Sentralnervesystemet – anatomi/fysiologi og sykdommer Flashcards
Hvordan overføres en impuls fra en nervecelle til en annen?
I mottakerdelen av nervecella, finner vi det som kalles dendritter. Dette er mottakere som er kobla til andre celler, og som dermed er i stand til å ta imot signal og lede dette videre. Nervecella har også en cellekropp som kalles soma, det er her vi finner de ulike organellene, blant annet cellekjernen. Nerveimpulsen som mottas i dendrittene ledes gjennom soma og videre ned gjennom en forgreining av cella, som kalles akson. Aksonet er en lang grein som er isolert med et fettstoff som kalles myelin. Aksonet er på denne måten spesiellaget til å lede signaler raskt og effektivt. I den avgivende delen av nevronene finner man aksonterminaler, som er laga for å sende signaler over til neste celle. De ytterste endene på aksonterminalene kalles terminalboutoner, det er fra disse signalene føres videre. Cellene som aksonene kontakter når det skal overføres informasjon kalles målceller. Målceller er andre nerveceller, muskelceller eller kjertelceller. Det er et mellomrom mellom to cella og målcella som skal kommunisere. De er ikke fysisk sammenkoblet, men henger sammen via mellom et fysisk mellomrom som kalles synapse. Det er via synapsen at signalene fra en nervecelle overføres til annen celle. En synaptisk overføring. En interessant kuriositet i forbindelse med overføring av signaler fra og til en nervecelle er at signalene mottas via en celle til en nervecelle, ved at det overføres kjemiske signalstoffer fra avgivercella til nervecella. Disse kjemiske signalstoffene kalles nevrotransmittere. Slike nevrotransmittere slippes over synapsen og fester seg til reseptorer på mottakercella. Når nervecella mottar slike nevrotransmittere, fører det til en endring av en kjemisk balanse. Denne endringen aktiverer et aksjonspotensiale (nerveimpuls), som skaper en elektrisk impuls, som ledes gjennom nervecella og aksonene. Når det elektriske signalet når terminalbutonene, så aktiverer det frigjøringen av nevrotransmittere, som stimulerer neste mottakercelle. Signalene som mottas enten aktiverer eller hemmer aktivitet i mottakercella. For eksempel en beskjed til en muskelcelle om å trekke seg sammen eller stoppe en sammentrekning.
Nevn hvilke deler sentralnervesystemet består av
Sentralnervesystemet består av hjernen og ryggmargen (storhjernen, lillehjernen og hjernestammen).
Nevn hvilke hinner som finnes rundt sentralnervesystemet?
o Senehinnen (dura mater)- ligger ytterst og er tykk og solid. o Spindelvevshinnen (arachnoidea)- ligger på innsiden av dura mater og er tynn. o Årehinnen (pia mater)- ligger innerst og tett mot overflaten til hjernen og ryggmargen.
Gjør rede for hvordan en nervecelle er bygd opp?
I mottakerdelen av nervecella, finner vi det som kalles dendritter. Dette er mottakere som er kobla til andre celler, og som dermed er i stand til å ta imot signal og lede dette videre. Nervecella har også en cellekropp som kalles soma, det er her vi finner de ulike organellene, blant annet cellekjernen. Nerveimpulsen som mottas i dendrittene ledes gjennom soma og videre ned gjennom en forgreining av cella, som kalles akson. Aksonet er en lang grein som er isolert med et fettstoff som kalles myelin. Aksonet er på denne måten spesiellaget til å lede signaler raskt og effektivt. I den avgivende delen av nevronene finner man aksonterminaler, som er laga for å sende signaler over til neste celle. De ytterste endene på aksonterminalene kalles terminalboutoner, det er fra disse signalene føres videre.
Gjør rede for de ulike delene i sentralnervesystemet
Storhjernen- utgjør den fremre og største delen av hjernen og består av to nesten helt atskilte halvdeler, som er forbundet med hverandre via hjernebjelken. Den høyre halvdelen kontrollerer kroppens venstre side, og den venstre som kontrollerer kroppens høyre side.
Den høyre halvdelen som i stor grad styrer de kreative evnene våre, mens den venstre halvdelen styrer i stor grad praktiske funksjoner, som for eksempel å snakke. Hver hjernehalvdel er inndelt i fire lapper. Hver lapp opptrer i par med et speilbilde av seg selv i motsatt hjernehalvdel. Pannelappen, isselappen, tinninglappen og bakhodelappen.
Lillehjernen- er plassert i bakre skallegrop og inneholder flest hjerneceller i hjernen. Lillehjernen er spesielt engasjert i overordnet styring og innlæring av bevegelser. Den er viktig for muskelkoordinering og balanse. Lillehjernen styrer også automatiske reflekser som trer i kraft når vi blir stressa, føler oss truet eller følelsesmessig overbelastet. Da aktiveres automatiske forsvarsreaksjoner som hjelper oss. Når dette skjer, overstyrer lillehjernen og hjernestammen resten av hjernen. I slike situasjoner vil ikke evnen til å lære ikke være til stede.
Hjernestammen- er mellomhjernen, midthjernen, hjernebroa, den forlengende marg -> går over i ryggmargen som strekker seg nedover ryggen. Mellomhjernen er en del av den dype strukturen i storhjernen og er den delen som ligger helt øverst på hjernestammen, altså der hvor hjernestammen og ryggmargen blir koplet til hjernen. Mellomhjernen består av flere strukturer: thalamus, hypothalamus og hypofysen. Mellomhjernen styrer sosiale relasjoner, hormonreguleringen, seksuelle følelser, dømmekrafte av hva som er sant, verdifølelse og langtidshukommelse. I mellomhjernen finner vi det limbiske system. Det limbiske systemet er ulike strukturer som samarbeider om å regulere emosjoner.
