Tilknytningsatferd Flashcards
Tilknytningsatferd
Tilknytningsatferd er en viktig del av barns utvikling, og refererer til atferd som søker nærhet til omsorgspersoner for trygghet. Dette kan være handlinger som gråt, smil eller pludring, som får voksne til å reagere og redusere avstanden. Målet er at barnet skal føle seg trygt ved å være nær en person som kan håndtere utfordringer. For at tilknytningssystemet skal fungere, må voksne respondere på barnets signaler og gi nærhet når det er nødvendig. Denne atferden aktiveres særlig ved emosjonell opphisselse eller når barnet er langt fra tilknytningspersonen.
Utforskningsatferd
Barn trenger kunnskap om fare og trygghet i omgivelsene, noe de får gjennom utforskning. Utforskningsatferd har tre elementer: orienteringsreaksjon, bevegelse i retning av gjenstanden, og fysisk utforskning av gjenstanden ved at barnet en beveger på og eksperimenterer med den på andre måter. Utforskning aktiveres av ukjente og/eller komplekse gjenstander og steder. Når objektene er undersøkt og dermed blitt kjent for barnet, opphører utforskningen. Utforskningsatferd kan føre til avstand mellom barnet og tilknytningspersonen, og forekommer når det først føler seg tryggere i relasjonen. Utforskningsatferd handler om barnets nysgjerrighet og lyst til å utforske verden rundt seg. Det handler om at barnet søker ut i verden, men også har sin trygge base å trekke seg tilbake til hvis verden blir utrygg. I et utforskningsstadiet er barnet mindre preget av usikkerhet og mer interessert i nye ting.
Usikker/unnvikende tilknytningstype
Barn med usikker/unnvikende tilknytning har lært at deres behov for trøst og støtte ofte blir ignorert. De kan derfor utvikle en tendens til å undertrykke følelsene sine og unngå å vise sårbarhet. Barnet legger lite merke til moren mens hun er i rommet, og viser ofte ikke uro ved at hun går. Barnet snur seg eller seg vekk når moren kommer tilbake, i stedet for å søke nærhet og trøst.
Sikker tilknytningstype
Barn med en sikker tilknytning har en sterk og stabil tilknytning til sine omsorgspersoner. De føler seg trygge på at de kan stole på omsorgspersonen for trøst og støtte, spesielt når de er redde eller befinner seg i en stressende situasjoner. Noen av barna bryr seg ikke om at moren går, mens andre blir svært urolige over at moren går. Når moren kommer tilbake etter adskillelsen, går barna til henne, blir fort rolige dersom de har vært opphisset, og begynner raskt å leke igjen. Noen ser bare at moren kommer, og fortsetter å leke, mens andre går bort til henne. Barna bruker altså moren som en trygg base.
Usikker/motvillig tilknytningstype
Barn med usikker/motvillig tilknytning opplever ofte inkonsistent omsorg, der de noen ganger får trøst, men andre ganger blir ignorert. Dette fører til at de blir svært usikre på om omsorgspersonen vil være der for dem. Barnet er ofte opphisset også når omsorgsgiveren er sammen med dem, bare som et resultat av å være i et fremmed miljø. De blir veldig opphisset over at omsorgsgiveren går, og de både søker nærhet og motsetter seg kontakt når omsorgsgiveren kommer tilbake. De kan gråte for å bli tatt opp og trøstet, og kjempe for å bli satt ned dersom de blir tatt opp.
Usikker/disorganisert tilknytningstype
Denne typen tilknytning oppstår ofte hos barn som har opplevd omsorgspersoner som kilder til både trøst og frykt, ofte som følge av mishandling, forsømmelse eller traumatiske opplevelser. Barnet vet ikke hvordan det skal forholde seg til omsorgspersonen, noe som skaper forvirring og kaotiske reaksjoner. Disse barna er preget av motsigelsesfull atferd. De kan nærme seg moren uten å se på henne. Noen virker disorganiserte, følelsesløse og deprimerte.
