Kapittel 1 - Om sjelen Flashcards
Hva betyr psykologi?
Psykologi er satt sammen av de greske ordene psyche, som betyr «sjel», og logos, som i slike samme henger oversettes med «lære».
Redegjør for begrepene “fri sjel” og “kroppssjel/bunden sjel”.
Psykologi ble først omtalt som studiet av sjelen. Et sentralt spørsmål var da forholdet mellom sjelens substans og dens forhold til kroppen. For å svare på dette spørsmålet skilles det ofte mellom to forestillinger om en «bunden sel» og en «fri sjel». Det oppsto teorier om en «fri sjel» og en «bundet sjel» i både folketro og filosofi.
I gammel folketro skilte man mellom en «fri sjel» og en «bunden sjel». De som tenkte at organismen hadde en fri sjel, mente at sjelen var fanget i kroppen, men kunne bevege seg ut av kroppen under drømmer og ekstaser. Når organismen derimot døde, ble sjelen frigjort fra kroppen og kunne leve videre. Andre mente at kroppen hadde en bunden sjel, som vil si at sjelen og kroppen var bundet sammen. Sjelen var i dette synet sett på som organismens livskraft, og hvis kroppen døde, døde også sjelen.
Debatten om en fri og bunden sjel var også sentral i antikkens tid. Aristoteles sto for tankegangen om en “bunden sjel”, og mente at sjelen var en form for «aktualisering» av en organismes «potensial», som vil si en form for virkeliggjøring av kroppens muligheter. Kroppen og sjelen er gjensidig avhengig av hverandre. Menneskesjelen er menneskets «form», og uten denne «formen» kan ikke mennesket leve. Platon mente derimot at vi hadde en fri sjel, en sjel som kom fra ideens rike og var fanget i kroppen. Dens eneste måte å frigjøres på var i drømmer og ekstaser, og til slutt når organismen døde.
Der skilles altså det mellom to teorier, en om en fri sjel, hvor sjelen oppfattes som et selvstendig vesen (Platon), og en om en bunden sjel, hvor sjelen er nært knyttet kroppens funksjoner og kan oppfattes som et livsprinsipp (Aristoteles).
Den platonske tanken om fri sjel hadde et psykologisk fortrinn da den egner seg til å forklare konflikter, og dermed noe av dynamikken i menneskesinnet. F.eks. en indre drakamp mellom kropp og sjel når kroppen ikke lystrer eller synes å ha sine egne lyster og tilbøyeligheter som drar i andre retninger enn det vi ellers tenker og vil. Den platonske oppfatningen fikk et teologisk fortrinn fordi den lett forlikes med kristne trossetninger.
Hva gikk vitalisme-mekanisme-debatten ut på?
Vitalismedebatten er en debatt mellom mekanismen og vitalismen. På 1600-tallet skjedde det store fremskritt innad naturvitenskapene, og mer og mer av verden ble forklart i fysiske begreper. På bakgrunn av dette fikk man et mer mekanisk syn av menneskene og dyrene. Noen eksempler på funn under denne perioden er beskrivelse av øye som optisk instrument, beskrivelse av blodomløpet etter mekaniske prinsipper og teorier på reflekser som grunnkomponenter av atferd. På 1700-tallet oppsto det midlertidig en motreaksjon mot den mekanistiske tilnærmingen. Denne ble formulert i vitalismens program. Vitalismens tilhengere mente at biologiske prosesser var styrt av en spesiell kraft.
Først og fremst omhandler vitalisme at livet ikke kan forklares ut fra fysiologiske årsaker alene, men forutsetter en livskraft eller et livsprinsipp som ikke finnes i den anorganiske naturen. De mener at vi ikke kan skape noe organisk ut av noe uorganisk, og at liv må komme fra liv. Det motsatte av vitalisme er mekanisme, som da mener at liv kan forklares kun av fysiologisk årsaker alene og naturlovene.
Hva gikk dualismedebatten ut på?
Dualismedebatten var en debatt om relasjonen mellom sjelen og kroppen. De to hovedsynene i dualismedebatten er monisme og dualisme.
Dualisme tror at det finnes to substanser som eksisterer innenfor samme vesen. Descartes som var en sentral skikkelse innenfor dualismen la fram to avskilte og kvalitativ forskjellige substanser: sjelen og kroppen. Innenfor dualismen er interaksjonismen den mest kjente, og går ut på at kroppen og sjelen er to separerte substanser som kommuniserer gjennom epifysen. Sjelen er en immateriell substans som ikke har en fysisk utstrekning og som dermed ikke er underlagt naturlovene. Kroppen er derimot den materielle substansen og har en fysisk utstrekning som gjør at kroppen er underlagt naturloven. Parallellismen en annen retning innenfor dualismen og mener at de sjelige og kroppslige prosessene skjer side om side, uten at de påvirker hverandre. De benekter altså en interaksjon mellom sjelen og kroppen.
Monisme mener derimot at kropp og sjel er ett, altså samme ting. Innenfor monisme er det igjen flere ulike syn. Etter den materialistiske oppfatningen er det bare den fysiske siden av tilstedeværelsen som kan betraktes som reell. I sin mest ekstreme form hever den at fysiske/kjemiske prosesser er de eneste som eksisterer. I en mer moderat forklaring er man villig til at mentale prosesser (bevissthet) finnes, men bare som et biprodukt av hjerneaktivitet, uten egne funksjoner. Identitetsteori er en annen form for monisme. Identitetsteorien omhandlet derimot at sjel og kropp er to sider av den samme tilgrunnleggende substansen. Hvis det ligger en parallellitet eller identitet mellom psykisk og fysisk, følger det at det finnes et fysisk eller fysiologisk motstykke til enhver psykologisk prosess. Idealisme er en annen form for monisme, og kom frem til en annen konklusjon en materialismen. De mener at kropp og sjel først og fremst er åndelig eller psykisk.
Hvorfor er ikke “sjel” et fagpsykologisk begrep i dag?
Grunnen til at sjelen ikke lengere er et fagpsykologisk begrep er at man aldri klarte å finne et klart svar på hva sjelen faktisk var, og om hvilken plass den hadde i eller utenfor naturen. Det ble derfor problematisk å etablere seg et stabilt fundament for å bygge en videre vitenskap rundt. For å unngå forviklinger har psykologien erkjent at dens oppgave ikke er å bestemme sjelens vesen, men det vi kan kalle sjelsytringer eller sjeleliv, som i dag kalles mentale prosesser. Psykologi er dermed læren om alt vi tenker, husker, drømmer osv. Hvem som gjør det, dvs. hvilken sjelelig realitet ligger til grunn – er et annet spørsmål. Det viktige er altså hva vi kan observere av sansninger, tanker, følelser, ønsker og viljesytringer, og hvilke lover vi kan stille opp for å forklare dem.
