Lengre svar Flashcards
Gjør rede for det behavioristiske perspektivet.
Det behavioristiske perspektivet fokuserer på det ytre miljøets rolle i å styre våre handlinger.
Fra dette perspektivet bestemmes vår atferd både av vaner lært fra tidligere livserfaringer, og av stimuli i vårt nærmiljø.
Det behavioristiske perspektivet har røtter i den filosofiske retningen empirisme, som mente at alle ideer og kunnskap er oppnådd gjennom sansene. I følge den tidlige empiristen, John Locke, er menneskesinnet ved fødselen “tabula rasa”, en “blank tavle”, som erfaringer blir skrevet på. I dette synet er menneskets natur formet rent av miljøet.
På begynnelsen av 1900-tallet oppdaget eksperimenter av den russiske psykologen Ivan Pavlov én måte omgivelsene former atferd på: gjennom assosiasjon av hendelser med hverandre. Han gjorde eksperimentet der han testet hunders evne til å assosiere en hendelse til en annen. Pavlov fant ut at hunder automatisk begynte å produsere spytt til lyden av en ny stimulus, for eksempel en tone, hvis den stimulien gjentatte ganger ble paret med mat. Dette kalles klassisk betinging.
I mellomtiden undersøkte Edward Thorndike hvordan organismer lærer gjennom konsekvensene av deres handlinger. I følge Thorndike er det mer sannsynlig at responser etterfulgt av tilfredsstillende konsekvenser vil gjenta seg, og de responsene som blir etterfulgt av utilfredsstillende konsekvenser blir mindre sannsynlige for å gjenta seg. Dette kalles effektloven.
Behaviorisme er en tankegang innenfor det behavioristiske perspektivet, som legger vekt på miljøkontroll av atferd gjennom læring, som begynte å dukke opp i 1913. Den amerikanske psykologen John B. Watson, som ledet den nye bevegelsen, motsatte seg sterkt «mentaliteten» til strukturalistene, funksjonalistene og psykoanalytikerne. Han hevdet at det riktige fremgangsmåten for psykologi var observerbar oppførsel, ikke uobserverbar indre bevissthet. Han mente at mennesker er produkter av læringserfaringene deres.
Behaviorister forsøkte å oppdage lovene som styrer læring, og i samsvar med Darwins evolusjonsteori, mente de at de samme grunnleggende prinsippene for læring gjelder for alle organismer.
B.F. Skinner var den ledende moderne skikkelsen innen behaviorisme. Forskningen hans, hovedsakelig basert på studier av rotter og duer under kontrollerte laboratorieforhold, undersøkte hvordan oppførsel formes av de tilfredsstillende og straffende konsekvensene den gir.
Selv om Skinner ikke benektet at tanker og følelser oppstår i oss, hevdet han at “Ingen beretning om hva som skjer inne i menneskekroppen, uansett hvor komplett, vil forklare opprinnelsen til menneskelig oppførsel”.
Skinner utviklet teorien om den operante betingingen. Operant betinging er en type læring der atferd påvirkes av konsekvensene som følger den.
Skinner mente at de virkelige årsakene til atferd ligger i den ytre verden, og hans syn blir kalt for radikal behaviorisme.
Behaviorisme dominerte mye forskning på læring på 1960-tallet, det utfordret psykodynamiske syn på årsakene til psykiske lidelser og førte til svært effektiv behandling for noen lidelser. Men den radikale behaviorismens innflytelse avtok etter 1970-tallet ettersom interessen for å studere mentale prosesser økte. Men behavioristene fortsetter å bidra med viktige bidrag til psykologifaget, og deres oppdagelse av grunnleggende lover for læring var et av de største bidragene til psykologi i det tjuende århundre.
På 1960- og 1970-tallet viste et økende antall psykologer at kognitive prosesser som oppmerksomhet og hukommelse kunne studeres grundig ved å bruke sofistikerte eksperimenter. Det førte til at noen behaviorister utfordret den radikale behaviorismens syn på at det mentale var forbudt som et tema for vitenskapelige studier. De utviklet et modifisert syn kalt kognitiv behaviorisme, som foreslår at læringserfaringer og miljøet påvirker våre forventninger og andre tanker, og i sin tur påvirker våre tanker hvordan vi oppfører oss. Kognitiv behaviorisme er fortsatt et innflytelsesrikt synspunkt den dag i dag.
Hva er de første røttene til psykologi, og de tidligste retningene inenfor psykologien?
Mennesker har lenge prøvd å forstå seg selv, og i sentrum av dette ligger det såkalte kropp-sinn problemet (mind-body). Det går ut på om sinnet- er en åndelig enhet atskilt fra kroppen, eller er det en del av kroppens aktiviteter.
Mange tidligere filosofer trodde på det som kalles sinn-kropp dualisme, troen på at sinnet er en spirituell enhet, som ikke er underlagt til fysiske lover som gjelder over kroppen.
Rene Descartes foreslå at sin og kropp samhandler gjennom konglekjertelen i hjernen. Selv om Descartes plasserte sinnet i hjernen, hevdet han at sinnet var en åndelig, ikke-materiell enhet.
Dualisme påstår at ingen mengde forskning på den fysiske kroppen (inkludert hjernen) kan noensinne løse mysteriene om det ikke-fysiske sinnet.
