Tvangsmidlene, særlig pågripelse og varetekt Flashcards
Hvor reguleres reglene om straffeprosessuelle tvangsmidler, hva er definisjonen og hva er formålet?
Reguleres i strpl. Kap. 12-17b.
Viktige hjemler finnes også utenfor strpl (provokasjon?)
definisjon:
handling med et straffeprosessuelt formål som kan gjennomføres uten samtykke, og er så inngripende at tiltaket ut fra legalitetsprinsippet krever hjemmel i lov.
Utg: formål om å ivareta etterforskningsformål: bidra til at en sak blir godt opplyst.
Unntaksvis: ivareta andre formål som å sikre god saksfremdrift eller tilliten til strafferettspleien (feks vitner eller mistenkte som trosser pålegg om å møte hos politiet)
Hva innebærer den generelle bestemmelsen i § 170a?
“når det ut fra sakens art og forholdene ellers vil være et uforholdsmessig inngrep”
Ordlyd: generelt krav til forholdsmessighet som gjelder for alle tvangsmidler i loven.
Må også anses som alminnelig straffeprosessuell regel slik at den får anvendelse for tvangsmidler som er hjemlet i andre lover.
Helhetsvurdering av forholdsmessighet
(“forholdene ellers”), hvor “sakens art” står sentralt.
Hvor inngripende er tvangsmiddelet sett i lys av hva som er situasjonen, hvor alvorlig saken er, hvor sterk mistanken er og konsekvensene av tvangsmiddelet.
“tilstrekkelig grunn til det”
Ordlyd: en sikkerhetsventil med krav til behov. Vil som regel være grunn til å gjennomføre tvangsmiddelet når det er nødvendig og forholdsmessig.
Hva er formålet med tvangsmiddelet pågripelse?
Formålet med pågripelse er primært å forebygge og stanse lovbrudd, og opprettholde ro og orden.
Derfor ikke et vilkår at den som anholdes må mistenkes for å ha begått en straffbar handling
Hvem har kompetanse til å gjennomføre pågripelse?
Hovedregel at påtalemyndigheten skal beslutte pågripelse jf. § 175.
De alminnelige reglene i § 55 og § 67 om hvem i påtalemyndighetene som har kompetanse gjelder.
Kan tas beslutning fra tingretten jf. annet ledd.
For å sikre formålene med pågripelse (behov for rask pågripelse) kan polititjenestemenn pågripe “ved fare for opphold” jf. § 176.
Hvilken status får en pågrepet og hvilke rettigheter?
Pågrepnes rettigheter
Får status som siktet jf. § 82.
Samme rettigheter som en siktet
Vite hva pågripelsen gjelder etc
Hvilke momenter er sentrale i vurderingen av om et tvangsmiddel er uforholdsmessig etter § 170a?
Helhetsvurdering. Sentrale momenter er hvor stort behovet for å anvende tvangsmidler er, hvor inngripende bruken av tvangsmiddelet er i den konkrete saken, sett i lys av hva som vanligvis er situasjonen. i tillegg vektlegges hvor alvorlig saken er og hvor sterk mistanken er, og hvilke konsekvenser bruken av tvangsmiddelet får eller kan få for den bruken tvangsmiddelet rettes mot og tredjepersoner.
Hvordan markeres skillet mellom pågripelse og vareteksfengsling?
Først og fremst varigheten av og domstolskontrollen av frihetsberøvelsen.
De materielle vilkårene er i alt vesentlig de samme.
Pågripelse er en innledende og foreløpig frihetsberøvelse. Den pågrepne må etter kort tid (3 dager § 183) enten løslates eller fremsettes for varetekt
Hva ligger i grunnvilkårene “høyere straff enn fengsel i 6 mnd” “en eller flere handlinger” og “skjellig grunn til mistanke” som brukes for tvangsmidler, blant annet i § 171 for pågripelse og varetekt?
Innebærer et strafferammekrav (alvorligshetskrav)
og et mistankekrav.
“høyere straff enn fengsel i 6 månder”
Ordlyd:
strafferammen i det straffebudet mistanken gjelder er avgjørende (“kan medføre”). Hvilken straff som kan forventes, er uten betydning.
