Kapittel 3 (Fra valg til velferd)) Flashcards
"Fra Valg til Velferd" Av Stigen og co
Demos
Demos betyr folk. Begrepet demokrati er sammensatt av ordet “demos” og “krati” = folkestyre.
Dagsorden/agenda
Å sette dagsorden/agenda betyr det å bestemme hvilke saker, standpunkter og argumenter som får plass i den politiske styringskjeden. Agenda kommer fra ordet “agere” som betyr å handle. I en politisk kontekst betyr agenda; settet av politiske spørsmål eller saker som faller innenfor rammen av det man anser som legitime problemer som fortjener politisk oppmerksomhet. Dette er saker det skal gjøres noe med, saker det skal handles ut fra. Det er tre typer agenda: Befolkningens, politikerens og medienes agenda.
Konkurransedemokrati
Her er hovedprinsippet at folk velger mellom forskjellige politikere eller politiske partier som skal styre på dets vegne. Fordi folk flest ikke har god nok oversikt over saker eller konsekvensene av ulike politiske løsninger, til at de kan styre seg selv - vil de tjene på å overlate styringen til personer med god styringsevne. Her deltar innbyggerne ved å bruke stemmeseddelen på valgdagen. Norge er ett eksempel på ett land som bygger på konkurransedemokrati.
Deltakerdemokrati
Her er demokratiet forankret i en mer omfattende folkelig deltagelse enn det den konkurransedemokratiske normen tilsier. Her er det viktig at folk deltar aktivt i politiske beslutningsprosesser også mellom valgene, både fordi folkelig deltagelse vil gi bedre beslutninger, men også fordi deltagelse i seg sel er en prosess som utvider folks perspektiver og evnen til politisk tenkning og prioritering; f.eks. evnen til å skille mellom viktige og mindre viktige saker.
Delibrativt demokrati
Her opphøyes politisk diskusjon til å bli en beslutningsmekanisme. Når man skal fatte politiske beslutninger, bør man velge dem som fremstår som mest fornuftige. Dette gjennom grundig diskusjon. Det er diskusjonen som fører til politiske beslutninger. Her må all relevant informasjon legges frem, og alle berørte bli hørt. Hvis noen blir stengt ute, er det fare for at noen innspill ikke blir tatt hensyn til - og dermed blir beslutningene dårligere enn det de ellers ville blitt. Her er det en forutsetning om at deltagere er åpne for å endre standpunkt. For at dette skal være mulig må det finnes ett offentlig rom, et rom alle innbyggere har tilgang til. I moderne tid utgjør mediene (avis, nett osv.) det offentlige rommet.
Styrkes eller svekkes den demokratiske styringskjeden når innbyggere deltar i politiske prosesser mellom valgene?
Demokratisk deltakelse mellom valg kan øke legitimiteten til politiske beslutninger ved at de som berøres av en beslutning, får anledning til å ytre seg om den. Slik deltakelse kan også bidra til ny informasjon om hvordan politiske vedtak vil slå ut i praksis, og til at vedtak blir mer treffsikre overfor de problemene de er rettet mot å løse. Samtidig kan muligheten til å vinne frem med politisk deltakelse utenom valg avhenge av personlige egenskaper, kontaktnett og ressurser som ikke er likt fordelt. Dette er en grunn til at åpenhet og innsyn er grunnleggende i et demokrati. Åpenhet gir borgerne mulighet til større innflytelse i beslutningsprosesser og er et sikkerhetsnett mot maktmisbruk og korrupsjon.
Hvem bør være folket, eller “demos” i et demokrati - hvilke befolkningsgrupper bør få være med å bestemme?
Hovedsakelig basert på to forskjellige prinsipper:
1. “Prinsippet om berørte parter”, betyr at de som berøres av en beslutning, skal kunne påvirke saken. Forankret i at folk ikke skal styres av en beslutningsmakt som er utenfor deres egen kontroll.
2.”Prinsippet om alle tilhørende”, betyr at alle som bor innenfor ett gitt territorium har rett til å være med å bestemme. Man får dermed være med på å bestemme fordi man hører til et geografisk definert fellesskap.
I Norge legges begge til grunn gjennom valg og deltagelsesordninger. Ofte legges det ett tredje prinsipp i tillegg, preferanseintensitet; dvs. de som mener sterkest om en sak og prøver å påvirke utfallet av den - blir gitt mer innflytelse enn de som ikke mener så sterkt om den. Likevel ikke alltid sammenfall mellom de med høy preferanseintensitet og hvem som blir berørt.
Hvem setter og hvem bør sette dagsorden på dette området? (utgangspunkt i ett valgfritt politisk området)
MILJØ: Det er tre typer agendasetting: befolkningens agenda, politikerens agenda og medienes agenda. Befolkningens, politikerens og medienes agenda er ikke alltid enhetlig store - likevel kan de på sett å vis sammenfalle; folk, politikere og medier er alle opptatt av klimapolitikken, men på forskjellige måter (se figur. s.60). MDG sitt syn på klima samsvarer ikke med store andeler av befolkningen i Bergen - noe som igjen illustreres gjennom mediene. Selv om politikerne sitter med den formelle makten, er befolkningens agenda den agendaen både media og politikerne måler sine agendaer oppimot og streber etter å representere - slik at de får flertall. Mediene formidler informasjon mellom befolkningen og politikerne. Befolkningens agenda er likevel målestokk; f.eks. hvordan befolkning påvirket politikken rundt bomstasjonene.
Hvem berøres av politiske beslutninger på dette området? (utgangspunkt i ett valgfritt politisk området)
MILJØ: Om vi ser på det gjennom et mikronivå er det den norske befolkningen som berøres av innskrenkninger innført gjennom økonomiske sanksjoner rettet mot bilister. Dette er innskrenkninger, innført av politikere, med mål om å bevare vårt klima. Gjennom et makronivå, vil dette være innskrenkninger som påvirker det globale klima internasjonalt; (satt på spissen) hvis den norske stat gjør det lett å kjøpe biler, samtidig får kjøre helt fritt uten noen økonomiske byrder - vil dette føre til masse CO2 utslipp- som igjen vil påvirke klodens klima - noe som igjen vil føre til at verden internasjonalt vil få konsekvenser av Norges politikk.
Hvordan bør berørte grupper få delta i disse beslutningene? (utgangspunkt i ett valgfritt politisk området)
Forskjellige syn. Det fremgår at politisk deltagelse krever ressurser; f.eks. alder (som betyr erfaring) og utdanning. Det betyr at de som er eldre og har høyere utdanning utgjør en større andel av “folket”. Noe som igjen strider mot prinsippet om likhet og at alle som berøres skal høres. Andre mener at så lenge rettigheten og muligheten til å delta er der, er det opp til hver enkelt å faktisk delta. Her blir prinsippet om preferanseintensitet lagt til grunn - ved at de som mener sterkt nok til å formidle hva de mener, fortjener å bli hørt - uavhengig om de er berørt eller ikke.