Et alternativ syn på kropp-sinn problemet er monisme. Monisme er troen på at sinn og kropp er en, og at sinnet ikke er en separat spirituell enhet. En viktig person med dette synet er den engelske filosofen Thomas Hobbes.
Monisme bidro til å legge til rette for psykologi fordi den antydet at sinnet kunne studeres ved å måle fysiske prosesser i hjernen.
Det ble videre lagt til rette for psykologien av John Locke og andre filosofer fra empirismen, som mente at alle ideer og kunnskap oppnås empirisk, det vil si gjennom sansene. Ifølge empiristene, så er observasjon en mer holdbar tilnærming til kunnskap enn fornuft, fordi fornuft er full av muligheter for feil. Denne ideen styrket utviklingen av moderne vitenskap, der metodene er forankret i empirisk observasjon.
Oppdagelser i fysiologi og medisin banet også vei for psykologiens fremvekst. Innen 1870 stimulerte europeiske forskere hjernen til forsøksdyr elektrisk og kartla overflateområdene som kontrollerte ulike bevegelser. I samme periode koblet medisinske rapporter skader i ulike områder av pasientens hjerne med ulike atferdsmessige og mentale svekkelser.
Stadig flere bevis på sammenhengen mellom hjerne og atferd støttet oppfatningen om at empiriske metoder innen naturvitenskap også kunne brukes til å studere mentale prosesser. Faktisk, på midten av 1800-tallet, målte tyske forskere menneskers sensoriske responser til mange typer fysiske stimuli. Eksperimentene deres etablerte et nytt fagområde kalt psykofysikk.
På slutten av 1800-tallet ble en samling av intellektuelle krefter drivkraften til psykologiens fremvekst.
Det er generelt akseptert at psykologivitenskapen dukket opp i 1879, da Willhelm Wundt etablerte det første psykologiske laboratorium ved universitetet i Leipzig. Wundt regnes derfor gjerne som grunnleggeren av den moderne psykologien.
Han, og en av studentene hans, Edward Titchener, mente at sinnet kunne studeres ved å bryte det ned i dets grunnleggende komponenter. Denne tilnærmingen ble kjent som strukturalisme, analysen av sinnet i form av dets grunnleggende elementer.
På sitt enkleste beskriver strukturalisme de mest grunnleggende oppfatningene av gjenstanden som undersøkes. I et menneskelig perspektiv brukte strukturalister introspeksjon for å studere sensasjon, som de betraktet som et av de grunnleggende elementene i bevissthet.
Selv om denne metoden for å studere sinnet ble kritisert og døde ut etter noen tiår, satte strukturalistene et viktig preg på psykologien ved å etablere en vitenskapelig tradisjon for studiet av kognitive prosesser.
Strukturalisme ga etter hvert vei for funksjonalisme, som mente at psykologi burde studere bevissthetens funksjoner fremfor bevissthetens “innhold”.
Delvis ble de påvirket av Darwins evolusjonære teori, som understreket viktigheten av tilpasning for å hjelpe organismer med å overleve og reprodusere seg i deres miljø.
Funksjonalistene gjorde mye av den tidlige forskningen på læring og problemløsning.
William James var en leder i den funksjonalistiske bevegelsen. James sin brede tilnærming bidro til å utvide omfanget av psykologi til å omfatte studiet av ulike biologiske prosesser, mentale prosesser og atferd.
Tradisjonen med funksjonalisme består i dag i to moderne felt: kognitiv psykologi, som studerer mentale prosesser, og evolusjonspsykologi, som understreker atferdens tilpasningsevne.
Forklar det psykodynamiske perspektivet.
Ifølge psykodynamiske perspektivet er atferd og følelser et resultat av ubevisste psykiske prosesser og indre krefter som ofte er i konflikt med hverandre
Sigmund Freud utviklet den mest innflytelsesrike psykodynamiske teorien. Freud mente at en ubevisst del av sinnet påvirker atferd, og han utviklet en teori og en form for psykoterapi som kalles psykoanalysen, analysen av indre og primært ubevisste psykologiske krefter.
Freud så på personlighet som et energisystem. Ifølge Freud så genererer instinktive drifter psykisk energi eller libido, som han kaller det, som driver sinnet og konstant presser på for enten direkte eller indirekte frigjøring. For eksempel kan en opphopning av energi fra seksuelle drifter slippes ut direkte i form av seksuell aktivitet eller indirekte gjennom så mangfoldig atferd som seksuelle fantasier, jordbruk eller maleri.
Freud delte sinnet inn i det bevisste, det førbevisste og ubevisste.
Det bevisste er den delen av psyken som er opptatt av det vi holder på med her og nå.
Det førbevisste er den den delen av den menneskelige psyken, altså tanker, følelser, behov og ønsker som man vanligvis ikke er klar over i øyeblikket, men som enkelt kan bringes frem i bevisstheten. Som for eksempel et familiemedlems telefonnummer eller minnene fra 18-årsdagen din.
Det ubevisste, som er den største delen, er psykologiske prosesser, altså ønsker, følelser og impulser som en person ikke er oppmerksom på. Det ubevisste kan vise seg i drømmer eller i forsnakkelser.
Freud utviklet også en personlighetsmodell, der han delte personligheten inn i tre deler: id, ego og superego.
