Psykiske lidelser Flashcards
Beskriv hva som karakteriserer psykiske lidelser ifølge ICD – 10 og DSM – 5
Syndromer (samling av symptomer) som opptrer hos personer. Syndromene er gjenkjennbare eller er klinisk betydningsfulle. Syndromene er i de fleste tilfeller knyttet til «angst og ubehag» eller «plage», eller de har innvirkning på personlige funksjoner, som ernæring, søvn, personlig hygiene eller fysisk og sosial aktivitet samt utdanning og jobb. Man gjør en avgrensning mot sosiale avvik hos pasienten, som ikke er psykiske lidelser, unntatt der disse er forbundet med redusert psykisk funksjon. Eksempler på dette kan være sosiale minoritets grupper som Jehovas vitner, yrkesdemonstranter eller kriminelle, som altså i utgangspunktet ikke har psykiske lidelser, men som presenterer sosiale avvik uten å redusere psykisk funksjon. En mann jobber helt fint alene som vaktmester, men greier ikke å ha sjef over seg
Beskriv ulike syn på sykdom når det gjelder psykiske lidelser
Her brukes det «sickness» om det sosiale, «illness» om det personlige og «disorder» som perspektivet til helsepersnonell. Det er klart at disse tre sykdomsperspektivene også overlapper hverandre, og det advares mot hva som kan skje om ett av disse perspektivene blir dominerende. Det første uttrykket gjelder den sosiale sykerollen, det andre den personlig opplevde lidelsen. Det helseprofesjonelle perspektivet kan innebære sykeliggjøring og formynderskap (paternalisme). Det personlige perspektivet kan sykeliggjøre alminnelig misnøye og ubehag for eksempel med parforhold eller karriere, mens det sosiale perspektivet kan fokusere på om pasienten har krav på trygdeytelser eller ikke.
Beskriv følgende begreper: tvangstanker, tvangshandlinger og fobier
Tvangstanker: defineres som uønskede, ufrivillige tanker som dukker opp og som oppleves som jeg – fremmede. Det betyr at personen oppfatter tankeinnholdet som fremmed og utenfor hans kontroll. Tankene er av en slik karakter at personen ikke skulle forvente å huse dem. På tross av dette kan vedkommende erkjenne at tvangstankene er et produkt av hans eget sinn – og ikke påført han noe utenfra.
Tvangshandlinger: er en ukontrollerbart, vedvarende trang til å utføre visse handlinger eller atferd for å lette en spenning som ellers ville være uutholdelige. De fleste tvangshandlinger betraktes som forsøk på å kontrollere eller på annet vis nøytralisere tvangstankene. Dette skjer fordi tvangspregede person til å kontrollere den primære impulsen. Typiske tvangshandlinger er tvangsmessig vasking og tvangsmessig kontroll. Tvangsmessig langsomhet forekommer også. Andre benytter ulike former for tankevirksomhet for å kontrollere og nøytralisere tvangstankene.
Fobier: er tilstander som er dominert av tvangspreget frykt. Det er frykt for bestemte (ufarlige) gjenstander og situasjoner. Denne irrasjonelle, tvangsmessige frykten fører til unnvikelsesatferd i forhold til objektet eller situasjonen angsten er knyttet til. Unnvikelsen fører til at videre kontakt med det man frykter blir enda mer angstprovoserende. Den som lider av fobi, kan innse det irrasjonelle ved sin angst når han eller hun befinner seg avstand fra den angstvekkende situasjon. Likevel vil personen være overbevist om stor fare når man stilles overfor situasjonen på nytt.
Nevn ulike forklaringsmodeller på tvangslidelser
Psykoanalytisk syn, psykodynamisk syn, læringsteoretisk syn, kognitiv modell, eksistensielt syn.
