Sykdomslære Farmakologi Flashcards
Nevn hva som menes med ordene farmakodynamikk og famakokinetikk.
Farmakodynamikk: virkemåten “hva legemiddelet gjør med kroppen”
Famakokinetikk: Vil si hvordan de tas opp, foreldes og skilles ut av kroppen. “hva kroppen gjør med legemiddelet”
Nevn hva som er forskjellen mellom generisk navn og produktbetegnelsen for legemidler.
Forskjellen er at generisk navn er virkestoffet, og produktbetegnelsen er hva tabletten heter.
Beskriv hvordan legemidler påvirker celler ved å binde seg til spesifikke molekyler i cellen.
Legemidler påvirker organfunksjonen ved å binde seg spesifikt til cellulære molekyler, som regel proteiner. Disse proteinene har gjerne nøkkeloppgaver i cellen. En viktig gruppe er reseptorproteiner som spesifikt binder hormoner og andre signalstoffer. En annen gruppe er enzymer som regulerer cellens kjemiske reaksjoner
Beskriv hva som menes med at et legemiddel har en spesifikk virkning.
Vi ønsker helst å bruke legemidler som er så spesifikke som mulig, det vil si at de bare virker på molekyler i ett bestemt organ eller er knyttet til en enkelt funksjon. På denne måten blir virkningen så “skreddersydd” som mulig, og omfatter ikke andre funksjoner og organer.
Nevn hva som menes med at et legemiddel virker som en agonist eller en antagonist til en bestemt cellefunksjon.
Når er legemiddel er stimulerende for resepetorproteinet, kalles det for en agonist, mens når det er hemmende/blokkerende for reseptorproteinet, kalles det et antagonist
Beskriv hvordan adrenerge agonister og adrenerge antagonister virker på hjertet.
Legemidler som stimulerer adrenerge reseptorproteiner på hjertemuskelcellene, altså adrenerge agonister, vil for eksempel etterlikne virkningen av hormonet adrenalin, og øke hjertefrekvensen og kontraktiliteten. Adrenerge antagonister har den motsatte virkningen.
Beskriv forskjellen mellom vannløselige og fettløselige legemidler i virkemåte.
Vannløselige legemidler kan binde seg til kanalproteiner , reseptorproteiner og transportproteiner, som alle vender ut mot ekstracellulærvæsken, men får ikke tilgang til intracellulært rommet. Fettløselige legemidler kan der imot passere gjennom cellemembranen, og for eksempel binde seg til celleskjelettetproteiner og enzymer.
Nevn grunnen til at bare fettløselige legemidler kan påvirke hjernen.
Kan passere blod-hjerne-barrieren.
Gjør rede for hvorfor effekten av de fleste legemidler øker med økende dose, men bare opp til et visst nivå.
Effekten av et legemiddel avhenger av doseringen, altså hvor store mengder pasienten får i seg. Gradvis høyere doser medfører stadig kraftigere effekter opp til et maksimalnivå; Her flater kurven ut, slik at ytterligere doseøkning ikke lenger gir noen økning av effekten. Denne situasjonen inntrer når legemiddelet hat bundet seg til alle tilgjengelige proteiner av en bestemt type.
Vi kan bruke adrenerge agonister som eksempel. Disse legemidlene etterlikner effekten av hormonet adrenalin ved å binde seg til spesifikke reseptorproteiner, noe som blant annet fører til høyere hjertefrekvens. Når man gir et slikt preparat i stadig høyere doser, vil hjertefrekvensen forsetter å stile helt til samtlige adrenerge reseptorproteiner på hjertemuskelcellene er bundet til et legemiddelmolekyl. Å øke dosen videre har ingen hensikt; der er jo ikke flere “ledige” reseptorproteiner som legemiddel kan påvirke.
Den maksimale effekten er forskjellig fra preparat til preparat innenfor sammen legemiddelgruppe. Hvor store dose som skal til for å oppnå 50% av den maksimale effekten, varierer også - denne egenskapen kalles preparatetes potens. Som et illustrerende eksempel kan vi forestille oss to adrenerge agonister, A og B. A kan for eksempel øke hjertefrekvensen fra 60 til 120 slag per minutt, mens B har større maksimal effekt slik at man oppnår er frekvensøkning til 140 slag per minutt.
Beskriv hva det betyr at kroppen utvikler toleranse for et legemiddel.
Vedvarende bruk av et legemiddel i enkelte tilfeller kan føre til toleranseutvikling, på tilsvarende måte som for nikotin, alkohol og narkotiske stoffer. For å opprettholde en viss effekt må man altså stadig øke dosen. Årsaken er forandringer i de proteinene legemidlene binder seg til. Cellene gjør seg dermed delvis ufølsomme for det aktuelle legemiddelet. Et eksempel er morfin. Blir færre reseptorer i cellene ved overstimulering (blir inntatt legemidler). Obs, abstinenser ved bråslutt av legemiddelet.
Beskriv hva det betyr at et legemiddel har et smalt terapeutisk vindu.