Id er den innerste kjernen av personligheten. Det er den eneste delen som er tilstede ved fødselen. Den er ubevisst og er kilden til all psykisk energi. Id opererer ut ifra nytelsesprinsippet, som betyr at den søker umiddelbar tilfredsstillelse, uavhengig av rasjonelle hensyn og miljørealiteter.
Ego er den fornuftige delen av personligheten. Den har direkte kontakt med virkeligheten, og opererer hovedsakelig i det bevisste. Den opererer utfra realitetsprinsippet, som betyr at den vurderer virkeligheten med hensyn til når og under hvilke forhold id kan trygt gi utløp for sine drifter og tilfredsstille sine behov.
Superego er den moralske delen av personligheten. Superego utvikles i 4-5 års alderen og inneholder både verdiene til foreldre og samfunn. Det er superego som bestemmer hva som er rett og galt, og den setter moralske mål høyere enn realistiske mål.
Så det er ego som blir en slags megler mellom de absolutte kravene til id og superego, der id vil ha umiddelbar tilfredsstillelse og superego har høye moralske krav.
Freud mente at det er en grunnleggende konflikt mellom ids ønsker og ego som sammen med superego prøver å holde impulser fra id i sjakk. Når ego ser at impulser fra id kan komme ut av kontroll, oppstår angst. For å beskytte seg mot denne angsten, utvikler mennesker psykiske forsvarsmekanismer, som er ubevisste mentale operasjoner som benekter eller forvrenger virkeligheten.
Psykoanalytikere mener at fortrenging er den primære måten egoet holder id under kontroll på. Ved fortrengning bruker egoet noe av energien sin for å hindre at angstvekkende minner, følelser og impulser kommer inn i bevisstheten.
En annen forsvarsmekanisme er sublimering, som er når en undertrykt impuls frigjøres i form av en sosialt akseptabel eller til og med beundret oppførsel. For eksempel kan fiendtlige impulser komme til uttrykk ved å bli advokat eller soldat.
En annen viktig del av Freuds arbeid er hans utviklingsteori om psykoseksuelle stadier.
Ifølge Freud blir den voksnes personlighet preget av erfaringer i barndommen. Den går ut på at alle mennesker går gjennom stadier som skiller seg i hva som er ids fokus for lystopplevelse.
Det første av disse psykoseksuelle stadiene er det orale stadiet, som oppstår under spedbarnsalderen. Da er munnen kilden til lystopplevelser, det kan for eksempel være ved å spise mat, eller suge på en smokk eller et bryst.
Det andre stadiet er det anale stadiet, som er under det andre og tredje leveåret. Da skjer nytelse gjennom avføringssituasjonen, spesielt under pottetrening. Ifølge Freud kan veldig streng pottetrening resultere i en fiksering som produserer tvangshandlinger, overvekt på renslighet, tvangsmessige bekymringer med orden, og for eksempel på rigide regler og ritualer. I motsetning til dette, spekulerte Freud at ekstremt slapp pottetrening resulterer i en fiksering som gir en rotete, negativ og dominerende voksenpersonlighet.
Det tredje stadiet er det falliske stadiet som er under 4 - 5 års alderen. Da er lystopplevelsen knyttet til genitaliene. Freud mente at i dette stadiet har gutter sterke erotiske følelser for sin mor og blir sjalu og ser på sin far som en rival, men dette skaper skyld og frykt for at far kan straffe ham ved å kastrere ham. Denne konflikten kalles ødipuskonflikten.
I det samme stadiet mente Freud at jenter er misunnelige på gutters penis, og dette kalles elektrakomplekset.
Dette er det stadiet Freud har fått mest kritikk for.
Etter dette stadiet kommer latensperioden som er en periode som varer fra 6- til 12-års alderen. Dette er en periode preget av rolige forhold, og libidoenergi blir investert i andre forhold.
Seksualitet dukker normalt opp igjen i ungdomsårene som begynnelsen på et livslangt stadiet, som kalles det genitale stadiet, der seksuelle impulser kommer direkte til uttrykk i seksuelle forhold.
Problemer i et av disse stadiene kan føre til fiksering, altså at man blir overfokusert på et tema i den fasen. Under stress kan folk falle tilbake til et tidligere utviklingsstadium.
Moderne psykodynamiske teorier fortsetter å utforske hvordan ubevisste og bevisste aspekter ved personlighet påvirker atferd. Imidlertid legger de mindre vekt på viktigheten av skjulte seksuelle og aggressive motiver, og fokuserer mer på hvordan tidlige familieforhold, andre sosiale faktorer og vår følelse av selvet former vår personlighet. For eksempel fokuserer psykodynamiske objektrelasjonsteorier på hvordan tidlige erfaringer med omsorgspersoner former synspunktene som mennesker danner på seg selv og andre.
Hva er det kognitive perspektivet i psykologien? Forklar tre områder av det moderne kognitive perspektivet.
Det kognitive perspektivet undersøker sinnets natur og hvordan mentale prosesser påvirker atferd.
Det kognitive perspektiver ser på sinnet som et system som behandler, lagrer og henter informasjon. Som en slags informasjonsbehandlings-sentral.
Psykologers interesse for mentale prosesser økte på 1960- og 1970-tallet, en periode som ofte omtales som den “kognitive revolusjonen”.
