Kapittel 5 - Den abnormale psykologien Flashcards
Har mentale lidelser alltid blitt oppfattet som sykdommer?
Mennesker som oppførteseg underlig, hadde uvanlige opplevelser, isolert seg, var plaget av irrasjonelle tanker eller syntes uimottakelige for fornuft, har over lengere tid vært et problem for samfunnet. Siden flere som led av mentale lidelser ikke kunne ta vare på seg selv, og virket skremmende og utfordrende for sine omgivelser, ble flere sendt i tukthus, hospitaler eller anstalter (asyler). Dette startet allerede på 1600- og 1700-tallet. Enkelte anstalter lignet på fengsler, arbeidsleirer hvor både småkriminelle, fattigfolk og sinnssyke ble underkastet det samme regime.
De mentale avvikene ble ikke oppfattet som sykdommer først, men ble forklart ut fra en teologisk synsvinkel. Man tenkte at det var noe utenomjordisk som var grunnene til mentale avvik, men man viste ikke om det var grunnet gud eller djevelen. Flere tenkte at djevler og demoner hadde en finger med i spillet. I perioden fra ca. 1450 til 1750 gikk Kirken og rettsvesenet sammen om å arrangere hekseprosesser, der tusener av mennesker ble anklaget for å stå i pakt med djevelen og ble brent under offentlige seremonier. Det er uvisst hvor mange av «heksene» som led av mentale forstyrrelser, men mistanken falt trolig på de som opptrådte merkelig og provoserende.
Det var ikke før slutten av 1700-tallet man nærmet seg enn mer lik måte å se på mentale lidelser i dag. De skilte mellom to måter å betrakte mentale avvik på: Den materialistiske tilnærmingen, mente at de mentale avvikene oppsto på grunn av biologiske årsaker. De sjelelige forstyrrelsene oppstår på bakgrunn av dette fordi hjernen eller kroppen er syk. Den andre oppfatningen var mer idealistisk, og omhandlet at det var mystiske krefter i menneskesinnet, som kom til uttrykk ved uvanlige bevissthetstilstander og andre uforklarlige fenomener.
Ved overgangen til 1800-tallet ble de mentale lidelsene legevitenskapens eiendom. Det var her mentale lidelser ble sett på som en sykdom. Det eneste problemet med å oppfatte mentale avvik som en sykdom, og etterlate den til legevitenskapen, var at kunnskapen om sykdommer var mangelfull.
Hva er nevrasteni og hysteri?
De to mest omtalte diagnosene på slutten av 1800-tallet var hysteri og nevrasteni.
Kjennetegnene til hysteri har vært kjent og diskutert siden antikkens tid. I korte trekk omhandlet hysteri om hysteriske anfall hos kvinner. Det er flere som har prøvd å forklare hysteri. Hippokrates mente at de hysteriske anfallene var forårsaket av livmoren (hystera), som hadde tendens til å bevege seg rundt i kroppen. På grunn av dette kunne kvinner lide av ukontrollert gråt og latter, kramper og lammelser, sanseforstyrrelser og at følelsene var i konstant endring.
Senere kom det en annen oppfattelse av hysteri, som gikk ut på at hysteri var en nevrologisk forstyrrelse – en «hjernenevrose». Den var ikke på grunn av livmoren. Denne formen for hysteri førte til forstyrret sensibilitet og forstyrret emosjonalitet. Den forstyrrede sensibiliteten kunne føre til svekket eller økt følsomhet for smerte, berøring, lyd- og lydinntrykk, og ta form av lammelser, partiell følelsesløshet, blindhet eller døvhet. Den forstyrrede emosjonaliteten kunne gi utslag i dramatiske og ukontrollerte følelsesutbrudd – i tillegg til kramper og besvimelser.
Hysterien kunne oppstå etter en overveldende livshendelse, et sjokk, en familiekonflikt eller en kjærlighetssorg, som rammet et sårbart nervesystem. Grunnlaget var dermed organisk, men den utløsende faktoren var av psykologisk eller sosial natur.
Nevrasteni var en diagnose som rammet flest menn. De som led av denne diagnosen var fysisk og psykisk utmattet, og kunne oppleve hodepinne, søvnløshet, mangel på appetitt og overfølsomhet for stimuli.
Denne lidelsen oppsto mest sannsynlig av stress og utbrenthet, men på den tiden tenke man at man gikk tom på nerveergi (batteriene hadde gått tomt). Denne diagnosen ville ramme de som hadde et svakt nervesystem.
For å unngå nevrasteni burde man ha en god kone, og ha en oppgave som oppfylte livet.
Hva gikk teorien om degenerasjon og svekkede nervesystemer ut på?
Degenerasjonslæren gikk ut på en ide om at mennesker kan være født med et mer eller mindre ustabilt og svekket nervesystem.