Beskriv hvordan pasienter kan bruke ulike former for lindrende atferd (forsvarsmekanismer) for å forsvare seg mot tvang og fobi
Undoing er en prosess der noe som alt er gjort i fantasien blir magisk ugjort eller annuellert, som om det ikke har skjedd. Mange ritualer som den tvangspregede person utvikler, kan forstås på denne bakgrunn som et forsøk på å oppheve den skade han ubevisst tror han har forårsaket. Reaksjonsdannelse er utvikling av bevisst holdninger og atferdsmønstre som er motsatt det individet virkelig føler eller ville ønske å gjøre. Her kan det trekkes frem mange eksempler, men et par vil illustrere hva som menes. Overdreven renslighet vil for eksempel kunne tjene som reaksjonsdannelse mot lyst til urenslighet. En uhøflig og avvisende holdning overfor ektefellens venn, som man egentlig føler seg tiltrukket av, er et annet eksempel. Isolering innebærer at man atskiller den følelsesmessige komponent av en tanke for kortere eller lengre perioder. Opplevelser og erfaringer huskes, men den følelse som omgav dem, isoleres eller skrelles av fortrenges. På bakgrunn av dette kan man lettere skjønne hvorfor tvangspregede personer ofte er sterkt intellektualiserende. Generelt kan man si at både tvangstanker blir en erstatning for andre tanker som opplevelse som farligere. Derved hindrer tvangstankene individet fra å oppleve alvorlig angst. Unnvikelse betyr at man har lært å unngå en smertefull etter ubehagelig situasjon ved å utføre en bestemt type atferd. Man får en negativ forsterkning ved at man slipper den smertefulle eller ubehagelige situasjon. Denne reaksjonsmåten vil finnes hos personer med tvangsplager, men den er særlig fremtredende hos de som sliter med fobier.
Gjør rede for hvordan sykepleier bør handle i samspill med pasienter med tvangslidelser.
Sykepleier bør ha en tålmodig og aksepterende holdning. Mange opplever at tvangsplagede pasienter er tunge å arbeide med fordi de ofte gir dårlig gjensvar på kontaktforsøk, og fordi resultatene av behandlingen lar vente på seg. Det tar også tid å etablere et tilfredstillende tillitsforhold. Ved bevisst arbeid for å skape tillit, vil sykepleieren kunne få mulighet til å nyansere pasientens holdning: «nei, dette må jeg nok klare sjøl». Han bør derfor å oppleve at å ta imot passe omsorg, råd og veiledning (med hensyn til konkrete teknikker og opplegg) ikke bety å miste sin selvstendighet eller selvstyring. Omsorgen bør passe etter personens behov. Å gi personen anledningen til å få snakke om angstfølelser vil kunne hjelpe med til å få større kontroll. I og med at sykepleieren lytter med empatisk forståelse, vil det være enklere for pasienten å uttrykke følelser og bekymringer. Disse kan dreie seg om frykt, sinne, tristhet, skuffelse eller fremmedgjøring. Det kan være vanskelig å ta imot disse følelsene uten å ha forløsende svar å komme med. Det som er viktig i en slik situasjon er å lytte omsorgsfullt og vise en aksepterende holdning. Det har i seg selv en lindrende virkning.
Gjør rede for hvordan sykepleier bør møte en deprimert pasient.
I og med at depresjon ikke bare er en personlig erfaring, men også et mellommenneskelige fenomen, vil samarbeidet med deprimerte pasienter være en utfordring. Noen sykepleiere vil føle seg hjelpeløse i samvær med dypt nedtrykte personer som ikke ser noe håp for sitt liv. På grunn av sin negative vurdering av sin situasjon har personen en tendens til å isolere seg, si lite – samtidig som han kan vise et stort avhengighetsbehov. Tilnærmingen bør være preget av en rolig, varm og aksepterende holdning. Nettopp dette kan oppleves vanskelig i forhold til en person som ikke synes å være i stand til å gi positivt gjensvar. På grunn av personens nedsatte psykiske tempo vil kontaktetablering kreve tålmodighet og kunnskaper om depresjonens ytringsformer og dynamikk. Det er viktig å dele tid med pasienten – selv om vedkommende sier lite. At sykepleieren setter seg ned og sier at hun ønsker å være hos ham en stund, viser at man oppfatter pasienten som en verdifull person. Det er viktig å vise forståelse og akseptasjon av pasientens følelser uten at man nødvendigvis støtter hans konklusjoner. Pasienten trenger å få satt ord på følelser, fordi det muligens er undertrykkingen av disse som har bidratt til den nåværende tilstand. Fysisk omsorg og pleie vil være en vesentlig del av det samlede behandlingstilbudet. Når ord tilsynelatende ikke når frem, kan berøring formidle omsorg og bekreftelse. For den dypt deprimerte vil personlig hygiene og stell være et ork på grunn av den generelle hemningen. De enkleste avgjørelser kan bli uoverkommelige problemer. Motivere pasientene til å gjøre det lille, dette utgjør mestring som igjen kan føre til en liten glede.