De tre områdene av det moderne kognitive perspektivet er kognitiv psykologi, kognitiv nevrovitenskap og sosialkonstruktivisme.
Kognitiv psykologi fokuserer på studiet av mentale prosesser. Kognitive psykologer studerer de menneskelige prosessene som ligger til grunn for tenkning, oppfattelse og kunnskapserkjennelse. Slike prosesser er blant annet oppmerksomhet, persepsjon, læring, problemløsing, hukommelse, tenking og språk.
Kognitiv nevrovitenskap bruker elektriske opptaks- og hjerneavbildningsteknikker for å undersøke hjerneaktivitet mens folk gjennomfører kognitive oppgaver. Fremskritt innen teknologi har spilt en viktig rolle i utviklingen av nevropsykologi til dens nå fremtredende posisjon innenfor disiplinen.
Sosialkonstruktivisme er et innflytelsesrikt kognitivt synspunkt som hevder at det vi anser som “virkeligheten” er i stor grad vår egen mentale skapelse, fra en felles måte å tenke på blant medlemmer av sosiale grupper.
Fra et kognitivt perspektiv kan vi undersøke noens sjenanse i forhold til hvordan de tar hensyn til og behandler informasjon, deres oppfatninger og deres hukommelse.
En eksempel på kan være en persons opplevelse av tidligere datingforsøk.
En persons tolkning av tidligere datingforsøk kan være basert på feilaktig resonnement. Den sjenerte personen kan tro at deres avvisninger er på grunn av deres personlige egenskaper, og forventer derfor at fremtidige datingforsøk også vil være mislykkede. Hvis personen korrekt tilskrev avvisningene til en midlertidig eller situasjonsbetinget faktor, ville de ikke nødvendigvis forvente at andre mennesker skulle avvise dem i fremtiden.
En kognitiv psykolog kan også spørre om personens minner fra tidligere datingopplevelser er nøyaktige eller har blitt forvrengt over tid. Det er mulig at personen husker disse hendelsene som mye mer ubehagelige enn de faktisk var.
Gi et eksempel på en klassisk psykologisk studie som representerer grunnforskning.
En gruppe psykologer som var spesielt interessert i sosialpsykologi var interessert i å finne ut hvordan fiendtlighet og fordommer innen en bestemt gruppe kunne bli redusert. For å finne et svar på dette gjennomførte psykologene grunnforskning på hvilke faktorer som kunne øke og redusere fiendtlighet og fordommer innen grupper på 1960-tallet.
I eksperimentet delte forskerne elleve år gamle gutter inn i to grupper, da guttene ankom sommerleir i Robber´s Cave i Oklahoma. Gruppene, som ble kalt “Eagles” og “Rattlers” bodde i separate hytter, men gjorde alle andre aktiviteter sammen. I starten gikk de godt overens.
For å teste hypotesen om at konkurranse ville skape fiendtlighet mellom grupper, begynte forskerne å sette “Egales” og “Rattlers” opp mot hverandre i atletiske og andre konkurranser. Som forutsett utviklet det seg snart fiendtlighet mellom gruppene. Deretter undersøkte forskerne om konflikter kunne reduseres ved å la de to gruppene dele hyggelige aktiviteter. Overraskende nok førte disse aktivitetene bare til mer håning og slåssing. Forskerne laget deretter små nødsituasjoner for å teste en endelig hypotese, som gikk ut på at å plassere fiendtlige grupper i situasjoner som krever samarbeid for å oppnå viktige, felles mål ville redusere konflikter mellom grupper. I en “nødsituasjon” fikk en tung lastebil som brakte mat til de sultne guttene motorstopp, og tvang de to gruppene til å slå sammen kreftene og slepe den med et tau for å få den i gang. Dette og andre kooperative erfaringer reduserte gradvis fiendtligheten mellom gruppene, og mange nye vennskap utviklet seg.
Robber’s Cave-studien representerer grunnforskning fordi målet var å oppdage generelle grunnleggende prinsipper for intergruppekonflikter, ikke å løse et allerede eksisterende problem.
Gi et eksempel på hvordan anvendt forskning ble brukt på desegregerte skole i USA på 60- og 70-tallet.
I USA på 1960- og 1970-tallet ble mange skoler desegregerte. Det vil si at alle elever med ulik etnisk bakgrunn begynte å gå på samme skole. I løpet av denne tiden var det mange konflikter og slagsmål mellom elever på skolene på grunn av stereotypiene og fordommene som fantes om hver gruppe. Sosialpsykologen E. Aronson ble bedt av et skoledistrikt i Texas om å bidra til å redusere konflikten mellom de forskjellige rasegruppene. På bakgrunn av kunnskap fra Robber’s Cave eksperimentet, designet Aronson og hans kolleger en undervisningsstil og klasseromsaktivitet kalt “Jigsaw Classroom” for å redusere fiendtlighet og konflikter mellom de forskjellige gruppene.
“Jigsaw Classroom” fungerer ved at man deler klassen inn i i multietniske-grupper og hver elev i gruppen tildeles hver sin del med viktig informasjon. Når elevene skal øve til en prøve, må alle elevene i gruppen lære den informasjonen de fikk til resten av gruppen for å få et helhetlig bilde av det de skal ha på prøven, dette kan sammenlignes med et puslespill. Som guttene i Robber´s Cave studien, lærer elevene at de må jobbe sammen for å lykkes.
