Dommer - Eiendomsrett vs. offentlig regulering/styring Flashcards
HVilke dommer har vi om grl. § 105?
- Rt.1918. 403. Hjemfallsrettssaken
* Rt. 1970 s. 67, Strandlovdommen
Hvilke dommer har vi om forholdet til EMK p1-1?
• Rt. 2004 s. 1985, Laksefiskedommen
Rt.1918. 403. Hjemfallsrettssaken
• Rt.1918. 403. Hjemfallsrettssaken Grl. § 105
• Faktum: Etter lov skulle salg av konsesjon til vassdrag tilfalle staten etter 60 til 80 års vederlagsfritt. Dette lovpåbudet påvirket kjøpesummen. Var dette en rådighetsinnskrenkning i strid med grl. § 105 slik at erstatning skulle tilkjennes?
• Spørsmål: om begrensingene i rådighetsinnskrenkningen var så vesentlige at de måtte likestilles med en avståelse?
• Juss:
i. Det er klart, at den lovgivende magt har og maa ha utstrakt beføielse til at begrænse eiendomsretten, saaledes at eierens raadighet kun utøves overensstemmende med de forskjellige hensyn, som samfundsforholdene og samfundsutviklingen til enhver tid gjør det nødvendig at ta i betragtning. Av hele vor lovgivning fremgaar, at de lovgivende myndigheter i stor utstrækning har sat grænser for eierens raadighetssfære, og disse grænser maa den lovgivende magt være bemyndiget til ogsaa i fremtiden enten at utvide eller at indskrænke, saaledes som den finder det nødvendig eller ønskelig, medmindre den herved overskrider sin kompetanse.
• Staten må altså ha en viss adgang til å begrense rådigheten til private vederlagsfritt, men dersom strikken tøyes for langt, kan det i realiteten bli tale om avståelse i lovens forstand slik at erstatning må gis.
ii. Og jeg mener, at loven av 1909 rigtigst maa forstaaes saaledes, at den ikke kan sidestilles med en tvungen eiendomsavgivelse. Eieren har ikke nogen pligt til at avgi sin eiendom; han kan fremdeles besidde den og utnytte den som før. (…) Efter de betragtninger, som ovenfor er fremholdt, kan jeg ikke finde det konstatert, at loven av 1909 staar i saadan strid med bestemmelsen i grundlovens § 105, at loven maa tilsidesættes.
Rt. 1970 s. 67, Strandlovdommen
• Rt. 1970 s. 67, Strandlovdommen
• Faktum: Byggeforbud i strandsonen medførte at eier av øy ikke fikk mulighet til å utnytte holmen til det han ønsket. Hvert punkt på holmen var 100 meter fra strandlinjen.
• Spørsmål: om dette var en rådighetsinnskrenkning som hadde erstatningsrettslig vern jfr. Grl.§105.
• Juss:
a. Det er uten interesse å gå videre inn på det som i strandlovens lovforarbeider og i stortingsdebatten er uttalt om forutsetningene for at erstatningsansvar kan gjøres gjeldende, siden erstatningshjemmelen ikke finnes i strandloven, men i Grunnloven.
b. Partene har med utgangspunkt i den statsrettslige teori og rettspraksis gått ut fra at lovgivningen uten hinder av Grunnlovens § 105 i stor utstrekning kan foreta slike rådighetsinnskrenkninger erstatningsfritt, men at det må trekkes en grense. De er også enige om at grensetrekkingen vil bero på en totalvurdering av alle foreliggende omstendigheter, men de er uenige om hvilken vekt de enkelte momenter skal tillegges i vurderingen, og hvor grensen for de erstatningsfrie reguleringer går
c. I Hjemfallsdommen i Rt-1918-401 på side 403 bygde hele flertallet i Høyesterett på det votum som tredjevoterende i byretten, assessor Siewers, hadde formet, og som er inntatt i Rt-1914-177 på side 205 flg. Fra dette siterer jeg følgende:
i. «Raadighetsretten over fast eiendom strækker sig ikke videre, end lovgivning og retsorden bestemmer. Medfører den legale indskrænkning en avstaaelse fra eierens side og fra statens side en tilegnelse, som helt eller delvis overfører eiendomsraadigheten til staten eller andre til dens videre utnyttelse i samme eller andet øiemed (private parter), følger det av grundlovens § 105 og almindelige retsbegreper, at der maa ydes fuld erstatning. Og det kan ikke gjøre nogen forskjel, om tilegnelsen er væsentlig eller uvæsentlig.
d. Utgangspunktet må være at lovgivningens regulering av eierrådigheten normalt ikke påfører det offentlige erstatningsplikt, og at det - for så vidt ingen avståelse blir krevd - skal meget til før det må betales erstatning etter prinsippet i Grunnlovens § 105.
e. Det er to omstendigheter som for meg er av avgjørende betydning ved den generelle vurdering av strandlovens byggeforbud i forhold til Grunnlovens § 105. Byggeforbudet er tidsbegrenset, og formålet med det er å gi myndighetene den nødvendige tid til å utforme arealdisponeringsplaner hvori også strandstrekningene er med.
f. Begrensningen var begrunnet med vern av strandsonen for allemannsretten, miljø og natur og samfunn.
