Psykologiske teorier på krise og sorg Flashcards
Psykodynamisk kriseforståelse
Johan Cullberg skiller mellom utviklingskriser og traumatiske kriser. Utviklingskriser er livsforandringer som overgangen til pensjon eller å få barn, mens traumatiske kriser kan skyldes ytre påkjenninger eller alvorlig sykdom. Cullberg identifiserer fire faser i krisen: sjokkfasen (preget av uvirkelighet), reaksjonsfasen (følelser og behov for støtte), bearbeidingsfasen (aksept og nye erfaringer), og nyorienteringsfasen (lære å leve videre med det som har skjedd). Kriser kan endre livet, men de er en del av vår livshistorie og kan komme til overflaten ved ulike situasjoner.
Eksistensiell kriseforståelse
I et eksistensielt perspektiv blir kriser betraktet som en dimensjon av livet. Alle vil på et eller annet tidspunkt erfare egen sykdom eller nærstående sykdom eller død. Alle vil også oppleve skuffelser og nederlag av ulike slag. Det vesentlige er å lære seg å takle den motgangen vi møter. Når en person blir rammet av en krise, tvinges det i kne. Personen kan segne om, men har mulighet til å reise seg igjen og blomstre. Det sjokket og den rystelsen som personen opplever, setter vedkommende i en spesiell erkjennelses- og valgsituasjon. Når vi ser på kriser på denne måten, er det tre dimensjoner ved kriser som går igjen. En tapsdimensjon – den kriserammede mister noe, en motgangsdimensjon – den kriserammede møter motgang, og den eksistensåpnende dimensjonen – den kriserammede får mulighet til å se på sitt livsgrunnlag.
Traume-orientert kriseforståelse
I denne retningen ses krise som et resultat av et akutt traume påført utenfra, eksempelvis naturkatastrofer, krigshendelser, terrorhandlinger, tortur, brann, voldshandlinger og alvorlige arbeids- og trafikkulykker. Det gjelder å unngå traumatisering så langt det er mulig, og finne metoder for å behandle traumer. Det legges vekt på å tilby rask og effektiv krisehjelp med tilbud til alle rammede.
Sykdom som krise
Sykdom kan utløse en krise, men ikke nødvendigvis. Det er mange ting som spiller inn på om sykdommen oppfattes som en så stor belastning at den overstiger mestringsressursene. Sjokket som en alvorlig diagnose kan utløse, setter pasienten og pårørende ut av balanse, og ulike mestringsstrategier aktiveres. Noen trenger lengre tid enn andre for å ta inn over seg alvorligheten i situasjonen. Som før nevnt blir informasjon som blir gitt når pasienten er i sjokk, ofte glemt eller fortrengt. Ifølge Weisman er det tre grader av benekting ved alvorlig sykdom: første grad er å benekte sykdommen, andre grad innebærer benekting av sammenhengen mellom symptom og diagnose og tredjegrads benekting er underkjennelsen av at sykdommen er så alvorlig at den kan være livstruende.