Puslespillteknikken og andre samarbeidslæringsprogrammer har blitt evaluert i hundrevis av klasserom, med gode resultater. Kooperative læringsprogrammer viser hvordan grunnforskning, som Robber’s Cave-eksperimentet, gir et grunnlag for utforming av intervensjonsprogrammer. “Jigsaw Classroom” er derfor et eksempel på anvendt forskning, som brukes for å løse spesifikke og praktiske problemer, og bruker grunnleggende kunnskap fra grunnforskningen for å designe, implimentere og evaluere intervensjonsprogrammer.
Forklar hvordan et psykologisk fenomen, f.eks. depresjon, kan undersøkes fra flere ulike nivåer/perspektiver i psykologien?
For å bedre forstå depresjon, la oss begynne på det biologiske analysenivået. For det første ser genetiske faktorer ut til å disponere noen mennesker for å utvikle depresjon. Biokjemiske faktorer spiller også inn. For mange deprimerte mennesker fungerer ikke visse nevrotransmittersystemer normalt, og de mest effektive antidepressiva gjenoppretter nevrotransmitteraktiviteten til mer normale nivåer.
Fra et evolusjonært perspektiv så økte forfedrene som utviklet effektive måter å takle miljøtrusler på, mulighetene for å overleve og gi genene sine videre. Til tider var den psykologiske og fysiske evnen til å trekke seg tilbake og bevare sine ressurser utvilsomt den største adaptive forsvarsfaktoren til en miljømessig stressfaktor, som for eksempel et uunngåelig nederlag eller personlig tap. Noen evolusjonære teoretikere ser på depresjon som en overdreven form for denne normalt adaptive, genetisk baserte tilbaketrekkingsprosessen.
Ved å gå over til det psykologiske analysenivået ser vi at depresjon er assosiert med en tenkestil der personen tolker hendelser pessimistisk. Deprimerte mennesker har en tendens til å klandre seg selv for negative ting som skjer og tar lite ære for de gode tingene som skjer i livene deres. De ser generelt på fremtiden som dyster og kan ha perfeksjonistiske forventninger som gjør dem veldig sensitive til hvordan andre mennesker vurderer dem.
Mange psykodynamiske teoretikere tror at alvorlige tap, avvisninger eller traumer i barndommen skaper en personlighetsstil som får folk til å overreagere på tilbakeslag, som legger til rette for fremtidig depresjon.
Til støtte for denne oppfatningen viser studier at deprimerte mennesker er mer sannsynlige enn ikke-deprimerte, til å ha opplevd avvisning fra foreldre, seksuelle overgrep eller tap av en forelder gjennom død eller separasjon.
Til slutt på miljønivået for analyse, foreslår behaviorister at depresjon er en reaksjon på et ikke-givende miljø. En ond sirkel starter når miljøet gir færre belønninger for personen. Når depresjonen forsterkes, føler noen mennesker seg så dårlige at de slutter å gjøre ting som vanligvis gir dem glede, noe som reduserer miljøbelønningen ytterligere. For å gjøre ting verre, kan deprimerte mennesker klage mye og søke overdreven støtte fra andre. Denne oppførselen kan få personer rundt dem til å vike unna den deprimerte personen. Nettoresultatet er et forverret miljø med færre belønninger, redusert støtte fra andre og håpløs pessimisme.
Sosiokulturelle faktorer påvirker også depresjon. Som nevnt ovenfor øker voldelige familiemiljøer og andre traumatiske sosiale opplevelser barns risiko for depresjon senere i livet. Dessuten, selv om depresjon finnes i praktisk talt i alle kulturer, kan dens symptomer, årsaker og utbredelse gjenspeile kulturelle forskjeller.
Av fortsatt ukjente årsaker, i USA, Canada og andre vestlige nasjoner, er kvinner dobbelt så sannsynlige som menn for å rapportere at de føler seg deprimerte, og det finnes ingen slik kjønnsforskjell i utviklingsland.
Analysenivåene organiserer tilfeldige faktorer ved depresjon i tre klasser, biologiske, psykologiske og miljømessige. Det er imidlertid viktig å vite at de spesifikke årsakene til depresjon og måten de kombinerer eller samhandler på kan variere fra tilfelle til tilfelle.
Interaksjon betyr at måten en faktor påvirker atferd på, avhenger av tilstedeværelsen av en annen faktor. For eksempel kan en som opplever et mindre tilbakeslag i livet bli deprimert hvis hun eller han har en sterk biologisk predisposisjon for depresjon. Det samme tilbakeslaget kan knapt forstyrre en person med en svak biologisk predisposisjon for depresjon, bare et katastrofalt tap kan føre til at denne personen blir deprimert. Så man ser at de samme faktorene kan påvirke to mennesker forskjellig.
Forklar det humanistiske perspektivet. Hvordan kan en humanist se på sjenanse og ensomhet?
Det humanistiske perspektivet la vekt på fri vilje, personlig vekst og forsøket på å finne mening i ens eksistens.
