Forelesning 13 [x2] Flashcards
Hva er de 4 hovedtrendene når det gjelder barnefødsler i moderne tid?
1) færre barn
2) senere i livet
3) større variasjoner i antall
4) mindre sammenheng med ekteskap
Hva er de 4 generelle forklaringene på endringene i barnefødsler i moderne tid?
1) verdiendring
2) seksuell revolusjon
3) nye kjønnsroller
4) globalisering
1) verdiendring
- ikke-materielle behov
- selvrealisering
- frihet til å velge
- aksept for valg –> lettere å droppe familie, lettere å velge når og antall
2) seksuell revolusjon
- prevensjonsmidler, samleieuavhengige (hormonelle)
- -> seksuelt aktiv uten barnerisiko
- -> må ta aktivt valg om barn
3) nye kjønnsroller
- kvinnelig yrkesdeltakelse
- ->fra mannlig eneforsørger til toforsørgermodellen (dual earner dual carer)
- enklere å kombinere jobb og barn pga barnehage, familiepolitiske ordninger gjennom velferdsstaten og tilpasset arbeidsliv
(vs konservativ velferdsstat, der familie er privat anliggende????)
4) globalisering
- 1980-1990-tallet: finanskriser, arbeidsledighet, midlertidige stillinger, endringer i arbeidslivet
- -> usikkerhet, ustabilitet, uro –> utsette barn til man vet at man har råd etc/til det roer seg
Hva er de nye trendene når det gjelder barnefødsler i Norge?
større økning i barnløshet blant menn enn for kvinner –> u-kurve [?] etter status og utdanning (??)
–> noen menn får flere barn med flere kvinner
store regionale variasjoner
familiepolitikk
Hvordan er sammenhengen mellom samlivsform og barnefødsler?
større variasjon i tid i når ekteskap inngås og når barnefødslene finner sted
mye vanligere med barn utenfor ekteskap enn tidligere
rekkefølge:
1) tradisjonelt: ekteskap før barn
2) legitimere ekteskapet etter rundt eller like etter første barn
3) formalisere ekteskapet etter barn/foreldreforpliktelsen
4) ekteskap som krona på verket når man har fått alle barna
Hvorfor synker fruktbarheten?
1) førstefødselsratene går ned
flere utsetter barn, venter til etter utdanning og jobb
2) flere dropper å få barn nr. 3
jobbe heltid vs jobbe deltid: kvinner som ikke jobber eller jobber deltid får flere barn
(dvs heltidskvinner får færre barn)
det kan hende barn som er utsatt “hentes inn” på et senere tidspunkt, jf innhenting på 90-tallet
- om flere venter lenger, vil det bli vanskeligere å innhente eller umulig pga høy biologisk alder
Hva er nye sosiale forskjeller når det gjelder barnefødsler?
sosial ulikhet i fruktbarhet blir større:
lavere utdanna får i mindre grad barn
lavere utdanna er i økende grad marginaliserte
–> flere tar utdanning generelt, de som ikke gjør det skiller seg dermed mer ut/har gjerne en ekstra sårbarhet ved seg
pga:
1) sosioøkonomiske ressurser viktigere ved barn
2) nordisk velferdsstat kompenserer for negative konsekvenser av økt kvinnelig utdanning og arbeid for fruktbarheten
3) behov for å modifisere økonomiske begreper om moderskap, se kvinner som økonomiske forsørgere på samme måte som menn
-
menn:
menn med lav utdanning ca 25 % barnløse
menn med middels-høy utdanning ca 10-17% barnløse
–> samme trend over tid
kvinner:
kvinner med lav utdanning ca 15% barnløse
kvinner med middels-høy utdanning ca 12 % barnløse
–> høy og lav utdanning bytta plass fra 70-tallet: tidligere hadde var høyt utdanna kvinner i større grad barnløse enn lavt utdanna kvinner (motsatt av nå)
store endringer i sammenheng med kjønn, utdanning og barnløshet
lik trend i Norden (?)
-
ulike sosiale grupper får barn til ulik tid i livet (og ulikt antall barn????)(?)
ulike krav de vil oppfylle før de får barn:
høyt utdannede tenker at mer må være på plass –> bedre økonomi, vil ha romslig økonomi, ferdig med utdanning senere så vil få med barn senere
lavere utdannede tenker at mindre må være på plass
–> går greit med litt trang økonomi, barna får det fint likevel, ferdig med utdanning tidligere så kan få barn tidligere
)(og kanskje ulike holdninger til når ekteskap skal inngås tidsmessig?????)
Hva er fertilitet?
Fertilitet er et annet ord for fruktbarhet.
Hva er SFT?
SFT = Samlet FruktbarhetsTall
gjennomsnittlig antall barn som overlever > 1 års-alder per kvinne
hypotetisk og løpende
døde babyer teller ikke
–
Samlet fruktbarhetstall, SFT er et begrep brukt innen demografi (befolkningslære) for å vise hvor mange barn hver kvinne føder i løpet av livet. Det regnes ut ved å legge sammen gjennomsnittlig antall barn som er født per kvinne på hvert alderstrinn dette året.
