Dommer - Naborett Flashcards
§ 2 - uturvande og urimelig, hvilke dommer?
i. Vindmølledommen: Rt. 2011.780
ii. Rt. 1969 s. 643, Fanadommen
iii. Rt.1972-377
iv. Rt. 1971 s. 378 Grisehusdommen
v. Rt. 1972 s. 142 Jernverkdommenvi. Gardemoendommen. Rt.2006.486 – tidsprioriteten
vii. Rt. 1995 s. 1303 Grinda
viii. Rt.1996.232. Lillos Opsahl.
iv. Rt. 1971 s. 378 Grisehusdommen
iv. Rt. 1971 s. 378 Grisehusdommen
• Faktum: Tre naboer anla sak for å få driften stanset på grunn av luktplagen.
• Spørsmål: om de fikk medhold etter gl.§2.
• Juss: Lukten fra bløtgjødselspredningen vår og høst var uavhengig av grisehusets plassering på eiendommen og hang sammen med en naturlig utvikling av landbrukets driftsformer. Luken fra ventilasjonspipen ble etter en konkret vurdering antatt ikkeå overskride tålegrensen etter granneloven § 2.
- Stigende omfang. Nytt hus noe større omfang, men likevel en fortsettelse og utvikling av den tidligere virksomhet.
- Eksistensgrunnlag.
- Gjødselslukten er knyttet til spredning på nabogårdens dyrkede mark, uavhengig av plasseringen av grisehuset.
- Det beste alternativet er benyttet, og gjødselslukt er noe jordbrukseiendommer må være forberedt på.
Kun lukt fra ventilasjonsanlegg som en ulempe som må vurderes etter granneloven.
- Ingen opplysninger om spesielle problemer.
- Ikke “uturvande” å plassere grisehuset på den høyeste toppen på eiendommen, der ventilasjonseffekten er best.
v. Rt. 1972 s. 142 Jernverkdommen
v. Rt. 1972 s. 142 Jernverkdommen
• Juss: et enstemmig flertall at «generelt sett må det sies at de har tatt en risiko ved å bygge der de gjorde» i avstander alt fra 500 meter til én kilometer fra Jernverkstomten, selv om partene ikke kan bebreides for å ha hatt konkret kjennskap til karakteren av ulempene
Spørsmål:
Spørsmålet er da om de endringer i driften som fant sted i 1962, har medført så store og ekstraordinære skader og ulemper at de overskrider det beboerne pliktet å finne seg i.
Også her er jeg enig med lagmannsretten i at selv om ulempene som følge av den gradvise økning av produksjonen og den omlegning av driftsmåten som fant sted fra 1962, økte i omfang og delvis skiftet karakter i uheldig retning, har de ikke sprengt rammen for det som generelt sett ville fremstille seg som ventelig ved en storindustri av denne karakter. Som lagmannsretten fremhever, hadde endringen og økningen av røykulempene sammenheng med en endret driftsmetode og en gradvis ekspansjon av bedriftens virksomhet i det hele, ikke med en radikal omlegging av jernverkets tidligere virksomhet.
Jeg viser for øvrig til grannelovens § 2 annet ledds annet punktum, idet jeg ikke kan finne at forholdet har vært verre enn det som pleier å følge av vanlige bruks- eller driftsmåter på slike steder
Ved vurderingen legger jeg ellers særlig vekt på at de ulemper det gjelder, for en vesentlig dels vedkommende måtte antas å være av forbigående karakter, og at røyken ikke er påvist å være helseskadelig.
Siden den tid er jernverket gradvis bygget opp og satt i drift, og hele bysamfunnet rundt verket har vokst fram. I denne utvikling har eierne av de eiendommer det gjelder, tatt del på linje med stedets øvrige befolkning. De har hatt fordeler og ulemper ved utviklingen og har innrettet seg etter den. Det avgjørende kan da ikke være hva som var ventelig for eierne av disse eiendommer før jernverket ble anlagt. Avgjørende må være en sammenligning med situasjonen før driften ble omlagt i 1962, og på dette punkt står de i samme stilling som de øvrige. Jeg viser til Brækhus og
Side 146
Hærem: Norsk tingsrett 112, hvor lignende synsmåter er kommet til uttrykk.
Fra første stund var det forutsatt at renseanlegg skulle installeres, men jeg finner som lagmannsretten at det må godtas at jernverket med de tekniske og økonomiske problemer som forelå, fant å måtte utsette valget av rensemetode.
Ikke uturvande (dissens 4-1) (Dissens skyldes at annenvoterende mener renseanlegg burde vært utarbeidet tidligere).
ii. Rt. 1969 s. 643, Fanadommen
ii. Rt. 1969 s. 643, Fanadommen
• Faktum: Saken gjelder spørsmål om ulemper ved støy, eksos og lukt, og ved skjemmet utseende for 6 eiendommer oversteg den naborettslige tålegrense som følge av motorvei gjennom Fana.
