» og «mekanisk», men dette vitner om noe om manglende bevissthet, ikke psykose. Det går også godt overens med at han er svært beruset, noe som først og fremst fremkaller bevissthetsforstyrrelser. At Peder lider av en mild form for autisme kan ikke være avgjørende i motsatt retning.
Peder hadde ikke en sterkt avvikende sinnstilstand på handlingstidspunktet, jf. § 20 a.
Tiltalepunkt 1, drap med golfkølle. Ordlyden og subsumsjon av høygradig psykisk utviklingshemming bokstav c?
Vilkåret «psykisk utviklingshemning» sikter til et lavere kognitivt funksjonsnivå enn vanlig. Ordlyden av «høygradig» indikerer at det kun er de kvalifiserte tilfellene av svikt i den intellektuelle fungeringen som omfattes. Etter forarbeidene gjelder det en veiledende IQ-grense på mellom 55 og 60 for å omfattes av dette vilkåret, men det understrekes samtidig at det skal gjøres en samlet vurdering av det totale funksjonsnivået.
Peder hadde en IQ på 70, som er klart høyere enn den veiledende grensen i forarbeidene. I tillegg var han diagnostisert med en autismelidelse. Likevel fungerte han greit i hverdagen. Det kan derfor hevdes at han hadde en «psykisk utviklingshemming», men denne kan klart ikke anses som «høygradig». Vilkåret i bokstav c er følgelig ikke oppfylt.
Tiltalepunkt 1, drap med golfkølle. Ordlyden og subsumsjon bokstav b ““sterk bevissthetsforstyrrelse”?
- Ordlyden «bevissthetsforstyrrelse» tilsier en svekket bevissthet der man ikke er i stand til å oppfatte hva som skjer eller respondere på omverdenen på lik linje med en normal person. Ikke evne til å ta opp sanseinntrykk og bearbeide dem. Forarbeidene bekrefter forståelsen, der det legges særlig vekt på evnen til å motta og bearbeide informasjon.
At Peder virker fjern og mekanisk går godt overens med en slik forståelse av bokstav b. Det er nettopp også slike bevissthetsforstyrrelser alkohol kan indusere. Det må legges begrenset vekt på Peders egen påstand om at han ikke husker noe, men det vil i så fall understøtte de øvrige momentene. At tilstanden i tillegg gikk raskt over, tyder på at det var en mer flyktig forstyrrelse enn utslag av en sinnslidelse.
Peder led av en «sterk bevissthetsforstyrrelse» jf. § 20 b.
Husk til senere: der du kommer til «sterkt avvikende sinnstilstand» eller «høygradig psykisk utviklingshemming»: Det må derfor vurderes hvorvidt Peder var utilregnelig «på grunn av» denne tilstanden. I denne vurderingen skal det legges vekt på graden av svikt i «virkelighetsforståelse og funksjonsevne».
Oppfyller man «sterk bevissthetsforstyrrelse» så oppfyller man nesten automatisk tilleggsvilkåret «på grunn av».
Tiltalepunkt 1, drap golfkølle. Forutsatt at a eller b er oppfylt. Det neste spørsmålet er om Peder på grunn av denne bevissthetsforstyrrelsen var «utilregnelig», jf. § 20 (3). I vurderingen skal det legges vekt på «graden av svikt i virkelighetsforståelse» og «funksjonsevne».
Husk: denne er bare aktuell ved a og b, ikke c; du kan ikke være selvforskyldt utviklingshemmet.
Tiltalepunkt 2 og 3 om trusler mot politibetjentene etter § 263. Forsettsvurderingen er litt tricky. Hvis man ser bort fra utilregnelighetsspørsmålet, hvordan bør gangen i vurderingen da bli?
Peder foretok klart nok gjerningene med hensikt, jf. §22 a. Begge budene forutsetter imidlertid at det er fysiske personer som blir truet, og § 155 krever også at gjerningspersonen forstår at han truer offentlig tjenestemenn. Peder tror derimot at han truer demoner. Etter dekningsprinsippet må forsettet dekke alle deler av gjerningsbeskrivelsen, og Peder har derfor ikke tilstrekkelig forsett etter § 22 a.
