Behandling (Farmakologi) Flashcards

1
Q

Nevn hva som menes med ordene farmakodynamikk og famakokinetikk.

A

Farmakodynamikk: virkemåten
Famakokinetikk: vil si hvordan de tas opp, fordeles og skilles ut av kroppen.

How well did you know this?
1
Not at all
2
3
4
5
Perfectly
2
Q

Nevn hva som er forskjellen mellom generisk navn og produktbetegnelsen for
legemidler.

A

Forskjellen er at generisk navn er virkestoffet, og produktbetegnelsen er hva tabletten heter.

How well did you know this?
1
Not at all
2
3
4
5
Perfectly
3
Q

Beskriv hvordan legemidler påvirker celler ved å binde seg til spesifikke molekyler i
cellen.

A

Legemidler påvirker organfunksjonen ved å binde seg spesifikt cellulære molekyler, som regel proteiner, som har nøkkelroller i cellene. De aller fleste legemidler virker ved å binde seg til bestemte cellulære molekyler, som regel protein. Disse proteinene har gjerne nøkkeloppgaver i cellen. En viktig gruppe reseptorproteiner som spesifikt binder hormoner og andre signalstoffer. En annen gruppe er enzymer som regulerer cellens kjemiske reaksjoner.

How well did you know this?
1
Not at all
2
3
4
5
Perfectly
4
Q

Beskriv hva som menes med at et legemiddel har en spesifikk virkning.

A

Vi ønsker helst å bruke legemidler som er spesifikke som mulig, det vil si at de bare virker på molekyler i ett bestemt organ eller en knyttet til en enkelt funksjon. På denne måten blir virkningen så «skreddersydd» som mulig, og omfatter ikke andre funksjoner og organer.

How well did you know this?
1
Not at all
2
3
4
5
Perfectly
5
Q

Nevn hva som menes med at et legemiddel virker som en agonist eller en antagonist
til en bestemt cellefunksjon.

A

Agonist: er legemidler som stimulerer funksjonen til ett bestemt protein
Antagonist: er legemidler som virker hemmende

How well did you know this?
1
Not at all
2
3
4
5
Perfectly
6
Q

Beskriv hvordan adrenerge agonister og adrenerge antagonister virker på hjertet.

A

Adrenerge agonister, disse legemidlene etterlikner effekten av hormonet adrenalin ved å binde seg til spesifikke reseptorproteiner, noe som blant annet fører til høyere hjertefrekvens. Adrenerge antagonister, har den motsatte virkningen.

How well did you know this?
1
Not at all
2
3
4
5
Perfectly
7
Q

Beskriv forskjellen mellom vannløselige og fettløselige legemidler i virkemåte

A

Vannløselige legemidler kan binde seg til kanalproteiner, reseptorproteiner og tansportproteiner, som alle vender ut mot ekstaracellulærvæsken, men får ikke tilgang til ekstracellulærvæsken. Fettløselige legemidler kan derimot passere gjennom cellemembranen, og for eksempel binde seg til celleskjelettproteiner og enzymer.

How well did you know this?
1
Not at all
2
3
4
5
Perfectly
8
Q

Nevn grunnen til at bare fettløselige legemidler kan påvirke hjernen.

A

Kan passere gjennom blod – hjerne – barrieren

How well did you know this?
1
Not at all
2
3
4
5
Perfectly
9
Q

Gjør rede for hvorfor effekten av de fleste legemidler øker med økende dose, men
bare opp til et visst nivå.

