Seminaroppgaver del 5+6 Flashcards
Magic anfører at regnskapene er fortrolige som grunnlag for at de ikke har edisjonsplikt. Spørsmålet er derfor om regnskap med bilag for 2002-2019 må avskjæres på grunn av bevisforbud for fortrolige opplysninger, og hvor er dette evt hjemlet?
Kap. 22 regulerer bevisforbud og bevisfritak.
Tvisteloven § 22-10 gir grunnlag for å nekte bevistilgang til bevis som ikke kan gjøres tilgjengelig uten å røpe «forretningshemmelighet». Retten kan likevel gi pålegg om at beviset skal gjøres tilgjengelig når den «etter en avveining finner det påkrevd».
Ordlyd: opplysninger som bedriften ikke ønsker at skal komme ut. Kan ha sammenheng med konkurranse med andre bedrifter, hvem man inngår forretninger med, og bedriftens planer.
Regnskapsloven § 8-1, skal være offentlig. Derfor ikke hemmelig.
Ikke avskjæring.
I tvisten mellom Magic AS og Comfort AS ble det under hovedforhandlingen fremlagt et juridisk dokument på 300 sider med dommer, forarbeider etc fra Magic. Comforts advokat protesterte og mente dokumentene var fremlagt for sent og måtte avskjæres. Har han rett i at dokumentene må avskjæres?
Bevisavskjæringsreglene og preklusjonsreglene gjelder ikke for ren juss. Dette fordi det er retten som har selvstendig ansvar for jussen § 11-3. retten kan velge om den vil tillate bevisføringen eller ikke.
Spørsmål om nektelse, avskjæring.
§ 9-16 kan være til hinder, men bestemmelsen avskjærer kun dersom man anser det som nye krav etc etter § 9-16. ikke tilfellet her.
«bevis» i bestemmelsen må tolkes som nye bevis om faktum- ikke om rettskilder
Ø.Ø: Ville vært dårlig harmoni dersom dette kunne avskjæres når det kommer fra en part, men at domstolen selv står fritt til å finne all relevant juss.
I oppgave 15 krever advokaten til Peder Ås og forsikringsselskapet at tingretten skulle identifisere de 150 tilskuerne og pålegge dem å møte som vitner. Plikter tingretten å gjøre dette?
Partene og ikke retten som har ansvaret for bevisføringen i dispositive saker.
Utgangspunktet er at partene har hovedansvaret for å sørge for bevisføring, jf. § 11-2 (2) første setning.
§ 11-4 og § 21-3 (2).
Retten har ikke plikt til å sørge for at faktum er godt opplyst i dispositive saker.
§ 11-4. retten «kan» sørge for bevis.
Retten har altså en rett, men ikke en plikt her.
“kan”-skjønnet (bør retten beslutte slik bevisføring her?)
At partene har hovedansvar jf. § 11-2 (2) = taler for at hovedregelen er at retten ikke gjør dette (og dette er riktig hovedregel)
Må i så fall ha (klare) holdepunkter for at retten “bør”. Dersom prinsippene i § 1-1 aktualiseres kan det kanskje være behov- typ utjevne styrkeforskjell etc.
Skal Peder og forsikringsselskapet få føre 75 vitner for å belyse takling på Messi?
Utg: § 21-3
Aktualiserer § 21-7 (2) om begrensninger for bevis som ikke er “egnet til å styrke avgjørelsesgrunnlaget nevneverdig” og
§ 21-8 om proporsjonalitet for betydningen av tvisten og omfanget av bevisføringen
§ 21-7
To ulike dimensjoner. Hvor mye bevisverdi har beviset isolert sett. Hvor godt opplyst blir bevistemaet av øvrig bevis, har man allerede nok bevis?
§ 21-8
avgjørelsen, dreier seg om store summer. Derfor tillate mer. Må gis signal om at det må trekkes en grense et sted.
Neppe grunnlag for å avskjære flere bevis etter § 21-8 enn 21-7 her
Bør beviskravet skjerpes fordi Peder er beskyldt for å ha voldt en skade med forsett?
Hovedregelen for beviskrav er alminnelig sannsynlighetsovervekt, jf. Rt-1992-64 P-pille-dom II.
Grunnlag for skjerpet beviskrav når spørsmålet i saken bygger på et kvalifisert klanderverdig, belastende eller infamerend faktum, jf. HR-2016-2579-A.
Faktum som spørsmålet om erstatningsansvar bygger på dreier seg om forsett eller grov uaktsomhet. Dette nærmer seg kvalifisert klanderverdighet. Taler for skjerpet beviskrav. På den andre siden: det er tilstrekkelig med alminnelig uaktsomhet for erstatningsansvar.
Rt-2004-118 viser også til hvor alvorlige konsekvenser en materielt uriktig dom vil få for parten. Her er det tale om betydelig økonomisk tap.
Samlet sett: bør være et skjerpet beviskrav.
Se forørvrig HR-2016-2579 som oppstiller at jo mer belastende faktum er jo større grunn til å skjerpe beviskrav. samtidig som kryssende hensyn kan gjøre at sannsynlighetsovervekt fastholdes
I oppg. 16 tar Peder ut søksmål mot Heismontering AS. Det er uklart om Heismontering AS eller Heisprodukter AS har skyld i ulykken. Hva bør trekkes frem i vurderingen av beviskravet i saken?
utg: sannsynlighetsovervekt. Peder med bevisbyrde som krever et rettstiftende moment, erstatning. Begge deler er ulovfestet.
grl for å snu bevisbyrden eller lempe på beviskravet?