g. De øyeblikkelige økonomiske muligheter som eierne hindres i å utnytte, er knyttet til og er utslag av nettopp den utvikling som allment er erkjent å være uheldig, og som loven tar sikte på å stoppe. Forbudet medfører ingen inngrep i den etablerte bruk eierne før forbudet måtte ha gjort av sin eiendom.
h. Jeg legger videre vekt på at forbudet ikke overfører noen rådighet over stranden til andre, eller gir andre, spesielt allmennheten, noen bruksrett eller annen faktisk bruksmulighet utover det som alt eksisterer i kraft av friluftsloven og gammel sedvane. Forbudets faktiske og rettslige virkning er at den tilstand som forelå 25. juni 1965, er låst fast til 1. juli 1970 for å muliggjøre en planlegging av hvorledes de samlede arealressurser langs kyststripen best skal utnyttes.
i. Forbudet er videre gjort generelt, retter seg altså ikke mot noen enkelte utpekte grunneiere.
i. I den forbindelse er det anført fra Haugens side at forbudet rammer meget ulikt. Det er ikke mulig å oppnå at reguleringstiltak skal ha samme økonomiske virkning for alle som berøres.
j. Haugen hevder imidlertid at det for hans vedkommende gjør seg gjeldende spesielle omstendigheter som tilsier at han må ha krav på erstatning uten hensyn til denne alminnelige regel.
i. Selv om følgene for ham skulle være noe mer følelige enn vanlig, ligger de klart innenfor hva en regulering av denne art må ventes å medføre.
ii. Han sto ikke i en særstilling.
Rt. 2004 s. 1985, Laksefiskedommen
• Rt. 2004 s. 1985, Laksefiskedommen
• Faktum: Lakse/innlandsfiskeloven § 18 ga barn under 16 år rett til fiske med håndholdt fiskeredskap. Tidligere var det eksklusiv fiskerett for grunneier.
• Spørsmål: Spørsmålet var om innskrenkningen i realiteten fremsto som en avståelse for grunneier.
• Juss:
a. Når spørsmålet om et inngrep i en grunneiers rådighet gir rett til erstatning etter Grunnloven § 105 kommer opp, skilles det tradisjonelt mellom inngrep som bare innebærer en rådighetsinnskrenkning og inngrep som fører til at rettigheter over eiendommen blir overført til andre.
b. Det er på det rene at det i dag skal meget til før en slik rådighetsbegrensning vil utløse rett til erstatning etter Grunnloven.
c. Innholdet i allemannsretten har - på samme måte som innholdet i en grunneiers eiendomsrett - gjennom tidene vært gjenstand for endringer i pakt med skiftende samfunnsforhold. Det er vanskelig å tenke seg at de to rettsinstituttene skal være statiske og ikke kunne endre seg i samsvar med samfunnsutviklingen.
d. Som jeg allerede har gitt uttrykk for, er det mitt syn at allmennhetens rettigheter over fast eiendom ikke er fastlagt en gang for alle gjennom det som i dag kalles allemannsretter. Lovgiveren må kunne foreta en justering av grensen mellom grunneierens rådighetsrett og allmennhetens rettigheter, uten at dette utløser erstatningskrav fra grunneierne. Dette må også gjelde ved utvidelse av allemannsrettene til å omfatte en rådighet av en annen karakter enn de tradisjonelle.
e. Av forhold som jeg tillegger betydning, nevner jeg først at det er tale om et generelt utformet inngrep som retter seg mot alle grunneiere i vassdrag. Det spiller også inn at grunneiere i dag i kraft av samfunnsutviklingen må tåle vesentlige begrensninger i sin rådighet over fast eiendom, uten at dette utløser rett til erstatning. Det er tale om i utviklingens medfør å tilgodese samfunnets interesser i at våre naturressurser blir utnyttet på en hensiktsmessig måte.
f. Ikke vesentlig rådighetsbegrensning fordi det er kun barn under 16 som kan fiske. I praksis veldig lite inngripende.
Rt-2009-679 (Onsakervika)
Saken gjaldt om en reiselivsbedrift kunne reise sak om gjestenes rett til bruk av allemannsretter som grunneier bestrider. Høyesteretts ankeutvalg fant at når det forelå en klar og direkte betydning for saksøkers økonomiske virksomhet, forelå det rettslig interesse i søksmål om allemannsretter, jf tvisteloven § 1-3.
Kåfjord-dommen,
perioden 1971-1974
En lignende sak gjorde seg gjeldende i ”Ødelagte isveier-dommen”. Her hadde kommunen sørget for roing av barn over sjøen for å frakte de til skolen. Om vinteren fikk barna over isen. Som følge av en vassdragsregulering ble det satt en stopper for denne muligheten, og annen transport til skolen ville for kommunen bli svært dyrt. Kommunen ble derfor tilkjent erstatning for tap av sin utøvelse av en allemannsrett – fri ferdsel.
”Ødelagte isveier-dommen”
En lignende sak gjorde seg gjeldende i ”Ødelagte isveier-dommen”. Her hadde kommunen sørget for roing av barn over sjøen for å frakte de til skolen. Om vinteren fikk barna over isen. Som følge av en vassdragsregulering ble det satt en stopper for denne muligheten, og annen transport til skolen ville for kommunen bli svært dyrt. Kommunen ble derfor tilkjent erstatning for tap av sin utøvelse av en allemannsrett – fri ferdsel.
