Seminaroppgaver del 2+3 Flashcards
Hvor reguleres spørsmålet om påtalemyndigheten kan endre tiltalen under hovedforhandling?
Strpl. § 254
I oppgave 7 er det spørsmål om aktor kan endre tiltalen ved å tilføye en subsidiær post om heleri under hovedforhandling, når tiltalen opprinnelig kun gikk ut på grovt tyveri. Det gjøres ingen endringer av tiltalens faktiske side.
Hva er overordnet vurdering og sentrale vurderingsmomenter?
Det overgripende vurderingstemaet er om straffebudet har en vesentlig annen rettslig karakter enn den bestemmelsen som er angitt i tiltalen. Sentrale momenter i vurderingen er om straffebudene tar sikte på å verne vesensforskjellige interesser, de grunnleggende trekk ved gjerningsbeskrivelsene og om det er stor forskjell på strafferammene jf. rettspraksis.
Dette er uttrykt på omtrent samme måte i HR-2018-1784-A avsnitt 50, hvor det fremgår at ‘[i] vurderingen står forskjeller i straffebudets gjerningsbeskrivelse og beskyttede interesser, strafferamme og straffenivå sentralt’.»
Når man vurderer samme straffbare “forhold” etter § 254, for rettslig side kan ikke interesselæren brukes. Hva er den og hvorfor kan den ikke brukes?
Interesselæren er en av to skranker for å anvende et annet straffebud og innebærer at et alternativt straffebud kan anvendes dersom det verner om like interesser.
(skranke nummer 2 er en helhetsvurdering)
ikke aktuelt å vurdere om straffebudene tar sikte på å beskytte vesensforskjellige interesser- den såkalte interesselæren. Begrunnelse: anklageprinsippet det bærende hensyn bak interesselæren. Retten gis etter § 38 anledning til å dømme for andre straffebud som verner samme interesser, basert på at da har ikke retten fraveket hensynene bak påtalebeslutningen, straffeforfølgningen og dermed ikke anklageprinsippet. Rettens adgang til å bygge på samme interesser er jo irrelevant etter § 254, ettersom påtalemyndigheten da endrer sin egen tiltale. Da må de heller forholde seg til de andre momentene i helhetsvurderingen, herunder ulike straffbarhetsvilkår, endringer i strafferamme etc.
(tidsmessig endring er jo egt et faktisk moment, men det har jo betydning her??)
I oppgave 14 velger retten å dra på befaring til et veikryss etter at hovedforhandling er avsluttet. Er det problematisk at bevisene som ble innhentet etter hovedforhandlingen ikke ble underlagt kontradiksjon og hva er sondringen mellom det som krever kontradiksjon og ikke her?
Krav om kontradiksjon for bevis, men ikke vitterlige kjensgjerninger.
§ 305: ved avgjørelsen om hva som anses bevist, tas det bare i betraktning de bevis som er ført under hovedforhandlingen. I utgangspunktet kan ikke retten bygge sin bevisvurdering på befaringen.
Unntak for vitterlige kjensgjerninger, jf. Rt-2012-65 som viser til tvl. § 21-2 (3). Ikke et kontradiksjonskrav rundt disse. En vitterlig kjensgjerning er en opplysning som det ikke er saklig grunn til å trekke i tvil, man må være sikker på at informasjonen er riktig. Det må kunne trekkes sikre slutninger fra informasjonen og den må være allment kjent.
I vår sak har retten sett på krysset. Hvis de kun hadde sett på kryssets utforming og konstatert at det var umulig å se om politimannen kunne observert kjøring på rødt lys, ville dette vær en vitterlig kjensgjerning. Men retten kom til at det var usikkert om politimannen kunne observere. Dermed ikke sikkert at han ikke kunne observert. Man kan ikke trekke sikre slutninger om at politimannen ikke har observert. Dermed et behov for kontradiksjon. Ikke en vitterlig kjensgjerning.
Retten må dermed reassumere hovedforhandlingen for å sikre kontradiksjon rundt bevisene som ble utledet fra befaringen, jf. Rt-2013-905 som fastsetter en plikt til å reassumere.
Hvor reguleres om feil ved saksbehandlingen skal tillegges virkning?
§ 343.
Utg krav om innvirkning for at saksbehandlingsfeil skal ha betydning. Noen konkrete unntak.
I oppgave 10 som omhandler tilståelsesdom er det spørsmål om det er en saksbehandlingsfeil at siktelsen er på grovt skattesvik på 200, mens siktede tilstår 150k- og retten dømmer for 200k. Hvordan må dette vurderes?
Aktualiserer vilkåret om “uforbeholden tilståelse”.