Tilstrekkelig at det kan idømmes fengsel på 6 måneder samen med en annen straffeart, typisk bot.
Kumulering av straffearter etter straffeloven uten betydning, jf. at straffeloven § 32 (2) sier at kumulasjonshjemlene ikke har prosessuell virkning.
Hva innebærer dette?
Beregning av strafferammen
Utgangspunktet tas i den øvre strafferammen til det aktuelle straffebudet.
“en eller flere handlinger”
innebærer konkurrens av ulike straffbare handlinger kan føre til økt strafferamme.
Straffeloven § 79 gir allmenne regler for konkurrens.
Strpl. § 176 fraviker utgangspunktet i § 79 om at økning i strafferammen ikke har prosessuell virkning.
§ 33 andre setning om straff for mindreårige har ikke et prosessuelt forbehold, og må tolkes slik at det har betydning for beregning av strafferammen.
Eksistensen av grovhetsalternativ har som utgangspunkt ikke betydning for strafferammen. Den har derimot prosessuell virkning når det rent faktisk foreligger omstendigheter som fører til at grovhetsalternativet kan bli brukt.
“skjellig grunn til mistanke”
Ordlyd: det må foreligge sannsynlighetsovervekt for at noen er skyldig i det straffbare forholdet som mistanken gjelder. Rammen for mistanken settes av straffbarhetsvilkårene. Alle vilkårene for straffeansvar må tas i betraktning.
Dersom grunnvilkårene (alvorlighetskrav og mistankekrav) i § 171 er oppfylt finnes deretter 4 alternative vilkår som kan gi grunnlag for pågripelse og varetekt.
Hva ligger i alt. 1 om “grunn til å frykte” at han vil “unndra seg forfølgning eller fullbyrdelse”?
Virkeområdet: “unndra seg forfølgningen eller fullbyrdelsen”
Ordlyden: vedkommende må på en eller annen måte hindre at straffeforfølgning eller gjennomføring av straff blir utført. Ikke krav til hvordan eller hvor lenge dette gjøres.
- kunne nevnt rettspraksis, men det sentrale er at det gjelder alle tilfeller som ordlydens formål ønsker å treffe.
Kravet til unndragelsesfaren må knytte seg til “forfølgningen eller fullbyrdelsen”
“forfølgningen” omfatter også etterforskningsstadiet, jf. Rt-2011-1421 (20).
Kravet til unndragelsesfaren, jf. “grunn til å frykte”?
Ordlyd: det må være holdepunkter for at vedkommende kommer til å unndra seg noe.
Rt-2011-329 (11): Ikke krav til sannsynlighetsovervekt, men det må foreligge konkrete objektive holdepunkter for unndragelse. Ikke nok at vedkommende har tilknytning til utlandet eller at han risikerer lengre fengselsstraff.
Se til hvilken tilknytning mistenkte har til Norge generelt sett, til et bestemt sted i Norge og til utlandet.
Se også til om mistenkte tidligere har unndratt seg straffeforfølgning og om han har særlig oppfordring til å unndra seg, utover risikoen for høy fengselsstraff.
Hva ligger i § 171 alt. 2 som grunnlag for pågripelse og varetektsfengsling “nærliggende fare” for at han vil “forspille” “bevis” i “saken”?
“bevis”
Ordlyd: favner vidt og omfatter enhver omstendighet som lovlig kan benyttes som bevis. Ikke krav til at politiet, eventuelt med domstolens bistand, har rettskrav på å få tilgang til beviset.
Mistenktes egen forklaring omfattes ikke av bevis, f. Rt-2008-663 (26).
At mistenkte kan komme til å endre egen forklaring er dermed ikke nok. Sammenheng med manglende forklaringsplikt og adgang til å forklare seg selektivt eller til å lyve.
“i saken”
Ordlyd: bevisforspillelsesfaren må knytte seg til forholdene i ens egen sak, i en eller flere av postene i siktelsen.
Ved varetektsfengsling må bevisforspillelsesfaren knytte seg til de postene i siktelsen.