Nevn hvilke psykiatriske klassifikasjonssystemer som brukes i Norge
ICD – klassifikasjonen og DSM – systemet
Nevn de vanligste depressive symptomene
Tristhet, depressivt tankeinnhold, svekkede følelsesmessige reaksjoner, depressivt utseende, indre spenning, endret nattesøvn, endring av matlyst, konsentrasjonsvansker, initiativløshet og suicidaltanker
Beskriv behandlingen av unipolare deperesjoner
Behandling av stemningslidelser er ofte effektivt. For noen er det nok med støtte og trygghet i en avgrenset periode for å komme tilbake til normal funksjon, men hos andre er det nødvendig med livslang behandling og profylakse. Man skiller mellom akutt behandling, vedlikeholdsbehandling og forebyggende behandling: dette gjelder både for psykoterapeutisk, medikamentell og annen behandling.
Akutt behandling: i den akutte fasen er det viktig med god informasjon om lidelsen og om hvilke mulige behandlingsalternativer som finnes, og å tilby tett oppfølgning. Akutt behandlingen varer til symptomene er under kontroll
Vedlikeholdsbehandling: en tommelfingerregel er at vedlikeholdsbehandlingen bør ha like lang varighet som den varigheten depresjonen har hatt. Ved langvarige depresjoner innebærer behandlingstiden ikke mindre enn et halvt år. Mange pasienter ønsker å avslutte behandlingen så snart symptomene er gått tilbake, så i denne fasen har sykepleieren også en viktig oppgave i å bidra til at pasienten opprettholder motivasjon til å gjennomføre behandlingen for å unngå tilbakefall
Forebyggende behandling: tilbakefallsfaren er stor ved de fleste depresjoner. Pasienter som har hatt flere depressive episoder de siste tre – fem årene, bør derfor fortsette med forebyggende behandling i lang tid.
Psykoterapeutisk behandling: det finnes en rekke psykoterapeutiske behandlingsformer som alle har effekt. I kontrollerte forsøk er det vanskelig å dokumentere forskjeller mellom de ulike behandlingstilnærmingene, men effekt av kognitiv terapi er best dokumentert. Også metakognitiv terapi har vist svært lovende resultater. Grovt sett kan man si at forskjellig psykoterapeutiske retninger inneholder i ulik grad elementer av bearbeidelse, livsmestring og oppøvelse av mental kontroll over negative tanker og grubling
Medikamentell behandling: har man på gruppenivå ikke klart å vise at noen antidepressive legemidler er bedre eller mer effektive enn andre. De nyere SSIRI – preparatene har stort sett mindre bivirkninger enn eldre antidepressiver. Men individnivå kan det være store forskjeller i effekt og bivirkninger. Det er derfor viktig at man endrer medikamentelle behandlingen hvis den ikke har effekt etter seks – åtte uker med adekvate doser. Ved depresjoner med sterke selvmordstanker kan tillegg av litium være livreddende, selv om vedkommende ikke har en bipolar lidelse. Dette er fordi litium virker slik at det også minsker og demper suicidale tanker. Ved tilstander der insomni opptrer komorbid med depresjon, bruker man ofte en liten dose av et sederende antidepressive en time før leggetid sammen med en annen behandling.
Beskriv hvordan bipolar lidelse 1, 2 og 3 kan arte seg
Bipolar lidelse 1: klassisk manisk – depressiv lidelse kalles for bipolar 1, og gjelder dem som har opplevd depresjoner og maniske perioder. Lidelsen kan manifestere seg gjennom perioder med kun manier før depresjonene opptrer. Dette er nok til å stille diagnosen bipolar lidelse. I maniske perioder vil selvbildet være økt eller forsterket til det grandiose: alt virker mulig, ingenting er vanskelig og søvnbehovet er redusert, personen blir mer pratsom og sosial og opplever at tankene raser gjennom hodet som et tankekjør. Aktivitetsnivået stiger, men økt distraherbarhetedfører ofte at man ikke greier å samle seg, selv om enkle ting. Det blir ofte vanskelig å få utført selv de enkleste daglige gjøremålene som å dusje, lage seg mat osv. Mang engasjerer seg i gledesfylte aktiviteter på en ukritisk måte. Disse symptomene fører til alvorlig funksjonsnedsettelse, ved de alvorligste tilfellene psykose. Ved psykose foreligger det hallusinasjoner eller vrangforestillinger, der det psykotiske innholdet i den maniske fasen ofte kjennestegnes av at personen mener å ha helt spesielle eller overnaturlige evner, mens de i den depressive fasen er preget av tanker som forfølgelser, ruin og fortapelse. Hørselshallunisasjoner med negative kommenterende stemmer er ikke uvanlige. Symptomene kan ofte bli så alvorlige at pasienten må tvangsinnlegges etter psykisk helsevernloven. Når det gjelder forekomst av bipolar 1 lidelse, er den omtrent lik i hele verden, 1-2%, og den er jevnt fordelt blant kvinner og menn.