Det følger imidlertid av § 25 (3) at dersom man er uvitende på grunn av selvforskyldt rus eller utilregnelighetstilstand, skal dette ses bort ifra. Spørsmålet er derfor om Peder ville hatt nødvendig forsett dersom han var edru. Dette vil imidlertid drøftes under tilregnelighet, og den videre drøftelsen skjer derfor betinget av den senere tilregnelighetsdrøftelsen igjen.
Den eneste forsettformen som er praktisk mulig å konstruere – eller fingere – er sannsynlighetsforsett. Etter § 22 b har man tilstrekkelig forsett dersom man holder det «mest sannsynlig» at handlingen ville bli dekket av gjerningsbeskrivelsen. Spørsmålet er derfor om Peder – dersom han var edru – ville holdt det «mest sannsynlig» at det han gjorde var å true Bjarne og Eva som var offentlige tjenestemenn.
Dersom Peder hadde vært ved sine fulle fem ville det vært åpenlyst at han truet tjenestemenn. (deretter ta forbehold om at utilregnelighetstilstunden skyldes rusen, så må man gå tilbake hit igjen hvis man kommer til at utilregneligheten skyldes en tilstand etter § 20 a-c, og ikke aktualiserer § 20 fjerde ledd om rus, så må man tilbake til forsett og si at dette ikke kan fingeres. Blir da resultatet at man blir straffri???
Tiltalepunkt 2 og 3 om trusler mot politibetjentene etter § 263. Forsettsvurderingen er litt tricky. Gi en forklaring på hvordan oppgaven her kan struktureres for sammenheng mellom forsett, fingering og utilregnelighet
Man bør gjøre en slags betinget fingering her, si at i dette tilfellet er det en uvitenhet, den er tilsynelatende skjedd på grunn av en tilstand som følge av selvforskyldt rus, og det legger vi til grunn som grunnlag for å fingere forsett foreløpig, og derfor er vi på den måten videre til utilregnelighetsspørsmålet. Kommer man der til at han faktisk var i en utilregnelighetstilstand uavhengig av rusen, vil han også i edru tilstand være i samme forvirrede sinnstilstand, så da må man gå tilbake og si at da kan man heller ikke fingere forsett. Men dersom man drøfter § 20 og sier at her er det utilregnelighet som følge av selvforskyldt rus, vil også fingeringen av forsett stå. Midlertidig konklusjon på forsett, gå videre til utilregnelighet og deretter gå tilbake og vurdere frifinnelse etter § 20 og allerede etter § 25 fordi man ikke kan fingere forsett.
Tiltalepunkt 2 og 3 om trusler mot politibetjentene etter § 263. Forsettsvurderingen er litt tricky. Forklar med egne ord sammenhengen mellom fingering av forsett og utilregnelighet
Med egne ord her: dersom vi fingerer forsett med forbehold først, så sier vi at det utg er en kriminalisert gjerning, spørsmål om unnskyldningsgrunn. Så vurderer vi unnskyldning som følge av at § 20 a-c er oppfylt. Dersom vi kommer til at en av a-c er oppfylt, sammenholdt med tredje ledd. I tillegg til at fjerde ledd ikke er aktuelt, fordi utilregneligheten ikke er forbigående som følge av selvforskyldt rus, så er jo konklusjonen at gjerningspersonen er utilregnelig, og hvis han er utilregnelig så kan vi ikke fingere forsett. Fordi hele greia med fingering av forsett er jo nettopp at man sier at gjerningspersonen ikke hadde forsett, men ville hatt det dersom han var edru. Dette faller i fisk dersom man var utilregnelig av andre grunner enn rusen, da vil ikke fingeringen gi resultat.