• Spørsmål:
• Juss: Det er et moment av betydning at en vei tjener felles samfunnsinteresser, og normalt også gir dem som har eiendom nær veien kommunikasjonsmessige fordeler. Disse synspunkter fører til at hvor ulempene ikke overstiger en rimelig «tålegrense» får eiendommene ikke noen erstatning; hvor ulempene overstiger denne grense, kan erstatning bare kreves for det overskytende.
Overskjønnet har bygd på at de områder motorveien her går igjennom, har vært særlig fredelige; men de ligger nær Bergen, og en utvikling som innebærer anlegg av en moderne vei var noe man måtte regne med. Motorveiens naboer har ikke noe krav på erstatning for at omgivelsene ikke blir like rolige og fredelige som før.
- I dette ligger så vidt jeg kan se ikke noen feilaktig rettsanvendelse; og i hvilken grad bedømmelsen av den faktiske situasjon er treffende, kan Høyesterett ikke prøve.
vii. Rt. 1995 s. 1303 Grinda
vii. Rt. 1995 s. 1303 Grinda
• Juss: det skal «svært meget til for at den naborettslige tålegrense anses overskredet når etablering skjer etter at en virksomhet som medfører støy eller andre ulemper er lokalisert til et bestemt område og vedtatt igangsatt.»
Eierne av boligeiendommer ble ikke tilkjent erstatning for ulemper i form av sterk og ubehagelig lukt m.v. fra et interkommunalt avfallsanlegg. Tålegrensen var ikke overskredet for eiere etablert etter at anlegget kom i drift.
viii. Rt.1996.232. Lillos Opsahl.
viii. Rt.1996.232. Lillos Opsahl.
• Juss: Når det gjelder vurderingen av om en motorvei er ventelig, må den alminnelige samfunnsutvikling tillegges vesentlig betydning. (…)I det jeg har sagt om betydningen av den alminnelige samfunnsutvikling, ligger også at man ved vurderingen av venteligheten av motorveien og vanligheten av ulempene ved den ikke kan gå tilbake til forholdene da de ankende parter ervervet sine eiendommer
Under henvisning til Rt-1993-409 (Malvik-dommen) hadde overskjønnet nektet erstatning etter tomteverdi for avstått og innløst grunn fra en del av eiendommene og tilkjent erstatning etter jordbruks- eller skogbruksverdi. Denne del av ankesaken ble henvist til behandling i plenum. - Overskjønnet hadde for noen eiendommer nektet erstatning for nærføringsulemper etter ekspropriasjonsvederlagsloven av 6. april 1984 nr. 17, § 8, jfr. granneloven av 16. juni 1961 nr. 15, § 2, tredje ledd. Støyulemper lå for et par eiendommer over den øverste grense for akseptabel støy etter Miljøverndepartementets normer fra 1970. Anken førte ikke frem. - Overskjønnet ble imidlertid opphevet - så langt anken er behandlet - fordi overskjønnet ikke hadde vurdert anvendelse av granneloven § 2 fjerde ledd. Det ble lagt til grunn at de ankende parter tilhørte «ein avgrensa krins av personar».
Som det er fremhevet i Rt-1965-933 og senere lagt til grunn i rettspraksis og lovforarbeider, må ordet «staden» i granneloven tolkes slik at det er området, ikke den enkelte eiendom, som skal vurderes når det er spørsmål om hva som er ventelig og vanlig.
et fremgår imidlertid av lagmannsrettens alminnelige bemerkninger at lagmannsretten for så vidt har tatt et riktig utgangspunkt for sine vurderinger, slik dette er presisert i blant annet Rt-1983-152, Rt-1983-329 og Rt-1983-940. (Kumulering av ulempene. De må ses samlet).
“Avgresa krins av personar”:
vilkår for å anvende den spesielle lavere tålegrense etter granneloven § 2 fjerde ledd er at ulempene rammer en «avgrensa krins av personar». I NOU-1982- 19, hvor bestemmelsen ble foreslått, er det på side 266 presisert at dette ikke trenger være et mindre antall personer. Det sentrale er om en gruppe av personer skiller seg ut fra andre personer eller andre grupper av personer i relasjon til de ulemper det er tale om. De ankende parter må etter min mening anses å tilhøre en tilstrekkelig avgrenset krets av personer.
Spørsmålet er om de ankende parter tilhører en krets av personer som i «særleg grad» er blitt utsatt for en vesentlig forverring når det gjelder bruksforholdene.