A

Effekten av et legemiddel avhenger av doseringen, altså hvor store mengder pasienten får i seg. Gradvis høyere doser medfører stadig kraftigere effekter opp til et maksimal nivå; her flater kurven ut, slik at ytterligere doseøkning ikke lenger gir noen økning av effekten. Denne situasjonen inntrer når legemiddelet har bundet seg til alle tilgjengelig proteiner av en bestemt type. Vi kan bruke adrenerge agonister som eksempel. Disse legemidlene etter ligner effekten av hormonet adrenalin ved å binde seg til spesifikke reseptorproteiner, noe som blant annet fører til høyere hjertefrekvens. Når man gir et slikt preparat i stadig høyere doser, vil hjertefrekvensen fortsette å stige helt til samtlige adrenerge reseptorproteiner på hjertemuskelcellene er bundet til legemiddelmolekylet. Å øke dosen videre har ingen hensikt: det er jo ikke flere «ledige» reseptorproteiner som legemiddelet kan påvirke. Den maksimale effekten er forskjellig fra preparat til preparat innenfor samme legemiddelgruppe. Hvor stor dose som skal til for å oppnå 50% av den maksimale effekten, varierer også – denne egenskapen kalles preparatets potens. Som et illustrerende eksempel kan vi forestille oss to adrenerge agonister, A og B. A kan for eksempel øke hjertefrekvensen fra 60 til 120 slag per minutt, mens B har større maksimal effekt, slik at man oppnår frekvensøkning til 140 slag per minutt. For å oppnå 50% av den maksimale effekten av legemiddel B (frekvensøkning til 100 slag per minutt), klarer det seg med en dose på drøyt 30 mg. For legemiddel A er det derimot nødvendig å gi snaut 60 mg for å oppnå 50% av den maksimale effekten (som i dette tilfelle er en frekvensøkning til 90 slag per minutt). Legemiddel B har altså nesten dobbelt så høy potens som legemiddel A.

How well did you know this?
1
Not at all
2
3
4
5
Perfectly
10
Q

Beskriv hva det betyr at kroppen utvikler toleranse for et legemiddel.

A

Vedvarende bruk av legemiddel kan i enkelte tilfeller fører til toleranseutvikling, på tilsvarende måte som for nikotin, alkohol og narkotiske stoffer.

How well did you know this?
1
Not at all
2
3
4
5
Perfectly
11
Q

Beskriv hva det betyr at et legemiddel har et smalt terapeutisk vindu.

A

Alle legemidler er giftige dersom man tar inn tilstrekkelig mye av dem. For mange preparater må dosen være svært høy før man i det hele tatt kan påvise noen uønskede effekter. For andre, blant annet morfin, kan man registrere giftvirkninger ved doser som bare er litt større enn dem man er nødt til å bruke for å få en ønsket effekt. Sagt på en annen måte: kurvene for dose – effekten og dose – giftvirkning ligger tett inntil hverandre. I en slik situasjon har man lite «slindringsmonn»; doseringen må være svært nøyaktig for at man skal oppnå maksimal ønsket effekt uten samtidige giftvirkninger. Vi sier at det aktuelle legemiddelet har et smalt terapeutisk vindu.

How well did you know this?
1
Not at all
2
3
4
5
Perfectly
12
Q

Beskriv en farmakodynamisk forklaring på at samme dose av et legemiddel kan ha
ulik effekt på to forskjellige personer.

A

Sammenhengen mellom dose og effekt er også forskjellig fra person til person. Årsaken kan være ulik farmakodynamikk, for eksempel på grunn av genetiske variasjoner i strukturen til reseptorproteinene. Disse fenomenene viser at doseringen av et legemiddel alltid må tilpasse individuelt, spesielt dersom det terapeutiske vinduet er smalt.

How well did you know this?
1
Not at all
2
3
4
5
Perfectly
13
Q

Nevn hvilken størrelse som betyr mest for et legemiddels effekt på cellene: a) Tilført
dose av legemiddelet eller b) konsentrasjonen av legemiddelet i væsken rundt
cellene.

A

Det er ikke mengden av et tilført legemiddel som avgjør cellefunksjonen endrer seg, men konsentrasjonen i cellens omgivelser. Denne størrelsen er avhengig av plasmakonsentrasjonen, som i sin tur er intimt forbundet med farmakokinetiske forhold, altså hvordan det aktuelle legemiddelet omsettes i organismen.

How well did you know this?
1
Not at all
2
3
4
5
Perfectly
14
Q

Beskriv hva som menes med uttrykkene absorbsjon, distribusjon og eliminasjon av et
legemiddel

A

Legemidlenes omsetning i organismen har mye til felles med hvordan kroppen håndterer de ulike næringsstoffene. Først må det aktuelle preparatet absorberes i blodet, noe som i mange tilfeller skjer via tarmen. Men det finnes andre absorpsjonsformer også. Deretter må legemiddelmolekylene, på samme måte som næringsstoffene, transporteres i blodet til kapillærene, og så diffundere gjennom kapillærveggen til ekstracellulærvæsken; enkelte passerer også gjennom cellemembranen inn i intracellulærvæsken. Denne fasen kalles distribusjon. I motsetning til næringsstoffene inngår legemidlene ikke i anabole eller katabole reaksjoner. De blir derfor ikke forbrukt av cellene, men må i stede elimineres ved nedbrytning i leveren eller utskillelse gjennom nyrene – på dette punktet kan legemidlene altså sammenlignes med kroppens naturlige avfallsstoffer.