Ordlyden uforbeholden tilståelse kan gi uttrykk for at tilståelsen må være identisk med siktelsen. Lagt til grunn i forarbeider og rettspraksis at dette ikke er tilfelle. Det sentrale er om siktedes tilståelse kan subsumeres til å oppfylle vilkårene i det konkrete straffebudet siktelsen bygger på.
- vurderingen av om tilståelsen er uforbeholden knyttes opp til om avviket mellom tilståelsen og dommen har betydning for skyldsspørsmålet
med mindre skillet mellom skattesvik etter § 378 og grovt skattesvik etter § 379 går i størrelsesorden 150/200k, er man uansett innenfor samme straffebestemmelse. Skyldspørsmålet likt, subsumsjonen lik. = dette taler for at tilståelsen er uforbeholden.
I oppgave 12 er det spørsmål om retten kan idømme straff i hovedforhandling der tiltalte ikke møter. Hvor er dette regulert?
§ 280 og § 281
se mer på dette senere
I oppgave 15 er det spørsmål om det var en saksbehandlingsfeil at tiltalte Peder ikke fikk være tilstede under vitnet fru Andersen sin forklaring. Hva er utg om rettslig grunnlag for unntak?
Utg i § 280 om at tiltalte som hovedregel har rett til å være tilstede under hovedforhandling, herunder når et vitne forklarer seg.
Et unntak følger av § 284. Der det står at retten kan beslutte at tiltalte skal forlate rettsalen under vitneavhør dersom det er «særlig grunn til å frykte for at en uforbeholden forklaring ellers ikke vil bli gitt»
Hva innebærer bestemmelsen § 284 om “særlig grunn til å frykte at en uforbeholden forklaring ellers ikke vil bli gitt”?
Ordlyden gir uttrykk for at det må være konkrete holdepunkter for at vitnet ikke vil gi en uforbeholden forklaring.
Bestemmelsen innebærer en avveining mellom siktedes rett til tilstedeværelse for effektiv eksaminasjon og krysseksaminasjon, kontradiksjon, mot hensynet til sakens opplysning.
Jo sterkere holdepunkter jo mer taler det for at tiltalte må forlate, fordi det blir større fare for tap av materiell sannhet og effektiv håndheving. Jo mer alvorlig saken er jo sterkere veier hensynet til tiltaltes rettssikkerhet. avveining.
I oppgave 15 kommer vi til at retten har brutt kontradiksjonsplikten etter §§ 284 jf. 245. Hva er virkningen av en slik feil?
Konsekvenser av saksbehandlingsfeil.
- Brudd på kontradiksjonsplikten etter § 284 jf. § 245 ++?
- Oppheves på bakgrunn av kontradiksjonsprinsippet? § 343?
o «antas» i § 343.
- Ordlyden av «antas» stiller ikke særlig strenge krav til graden av sannsynlighet for at feilen kan ha viket inn. I rettspraksis er det lagt til grunn at terskelen er relativ ut fra feilens karakter og at ved brudd på grunnleggende saksbehandlingsregler, som kravet til kontradiksjon, så skal det svært lite til før feilen «kan ha» virket inn i lovens forstand, jf. Rt. 2015 s. 1123.
- Vår sak: brudd på kontradiksjon. Brudd på kontradiksjon, som er grunnleggende skal ikke mye til for opphevelse etter § 343.
I oppgave 15 påstår påtalemyndigheten frifinnelse for posten om kjøring uten førerkort, mens retten dømmer for forholdet. Hvordan bør man tenke om saken?
- Påtalemyndigheten påstår frifinnelse vs frafalle tiltalepost.
o Trekkes tiltalen tilbake gjør anklageprinsippet at rettens kompetanse bortfaller
o Men her: påstår frifinnelse. Retten mister ikke kompetansen til å dømme.
o § 254 vs § 63/73.
o § 73, frafall. Da må retten avsi frifinnende dom.
Kommer an på om vi tolker oppgaven som en påstand om frifinnelse eller om vi tolker det som et frafall av tiltalen.
§ 304 som grunnlag for påtalemyndighetens valg.
§ 254 regulerer aktors mulighet til å frafalle enkelte tiltaleposter eller tiltalen underveis i hovedforhandling.
- Hvis påtalemyndigheten frafaller etter § 254, vil ikke det begrense retten etter § 38?
- § 38 (3) om kontradiksjon. § 38 (3) ikke uttømmende regulering av retten til kontradiksjon. Enten kan man strekke på ordlyden her for å bruke bestemmelsen, eller bruke den mer analogisk og si at den ikke er uttømmende for kontradiksjon.
