Kapittel 2 - Sjeleliv og fakultetspsykologi Flashcards
Hva er en fakultet?
I fakultetspsykologien var man i hovedsak enige om at sjelen hadde ulike deler, krefter eller evner (funksjoner). Disse kalte man fakulteter. Disse fakultetene kunne igjen ordnes i høyere (mentale, spirituelle) og lavere (sanser, kroppslige) fakulteter. Og noen er mer mottakende og passive, mens andre er aktive og dynamiske.
Hvordan forklarte Aristoteles sitt firedelte grunnmønster for fakultetene?
Aristoteles la frem en firedelt grunnmønster, hvor vi på den ene siden har et skille mellom høyere og lavere funksjoner, og på den andre siden har et skille mellom kognitive funksjoner og dynamiske funksjoner. Skillet mellom høyere og lavere funksjoner kan nyanseres, slik at man får en rekke stadier på erkjennelsens vei. Funksjonene som befinner seg på samme stadium har en nær forbindelse.
Beskrivelsene av disse evnene og kreftene har i ettertid blitt beskrevet i erkjennelsens trinnstige.
Forklar erkjennelsens trinnstige.
Evnene som er med på å gi oss kunnskap, kan arrangeres på en trinnstige fra sansene via hukommelsen og forestillingsevnen til intellektuelle evner som gjør det mulig for oss å resonnere og forstå.
Det første trinnet på erkjennelsens trinnstige er sansene. Sansningen utgjør den enkleste formen for erkjennelse. Sansningen handler om et forhold mellom tre poler: den ytre verden (det sansbare), sanseorganene og sanseinntrykkene. Etter den tradisjonelle inndelingen har vi fem sanser: syn, hørsel, lukt, smak og følelse (kjenne).
De fem ytre sanser leverer materiale til de indre sansene. Fellessansen koordinerer sanseinntrykkene, hukommelsen bevarer og gjenkaller tidligere inntrykk, og forestillingsevnen fremkalle bilder for vårt indre øye. Fellessansen har den samme funksjonen som vi i dag kaller persepsjon. Forestillinger er nødvendig for å kunne tenke, og vi skiller mellom en gjengivende/reproduserende del og en skapende del. Den skapende delen er evnen til å ta fra hverandre og kombinere elementer fra tidligere erfaring (fantasi). Hukommelsen blir beskrevet som et rommelig lager, mens innholdet blir beskrevet som bilder eller kopier av sanseinntrykk. Hukommelsen bevarer og gjenkaller inntrykk. Disse omtales som indre sanser. Dømmekraften og intellektet ses på som tankeevner (høyeste form for evner). Dømmekraften tillater oss å trekke slutninger om hva som er nyttig og skadelig, basert på tidligere erfaringer og naturlige instinkter. Enda høyere står intellekt, som er forbeholdt mennesket. Men forstanden kan vi oppfatte og danne abstrakte begreper, og med fornuften kan vi trekke logiske slutninger.
Erkjennelses trinnstige spilte en sentral rolle for filosofer opptatt av erkjennelsesfilosofi, og kan betraktes som et biprodukt av det filosofiske spørsmålet om hvor kunnskap kommer fra, og hva som er sann kunnskap.
Hva er tredelingen av sjelskreftene?
På slutten av 1700-tallet begynte man å skille følelsene (emosjoner) fra erkjennelse (kunnskap) og motivasjon (vilje) fordi mange mente det ikke var et tydelig nok skille mellom motivasjon og emosjon. Johann Tetens ga følelsene egen status som egne sjelskrefter som atskilt fra sanseinntrykkene (erkjennelsen) og viljen/begjæret. Den nye tredelingen av sjelelivet besto dermed av erkjennelse, vilje og følelser. Flere filosofer, deriblant Kant, sluttet seg til denne tredelingen. Selv i dag snakker man om denne tredelingen - kognitive, motivasjonelle (atferdsmessige) og emosjonelle faktorer.
Hvilken kritikk kan rettes mot fakultetspsykologien?
Fakultetspsykologien ble kritisert for å klassifisere menneskets indre prosesser, og danne et veldig skjematisk overblikk uten noe empirisk grunnlag for dette. De ble altså kritisert for å sette navn på, og reifisere (tingliggjøre) rent hypotetiske størrelser.
En alvorlig innvendig er at de er ikke-observerbare. Det at mennesket tenker, ser, hører, føler og vil og har sanser er observerbart, men sjelsfunksjoner som «hukommelsen”, “viljen” og “intellektet” er ikke noe vi direkte kan observere. Fakultetspsykologien ble kritisert for å være mer opptatt av å forklare hvordan slike “sjelsevner” er oppstilt enn å bevise at de eksisterer.
I tillegg ble disse forklaringene til sirkulære påstander, slik som å si at man husker på grunn av hukommelsen, som omtrent er å si at vi husker fordi vi husker.
I tillegg var mange av teoriene som ble presentert i denne epoken feilaktig, slik som frenologien. Her ble det hevdet at man kunne definere og klassifisere menneskers indre karakteristikk og personlighet ut fra ytre faktorer; slik som hodets form og størrelse. Dette stemmer overhodet ikke overends med realiteten fordi hodets form samsvarer ikke på noen som helst måte med individets egenskaper. Det fakultetspsykologien kom frem til kan ikke ses på som vitenskapelig ut ifra dagens standard da de kun forsøkte å forklare disse sjelsevnene, men ikke kunne bevise at vi hadde dem.
Fakultetspsykologien blir svært rasjonalistisk, da fakultetene ikke kan direkte observeres.
Hva var frenologi, og hva var i veien med den?
Frenologi var teorien om at sjelsevnene var plassert ulike steder i hjernen, og at det kunne ses eller kjennes på hodeskallen.
Frenologiens far, den tyske medisineren Franz Joseph Gall mente var overbevisst at hjernen vår var delt opp i ulike organer, og at hver av dem sto for en del av personligheten vår. Gall påsto at de ulike delene av hjernen som styrte ulike funksjoner vokste hvis de ble brukt ofte. Etter hvert som den enkelte delen vokste, ville hodeskallen begynne å bule utover. Dermed kunne en godt trent frenolog være i stand til å kjenne på skallen din og finne fram til hvilke deler som preget personligheten din.
Frenologi hvilte på en rekke uholdbare forutsetninger. For det første var fakultetsteorien feilaktig, da det menneskelige sjeleliv ikke består av 27 eller 35 skarpt avgrensede evner.
For det andre kan man ikke dele opp storhjernen i et tilsvarende antall selvstendige deler.
For det tredje er det ingen sammenheng mellom et hjernepartis fysiske størrelse og hvor godt det fungerer.
Og for det fjerde er det ikke hjernen som bestemmer hvordan skallen ser uten ifra.
Frenologiens popularitet kom til å bety fakultetspsykologiens undergang.
Hva menes med pasjoner?
Pasjoner ble definert som følelsene man lider under eller påvirkes av. Siden pasjonene i blant tar overhånd, valgte mange filosofer å definere pasjoner som overveldende og irrasjonelle, “unaturlige følelser”.