Det terapeutiske vinduet angir det doseringsområdet der man er sikret maksimal effekt av legemiddelet, samtidig som man ikke risikerer giftvirkninger. (morfin)
Beskriv en farmakodynamisk forklaring på at samme dose av et legemiddel kan ha ulik effekt på to forskjellige personer.
Sammenheng mellom dose og effekt er også forskjellig fra person til person. Slike forskjeller kan ha farmakokinetiske forklaringer, men årsaken kan også være ulik farmakodynamikk, for eksempel på grunn av genetiske variasjoner i strukturen til reseptorproteinene.
Som en tommelfingerregel har gamle mennesker økt følsomhet for de fleste legemidler, og skal derfor ha lavere doser. Hos pasienter som bruker legemidler fast, kan utvikling av en ny sykdomstilstand påvirke følsomheten, slik at doseringen må justeres. (doser må tilpasses individuelt)
Nevn hvilken størrelse som betyr mest for et legemiddels effekt på cellene: a) Tilført dose av legemiddelet eller b) konsentrasjonen av legemiddelet i væsken rundt cellene.
Det er ikke mengden av et tilført legemiddel som avgjør cellefunksjonen endrer seg, men konsentrasjonen i cellens omgivelser. Denne størrelsen er avhengig av plasmakonsentrasjonen, som i sin tur er intimt forbundet med farmakokinetiske forhold, altså hvordan det aktuelle legemiddelet omsettes i organismen.
Beskriv hva som menes med uttrykkene absorbsjon, distribusjon og eliminasjon av et legemiddel.
Absorpsjon: Først må det aktuelle preparatet absorberes i blodet, noe som i mange tilfeller skjer via tarmen.
Distribusjon: Deretter må legemiddelmolekylene, på samme måte som næringsstoffene, transporteres i blodet til kapillærene, og så diffundere gjennom kapillærveggen til det ekstracellulærvæsken; enkelte passerer også gjennom cellemembranen inn i intracellulærvæsken.
Eliminasjon: I motsetning til næringsstoffene inngår legemidlene ikke i anabole eller katabole reaksjoner. De blir derfor ikke forbruket av cellene, men må i stedet elimineres ved nedbrytning i leveren eller utskillelse gjennom nyrene.
Beskriv ulike former for administrasjon av et legemiddel.
Dersom bare en del av kroppen skal utsettes for et bestemt preparat, snakker vi om lokal administrasjon. For eksempel brukes salver og kremer bare på utvalgte hud- og slimhinneområder, mens inhalasjonspreparater bare får tilgang til respirasjonsorganene.
Ved systematisk administrasjon blir legemiddelet transportert i blodet. Intravenøs administrasjon innebærer at preparatet sprøytes direkte inn i en vene, enten som injeksjon, der hele dosen tilføres på en gang, eller infusjon, der den forordnende mengden “drypper” langsomt inn i blodåren. Peroral administrasjon betyr at preparatet tas inn gjennom munnen og blir absorbert i blodet fra fordøyelseskanalen.
Tilgang til blodbanen kan også oppnås ved subkutan eller intramuskulær injeksjon, der legemiddelet deponeres i ekstracellulærvæsken i hud eller muskel, eller ved rektal eller sublingval administrasjon, der det absorberes fra slimhinnen i endetarmen eller munnhulen.
Gjør rede for to prosesser som påvirker plasmakonsentrasjonen av et legemiddel etter peroral administrasjon, men ikke ved intravenøs administrasjon. Usikker på denne, boken formulerte det på en rar måte.
Intravenøs injeksjon innebærer at man “hopper over” absorpsjonsfasen.; dermed er man sikker på at plasmakonsentrasjonen straks øker til et visst maksimalnivå. Peroral administrasjon er mer usikker, fordi opptaket av stoffer fra tarmen kan variere betydelig fra person til person og i ulke situasjoner; det er for eksempel ikke likegyldig hva man spiser og om legemidler tas til eller utenom måltidene. Hvis pasienten kaster opp, er selvsagt opptaket av perorale legemidler sterkt redusert.
Alt blod fra tarmen ledes gjennom portvenen til leveren. Dette gjør at leveren kan fange opp og uskadeliggjøre mange giftstoffer. Leveren omdanner imidlertid også en rekke peroralt administrerte legemidler - dette kalles førstepassasjeeffekten.
Sammenliknet med intravenøs injeksjon er derfor peroral administrasjon av et legemiddel forbundet med både langsommere økning av plasmakonsentrasjon og lavere maksimalverdi. Også ved sublingval, rektal og subkutan og intramuskulær administrasjon er det usikkerhet og variasjon knyttet til hvor stor andel av legemiddelet som når blodbanen, selv om man ved disse administrasjonsformene ikke har førstepassasjeeffekt.
Beskriv hva som menes med førstepassasjeeffekten ved peroral administrasjon av et legemiddel.