Humanistiske teoretikere, som A. Maslow, foreslo at hver enkelt av oss har en medfødt kraft mot selvrealisering, som er å nå ens individuelle potensial. Når den menneskelige personligheten utvikler seg i støttende miljøer, kommer den positive indre naturen til en person frem. I kontrast oppstår elendighet når miljøer hindrer vår medfødte tendens til selvrealisering. Humanister understreket viktigheten av personlig valg og ansvar, personlighetsvekst og positive følelser av egenverd. De insisterte på at meningen med vår eksistens ligger helt i våre egne hender.
Når man tenker på sjenanse og ensomhet, kan en humanist si at uansett hvor mange avvisninger en person har hatt i fortiden, må de ta personlig ansvar for å endre på ting. En humanist kan lure på om lykke og følelse av egenverd kan hvile for tungt på en persons håp om et godt romantisk forhold. Det kan være mer passende å bygge på noen få vennskap for å tilfredsstille det Maslow kalte “tilhørighet”, vårt grunnleggende menneskelige behov for sosial aksept og selskap.
Hvordan kan vi forstå atferd med analysenivåene?
Først kan vi analysere atferd og dens grunner med utgangspunkt i hjernefunksjon og hormoner, så vel som genetiske faktorer formet i løpet av evolusjonen. Dette er det biologiske analysenivået. Det biologiske nivået kan fortelle oss mye, men ikke alt. For eksempel kan vi vite at visse tanker og følelser er assosiert med aktivitet i bestemte hjerneregioner, men dette forteller oss ikke hva disse tankene er. Dermed må vi også undersøke det psykologiske analysenivået. Her kan vi se på det kognitive perspektivet og vurdere hvordan tanker, hukommelse og planlegging påvirker atferd. Ved å låne fra de psykodynamiske og det humanistiske perspektivene kan vi også undersøke hvordan visse motiver og personlighetstrekk påvirker atferd. Til slutt må vi også vurdere det miljømessige analysenivået. Her kan vi bruke de behavioristiske og sosiokulturelle perspektivene til å undersøke hvordan stimuli i det fysiske og sosiale miljøet former vår atferd, tanker og følelser. Det er viktig å forstå at en full forståelse av atferd ofte beveger oss frem og tilbake mellom disse tre nivåene.
Gjør rede for viktige etiske prinsipper for psykologisk forskning.
Følgende prinsipper er representative for de som er vedtatt av profesjonelle organer over hele verden.
1. Kompetanse: opprettholdelse av høye treningsnivåer, og drift innenfor evnegrenser.
2. Ansvar: utføre faglige oppgaver med største forsiktighet.
3. Integritet: å være ærlig og nøyaktig
4. Respekt: respektere folks verdighet og deres rett til konfidensialitet og selvbestemmelse
Når forskere utfører forskning, må de veie kunnskapen og mulige anvendelser som kan oppnås, mot potensielle risikoer for forskningsdeltakere. For å ivareta deltakernes rettigheter, må forskerne følge etiske standarder fastsatt av offentlige forskrifter og nasjonale psykologiske organisasjoner. Dyr skal også behandles i henhold til etablerte etiske retningslinjer.
Ved akademiske institusjoner og forskningsinstitusjoner er det en økende praksis at spesialkomiteer vurderer de etiske spørsmålene til forskningsforslag.
I henhold til den etiske standarden for informert samtykke, før folk samtykker i å delta i forskning, bør de informeres om studiets formål og prosedyrer, studiens potensielle fordeler, potensielle risikoer for deltakerne, retten til å avslå deltakelse og trekke seg når som helst uten straff, og om svarene vil være konfidensielle og, hvis ikke, hvordan personvernet skal ivaretas.
Når arbeid med barn eller andre sårbare personer, som de med psykiske lidelser, som ikke kan gi ekte informert samtykke, er involvert, må samtykke innhentes fra foreldre, verge eller i noen tilfeller leger.
Deltakere skal ikke føle seg dårlig på noen måte. De skal ikke føle ubehag eller føle seg stigmatisert i det hele tatt. Opprinnelsen til ubehaget kan være i prosedyren eller emnet som undersøkes, og dette må unngås.
Villedende informasjon, som oppstår når deltakerne blir villedet om arten av en studie, er kontroversiell.
Villedende informasjon bryter med prinsippet om informert samtykke, men de som forsvarer det hevder at når man studerer visse typer oppførsel, er villedende informasjon den eneste måten å få naturlige, spontane svar fra deltakerne.
Dersom villedende informasjon blir benyttet, er det nødvendig med debrifing. Da forklarer de til deltagerne hvorfor villedende informasjon var nødvendig og si noe om forventede resultater. De får også tilbud om oppfølging dersom de opplevde situasjonen som stressende.
Retningslinjer kan tillate villedende informasjon bare når ingen andre mulige alternativer er tilgjengelige, og studien har vitenskapelige, pedagogiske eller anvendte fordeler som klart veier opp for de etiske kostnadene ved å villede deltakere.
Det overveldende flertallet av psykologiske studier involverer ikke bedrag.
De som deltar i forskning bør kunne gjøre det med sikkerhet om at informasjonen deres holdes privat. Dette betyr at dataene de gir i studien ikke skal knyttes til dem offentlig. Deres konfidensialitet bør respekteres. De skal ikke identifiseres i rapporter. I tillegg til dette bør dataene deres lagres nøye slik at ingen som ser på dem i fremtiden kan identifisere deltakerne.
