Hva er deduktiv og induktiv resonnering? Flashcards
Intro: Vurderinger gjennom resonneringer
Vi gjør hele tiden vurderinger om ting i miljøet vårt gjennom resonneringer, slik som: «John har på seg en North Face-jakke; han må elske friluftsliv».
Resonnering er en kognitiv prosess der folk starter med informasjon og kommer til konklusjoner som går utover denne informasjonen.
To av mekanismene som er involvert i å foreta vurderinger er induktiv og deduktiv resonnering.
Deduktiv resonnering
Deduktiv resonnering går ut på å bestemme om en konklusjon logisk følger fra utsagn kalt premisser. Deduktiv resonnering anses som “ovenfra-ned” resonnering fordi det går fra noe mer generelt til noe mer spesifikk.
Faren av deduktiv resonnering er Aristoteles, som introduserte den grunnleggende formen for deduktiv resonnering kalt syllogosisme.
En syllogisisme består av tre utsagn: to premisser og en konklusjon. Vi skiller mellom betingede og kategoriske syllogismer.
Kategoriske syllogismer: eksempel + validitet og sannhet
Kategoriske syllogosismer har premisser og konklusjoner som begynner med alle, ingen eller noen. Her beskrives altså forholdet mellom to kategorier.
Et eksempel på dette er;
P1: Alle fugler er dyr (Alle A er B)
P2: Alle dyr har fire bein (Alle B er C)
K: Alle fugler har fire bein (Alle A er C)
En syllogisme er valid når formen av syllogismen indikerer at dens konklusjon følger logisk fra dens to premisser. Det er altså syllogismens form som avgjør validiteten. Dette betyr ikke nødvendigvis at konklusjonen må være sann.
Her ser vi en valid kategorisk syllogisme fordi konklusjonen logisk følger premissene, men som får en konklusjon som ikke er sann. Dette skjer når en eller begge premissene er usanne.
Så det at en syllogisme er valid er forskjellig fra sannhet, som bestemmes av innholdet i utsagnene i syllogismen og har å gjøre med hvordan utsagn samsvarer med kjente fakta.
Betingede syllogismer: et valid og et ikke-valid eksempel
Betingede syllogismer har også to premisser og en konklusjon, men det første premisset begynner med “Hvis … Så”. Denne formen for deduktiv resonnering er vanlig i hverdagen. Betingede syllogismer bruker notasjonene p og q i stedet for A og B, slik det er i kategoriske syllogismer.
Et eksempel er denne, som kalles for modus ponens og er valid:
Hvis jeg studerer, så vil jeg få en god karakter (Hvis p, så q)
Jeg studerte (p)
Derfor vil jeg få en god karakter (derfor q)
Folk har lett for å bedømme gyldigheten av modus ponens syllogismer, men mindre gode til å bedømme gyldigheten av andre former for betingede syllogismer, slik som denne ikke-valide;
Hvis jeg studerer, så vil jeg få en god karakter (hvis p, så q)
Jeg fikk en god karakter (q)
Derfor studerte jeg (derfor p)
Den mentale modell tilnærmingen i deduktiv resonnering: valid
Det kan være vanskelig å bestemme om en syllogisme er valid eller ikke. Den mentale modell tilnærmingen i deduktiv resonnering er en måte å bestemme om syllogismer er valide eller ikke-valide ved å skape mentale modeller av situasjoner basert på premissene av syllogismen.
Induktiv resonnering
Induktiv resonnering er grunnlaget for vitenskapelige undersøkelser der det gjøres observasjoner, samles inn data og konklusjoner trekkes. Induktiv resonnering er resonnering basert på observasjoner eller å trekke konklusjoner fra bevis.
Det er altså resonnering der en konklusjon følger av en vurdering av bevis, og ikke fra logisk konstruerte syllogismer. Denne konklusjonen er angitt som sannsynligvis sann, men ikke definitivt sann.
Induktiv resonnering refereres ofte til som “nedenfra-opp” resonnering fordi det går fra spesifikke observasjoner til bredere generaliseringer og teorier.
Induktiv resonnering: 2 eksempler + hva som avgjør styrker til et argument
Her er to induktive argumenter;
Observasjon: Alle svanene jeg har sett i England og Nederland er hvite.
Konklusjon: Jeg tror det er et godt gjett at alle svaner er hvite.