Førstepassasjeeffekten er et fenomen i farmakokinetikk der konsentrasjonen av et legemiddel reduseres før det når systemisk sirkulasjon. Dette skyldes hovedsakelig levermetabolisme og intestinal eliminering. Når et legemiddel tas oralt, absorberes det i tarmen og transporteres til leveren før det når resten av kroppen. I leveren kan enkelte legemidler metabolismers til inaktive forbindelser, mens andre kan bli mer aktive. Dette kan redusere mengden av det aktive legemidlet som når systemisk sirkulasjon.
Nevn de tre væskerommene i kroppen som kan inngå i distribusjonsvolumet til et bestemt legemiddel.
Ekstracellulærvesken, intracellulærvæske og plasma
Beskriv to egenskaper ved molekylene i et legemiddel, som påvirker legemiddelets distribusjonsvolum.
Enkelte legemidler består av store som ikke passerer gjennom kapillærveggen til ekstracellulærvæsken, og som derfor forblir i blodbanen. Distribusjonsvolumet blir dermed det samme som plasmavolumet (ca. 2 liter hos en 70kg tung person) Slike legemidler kan bare virke på blodcellene og endotelcellene.
Mindre legemiddelmolekyler diffunderer gjennom kapillærveggen og fordeleres seg jevnt i blodet og i ekstracellulærvæsken, slik at distribusjonsvolumet blir lik summen av plasmavolumet og ekstracellulærvolumet (om lag 16 liter hos en 70 kg tung person). Slike legemidler får tilgang til de aller fleste celler i kroppen, bortsett fra nevroner i sentralnervesystemet, og kan i prinsippet påvirker ethvert protein på celleoverflaten.
Nevn hvor lang tid distribusjonen av et legemiddel vanligvis tar, og hvordan plasmakonsentrasjonen forandres under distribusjonen.
De fleste legemidler fordeler seg raskt (i løpet av minutter) i hele sitt distribusjonsvolum. Dermed synker plasmakonsentrasjonen, slik at verdien blir den samme som i de andre væskerommene.
Beskriv hvordan eliminasjon av legemidler foregår i a) nyrene og b) leveren.
Nyrene er hovedansvarlige for vannløselige midler, som håndteres på tilsvarende måte som kroppens egen avfallsprodukter; enkelte filtreres i glomeruli, andre skilles ut til tubuli. Leveren omdanner og nedbryter en rekke legemidler. Omdanning i leveren er spesielt viktig for eliminasjon av fettløselige legemidler. Ved hjelp av ulike kjemiske reaksjoner forandrer levercellene den kjemiske strukturen til de aktuelle preparatene, slik at de mister eller endrer egenskaper.
Beskriv hva halveringstiden for et legemiddel er, og hvordan den varierer med plasmakonsentrasjonen av legemiddelet.
Halveringstiden er den tiden det tar å halvere plasmakonsentrasjonen av legemiddelet. Denne størrelsen er konstant: selv om eliminasjonen går langsommere jo lavere konsentrasjonen blir, tar det bestandig like tid å halvere konsentrasjonen. Halveringstiden kan variere fra noen sekunder opp til flere uker, men er for de aller fleste legemidler et sted mellom en og ti timer. Også på dette området er det betydelig variasjoner fra person til person.
Nevn hvor mange halveringstider det tar fra siste dose og til plasmakonsentrasjonen av et legemiddel har sunket til et ubetydelig nivå.
4-5 halveringstider
Nevn hvordan forholdet mellom tilførsel og eliminasjon av et legemiddel må være for å få en vedvarende, jevn effekt av legemiddelet
om man øker infusjonstilførselen ytterligere, stiger konsentrasjonen langsomt inntil eliminasjonshastigheten blitt like høy som infusjonshastigheten, slik at konsentrasjonen holder seg stabil – det er altså en balanse mellom «innskudd» og «uttak».
Beskriv hvordan plasmakonsentrasjonen varierer ved peroral administrasjon av et legemiddel.
Ved peroral administrasjon av et legemiddel endres plasmakonsentrasjonen på tilsvarende måte, man blir aldri helt stabil; i stedet svinger nivået rundt et gjennomsnittsverdi. Hver gang man gir en ny dose, stiger konsentrasjonen bratt, for deretter å synke igjen inntil neste dose tilføres.
Nevn hva som menes med en farmakologisk interaksjon.
En farmakologisk interaksjon finner sted når ett legemiddel endrer virkningen av et annet.
Beskriv forskjellen mellom en farmakodynamisk interaksjon og en farmakokinetisk interaksjon.
Ved en farmakodynamsik interaksjon endres virkningen av et legemiddel uten at plasmakonsentrasjonen påvirkes. Ved en faramkokinetisk interaksjon endres virkningen av et legemiddel fordi plasmakonsentrasjonen forandres.
Nevn hva som menes med en bivirkning av et legemiddel.
Bivirkninger innebærer at normale doser av et legemiddel har uønskede eller skadelige konsekvenser.
Nevn hva som menes med en forgiftning av et legemiddel.
For at man skal bruke begrepet forgiftning må dosen ha vært unormalt høy.
Nevn fem organsystemer som ofte er utsatt for bivirkninger av legemidler.
Sentralnervesystemet (hjernen), huden, beinmargen, leveren og nyrene.
