Seminaroppgave 12 Flashcards
Tiltalepost 1 om bedrageri.
§ 371 er litt vanskelig, men funnet en god måte å ta ordlydstolkning av «styrker eller utnytter en villfarelse», hva innebærer denne?
En naturlig forståelse av «villfarelse» sikter til at fornærmede har eller får en feilaktig oppfatning av virkeligheten. Det kreves at tiltalte gjennom sin handlemåte befester eller utvider en allerede eksisterende feiloppfatning, eller at han drar fordel av en eksisterende feiloppfatning ved å unnlate å oppklare denne.
Tiltalepunkt 4 om tyveri av solbrillene. Hvordan forstå vilkåret om “tar” i § 321 generelt, hva skal til for at besittlesesforrykkelse har skjedd?
En naturlig forståelse av ordlyden tilsier at det må skje en besittelsesforrykkelse. For å ha besittelse over noe kreves det rådighet av en viss selvstendighet og varighet.
I Rt-1965-223 ble vinkartonger ansett som å være stjålet da gjerningspersonen hadde flyttet dem fra der de stod og bort til døren, med hensikt om å ta dem med seg. Når tyven hadde flyttet på vinkartongene, uten at eieren var til stedet, hadde han rådighet over dem. Det er naturlig å lese dommen slik at tar-handlingen er foretatt når tiltalte i større grad enn eieren har kontroll over gjenstanden.
I Rt-1971-801 ble en bilbrukstyv straffet for tyveri av et fotoapparat som han fant i bilen. Høyesterett viste til at det må foretas en helhetlig vurdering av forholdet. Her skal man bla se til om handlingen bærer preg av tillitsbrudd, som underslagets dominerende karakter, eller om det er en besittelsesforrykkelse i vinningsøyemed, som er tyveriets sentrale trekk.
- Fint å huske på: Vinningsøyemed eller tillitsbrudd som står sentralt?
Tiltalepunkt 4 om tyveri av solbrillene. Om vilkåret “tar” helt konkret opp mot Peders handlemåte.
Peders rådighet over brillene var kortvarig. For eieren er det dessuten likegyldig om Peder hadde brillene på hodet, eller om de lå i hanskerommet. På den andre siden må besittelsen regnes å være selvstendig: når Peder hadde brillene på hodet, var det ingen andre som kunne bruke dem. Til dette kommer det at han kan sies å ha total kontroll over brillene. Hva som skjer med dem kan ikke lenger styres av eieren. Vårt forhold har dessuten vesentlige likheter med Rt-1971-801. I begge tilfeller har tiltalte funnet noe av økonomisk verdi i en tyvlånt bil, og har hensikt om å ta det for å oppnå en vinning, se nærmere om innholdet i vinningskravet ovenfor.
På grunn av kontrollen og likheten med faktum i Rt-1971-801 slås det fast at Peder har gjort nok for å løfte brillene over i sin besittelse.
Innvending:
- hadde vært klarere dersom han forlot bilen med brillene. ettersom de fortsatt er i bilen kan det argumenteres for at besittelsesforrykkelsen ikke er så stor, men totalt sett tenker jeg det er nok.
Tiltalepunkt 4 om tyveri av solbrillene. Har Peder forsett og videregående forsett om å stjele brillene?
Susanne påpeker at Peder ikke hadde forsett om å ta brillene da han tok bilen, men slik jeg ser det er ikke det noe krav. Da visste han jo ikke at det var briller der. Det sentrale er jo om han hadde forsett etter at han har oppdaget brillene og på det tidspunkt han bestemmer seg for å ta/bruke dem.
forsett om å ta dem, forsett om uberettiget vinning for Marte som kan bruke solbrillene og slippe å kjøpe nye.
Tiltalepunkt 4. Om nedsubsumering til mindre tyveri § 323. Hva er det sentrale i denne vurderingen? Og hva må man huske på i relasjon til mindre tyveri dersom man skulle ha kommet til at tyveriet ikke er fullbyrdet?
HR uttaler at «Oppsummert vil, etter mitt syn, vilkårene etter straffeloven § 323 om mindre tyveri være oppfylt dersom beløpet ikke overstiger om lag 2000 kroner og verken type vare eller handlingsmåte tilsier at forholdet er spesielt straffverdig. Derimot vil vilkårene ikke være oppfylt om man står overfor mange tyverier som er begått med en viss tidsnærhet, og som er preget av ensartethet i forøvelsesmåte. Straffeskylden vil da ikke være liten i straffeloven § 323s forstand».