Samlet fruktbarhetstall, SFT er et begrep brukt innen demografi (befolkningslære) for å vise hvor mange barn hver kvinne føder i løpet av livet. Det regnes ut ved å legge sammen gjennomsnittlig antall barn som er født per kvinne på hvert alderstrinn dette året.
Reproduksjonsnivået ligger på 2,1. Dette innebærerer at hver kvinne iløpet av et liv må føde 2,1 barn hver for at befolkningsnivået skal holde seg jevnt.
Hvilke 3 begreper brukes når man omtaler fertilitetsstatistikk?
1) Samlet fruktbarhet:
Den samlede fruktbarheten (fertiliteten) er en beregnet verdi som betyr det antall barn hver kvinne kommer til å føde i løpet av sin fruktbare periode. Forutsetningen er at fruktbarhetsmønsteret fortsetter å være som i dag, og at dødsfall ikke forekommer. En regner perioden 15-49 år som kvinnens fruktbare periode.
2) Virkelig fruktbarhet:
Den virkelige fruktbarheten (fertiliteten) for ulike ”kvinneårganger” kan man først måle i ettertid, når kvinnens fruktbare alder er over.
3) Totalt fertilitetsrate:
Total fertilitetsrate for et land eller et geografisk område er gjennomsnittlig antall levende barn som fødes per 1000 kvinner i fruktbar alder.
Hvordan er fruktbarheten for ulike etniske grupper i Norge?
Den samlede fruktbarheten hos ikke-vestlige innvandrere er høyere enn landsgjennomsnittet, men faller med økende botid i Norge.
Fra 1990 til 2004 lå samlet fruktbarhetstall på cirka 3,5 for kvinner som innvandret i voksen alder fra Asia, Afrika og Latin-Amerika. For de som kom hit som barn, var fruktbarhetstallet 2,2. Pakistanske kvinner som er født i Norge, har samme samlete fruktbarhet som gjennomsnittet i befolkningen.
Fruktbarheten varierer noe etter hvilket land i Afrika eller Asia kvinnene kommer fra. Innvandrere fra India, Iran og Vietnam har et fruktbarhetsmønster som ligner gjennomsnittet for befolkningen i Norge. Kvinner fra Somalia og Irak har høyest fruktbarhet blant de store ikke-vestlige innvandrergruppene i Norge, henholdsvis 4,4 og 4,3 i 2004.
Hvordan er fruktbarheten i Norge sammenlignet med EU-landene?
–
I Europa er landene i Norden blant dem med høyest fruktbarhet. I Norden hadde i 2011 Island høyest fruktbarhet med 2,02 barn per kvinne, fulgt av Sverige på andreplass med 1,90, mens Norge kom på tredjeplass med 1,88.
I 2011 var gjennomsnittlig samlet fruktbarhetstall i Norge 1,88, mens Polen og flere andre østeuropeiske land, Italia, Spania og Hellas var nede på 1,3. Høyest samlet fruktbarhet hadde Island med 2,02 og Frankrike med 2,05 (Eurostat). Enkelte land har satt inn tiltak for å øke fruktbarheten. En antar dette er noe av årsaken til at samlet fruktbarhet i Frankrike økte fra 1,78 i 1998 til 2,05 i 2011.
Hva påvirker når man velger å få barn?
ikke årsak fordi ingen endring:
utdanning før 2010: arbeidsledigheten på samfunnsnivå hadde liten betydning for førstegangsforeldre
–> nå: unge i områder med høy arbeidsledighet venter med barn
veien inn i arbeidslivet
Hva er en eldrebølge?
Gjennom mange år har vi hørt mye om eldrebølgen i den vestlige verden, men assosiasjonene som «bølgen» gir, er forskjellige. At det blir forholdsvis flere eldre når fødselsraten er liten og dødeligheten avtar, er et trivielt demografisk poeng. Dersom vi med eldre mener alle som har nådd pensjonsalderen, i Norge for de fleste 67 år, har antallet i Norge steget jevnt og sikkert helt fra forrige hundreårsskifte (fra 1900). Men denne stigningen stoppet opp mot slutten av 1990-årene, og antallet vil faktisk synke litt frem mot 2010. Dersom vi med eldre mener 80-åringer og eldre, har også antallet steget gjennom hele 1900-tallet, men også for dem vil stigningen stoppe litt opp. Det vil skje litt før 2010, da en liten nedgang setter inn. Den virkelige stigningen for folk i pensjonsalder i Norge og en del andre europeiske land vil begynne rundt 2015, og antallet 80-åringer og eldre vil først stige igjen rundt 2025.
Forklaringene på de bølgetoppene og den begynnende store eldrebølgen fra like før 2010 (67-åringer og eldre) og fra 2025 (80-åringer og eldre) finner vi i den aldersfordelingen i befolkningen som er beskrevet tidligere, altså små kull gjennom 1920–1930-årene og store kull fra 1946 og en generasjon fremover. Videre fremskrivninger mot pensjonisttilværelse, for eksempel for kullene født 1975–2000 (jf. easterlineffekter) kommer til uttrykk som utflating av kurvene igjen (se figur 11).