Debrifing er en veldig viktig del av forskningsprosessen. Etter at deltakeren har fullført sitt engasjement i dataene vil de få et dokument som forklarer bakgrunnen for forskningen. Debrifen hjelper også forskeren til å sjekke nøye om deltakeren har kommet til skade under prosedyren. Debrifingsdokumentet kan erstattes med en samtale med forskeren. En god debrif vil gi informasjon om hvor deltakeren kan henvende deg for støtte hvis deltakeren føler de trenger det. Det virkelige målet med debrifing er å returnere deltakeren til tilstanden de var i ved starten av prosedyren.
I et mindretall av eksperimentelle prosederer i psykologi, brukes det dyr. Gnagere og fugler de dyrene som blir mest brukt.
Etiske retningslinjer krever at dyr behandles humant og at den potensielle betydningen av forskning klart rettferdiggjør risikoen de utsettes for. Denne avgjørelsen er ikke alltid lett å ta, og folk er ofte uenige.
Ved bruk av dyr i forskning har en større kontroll over betingelsene, og man kan for eksempel undersøke effekter av medikamenter som det ville vært uansvarlig å teste på mennesker. Generelle retningslinjer for dyreforskning er at dyrene ikke skal utsettes for mer smerte enn nødvendig;
Noen mener at dyr aldri bør brukes i forskning, men mange forskere føler at nøye dyreforskning er en viktig vei til vitenskapelig fremgang innen psykologi.
Gi et eksempel på et eksperiment med forstyrrende variabel.
En forsker ønsker å finne ut hvordan lytting til ulike typer musikk påvirker folks følelse av avslapning. Den uavhengige variabelen er typen musikk, som i dette tilfellet er klassisk, country eller rock. 100 universitetsstudenter blir tilfeldig tildelt å lytte til en av de tre typene musikk i 20 minutter. Etterpå vurderer de på et spørreskjema hvor avslappet de føler seg.
Forskeren mente at eksperimentet vil være mer realistisk hvis den klassiske musikken spilles på lavt volum, countrymusikken på et moderat volum og rockemusikken på høyt volum. Resultatene viste at elevene som hørte på klassisk musikk følte seg mest avslappet, mens de som hørte på rockemusikken følte seg minst avslappet. Forskeren konkluderer så med at klassisk musikk er den mest avslappende av de tre musikktypene.
Problemet her er at vi kan ikke vite om studentene som hørte på klassisk musikk følte seg mest avslappet fordi de hørte på klassisk musikk, eller fordi de hørte musikken på lavere volum enn de andre gruppene. Kanskje ville studenten som hørte på rock føler seg mye mer avslappet om volumet var lavere hos de også. Vi har nå to variabler som på et vis er sammenflettet. Den avhengige variabelen, som er type musikk og en annen variabel, nemlig volumet på musikken. Her blir volumet på musikken den forstyrrende variabelen.
Vi kan ikke skille mellom hvilken av disse variablene som påvirket den avhengige variabelen, som her var følelsen av å være avslappet. Så dette er et eksempel der en forstyrrende variabel, forhindrer oss i å kunne trekke en klar årsaks-konklusjon, og dermed ødelegger den interne validiteten til eksperimentet. Forskeren kan unngå dette problemet ved å spille de tre musikktypene på konstant samme volum.
Hva er blindstudier og hvorfor kan det være lurt å bruke disse noen ganger?
Blindstudier er studier der deltakerne i studien ikke vet hvem som er i eksperimentgruppen og hvem som er i kontrollgruppen. Mens i dobbel-blind studier vet hverken deltakerne eller eksperimentatoren hvem som er i hvilken gruppe. På denne måten kan man forhindre flere uheldige fenomener som kan oppstå under et forsøk, slik som placeboeffekt, demand characteristics og forventningseffekt.
Placeboeffekter reduserer intern validitet ved å gi en alternativ forklaring på hvorfor responsene endres etter eksponering for en behandling. Vanligvis for deltakere beskjed om at de vil enten bli gitt et medikament eller placebo, men de blir ikke fortalt hvilken de får utdelt. Dette er det som kalles en blindstudie. Man kan da sammenligne gruppen som har fått medikamentet og kontrollgruppen som har fått placebo. Placeboeffekt er når personer som mottar en behandling viser en endring i atferd på grunn av deres forventninger, ikke fordi selve behandlingen hadde noen spesifikk fordel.
Forskere har vanligvis et sterkt engasjement til deres egen hypotese. Så et annet fenomen som kan oppstå er forventningseffekten. Forventningseffekten refererer til de svake og utilsiktede måtene forskere påvirker deltakerne til å svare på en måte som er i samsvar med forskerens hypotese.
Demand characteristics er hint som deltakerne fanger opp om hypotesen til en studie, eller om hvordan de skal oppføre seg. Dette kan forstyrre deltakernes sanne svar og atferd, og dermed svekke eksperimentets interne validitet, fordi de vil være til hinder for å trekke klare årsaks-konklusjoner. De aller fleste ønsker å være gode deltakere og kan derfor svare eller oppføre seg på måter de tror forskeren ønsker. Dyktige forskere prøver å forutse demand characteristics og designer studier på måter for å unngå dem.