Tiltalepunkt 2 og 3 om trusler mot politibetjentene etter § 263. Forsettsvurderingen er litt tricky. Forklar med egne ord sammenhengen mellom fingering av forsett og utilregnelighet
Med egne ord her: dersom vi fingerer forsett med forbehold først, så sier vi at det utg er en kriminalisert gjerning, spørsmål om unnskyldningsgrunn. Så vurderer vi unnskyldning som følge av at § 20 a-c er oppfylt. Dersom vi kommer til at en av a-c er oppfylt, sammenholdt med tredje ledd. I tillegg til at fjerde ledd ikke er aktuelt, fordi utilregneligheten ikke er forbigående som følge av selvforskyldt rus, så er jo konklusjonen at gjerningspersonen er utilregnelig, og hvis han er utilregnelig så kan vi ikke fingere forsett. Fordi hele greia med fingering av forsett er jo nettopp at man sier at gjerningspersonen ikke hadde forsett, men ville hatt det dersom han var edru. Dette faller i fisk dersom man var utilregnelig av andre grunner enn rusen, da vil ikke fingeringen gi resultat.
Tiltalepunkt 2 og 3 om trusler mot politibetjentene etter § 263. Forutsatt utilregnelighet etter § 20 bokstav a-c. Vurderingen av om Peder har en “forbigående” utilregnelighet som følge av selvforskyldt rus
Kontekst: dersom man har kommet til at a-c er oppfylt, så er jo utg at han er utilregnelig, men da må man altså vurdere om utilregnelighet skyldes rus. dersom svaret er ja, er utg at han skal straffes, men fritak ved særlige grunner.
Det er her sentralt å se forskjell på “forbigående” som brukes i tredje ledd første setning, og “vedvarende” som brukes i andre setning.
Ordlyden innebærer at man må foreta en vurdering av om utilregnelighetstilstanden skyldtes det at tiltalte har inntatt rus og om han kan lastes for dette, slik at utilregnelighetstilstanden ikke er kronisk, men midlertidig. Alternativet er at utilregnelighetstilstanden skyldes andre faktorer enn rusen, som for eksempel en underliggende psykisk tilstand. Da kan man ikke si at selvforskyldt rus var årsaken til utilregneligheten og tiltalte omfattes dermed ikke av unntaket.
I virkeligheten er det imidlertid ikke lett å gi et entydig svar på hvor utilregneligheten skriver seg fra. Høyesterett har derfor formulert det vurderingstemaet som at rusen må være en «fremtredende årsaksfaktoren i det samvirkende årsaksforhold», jf. Rt-1983-9. Hvorvidt dette er tilfelle beror på en sammensatt vurdering. Forarbeidene angir noen relevante vurderingsmomenter i denne sammenheng (Prop.154 L (16-17) s. 330):
Hvilket rusmiddel som er brukt er løftet frem som et sentralt moment i forarbeidene.
Forarbeidene viser også til den tiltaltes sykdomshistorikk. Peder har tidligere opplevd psykoselignende symptomer, uten rusbruk. Disse ble forsterket da han røyket hasj. Dette tyder på at han har en psykisk predisposisjon for psykose, og at rusmidler kan utløse et psykoseanfall.
Varigheten av psykosesymptomene er sentralt. Det sentrale er om psykosesymptomene vedvarer etter rusens toksiske effekter har forlatt kroppen. Dette tyder på andre forhold enn rusen er den fremtredende årsaken til psykosen. Tidligere ble det stilt krav til at psykosesymptomene varte i 30 dager, men dette gjelder ikke lenger, jf. forarbeidene ovenfor. Peder var psykotisk i over to uker etter amfetaminrusens toksiske effekter hadde forlatt kroppen hans.
Til dette kommer det at psykosen returnerte etter seks uker på institusjon. Dette er en sterk indikasjon på at det ikke var rusbruken, men en underliggende tilstand som var den fremtredende årsaken til psykosetilstanden. Altså ikke “forbigående”, men heller “vedvarende” som i neste setning.
Tiltalepunkt 2 og 3 om trusler mot politibetjentene etter § 263. Litt for tankens skyld rundt § 20 fjerde ledd andre setning der det fastslås at den som har en vedvarende tilstand som nevnt i bokstav a og som selvforskyldt fremkaller en utilregnelighetstilstand, kan straffes dersom særlige grunner tilsier det.
der fastslås at den som har en vedvarende tilstand som nevnt i bokstav a og som selvforskyldt fremkaller en utilregnelighetstilstand, kan straffes dersom særlige grunner tilsier det.