Degenerasjonslæren ble funnet opp av Morel, som mente at slekter kunne forfalle fysisk, intellektuelt og moralsk gjennom et fåtall av generasjoner grunnet det svekkede nervesystemet.
Forfallet kunne ytre seg gjennom fysiske tegn og ulike psykiske, intellektuelle og seksuelle avvik, som blir alvorligere for hver generasjon, frem til slekten dør ut som idioter uten forplantningsevne.
De syke slektene kan «regenerere» og fornyes hvis de giftet seg med sunne og friske individer.
Viktige årsaker til degenerasjon var antatt å være alkoholmisbruk og «usunn» seksualitet, med onani som den største risikofaktoren. Mot slike tilstander (de mentale avvikene) kunne det hjelpe å ha et regelmessig liv, god næring, frisk luft og sunt arbeid. Det aller beste middelet var en «livsoppgave», og en lojal kone.
Hvem var Mesmer og hva gikk hans animalske magnetisme ut på?
Mesmer mente at det eksisterte en animalsk (organsisk) magnetisme i levnende kropper, og mente at ubalanse i den animalske magnetismen ville forårsake alle mulige fysiske symptomer. Magnetisk behandling kan derimot gjenopprette denne balansen.
Mesmer oppdaget etterhvert at han uten magnerter fikk like resultater ved berøring, stryking og andre håndbevegelser.
Istedenfor å anta at magnetene var unødvendig, antok han at han selv var en kraftig magnet, som bekreftet hans teori om den universelle grunnkraften.
Han begynte etterhvert med bad med «magnetisert» vann, der pasientene hold hver sin jernstang, som skulle føre magnitismen fra akret og til den syke legemsdelen. Legen skulle sørge for at det oppsto kriser, det vil si heftige anfall, som røpet at sykdommen hadde nådd sitt klimaks og snart ville være drevet ut av kroppen.
Når en kommisjon skulle granske virksomheten nærmere, ble det konkludert med at det ikke fantes noe mystisk magnetisk kraft og helbredelsene var grunnet forestillingskraften.
Hva er hypnose?
Hypnose eller den magnetiske søvn som det også ble kalt kunne induseres ved bruk av håndbevegelser, verbale suggesjoner om å falle i søvn eller visuell fiksering.
Den magnetiske søvn ble antatt å være lindrende og terapeutisk; i tillegg kunne man gi suggesjoner om helbredelse, eller la den hypnotiserte selv fortelle hva som var i veien, og hva som ville virke kurerende.
Braid var personen som innførte betegnelsen “hypnose” som var “studiet av nervesøvnen”. Han mente at hypnosen skyldtes en innsnevring i bevisstheten som skjedde da man fokuserte på en bestemt forestilling.
Charcot fra Parisskolen gjorde noe praktisk ut av hypnose og anvendte det på mennesker med hysteri. Charcot trodde slike lidelser skyldes en svekkelse i nervesystemet.
Den franske nevrologen Charcot (Parisskolen)var den fremste skikkelsen innen hypnose på 1800 - tallet ved å se på likhet mellom hysteri og hypnotiske tilstander. Han demonstrerte slike bortfall og tilbakefall med pasientene sine foran elever og leger på sykehuset.
Kritikere som Nancyskolen mente hypnose bare var tull da alle kunne oppnå en hypnotisk tilstand. Det handlet rett og slett om å omforme en forestilling til en handling (suggesjon) ved andres påvirkning (hypnotisøren). Bernheim (Nancyskolen) mente det bare var en gradsforskjell mellom påvirkninger i våken tilstand og i hypnose. Det dreier seg om menneskelig suggestibilitet. Han gikk over til å bruke “suggesjon i våken tilstand”, og dette ble en form for psykoterapi.
Hva var psykisk forskning?
På 1800-tallet oppsto det en bevegelse i USA, som gikk under navnet spiritisme. Hovedpersonen i den spiritistiske seansen var et medium, som gjerne falt i transe uten hypnotisør og fikk buskap fra de avdøde. Spiritismens glanstid regnes fra 1850 til 1900. I første årene, de fysiske fenomenene som vekker oppmerksomhet, senere mer opptatt av innholdet i åndebudskapet. I denne perioden samler spiritualister seg for å danne «Selvskapet for psykisk forskning». De ville studere spiritistiske fenomener på en seriøs og vitenskapelig måte. De fleste håpet på bevis for mulige ekte fenomener, og ønsket å avsløre triks og bedrageri.
Hvilke behandlinger ble tilbudt under den abnormale psykologien?
De alvorlige tilfellene (psykoser), oppfattet som hjerneskader, skulle behandles av leger på asyler. De lettere tilfellene som ble betegnet som nevroser, ble behandlet av nevrologer, gjerne på et badested eller sanatorium.