Bipolar lidelse 2: bipolar 2 lidelse er den vanligste av de mindre alvorlige variantene av bipolar lidelse. Denne formen for bipolar lidelse kjennetegnes av episoder med alvorlige depresjoner og hypomane episoder. Hypomani ved bipolar 2 lidelse er mindre omfattende enn ved bipolar 1. en hypoman episode er vanligvis på minst fire dager, men kan vare lenger. Man diskuterer i dag om hypomane episoder av kortere varighet også skal kunne innfri kriteriene for en bipolar 2 diagnose. Funksjonsnedsettelsen er mindre enn ved bipolar 1, og psykotiske symptomer er fraværende.
Bipolar lidelse 3: ved bipolar 3 får pasienter tilbakevendende behandlingstrengende depresjoner, men opplever også å få utløst hypomanier i forbindelse med inntak av antidepressive legemidler eller rusmidler. Mange utvikler en medikamentvegring fordi de har hatt mange mislykkede antidepressive behandlinger bak seg, og der de kun har reagert med uro og oppstemthet uten å forstå at de har fått utløst hypomani. Misbruksfaren kan også være stor fordi disse pasientene lett blir hypomane og ukritiske på rusmidler
Beskriv hva cyclotymi er
Med cyclotymi menes at man i minst to år har hatt flere episoder med hypomane symptomer og flere episoder med depressive symptomer, men episodene ikke har oppfylt kriteriene for alvorlig depressiv episode eller hypomani. Mange pasienter med cyclotymi beskriver denne ustabiliteten som svært plagsom: «Jeg vet aldri om morgendagen blir god eller dårlig før jeg har stått opp. Umulig å forutsi». Mange av disse pasientene får gjerne en personlighetsdiagnose, ofte borderline eller ustabil personlighetsforstyrrelser, og dermed ikke nytte av det som i dag er effektiv behandling
Gjør rede for ulike former for behandling av bipolare lidelser
Behandlingsprinsippene er de samme for både bipolar 1, 2 og 3 og cyclotymi, selv om alvorlighetsgraden er forskjellige ved disse undergruppene. Litium er den eldste og mest kjente stemningsstabiliserende legemidlet. Litium beskytter både mot oppstemte og depressive svingninger, men også lamotrigin, valproat og karbamazepin brukes med god effekt for å stabilisere stemningssvingninger. Som regel er det nødvendig å prøve seg frem med forskjellige stemningsstabiliserende legemidler, også i kombinasjon. Det finnes ingen fasit for hvilke som hjelper hver enkelt pasient, men ved å prøve seg frem finner man ofte frem til en behandling som hjelper. Om behandlingen først lykkes, kan resultatet bli veldig godt.
Beskrive hvordan sykepleier bør møte pasienter med bipolare lidelser
Etter tilfriskning er det viktig at helsepersonell bidrar med kunnskap om hvordan pasienten selv kan forebygge nye sykdomsepisoder. Det er også viktig å forklare selvmords fasen ofte er forhøyet under en depresjon og ved blandede bipolare episoder, for å bidra til at pasienten forstår betydningen av å oppsøke ved hjelp ved selvmordstanker eller mer alvorlig, ved selvmords planer. Regelmessige intervjuer og samtaler med pasienten om selvmordstanker kan virke sterkt selvmordsforebyggende.
Nevn forskjellen mellom angst og frykt
Alle angstlidelser medfører økt aktivitet i det sympatiske nervesystemet, og dette fører til hjertebank, rask puls, svetting, svimmelhet, ubehag i magen, kvalme, opplevelse av å ikke få nok luft, anspenthet, skjelving og rastløshet. Atferden preges på av tilbaketrekning og unngåelse.
Frykt regnes som en normal og hensiktsmessig reaksjon på en ytre fare, er angst en tilsvarende følelsesmessig reaksjon som ikke skyldes en reell ytre fare.
