5 Subjective experiences: Mere exposure effekten - Bornstein & D’Agostino (1992), Studie 2

Question 1

Hva undersøkte Bornstein & D’Agostino (1992), og hva går det ut på? Hvilken teorie støtter dette fenomenet?

Answer 1

Bornstein & D’Agostino (1992) undersøkte mere exposure-effekten, som går ut på at gjentatt eksponering for en stimulus øker hvor godt man liker denne stimulusen, selv uten at stimulusen er forbundet med belønning eller positiv forsterkning.

Dette fenomenet understøtter teorien til Zajonc (1980), som hevdet at følelser (affekt) kan oppstå uavhengig av bevisste kognitive vurderinger («preferences need no inferences»). Ifølge teorien er det nok at stimulusen blir gjentatt flere ganger, uten eksplisitte positive assosiasjoner, for at man automatisk utvikler en mer positiv følelse overfor den.

Question 2

Hva er den første uavhengige variabelen?

Answer 2

Den første viktige variabelen i studien var eksponeringsfrekvens, altså hvor mange ganger stimuliene (bilder eller figurer) ble vist til deltakerne. Dette ble manipulert med ulike nivåer: stimuliene ble vist enten 0, 1, 5, 10 eller 20 ganger.

Question 3

Hva er den andre uavhengige variabelen?

Answer 3

Den andre viktige variabelen var eksponeringsvarigheten, altså hvor lenge stimulusen ble vist. Stimuli ble vist enten i 500 millisekunder, som er lenge nok til å bli bevisst oppfattet av deltakeren, eller ekstremt kort – kun 5 millisekunder – for kort til å bli bevisst oppfattet (ubevisst eksponering).

Question 4

Hva var de avhengige variablene i studien?

Answer 4

Dette er variablene som ble målt som en konsekvens av manipulasjonene:

1. Liking (positiv affekt):
   o Hvor godt deltakerne likte stimuliene, målt med en skala fra «misliker» til «liker».
2. Gjenkjennelse («recognition»):
   o Hvor godt deltakerne klarte å kjenne igjen stimuliene senere, målt med en skala fra «ny» (ikke tidligere sett) til «gammel» (tidligere sett).

Question 5

Hva var resultatene? Hva bekrefter dette?

Answer 5

Resultatene viste klart at økt eksponeringsfrekvens førte til økt liking av stimuliene. Dette gjaldt både når stimuliene ble presentert bevisst (500 ms) og ubevisst (5 ms), men effekten på liking var faktisk sterkest når deltakerne ikke var bevisst at stimuliene hadde blitt vist (5 ms). På den annen side økte gjenkjennelse («recognition») kun når deltakerne bevisst hadde sett stimuliene (500 ms), men ikke ved de ubevisste presentasjonene (5 ms).

Dette bekreftet hovedteorien: at følelser (affekt, målt som «liking») kan oppstå uavhengig av bevisst hukommelse og kognitive vurderinger.