Ryggmargen- er bindeleddet mellom hjernen og det perifere nervesystemet. Ryggmargen er også koplingsstasjon for mange reflekser. Ryggmargen ligger i virvelkanalen, innpakket i ryggmargshinner og bader i cerebrospinalvæske. Den består av en grå substans som er omgitt av hvit substans.
Gjør rede for det somatisk motoriske nervesystemet.
Det somatisk motoriske nervesystemet- kontrollerer viljestyrt muskelaktivitet. Vi snakker om at sentralnervesystemet mottar bevisst informasjon og at vi bevisst utfører bevegelser. Det innebærer at det somatiske styrer den tverrstripede skjelettmuskulaturen som er underlagt viljemessig kontroll. For eksempel for at du bestemmer deg for å plukke opp en kopp, ser på koppen, løfter den opp og setter den der du vil ha den.
Gjør rede for det autonome nervesystemet.
Det autonome nervesystemet- sammen med hormonsystemet kontrollerer de indre organene i kroppen vår. Det autonome har en sensorisk del som primært gir informasjon til sentralnervesystemet om tilstanden i innvollene og organene våre. Det er også en utøvende del som kontrollerer funksjonen til invollsorganene ved å for eksempel påvirke glattmuskulatur, hjertemuskulatur og kjertler. Den utøvende delen består av det sympatiske og det parasympatiske nervesystemet.
Det sympatiske avsnittet- aktiveres når det oppstår krise eller noe akutt i omgivelsene våre, som påvirker organismen. Sympatisk aktivering er med på å regulere organenes indre grunnleggende aktivitet, ved å stimulere noen av dem og koble ut andre.
Det parasympatiske avsnittet- aktiveres når kroppen er i hvile. Det parasympatiske avsnittet stimulerer primært prosesser som er med å bygge opp og bevare organenes energikilder og sørger for at våre indre vitale organer får nødvendig hvile.
Hva er multippel sklerose (MS)?
Multippel sklerose, MS, er en kronisk betennelse i sentralnervesystemet. Betennelsen fører til at pasienten får flekkvise forandringer, og i disse betennelsesflekkene ødelegges de isolerende myelinskjedene rundt nervefibrene. Dette påvirker nervebanenes evne til å lede nerveimpulser, og kan føre til en rekke symptomer og nevrologiske utfall.
Hvilke symptomer er typisk ved MS?
Typiske symptomer er nevrologiske symptomer og utfall. Ingen av disse forekommer bare ved multippel sklerose, men noen av dem ses ofte ved denne tilstanden. Et vanlig symptom er betennelse i synsnerven rett bak øyet med smerter og nedsatt syn. Andre hyppige symptomer er nummenhet, stivhet og svakhet i armer og ben. Pareser, dobbeltsyn, koordinasjonsvansker, ustøhet, vannlatingsforstyrrelser og spastisitet.
Hvordan behandles MS?
Behandling og oppfølging av MS-pasienter må tilpasses den enkelte. Intensiv behandling under akutte anfall. I bedre perioder, mellom attakker, brukes det medisiner for å forebygge nye attakker og bremse utviklingen av sykdommen.
Hva er cerebral parese?
Cerebral parese (CP). Diagnosen er spastisk lammelse som skyldes hjerneskade som oppstår før eller under fødselen, eller i de første leveårene.
Hvilke symptomer er typiske ved cerebral parese?
Typiske symptomer ved CP er manglende styring av tverrstripete muskulatur. Det er økt spastisitet, som kan ramme ene kroppshalvdelen, begge bein og begge armer og bein. Ufrivillige og ukontrollerbare bevegelser. Problemer med grovmotoriske ferdigheter og finmotorikk. Unormal oppfattelse og bearbeiding av sanseinntrykk. Problemer med romforståelse og øye-hånd koordinasjon. Symptomene er avhengig av hvilke hjerneavsnitt som er skadet. De som har tetraplegi (lammelse av begge bein og armer), har ofte tilleggsdiagnoser som epilepsi.
Hvordan behandles cerebral parese?
Det er ikke mulig å helbrede CP. Regelmessig trening og fysioterapi for å bedre koordinasjonsevnene, hindre skadelige kroppsholdninger og bevegelsesmønstre, og bedre bevegelighet generelt. Det kan også gis medikamenter om symptomene hemmer den motoriske utviklingen. Kirurgi kan benyttes for å avhjelpe smerter og bedre gangfunksjon.
Hva er Parkinsonisme?
Parkinsonisme er en samlebetegnelse på bevegelsesforstyrrelser som gir helt karakteristiske symptomer. Parkinsonisme skyldes en svikt i basalganglienes normale funksjon, ofte på grunn av en relativ mangel på dopamin i basalgangliene.
Hva er årsak til Parkinson Sykdom?
Årsaken til Parkinsons sykdom skyldes det at visse nerveceller i hjernen slutter å lage nok dopamin. Nervecellene trenger dopamin for å kunne sende signaler rundt i hjernen og til nerver ut i kroppen. Dopaminmangel i hjernestrukturene gjør det vanskelig å kontrollere musklene og forårsaker derfor endringer i bevegelsene dine. Andre årsaker til Parkinsons sykdom kan også skyldes forandringer i andre hjerneceller og andre transmittere i hjernen.