Det er også et vilkår for å anvende den spesielle lavere tålegrense at ulempene «berre eller i særleg grad» rammer den personkrets som utgjøres av grunneierne langs motorveien. Alternativet «berre» er neppe aktuelt i saken. Spørsmålet er om de ankende parter tilhører en krets av personer som i «særleg grad» er blitt utsatt for en vesentlig forverring når det gjelder bruksforholdene. For så vidt er bestemmelsen uttrykk for et likhetsprinsipp, og det må foretas en sammenligning av forverringen for de ankende parters eiendommer og forverringen for de andre eiendommene i området. Er det en ikke ubetydelig forskjell, vil det nevnte vilkår for erstatning være oppfylt. I NOU 1982:19 side 265 er nevnt som eksempel på mulig anvendelse av granneloven § 2 fjerde ledd eiendommer som ved bygging av en vei «blir liggende vesentlig nærmere veien enn andre og følgelig rammes mye hardere» og dessuten ikke kan beskyttes ved støyskjermer, mens andre slike eiendommer kan få beskyttelse. Slik jeg forstår uttalelsen, tar den ikke sikte på å trekke en grense for bestemmelsens anvendelsesområde. Uttalelsen kan iallfall ikke utelukke anvendelse i vår sak. Om bruksforholdene på de ankende parters eiendommer er rammet av ulempene ved motorveien i særlig grad, må avgjøres ved overskjønnet.
Hvor den spesielle tålegrense etter granneloven § 2 fjerde ledd skal legges, følger i prinsippet av vilkåret om «monaleg forverring» av forholdene sammenlignet med hvorledes disse var tidligere. I vilkåret ligger at det også etter fjerde ledd er tale om en forholdsvis høy tålegrense, men den må ligge et stykke under den alminnelige tålegrense som følger av tredje ledd, selv om det - slik tredje ledd lyder - ikke er tale om en skarp forskjell. Den nærmere presisering av den spesielle tålegrense er ikke i særlig utstrekning drøftet i lovforarbeidene og er heller ikke belyst i rettspraksis, se imidlertid Rt-1995-1529. Om den spesielle
Side 240
tålegrense er overskredet for de ankende parters eiendommer, må avgjøres ved overskjønnet.
iii. Rt.1972-377
iii. Rt.1972-377
• Faktum: En rekke grunneiere ble i forbindelse med et tidligere kraftledningsskjønn tilkjent erstatning for radioforstyrrelser fra kraftlinjene.
• Juss: Den økonomiske utvikling går i økende tempo mot en stadig mer omfattende utnyttelse av samfunnets totale ressurser og utløser i samme tempo en planmessig fordeling og disponering av disse for de ulike behov. Det ligger nødvendigvis i denne utvikling at også steder som har vært relativt uberørt, må regne med å måtte tilpasse seg nye tekniske tiltak eller nye rettslige reguleringer av mer eller mindre inngripende karakter.
• Under henvisning til rettspraksis antatt at ulempene ikke oversteg hva man i utviklingens medfør måtte finne seg i.
vi. Gardemoendommen. Rt.2006.486 – tidsprioriteten
vi. Gardemoendommen. Rt.2006.486 – tidsprioriteten
• Faktum: Saken gjelder krav fra eiere av eiendommer rundt Oslo Lufthavn Gardermoen om erstatning etter grannelova § 9 jf. § 2 for ulemper påført eiendommene, særlig ved støy fra fly som tar av fra og lander på flyplassen.
• Spørsmål: om det er tale om en urimelig ulempe jfr. gl. § 2
• Juss:
a. Spørsmålet om en ulempe kan sies å være ventelig, knyttes i praksis til spørsmålet om tidsprioritet.
b. I utgangspunktet er det tale om å vurdere om det på det tidspunkt naboeiendommen ble etablert, var ventelig at eiendommen ville bli utsatt for ulempen.
c. Om Bodø-dommen: «[v]urderingen av ventelighetskriteriet må skje ut fra en objektiv bedømmelse av situasjonen på den tid vedkommende huseier etablerte seg i området. Det er ikke huseierens subjektive forestillinger om hvorledes utviklingen ville bli som skal legges til grunn». (…) Den som med åpne øyne har bygd sin bolig i nærheten av en viktig flyplass, er selv den nærmeste til å bære risikoen for de følger naboskapet kommer til å medføre.
d. Jernverk-dommen: Den andre dommen gjaldt Norsk Jernverk hvor røykplagene hadde sammenheng med «en endret driftsmetode og en gradvis ekspansjon av bedriftens virksomhet i det hele, ikke med en radikal omlegging av jernverkets tidligere virksomhet».