Høyesterett gir imidlertid uttrykk for at bevissikringshensyn kan påvirke beviskravet i enkelte tilfeller. Et eksempel er Struma-dommen som gjaldt krav om erstatning som følge av en mislykket strumaoperasjon. Høyesterett la vekt på at det for pasienten ofte ville være vanskelig å fremskaffe bevis for at operasjonen ikke var gjennomført på en forsvarlig måte, og at det derfor ikke burde stiller strenge krav til bevisets styrke. Høyesterett snudde altså bevisbyrden og gjorde et unntak fra det alminnelige utgangspunktet etter en konkret vurdering.
gjør begrunnelsen for overveksprinsippet seg gjeldende? nei kanskje ikke. se i sammenheng med redelighetsplikt i § 21-4 etc, er jo heismontørene som burde sikret bevis og brakt på det rene.
Kari reiser søksmål om betaling mot Oline, som påsto frifinnelse. Første dag av hovedforhandlingen tilbakekaller Kari sitt søksmål pga lite forberedelse. Kan Oline kreve at retten avsier dom i saken, og hva skal en dom i så fall gå ut på?
Tvl. § 18-4: Når et krav i saken er forkynt for motparten eller satt fram i rettsmøte, blir kravet å regne som oppgitt dersom det trekkes tilbake fra behandling før rettens avgjørelse er truffet. Motparten kan kreve at saken tas opp til rettslig avgjørelse etter § 9-7.
Oline begjærte dom etter § 9-7. Når er part har frafalt etter § 18-4 anses dette som «enighet» etter § 9-7.
Av § 9-7(1) fremgår det at ”er partene enige om et krav, og enigheten er bindende for retten etter § 11-2, avgjøres kravet straks på dette grunnlag”.
Oline kan derfor kreve dom i saken. kan kreve frifinnelsesdom.
I sak mellom Oline og Kari der Kari trekker søksmålet. Tingretten kan da avsi frifinnelsesdom etter § 11-2 jf. 9-7, basert på § 18-4.
Har retten noen plikter overfor partene før dom avsies?
Veiledningsplikt etter § 11-5 (1) og (3) prosessuell veiledning.
Forklare konsekvensene ved å trekke kravet.
6 mnd etter at Kari fikk fullt ut medhold i sitt krav om at Oline skulle betale 300 000 kroner, tok Oline ut forliksklage om at Kari plikter å betale henne 320 000. Skal forliksklagen avvises?
Rettskraftens rekkevidde. Kun tvistegjenstand i saken blir rettskraftig avgjort. Motregningskravet, som dette kravet bygger på, ble prejudisielt avgjort i første sak
Tvl. § 19-15 (3) avvisning for de «krav» som er rettskraftig avgjort.
- Rettskraften begrenset av det som ble gjort til tvistegjenstand i saken.
Oline ønsket å motregne i sak nr. 2, men hun gjorde ikke motkravet til tvistegjenstand. Bare påsto motregning. Og da måtte retten prejudsielt avgjøre om det forelå et slikt krav. hadde hun derimot gjort gjeldende at hun hadde et motkrav, for deretter å legge ned påstand om at dette skulle motregnes, hadde det vært annerledes.
Prejudisielle rettsforhold som utg ikke avgjort- men HR-2018-1130- kan bli rettskraftig avgjort dersom det er nær sammenheng.
legge inn spørsmål basert på oppg. 17 fra spm og svar Strandberg
svar
Tvl. § 19-15 fjerde ledd oppstiller et unntak fra rettskraftsreglene. Hvordan må bestemmelsen forstås?
Jeg misforstod først hvordan man skulle forstå bestemmelsen, men har nå skjønt det:
bestemmelsen gjelder dersom en domstol eller forvaltningen treffer en avgjørelse, som endrer forutsetningene som ble lagt til grunn i første dom “rokker vesentlig, så kan man reise ny sak om samme krav.
19-15 fjerde ledd gir adgang til ny sak. Hva ligger i vilkåret om “rokker vesentlig” og ha slags betydning har dommen Rt. 1999-1916?
Ordlyden gir uttrykk for at det må det faktiske grunnlaget for dommen som ble avsagt i opprinnelig dom må ha endret seg i betydelig grad.
Rettskraftsreglene bygger i stor grad på hensynet til innrettelse for partene, i tillegg til prosessøkonomiske hensyn, slik at disse hensynene går på bekostning av hensynet til materielt riktig resultat. Innrettelseshensynet svekkes og mister sin virkning dersom terskelen for å gjøre unntak fra rettskraftsinstituttet ikke er svært høy. Dette taler for at vilkåret må tolkes strengt
Problemstillingen er motsatt av Rt. 1999-1916.
Der var det spørsmål om gjenåpning til gunst for borger. Vilkår for gjenåpning var ikke tillatt, men flertallet kom til at bonden måtte kunne gå til ny sak. Dette ble tillat basert på ulovfestede regler om bristende forutsetninger, nå kodifisert i § 19-15 (4).
Bør tolkes innskrenkende jf. Strandberg til å gjelde tilfeller der en privat part kan kreve ny sak overfor stat eller kommune i en forvaltningssak.
Det er i slike tilfeller hensyner til materielt riktig dom pga stor ulempe for den private part skal kunne veie tungt
+at innrettelse for det offentlige ikke er like viktig som for privat part.
dårlig rettstilstand dersom privates innretelse skal vike pga feil hos fvl og deres ønske om materielt riktig resultat