Tilleggsvilkår om at straffeskylden er liten.
I det aktuelle tilfellet foreligger det ikke holdepunkter for at straffverdigheten her er større enn ellers ved et vanlig tyveri av solrbriller, slik at også «forholdene for øvrig» tilsier at tyveriet er mindre.
Peder kan derfor straffe for mindre tyveri etter strl. § 323.
Husk:
Dersom han ikke regnes for å ha fullført tyveriet, kan han normalt straffes for forsøk. Men ettersom dette er å regne som et mindre tyveri, så er ikke strafferammen tilstrekkelig høy for forsøk jf. § 16 fordi mindre tyveri kun kan straffes med bot – ikke «1 års fengsel», jf. § 16. Forsøk på mindre tyveri er ikke straffbart.
Tiltalepunkt 5. Overordnet problemstilling er om Peder kan straffes for kjøring mot rødt lys jf. vegtrafikkloven §§ 3 og 5, jf. § 31. Hva er greit å ha med seg fra denne?
Greit oppfylt, Peder erkjenner også.
Straffes for både § 3 og 5?
Det er samme handling, § 5 presiserer § 3, nærmest alle reglene i vegtrafikkloven presiserer § 3 så ville vært kunstig å bruke begge hver gang. § 5 konsumerer § 3. Ikke være nye forhold ved den straffbare handlingen som belyses ved å anvende begge. Derfor naturlig å kun straffe han for brudd på § 5.
Tiltalepunkt 7 der Peder er tiltalt for å ha unnlatt å hjelpe Lars i hjelpeløs tilstand.
strl. § 288:
Med fengsel inntil 3 år straffes den som hensetter en annen i hjelpeløs tilstand med fare for liv, kropp eller helse. På samme måte straffes den som unnlater å gi hjelp til noen i hjelpeløs tilstand som vedkommende har en plikt til å dra omsorg for
Hva er sentralt?
- Seminarleder: ikke grunnlag for å dømme etter første punktum. Fordi hensetter ordlyden gir anvisning til en aktiv handling. Proposisjonen understøtter dette. Forsettet må dekke hensettingen. Han hadde ikke forsett om at Lars skulle havne i en sånn tilstand
Andre ledd:
Lars er i en hjelpeløs tilstand.
«plikt til å dra omsorg for» Lars.
Ordlyden favner vidt og gir anvisning på ulike grunnlag for en omsorgsplikt. Forarbeidene legger til grunn at omsorgsplikten kan være begrunnet i lov, avtale, offentlig stilling, men også i alminnelige rettsgrunnsetninger, jf. Ot.prp. nr. 22. Det følger av rettspraksis at en forutgående handling fra gjerningspersonens side kan gi grunnlag for en omsorgsplikt, se blant annet Rt. 1954 s. 674, der personen gjennom egen klanderverdig atferd brakte en annen i en slik tilstand.
I dette tilfellet var det Peder som hadde tatt med Lars på kjøreturen, og det var Peder som krasjet bilen da han kjørte på rødt lys. Det var følgelig Peder som forårsaket at Lars havnet i den hjelpeløse situasjonen, og en omsorgsplikt må derfor kunne hjemles i alminnelige rettsgrunnsetninger. Peder hadde derfor en «plikt til å dra omsorg for» Lars i dette tilfellet.
Fredrik oppstiller: Da § 288 andre setning er et rent unnlatelsesstraffebud, følger det av skyldprinsippet at tre vilkår må innfortolkes for at unnlatelsesansvar kan statueres. For at si at tiltalte kunne og burde handlet annerledes må han ikke bare ha en tilknytning til situasjonen, det må også foreligge en hindringssammenheng mellom skaden og en mulig handling og det må være rimelig å kreve. Usikker på om dette er riktig
Det foreligger altså brudd på både vtrl. § 12, jf. § 31 (se tiltalepost 6) og samtidig brudd på strl. § 288. Spørsmålet blir derfor om Peder kan straffes for brudd på begge bestemmelsene.