e. Om Hunton-bruk:
i. Av større interesse er dommen i Rt-1964-609 (Hunton Bruk). Saken gjaldt en treforedlingsbedrift som hadde startet sin virksomhet rundt århundreskiftet. Fra 1930-årene fant det sted en wallboard-produksjon som kunne volde «en viss støvplage». I 1950-årene startet fabrikken produksjon av sponplater. Virksomheten førte til en slik støvplage for naboeiendommene at «den fremtrådte som en ny ulempe»
ii. «Av premissene går det fram at retten la avgjørende vekt på at sponplateproduksjonen representerte en helt ny form for virksomhet, og at det dermed også var tale om en ny form for ulempe. Man kan vel si det slik at retten fant det mer naturlig å sammenlikne med den situasjon hvor det etableres en helt ny virksomhet på stedet, i stedet for å legge vekt på at det dreide seg om en utvidelse av en eksisterende virksomhet. Og da ble det altså ikke avgjørende hvorvidt naboene hadde etablert seg før bedriften ble anlagt, men at de hadde gjort det før denne markerte omlegging av virksomheten fant sted.»
f. Det særegne er det dramatiske brudd med fortiden som har skjedd på Gardermoen: Over natten ble all trafikk fra landets tidligere hovedflyplass overtatt, og dette førte til at trafikkbelastningen ble fem til seks ganger høyere enn tidligere. Jeg tilføyer at anlegg av en ny rullebane må anses som et høyst ekstraordinært tiltak innenfor norsk luftfart.
g. Ved å overta funksjonen som landets hovedflyplass, ble rammene for en generelt ventelig utvikling ved denne flyplassen fullstendig sprengt. Selv om virksomhetens art fortsatt var den samme, må den etter min mening ved vurderingen av ventelighet etter grannelova § 2, nærmest kunne karakteriseres som en ny virksomhet. I denne situasjonen vil det ikke kunne tillegges avgjørende betydning at naboene etablerte seg etter at den opprinnelige flyplassen var kommet, slik Oslo Lufthavn AS har anført.
h. Jeg konkluderer etter dette på samme måte som lagmannsretten med at det forut for Stortingets vedtak 8. oktober 1992 ikke var ventelig at Gardermoen ville bli hovedflyplass, med de særlige støyulemper som dette ville føre med seg.
i. Vindmølledommen: Rt. 2011.780
i. Vindmølledommen: Rt. 2011.780
• Særlig om det naborettslige spørsmålet:
a. Anført fire typer ulemper som må være i strid med § 2.
i. Støyulempe.
ii. Sikkerhetsrisiko knyttet til nedfall av gjenstander og is.
iii. Økt ferdsel
iv. Naboens egen mulighet for å benytte seg av vindkraft avskåret pga. plasseringen av anlegget.
b. De tre momentene ovenfor ble ikke ansett som klare ulemper i lovens forstand. Sistnevnte utgjorde en «ulempe» og drøftes mer utfyllende.
c. «at plasseringen av de seks vindmøllene representerer visse ulemper for Helland, er i seg selv ikke tilstrekkelig til at tiltaket skal være i strid med naboloven § 2.» De må være «urimeleg eller uturvande». Vurderer først om plasseringen er urimeleg eller uturvande.
i. Jeg kan ikke se at plasseringen av vindmøllene langs Hellands eiendomsgrense er unødvendig. Jeg legger til grunn at Jæren Energi har forsøkt å plassere vindmøllene slik at de skal gi optimal produksjon (hensynet til best mulig utnyttelse av eiendommen) av vindkraft.
ii. Jeg kan heller ikke se at plasseringen av de seks vindmøllene medfører urimelig ulempe for Hellands eiendom. Ved vurderingen av om viktige samfunnstiltak, slik som vindkraft, er ventelig på stedet, må den alminnelige samfunnsutvikling tillegges stor vekt, jf. Rt-1996-232(Lillo-Opsahl). At området er relativt uberørt, er uten betydning. Det samme gjelder om eiendommen er ervervet før det ble aktuelt å etablere vindpark i området, jf. Rt-1972-377 og Rt-1996-232. (Den alminnelige samfunnsutvikling «trumfer» etableringstidspunktet.
iii. Tilrettelegging for utbygging av vindkraft har vært en prioritert politisk målsetning i Norge i mange år. (miljøhensyn)
iv. Bygging av vindkraftanlegg på land vil typisk skje i relativt uberørte områder.
v. PLASSERINGEN anses VENTELEG.
d. Videre kommenterer HR ulempene som følge av plasseringen som nevnt over 1)støy 2)sikkerhetsrisiko 3) økt ferdsel og sier at disse klart ikke overstiger tålegrensen.
e. Sist uttaler HR at ulempe 4) naboens egen mulighet for vindkraft ikke kan tas til følge etter § 2, idet den ikke er «urimeleg»
i. Vedkommende hadde ingen konkrete planer i overskuelig fremtid
ii. I tillegg framstår det som høyst usikkert om det vil bli gitt konsesjon til bygging og drift av vindkraftverk på eiendommen
iii. Vernehensyn av naturmangfold; rødlistearten på naboens tomt.
f. § 2 fjerde ledd følgelig ikke aktuelt.