Utg treffer jo dette ganske godt på Peder. Og da kan man hvis det er «særlig grunner» straffes. I denne saken foreligger det nok ikke slike sterke grunner. Men forutsatt at det hadde gjort da? da må vi trekke tråden tilbake til forsett igjen. fordi ettersom fingeringen av forsettet til Peder er ugyldig, så har han ikke forsett og det foreligger ikke kriminalisert gjerning. Da er ikke § 20 aktuelt i det hele tatt. Dersom det hadde vært slik at vi kunne konstatert vanlig forsett på Peder, ville denne vurderingen blitt sentral. Fordi man da som utg hadde kommet til utilregnelighet etter bokstav a, og så måtte man vurdert unntak her etter siste setning. For tanken.
Tiltalepunkt 4
Peder tiltalt for vold og trusler mot politimennene under pågripelsen jf. § 155.
Litt usikkerhet rundt forsett og utilregnelighet her, hva er foreløpig konklusjon?
Spørsmålet blir videre om Peder handlet forsettlig, jf. § 21.
Denne forsettsvurderingen må vel bli lik som i forrige oppgave? Peder har jo ikke vanlig forsett, fordi han tror tjenestemennene er demoner. Derfor må det fingeres forsett. Men vurdering av fingering av forsett+ § 20 a-c, og konklusjonen om at han er utilregnelig (og derfor kan det ikke fingeres forsett+ at han også kan unnskyldes), blir jo helt lik her? Skjønner ikke at dette drøftes på nytt av Susanne. Noe jeg har misset?
Kan ikke se annet enn at konklusjonen her må bli lik, slik at han ikke har forsett og er utilregnelig.
Tiltalepunkt 3+4
Forutsatt at gjerningsbeskrivelsene i både § 263 og 155 er oppfylt, uten at det foreligger unnskyldningsgrunner osv, blir spørsmålet om det skal dømmes for ett eller begge straffebudene. Hva er sentralt her, både når det gjelder utpensling og subsumsjon?
Et helt sentralt formål med straff er å reagere på klanderverdig opptreden. Det materielle dekningsprinsippet innebærer at man skal få dekket inn det som er lovstridig, slik at dommen gir uttrykk for passende klander. I tillegg må forbudet må dobbeltstraff medregnes, slik at gjerningspersonen ikke straffes dobbelt for samme handling under to ulike straffebud.
Rettsgode og interessesynspunktene. Utg er at dersom man får full dekning av de krenkede rettsgodene er det tilstrekkelig med ett straffebud. Interessesynspunktet kan imidlertid gjøre et unntak her. Dersom de ulike krenkelsesmåtene er ulike- feks ved at det handlingene ikke har skjedd nært i tid og rom.
For å få dekket inn det klanderverdige ved å true en offentlig tjenestemann, som er et annet rettsgode, type krenkelse enn alminnelige trusler, er det nødvendig å straffe etter § 155. Spørsmålet blir om det er nødvendig å også dømme for § 263.
I foreliggende sak er det bare én hendelse, noe som gjør at klanderen utvist kanskje kan dekkes av § 155 alene. På den annen side er truslene etter § 263 mer kvalifiserte eller grove enn etter § 155, ved å kreve «egnet til å skape alvorlig frykt».
I foreliggende sak foreligger det så dramatiske trusler om såpass alvorlige forbrytelser at det vil påvirke tjenestemennene ikke bare i kraft av å være politimenn, men som privatpersoner. For å markere klanderen må derfor tiltale etter § 263 også tas ut.
Her virker det som det sentrale er at jo: rettsgodet som vernes er jo vern mot trusler. Men som privatperson er det vern mot trusler fra andre, som offentlig tjenestemann kommer aspektet med vern av offentlig myndighet inn som et ekstra rettsgode. I tillegg er krenkelsene såpass grove, og grovere enn det som kreves etter § 155. Hadde ikke § 263 hatt et mer kvalifisert vilkår, hadde det nok neppe vært behov, men det at vilkåret der er strengere gjør at man kan belyse handlingen bedre med samløp. En viktig innvendig er likevel at man må være bevisst på forbudet mot dobbeltstraff, som fort lusker i bakgrunnen når det her er helt samme handling mot helt samme personer. Likevel virker det altså greit akk i dette tilfellet pga det overnevnte.