Utgangspunktet for denne vurderingen er at man må ta ut tiltale og dømme etter så mange straffebud som er nødvendig for å gi uttrykk for de ulike krenkelsene som har funnet sted, uten at det straffes flere ganger for samme forhold. I forarbeidene uttales det at «Dersom man ikke får markert noe ytterligere ved å anvende et ekstra straffebud på forholdet, er konkurrens utelukket» jf. Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) s. 278.
I dette tilfellet er det det tale om én handling som er straffbar etter to ulike straffebud. Disse to straffebudene søker å beskytte ulike rettsgoder, nemlig hensynet til trafikksikkerhet i vtrl. mens straffeloven § 288 beskytter individets sikkerhet. Dette taler for at bestemmelsene må anvendes i konkurrens for å få uttrykt det totale klanderverdige forholdet.
Samtidig oppstiller vtrl. en plikt til å hjelpe ved trafikkuhell spesielt, mens strl. § 288 omfatter mange ulike situasjoner der en person er hjelpeløs. Dette taler for at bestemmelsen i vtrl. konsumerer § 288 og at det derfor er tilstrekkelig å anvende kun denne.
På den annen side er strafferammen i § 288 høyere enn i vtrl., og dette gir uttrykk for at brudd på § 288 er mer klanderverdig. Bestemmelsene må derfor anvendes i konkurrens.
Konsumerer dette straffebudet vtrl. § 12? Ja, regel i strl. § 31 om at dersom man kan straffes
etter strengere straffebud, vil disse konsumere straffansvar etter vtrl. Men krenkes de samme
interessene? Grunn for samløp her?
Dom om samløp? Ulike interesser som er krenket her, da gjelder ikke strl. § 31.
tiltalepunkt 8, Spørsmål om forsettlig kroppsskade overfor lastebilsjåføren, jf. strl. § 273.
Peder oppfyller gjerningsbeskrivelsen og har forsett.
Spørsmål om nødverge. Hva er spesielt med vurderingen av om det foreligger “ulovlig angrep”?
Spørsmålet blir derfor hvorvidt angrepet er «ulovlig», rettere sagt om dette var tale om en «lovlig pågripelse» i henhold til andre ledd.
- Strpl. §§ 171-173 jf. § 176 gir private anledning til å foreta en sivil pågripelse, og vi har derfor ikke å gjøre med et «ulovlig» angrep i det aktuelle tilfellet, men derimot en «lovlig pågripelse». Men: seminarleder sa at man må vurdere om pågripelsen var «lovlig» og herunder vurdere om han kunne bruke så mye makt som han her gjorde, var det nødvendig og forsvarlig å bruke så mye makt som lastebilsjåføren gjorde? Var nok for mye å banke hodet hans i et tre, slik at det ikke er tale om en «lovlig» pågripelse i dette tilfellet. uklart hvor denne vurderingen skal hjemles.
I tiltalepunkt 2, Peder oppfyller gjerningsbeskrivelsen i både strl. §§ 371 bedrageri og 342 bilbrukstyveri. Skal han straffes for ett eller begge straffebudene?
For å dekke inn det klanderverdige ved at Peder forleder bilverkstedet og utgir seg for å være en annen, må det straffes for § 371. Spørsmålet er om det i tillegg må straffes for § 342.
Sentralt vurderingen er om straffebudene verner samme interesser. Her er det tale om private interesser i formuesgoder for begge straffebud, altså samme interesser.
I vårt tilfelle er det imidlertid to ulike fornærmede. Bilverkstedet og eieren av bilen.
- Bedrageriet går umiddelbart ut over Superbil, mens bilbrukstyveriet går ut over bileieren. Der det er tale om to ulike fornærmede, er den klare hovedregelen at reglene kan brukes i samløp. Det foreligger ingen holdepunkter for en unntagelse fra dette utgangspunktet her. Peder kan derfor straffes for handlingen etter begge bestemmelsene.
Det materielle dekningsprinsippet som krever at man tar begge bestemmelsene i bruk for å gi uttrykk for klanderverdigheten av å begå lovbrudd som har ulike fornærmede. Siden det er to fornærmede, slås det fast at § 342 og § 371 kan brukes i samløp.
Litt ulike interesser. § 371 rammer jo hovedsakelig «lureri», mens § 342 rammer ulovlig bruk.