På grunn av disse fenomenene gjennomføres mye forskning som dobbel-blind studier, for å unngå at disse oppstår og reduserer forsøkets interne validitet. Det er en prosedyre der både deltakerne og eksperimentatoren ikke vet hvilken gruppe, og dermed betingelser deltakeren er underlagt. Dette gjør det mindre sannsynlig at eksperimentatoren vil utvikle en forventningseffekt om hvordan deltakeren «burde» oppføre seg, i tillegg til at hvis eksperimentatoren ikke vet hvilken gruppe deltakeren hører til, er det mindre sannsynlig at deltakeren vil plukke opp demand characteristics fra eksperimentatoren enn om eksperimentatoren visste hvilken gruppe deltakeren hørte til i.
Det er tydelig at å bruke blindstudier er en god måte å unngå at ulike fenomener reduserer eksperimenters interne validitet. Det er viktig å være bevisst på hva som kan påvirke deltakere og eksperimentator under et forsøk, og å vite hvordan man kan unngå det blant annet hjelp av blindstudier.
Gi et eksempel på dobbel dissosiasjon, og utdyp dette.
Det kanskje mest kjente eksemplet på dobbel dissosiasjon av funksjon er mellom Brocas og Wernickes afasi. Paul Broca og Carl Wernicke var to tidlige nevropsykologer som jobbet på slutten av det nittenhundretallet.
På grunnlag av observasjoner av hjerneskade, identifiserte de to spesielle områder av hjernen involvert i språk, kjent som Brocas område og Wernickes område. Skader på disse hjerneområdene resulterer i forskjellige mønstre av svekkelse.
Skader på Wernickes område i temporallappen i hjernen, gjør vanligvis at pasienter ikke kan forstå skriftlig eller muntlig tale. Men pasienter med Wernickes afasi kan vanligvis produsere tale, men på grunn av mangelen på forståelse har talen en tendens til å bli uklar.
Skader på Brocas område i frontallappen i hjernen kan føre til motsatt mønster. Pasienter med Brocas afasi er vanligvis i stand til å forstå tale, men deres vanskeligheter er å uttrykke tale med ord og setninger.
Det er viktig å huske på at individuelle pasienter med Brocas og Wernickes afasi kan variere i hvor stor grad de viser rene produksjons- eller forståelsessvikt.
Brocas og Wernickes afasi er nyttige eksempler på å illustrere hvordan bevis fra pasienter med hjerneskader kan hjelpe oss å forstå hvordan hjernen ligger til grunn for ulike mentale funksjoner. Nevrofysiologiske undersøkelser hjelper oss ikke bare å forstå den funksjonelle strukturen til hjernen, de kan også være til stor hjelp i målrettet behandling eller terapi.
Redegjør for observasjonslæring, og hvordan observasjonslæring kan anvendes for å løse både små og store utfordringer?
Observasjonslæring er læring som oppstår ved å observere atferden til en modell.
I hverdagen lærer vi mange ferdigheter ved å observere modeller. Grunnskolelærere modellerer hvordan man skriver, uttaler og bruker ord. Og foreldre og trenere modellerer hvordan man løser problemer og utfører oppgaver.
Uten slik læring ville samfunnet gått mye tregere, da vi ikke ville dratt nytte av hva andre har lært. Ved å observere andre kan en organisme også lære hvilke stimuli som signaliserer hendelser som kommer til å skje, og hvilke responser som sannsynligvis vil gi positive eller negative konsekvenser. Albert Banduras sosial-kognitive teori, også kjent under sitt tidligere navn som sosial-læringsteori, understreker at folk lærer ved å observere oppførselen til modeller og tilegne seg troen på at de kan produsere atferd for å påvirke hendelser i deres liv.
Bandura ser på modellering som en 4-stegs prosess som inkluderer flere kognitive faktorer.
1. Oppmerksomhet: Vi må være oppmerksomme på modellens oppførsel.
2. Oppbevaring: Vi må beholde informasjonen i minnet slik at den kan tilbakekalles når det er nødvendig.
3. Reproduksjon: Vi må være fysisk i stand til å reprodusere modellens oppførsel eller noe lignende.
4. Motivasjon: Vi må være motivert til å vise atferden.
Ifølge Bandura er mestringstro, som representerer folks tro på at de har evnen til å utføre atferd som vil gi et ønsket resultat, en sentral motivasjonsfaktor i observasjonslæring.
Hvilke begrensninger har behaviorismen?
Behavioristene ignorerte et nøkkelprinsipp, som er at atferd er påvirket av et organismes evolusjonshistorie, og dette legger biologiske begrensninger på læring.
Beredskapsbegrepet fanger opp denne ideen. Beredskap betyr at dyr gjennom evolusjon er biologisk disponert for å lære noen assosiasjoner lettere enn andre. Generelt læres atferd relatert til en arts overlevelse lettere enn atferd i strid med et organismes naturlige tendenser.
Watson regnes som lederen for behaviorismen. Han mente at man kun skulle fokusere på observerbar adferd i stedet for indre mentale prosesser, som ikke kan observeres utenfra.
Behavioristene motsatte seg derfor forklaringer av læring som gikk utover observerbar stimulus og responser, og mente at atferd kunne bli forklart uten å referere til det mentale. De utelukket derfor det kognitive aspektet ved læring.