“forspillelse”
Ordlyd: omfatter enhver aktivitet som reduserer den straffeprosessuelle verdien av et bevis.
Ordlyden forutsetter at beviset ikke alt er sikret på betryggende måte.
En forklaring er ikke sikret før den er avgitt under hovedforhandling, jf. Rt-2009-1348 (19-20)
“nærliggende fare”
Ordlyd: krav til en viss sannsynlighet for bevisforspillelse. Knytter seg til summen av bevis som det er en reell og konkret mulighet for forspillelse av. Ikke krav om at et bestemt bevis vil forspilles.Bevisbregrepet favner vidt.
Rt-2015-874 (17-20): det må foretas en konkret vurdering ut fra forholdene i saken, herunder hvilke muligheter mistenkte har til forspillelse.
Se til hvor langt etterforskningen og bevissikringen er kommet, sakens art og hvor alvorlig den er, bevisbildet i saken og hvem som er vitner, mistenktes tidligere atferd, miljøtilhørlighet og vilje til å bidra til sakens opplysning.
Uskyldspresumsjonen medfører at man ikke kan legge vekt på at tiltalte ikke har tilstått.
§ 171 alt. 2 om “nærliggende fare” for at han vil “forspille” “bevis” i “saken” åpner også for varetekt pga bevisforspillelsesfare i sak mot medmistenkt. Hva skal til?
Bevisforspillelsesfare i saken mot en medskyldig
Pågripelse/varetektsfengsling av en medmistenkt pga frykt for bevisforspillelse i en annen sak kan ikke hjemles direkte i ordlyden.
Ot.prp.nr.53 (1983-1984) s.28 legger klart til grunn at bestemmelsen åpner for det. Men det gjelder krav til kvalifisert interesseovervekt, altså strengere enn “viss sannsynlighet” som er den alminnelige terskelen over.Se også Rt-2009-1178 (14).
- fordi det er mer inngripende når det er “lenger” borte fra mistenkte selv og egen væremåte.
Ikke et vilkår at medmistenkte er identifisert, men manglende identifisering taler mot fengsling, jf. Rt-2006-441 (16).
Se til arten og karakteren av overtredelsen.
forarbeid: kjerneområdet er tilfeller av organisert kriminalitet.
Krav til samme sakskompleks eller samme “forhold”?
Krav til at den som pågripes/varetektsfengsles må være siktet for samme straffbare “forhold” som faren for bevisforspillelse i saken mot medmistenkte knytter seg til, jf. Rt-2008-1030 og Rt-2009-1178.
Dette er i strid med generelle uttalelser og eksempelbruk i forarbeidene som viser at det er nok at bevisforspillelsesfare knytter seg til samme sakskompleks.
Også i strid med tidligere avgjørelser, se Rt-1999-2020 og Rt-2001-1431.
Verken forarbeider eller HR-avgjørelsene ble nevnt i 2008- og 2009-dommene.
Tyder likevel på at HR har tatt et bevisst valg om å snevre inn adgangen.
I § 171 alt. 3 kan mistenkte pågripes og varetektsfengslet som følge av gjentakelsesfare. Hva ligger i vilkårene “antas påkrevd” for å hindre at han “på ny begår en straffbar handling som kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder”?
Hensyn for:
-Prevensjon - skal hindre mistenkte i å begå nye straffbare handlinger.
-Effektiv etterforskning og iretteføring - § 13 innebærer at samtlige straffbare forhold skal iretteføres under ett. Begår man nye straffbare handinger forsinker dette prosessen.
Hensyn mot:
- Er betenkelig å frihetsberøve noen for en straffbar handling han ennå ikke har begått.
Virkeområdet - “på ny begår en straffbar handling som kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder”
Ordlyden: strafferammen til den fremtidige forbrytelsen er avgjørende. Ingen formelle skranker knyttet til arten av den fremtidige forbrytelsen.
Kravet til risiko - “antas påkrevd”
Ordlyd: det må være holdepunkter for at frihetsberøvelse er nødvendig. Sier ikke noe om hvor klare holdepunktene må være.
forarbeid: krav til sterk grad av sannsynlighetsovervekt for at mistenkte vil begå nye straffbare handlinger.