.
Hvilke 2 teoretikere forbindes med størrelsen på generasjonene?
1) Sundt
2) Easterlin
–
Et interessant spørsmål gjelder størrelsen på den generasjonen et alderskull eller aldersklasse er opphav til. Er det slik at en liten aldersklasse i sin tur gir opphav til en liten aldersklasse og en stor aldersklasse produserer en stor aldersklasse? Eilerts Sundts lov (oppkalt etter den første norske demografen, samfunnsforskeren og teologen Eilert Sundt (1817–75), som studerte befolkningsutviklingen i Norge på 1800-tallet) sier rett og slett at antall fødte på et bestemt tidspunkt avhenger av antall fødte en generasjon tidligere. Det er lett å finne eksempler på det i historisk befolkningsstatistikk, for eksempel fra Norge på 1700- og 1800-tallet. Fødselstallet gikk i bølger med en generasjons mellomrom: Små kull satte små kull og store kull satte store kull til verden. Men denne enkle logiske sammenhengen, også kalt demografisk ekkovirkning, forutsetter at ekteskaps- og fruktbarhetsmønsteret ligger fast. Siden vi ikke kan finne igjen klare «sundtske» bølger, i hvert fall ikke nærmere vår tid, må det være andre mekanismer som gjør seg gjeldende.
Den amerikanske demografen Richard Easterlin, som i siste halvdel av 1900-tallet har studert noen av de samme problemene som Eilert Sundt var opptatt av mer enn 130 år tidligere, kom til den motsatte konklusjonen: Store kull vil ha en tilbøyelighet til å sette små kull til verden, og for små kull vil det være en tendens til å sette større kull til verden (Easterlinhypotesen). Easterlin startet med å studere de store etterkrigskullene (the post-war baby boom) og påviste at en slik «boom» gav nedgang i fruktbarheten i Amerika og dermed små fødselskull en generasjon senere. Det kan være mange årsaker til dette. Da andre verdenskrig var slutt, var stemningen optimistisk, det var lett å få arbeid, folk giftet seg tidlig og fikk mange barn. Foreldrene til disse store kullene hørte til de små kullene fra mellomkrigstiden, og deres erfaringer var preget av dette.
Reaksjonen blant etterkrigsgenerasjonen, som gikk inn i voksen alder rundt 1970, ble senere ekteskap, nye kvinneroller og færre barn. Vi kjenner igjen resultatet som fruktbarhetsfallet i land etter land i den vestlige verden. Barn i små kull oppnår mer omsorg hjemme, og ute i samfunnet møter de skoler og et arbeidsmarked der konkurransen er mindre. De kan oppnå høyere levestandard og kan etter hvert reagere med en tilbøyelighet til å skaffe seg flere barn, slik som kullene fra 1920- og 1930-årene gjorde. Dermed er det skapt en demografisk syklus av to generasjoners varighet, omtrent 50 år. Selv om vi skal være ytterst forsiktige med å generalisere sammenhenger mellom samfunnsforhold og demografisk respons i én bestemt periode, kan det være nyttig å benytte tenkemåten når vi forsøker å forklare befolkningsutvikling og befolkningsstruktur både i Norge og andre land.
Hvilken rolle spiller den arbeidsdyktige delen av populasjonen?
Den delen av befolkningen som er i arbeidsdyktig alder, betegnes ofte som den nærende delen. De som forsørges, altså særlig barn og gamle, betegnes som den tærende delen. Hvor grensene går for den arbeidsdyktige delen av befolkningen, avhenger historisk av mange forhold, men det er særlig sosiale og samfunnsmessige forhold som setter grensene. Prøver vi å lage en formel for forholdet mellom den tærende og nærende delen av befolkningen, må vi huske på at den ikke er universell; den kan ikke gjelde til alle tider og på alle steder.
En måte å forsøke å måle et lands eller en regions forsørgelsesbyrde (DR) på (fra engelsk Dependency Ratio, «avhengighetskvoten»), er å uttrykke forholdet mellom barn og unge og gamle på den ene siden i prosent av folk i arbeidsdyktig alder. Dette kan operasjonaliseres, for eksempel ved å la barn og unge bety befolkningen under 20 år, gamle er folk fra 67 år og oppover, og de arbeidsdyktige er i alderen 20–66 år. Figur 10 viser avhengighetskvoten fra 1910 og fremskrevet til 2050. I 1910 var prosenten over 100. Tallet sank til 60 i 1940-årene og steg til nesten 80 rundt 1970. Senere har prosenttallet, altså forsørgelsesbyrden, avtatt og vil fortsette å avta frem til 2010 da den igjen vil bli cirka 60. Deretter vil den stige frem mot 2040.
Dette er naturligvis usikkert. De «gamle» er riktignok for lengst født, men fruktbarheten og inn- og utvandring gjennom den første halvparten av 2000-tallet er en ukjent størrelse. (En annen sak er hvor godt denne operasjonelle definisjonen samsvarer med forståelsen av avhengighetskvote og forsørgelsesbyrde.)
