Vernet mot tvungen selvinkriminering Flashcards
Hva er kjernen i vernet mot tvungen selvinkriminering?
Kjernen i vernet mot selvinkriminering er at ingen kan tvinges til å bidra med opplysninger mot seg selv i en straffesak. Vernet mot påvirkning av siktedes vilje som er det sentrale. Det er tillatt å legge vekt på inkriminerende opplysninger som stammer fra siktede, så lenge siktedes ikke selv tvinges til å bidra med dem.
Beskrives gjerne som at vernet mot tvungen selvinkriminering ikke er til hinder for å bruke bevis som eksisterer uavhengig av siktedes vilje.
Siktede er ikke beskyttet mot opplysninger han gir frivillig.
Det menneskerettslige (EMK) vernet mot selvinkriminering har tre sider. Hvilke tre?
- beskyttelse mot pålegg om å medvirke til sakens opplysning
- manglende orientering om taushetsrett
- fordekte avhør
- bruk av opplysninger pliktmessig avgitt i andre saker - mulig grunnlag for et bevisforbud
- provokasjon - Verksbetjent.
- er helhetsvurderingen og provokasjon det samme?? - et minimum av beskyttelse mot at bevismessige slutninger trekkes fra mistenktes taushet og annen manglende medvirkning til sakens opplysning
- betegnes noen ganger som en side av uskyldspresumsjonen
= ikke klare skiller mellom rettighetene som alle utgjør elementer i kravet om en rettferdig rettergang.
- Innfortolket i kravet om rettferdig rettergang jf. bla Bykov mot Russland.
Hvilke to problemstillinger reises ved spørsmål om manglende orientering om taushetsrett og hva er rettslig grunnlag?
§ 232 fastslår at mistenkte skal informeres om at han ikke har plikt til å forklare seg (i politiavhør).
- gjelder samme hjemmel i retten??
1. når skal info gis
2. hva er virkningen av manglende orientering?
Vernet om selvinkriminering innebærer beskyttelse mot pålegg om å medvirke til sakens opplysning, herunder gjennom orientering om taushetsrett. Når skal orientering om taushetsrett gis?
I ordinært avhør: må gis med en gang.
utenom ordinære avhørssituasjoner:
- rettspraksis lagt til grunn at det må skilles mellom innledende samtaler om avhør.
Politiet kan ved pågripelse ha samtaler med siktede, men disse samtalene kan ikke gå over i et avhør uten av siktede uoppfordret og tydelig gjøres kjent med taushetsretten sin.
- kan ikke omgå siktedes vern gjennom utspørrende samtaler på forhånd eller gjennom å avhøre som vitne når vedkommende egt er siktet eller mistenkt etc
Hva er virkningene av at orienteringsplikten om retten for siktede til å forholde seg taus og vitners rett til å holde sef taus, ikke er overholdt?
Oppsummering fra Aina- straffeprosess til eksamen:
manglende orientering om fritaksretten for vitner =normalt avskjæring
manglende orientering om taushetsretten til mistenkte/siktede
= helhetsvurdering av om rettergangen har vært rettferdig. Manglende orientering om taushetsretten til et ordinært politiavhør vil ha stor betydning, mindre betydning ved andre samtaler feks på åstedet med politiet jf. rettspraksis.
Oppsummering av rettstilstanden fra en Lagmann:
når politiet opptrer åpent og den prosessuelle feilen ved avhøret er av mer formell karakter, vil helhetsvurderingen ofte få som konklusjon at beviset kan føres.
Dersom det gjennomføres et ordinært politiavhør uten at mistenkte blir gjort kjent med rett til taushet, må resultatet bli at opplesningen skal avskjæres.
Om fordekte avhør som en skranke for vernet mot selvinkriminering. Spørsmålet om hvordan taushetsretten står seg ved politiets fordekte avhør- samtaler der mistenkte ikke er klar over at han snakket med politiet eller noen som handler på vegne av politiet.
Rt. 1999-1269 Verksbetjent. Gir uttrykk for at fordekte avhør automatisk vil krenke vernet mot tvungen selvinkriminering. Likevel en bredere vurdering jf. nyere dom, der slike fortsatte krenkelser heller er et viktig moment sammen med de øvrige momentene.
Bredere vurdering:
Hensyn for og imot:
På den ene siden:
- mistenkte blir lurt til å forklare seg, omgåelse av regler for hvordan avhør skal gjennomføres.
På den andre siden:
- mistenkte kan ikke tro at han har plikt til å forklare seg. Han velger selv å forklare seg til en annen person. Vernet mot selvinkriminering bygger på hensynet til at siktede skal vernes mot tvungen selvinkriminering. Vernes ikke mot frivillig inkriminering.