Observasjon: Her i Amsterdam har solen stått opp hver morgen
Konklusjon: Solen kommer til å stå opp i morgen
Her ser man at det er en viss logikk til hvert argument, men det andre er mer overbevisende enn den første. Styrken til et induktivt argument avhenger av representativiteten, antallet og kvaliteten på observasjonene som argumentet bygger på.
Induktiv resonnering i hverdagen: heuristikker
Induktiv resonnering spiller også en stor rolle i hverdagen fordi vi ofte, ubevisst og automatisk, kommer med prediksjoner om hva vi tror vil skje basert på våre observasjoner om hva som har skjedd tidligere. Hver gang vi skaper en prediksjon om hva som kommer til å skje basert på våre observasjoner om hva som har skjedd tidligere, bruker vi induktiv resonnering.
Et eksempel på dette er når vi antar at bussen er full mandags morgen fordi den har vært full hver mandags morgen i flere uker.
Når folk bruker tidligere erfaringer til å veilede nåværende atferd, bruker de ofte snarveier for å hjelpe dem med å nå konklusjoner raskt. Tross alt har vi ikke tid eller energi til å stoppe opp og samle hver eneste bit av informasjon vi trenger for å være 100 prosent sikre på at hver konklusjon vi kommer til er riktig.
Disse snarveiene har form av heuristikk - “tommelfingerregler” som sannsynligvis vil gi det riktige svaret på et problem, men som ikke er idiotsikre. Folk bruker en rekke heuristikker i resonnement som de fleste ganger fører til riktig konklusjon, men ikke alltid. To av disse heuristikkene er tilgjengelighetsheuristikken og den representative heuristikken.
tilgjengelighets heuristikken: 2 eksempler + illusoriske korrelasjoner
Tilgjengelighetsheuristikken sier at hendelser som vi lettere husker, vurderes som mer sannsynlige enn hendelser som er mindre lett å huske.
Denne heuristikken kan få oss til å trekke feil konklusjon når mindre hyppig forekommende hendelser skiller seg ut i vårt minne, for eksempel fordi vi har hørt om dem på nyhetene.
En studie viste at mennesker som ser mye på TV (nyheter eller dokumentarer) tror at de har en høyere risiko for å møte på katastrofer slik som lyn, flom eller terrorangrep, sammenliknet med de som kun ser på TV sporadisk.
Feil på grunn av tilgjengelighetsheuristikken har også blitt demonstrert ved å undersøke hvordan folk estimerer den relative utbredelsen av forskjellige dødsårsaker. Her ble de påvirket av det som ble publisert i mediene og de trodde derfor at det var høyere sannsynlighet for å dø av en tornado enn av astma. I virkeligheten død 20 ganger så mange mennesker fra astma enn fra tornadoer.
Andre eksempler på tilgjengelighetsheuristikken er illusoriske korrelasjoner, som oppstår når en korrelasjon mellom to hendelser virker å eksistere, mens det i virkeligheten ikke er noen korrelasjon eller en mye svakere korrelasjon enn antatt. Disse oppstår når vi forventer at to ting er relaterte, så vi lurer oss til å tro at de er relaterte når de i virkeligheten ikke er det.
representativitets heuristikken
Representativitetsheuristikken er basert på ideen om at folk ofte gjør vurderinger basert på hvor mye en hendelse ligner en annen hendelse.
Denne heuristikken sier at sannsynligheten for at A er en del av klasse B kan bestemmes ved hvor godt egenskapene av A likner egenskapene vi vanligvis assosier med klasse B.
Feil på grunn av denne heuristikken har blitt demonstrert ved å be deltakerne om å bedømme en persons yrke basert på beskrivende informasjon. Feil oppstår når denne heuristikken fører til at folk ignorerer informasjon om grunnlinje statistikken og kun legger vekt på deres stereotypiske ideer.
I andre situasjoner oppstår vurderingsfeil når folk ignorerer konjunksjonsregelen og loven om store tall.
- Konjunksjonsregelen sier at sannsynligheten for at en konjunksjon av to hendelser (A og B) ikke kan være høyere enn sannsynligheten av den enkelte hendelse (A alene eller B alene).
- Loven om store tall sier at dess større antall individer som tilfeldig trekkes fra en populasjon, dess mer representativ vil den resulterende gruppen være for hele populasjonen. Motsatt vil utvalg med få antall individer være mindre representativ for populasjonen.