Vilkåret gjelder uavhengig av hvilken type kriminalitet gjentakelsesfaren gjelder, kan i prinsippet knytte seg til annen type kriminalitet.
Enda strengere krav ved mindre alvorlig kriminalitet, jf. Rt-2013-955 (13-21).
Det er tidsperioden frem til fullbyrding av straff som er avgjørende, jf. Ot.prp.nr.53 (1983-1984) s. 165
Det må foretas en konkret vurdering av om det foreligger gjentagelsesfare. Se til mistenktes personlighet, tidligere domfellelser og de straffbare forhold siktelsen gjelder.
Omfattende strafferegister sammenholdt med lovbrudd som siktelsen gjelder er ikke i seg selv tilstrekkelig, jf. Rt-2010-931 (12).
I § 171 alt. 4 kan mistenkte pågripes og fengsles dersom han selv begjærer fensling. Hva ligger i vilkåret “begjærer”?
Krav til “begjærer”
Ordlyd: må selv ha gitt uttrykk for et ønske. Avgrenser mot samtykke.
Må tolke uttalelsen for å se om det er gitt en tilstrekkelig begjæring, eller om det bare er gitt samtykke til fengsling.
§ 172 gir hjemmel for rettshåndhevelsesarrest- pågripelse og fengsling når vilkårene i § 171 ikke er oppfylt.
Fremgår av rettspraksis og EMD at bestemmelsen skal brukes med stor varsomhet.
Bestemmelsens opprinnelige kjerneområde er volds- og sedelighetsforbrytelser, kan også brukes ved grov narkotikaforbrytelser.
Beviskravet - foreligger “tilståelse eller andre forhold som i særlig grad styrker mistanken”
Ordlyd: vedkommende har avgitt en tilståelse eller det foreligger svært høy grad av sannsynlighet for at han er skyldig.-
Rt-2007-84 (20): krav til kvalifisert sannsynlighetsovervekt.
skjønn, jf. “kan”
Styres av “særlig legges vekt på om det er egnet til å støte allmennhetens rettsfølelse eller skape utrygghet dersom den mistenkte er på frifot”.
Ordlyd: ikke uttømmende retningslinje.
Rt-2003-974 (16): bred helhetsvurdering hvor man trekker inn de samfunnsmessige behov og rettshåndhevelseshensyn som begrunner bestemmelsen. EMK tilsier stor varsomhet med å benytte bestemmelsen. Behovet for anvendelse avhenger av ulike lovbruddskategorier. Behovet kan avta når det har gått en viss tid siden lovbruddet.
Konkret vurdering. Grunnlag for rettshåndhevelsesarrest krever at hensynet til allmennhetens trygghetsfølelse, rettsfølelse og tillit gjør seg gjeldende med stor tyngde.
Må ta utgangspunkt i forholdene på beslutningstidspunktet ut fra den konkrete overtredelsen mistanken gjelder og virkningene det må antas å ha på fornærmede/etterlatte, lokalmiljøet og samfunnet generelt om mistenkte er på frifot.
Se også til hvilke reaksjoner saken har vekket i lokalmiljøet og i media, jf. Rt-2006-1621 (28).
Kan ta gjentagelsesfare, bevisforspillelsesfare og unndragelsesfare i betraktning, selv om dette i seg selv ikke gir grunnlag for frihetsberøvelse, jf. Rt-2010-889 (16)
Hvordan må § 173 “treffes på fersk gjerning og ikke avstår fra den straffbare virksomhet”. Kan pågripes “uten hensyn til størrelsen på straffen”, som gir grunnlag for pågripelse og varetekt forstås?
Må tolkes slik: sannsynlighetsovervekt for at den som treffes på fersk gjerning er i ferd med å begå en handling som oppfyller alle straffbarhetsvilkårene.
Hvis gjerningsmannen avstår fra straffbar virksomhet når han blir oppdaget, må grunnlaget for eventuell pågripelse søkes alminnelig etter § 171.