Sistnevnte synspunkt mindre og mindre treffende jo mer samtalepartneren aktivt oppmuntrer, forleder eller styrer samtalen mot selvinkrimineringen.
Se Bykov mot Russland.
Hva gjelder ved vernet mot selvinkriminering og bruk av opplysninger pliktmessig avgitt i andre saker?
Sjekke mot Ø.Ø sin bok.
Utdype.
Dreier seg om å bruke opplysninger som siktede feks har avgitt gjennom plikt til å forklare seg i forvaltningssak el.
EMK O Halloran og Francis mot Storbrittania:
- En plikt til å gi opplysninger av selvinkriminerende art, ikke nødvendigvis i strid med vernet mot tvunget selvinkriminering.
Må foretas en helhetsvurdering:
- Karakteren og graden av tvang som er benyttet
- Eksistensen av prosessuelle garantier knyttet til tvangsbruken
- Hvordan det ervervede beviset ble benyttet
I hvilken grad kan det legges vekt på siktedes taushet i lys av vernet mot selvinkriminering?
Siktede har ingen plikt til å forklare seg. Spørsmålet er om det kan benyttes mot han dersom han velger å avstå fra å avgi forklaring.
To måter tausheten kan fremstå:
1. taushet for å belyse troverdigheten i siktedes forklaring
2. som et moment i seg selv
Strpl. § 93, forutsetter at taushet kan tillegges vekt.
Rt. 2014-1292
- kan ikke kreves at tiltalte bidrar til sin uskyld, sammenheng med vernet mot selvinkriminering.
- HR basert på EMDs praksis: siktedes taushet kan ikke være eneste eller avgjørende grunnlag for en domfellelse. Det kan legges vekt på taushet dersom det er omstendigheter som klart gir foranledning til en forklaring fra siktede. I slike situasjoner kan det ha betydning om siktede ikke har hatt bistand fra forsvarer.
Bevismessige slutninger fra taushet og passivitet fra mistenkte/tiltalte. I hvilken grad kan taushet vektlegges og hvor er et rettslig grunnlag for vektlegging?
NB. Husk utgangspunktet om at alle relevante bevis kan vektlegges.
§ 93 annet ledd ( §232 for politiavhør)
Kunnskapsteoretiske og normative perspektiv.
Kunnskapsteoretisk: tese om at taushet kan tilsi skyld.
Normativt: grunnlag for en snevrere vektlegging av tiltaltes taushet enn det kunnskapsteoretiske pga vernet mot selvinkriminering?
Hvilke typetilfeller og hvilken vurdering brukes for å avgjøre om tiltalte har gitt avkall på retten til krysseksaminasjon ved å få vitne til å ikke møte i hovedforhandling (slik at forklaring kan leses opp)
Retten til krysseksaminasjon etter EMK art. 6 nr. 3 bokstav d. Avkall kan gis: - Uttrykkelig - Ved passivitet - Ved trusler overfor vitne - Trusler overfor vitne fra tredjemann
Passivitet
Normalt sies å være et avkall dersom siktede ikke møter ved stevning
Det siktede har forsvarer kan likevel denne krysseksaminere dersom den møter.
Handlemåte eller skyld for at vitne ikke møter
Al-Khawaja og Tahery- fastslår at retten til krysseksaminasjon er gitt avkall på dersom han truer eller påvirker vitnet til å ikke møte.
Når medfører en handlemåte at retten til krysseksaminasjon bortfaller?
Helhetsvurdering:
Relasjon, tidspunkt, hva som ble sagt, etc.
Konkret krav om at det konkret har blitt sagt eller gjort noe. Annerledes dersom frykten bygger på tiltaltes omdømme generelt.
Trusler overfor vitne fra tredjemann
Al-khawaja: identifikasjon med tredjemann i to tilfeller:
- Tredjemann handler på oppdrag fra tiltalte
- Hvis tiltalte har kunnskap om handlemåten til tredjemann og tillater den
Hvilket beviskrav legges til grunn for spørsmålet om Ås gjennom trusler har gitt avkall på retten til krysseksaminasjon?
Om tiltalte har gitt avkall på retten til krysseksaminasjon er et prosessuelt spørsmål. Utgangspunktet er derfor at det kun kreves sannsynlighetsovervekt for at Peder kan bebreides.
Det er imidlertid lagt til grunn i rettspraksis og teori at der det er tale om å legge til grunn belastende faktum for tiltalte bør sannsynlighetskravet skjerpes til klar sannsynlighetsovervekt. En slik tilnærming vil også være bedre forenlig med de rettssikkerhetsgarantier som skisseres i EMK art. 6 om retten til en rettferdig rettergang.
Spørsmålet er derfor om det er klar sannsynlighetsovervekt for at Peder gjennom sin handlemåte er skyld i at Lars ikke møtte til hovedforhandling jf. bla Rt. 2013-1412.