How well did you know this?
1
Not at all
2
3
4
5
Perfectly
15
Q

Beskriv ulike former for administrasjon av et legemiddel.

A

Dersom bare en del av kroppen skal utsettes for et bestemt preparat, snakker vi om lokal administrasjon, for eksempel bruk av salver og kremer (bestemte utvalgte hud og slimhinneområder, eller inhalasjonspreparater til respirasjonsorganene). Ved systemisk administrasjon blir legemidlet fraktet i blodet. intravenøs administrasjon innebærer at preparatet sprøytes direkte inn i en vene, enten som injeksjon, der hele dosen tilføres på en gang, eller infusjon, der den forordnede mengden «drypper» langsomt inn i blodåren. Peroral administrasjon betyr at preparatet tas inn gjennom munnen og blir absorbert i blodet fra fordøyelseskanalen. Tilgang til blodbanen kan også oppnås ved subkutan eller intramuskulær injeksjoner, der legemiddelet deponeres i ekstracellulærvæsken i hud eller muskel, eller ved rektal eller sublingval administrasjon, der det absorberes fra slimhinnen i endetarmen eller munnhulen.

How well did you know this?
1
Not at all
2
3
4
5
Perfectly
16
Q

Gjør rede for to prosesser som påvirker plasmakonsentrasjonen av et legemiddel
etter peroral administrasjon, men ikke ved intravenøs administrasjon.

A

Intravenøs injeksjon innebærer at man «hopper over» absorpsjonsfasen: dermed er men sikret at plasmakonsentrasjonen straks øker til et viss maksimalnivå. Peroral administrasjon er mer usikker, fordi opptaket av stoffer fra tarmen kan variere betydelig fra person til person og i ulike situasjoner: det er for eksempel ikke likegyldig hva man spiser og om legemidler tas til eller utenom måltidene. Hvis pasienten kaster opp, er selvsagt opptaket av perorale legemidler sterkt redusert. Alt blodet fra tarmen ledes gjennom portvenen til leveren. Dette gjør at leveren kan fange opp og uskadeliggjøre mange giftstoffer. Leveren omdanner imidlertid også en rekke preoralt administrert legemidler - dette kalles førstepassasjeeffekten. Sammenliknet med intravenøs injeksjon er derfor peroral administrasjon av et legemiddel forbundet med både langsommere økning av plasmakonsentrasjonen og lavere maksimalverdi. Også ed sublingval, rektal, subkutan og intramuskulær som når blodbanen, slev om man ved disse administrasjonsformene ikke har førstepassasjeeffekten.

How well did you know this?
1
Not at all
2
3
4
5
Perfectly
17
Q

Beskriv hva som menes med førstepassasjeeffekten ved peroral administrasjon av et legemiddel.

A

Leveren omdanner imidlertid også en rekke peroralt administrert legemidler.

How well did you know this?
1
Not at all
2
3
4
5
Perfectly
18
Q

Nevn de tre væskerommene i kroppen som kan inngå i distribusjonsvolumet til et
bestemt legemiddel.

A

Ekstracellulærvæske, intracellulærvæske og plasma

How well did you know this?
1
Not at all
2
3
4
5
Perfectly
19
Q

Beskriv to egenskaper ved molekylene i et legemiddel, som påvirker legemiddelets
distribusjonsvolum.

A

Enkelte legemidler består av store molekyler som ikke passerer gjennom kapillærveggen til ekstracellulærvæsken, og som derfor forblir i blodbanen. Distribusjonsvolumet blir dermed det samme som plasmavolumet (ca 2 liter hos en 70 kg person). Slike legemidler kan bare virke på blodcellene og endotelcellene. Mindre legemiddelmolekyler diffunderer gjennom kapillærveggen og fordeler seg jevnt i blodet og i ekstracellulærvæsken, slik at distribusjonsvolumet blir lik summen av plasmavolumet og ekstracellulærvæsken (om lag 16 liter hos en 70 kg person). Slike legemidler får tilgang får tilgang til de aller fleste celler i kroppen, bortsett fra nevroner i sentralnervesystemet, og kan i prinsippet påvirke ethvert protein på celleoverflaten.

How well did you know this?
1
Not at all
2
3
4
5
Perfectly
20
Q

Nevn hvor lang tid distribusjonen av et legemiddel vanligvis tar, og hvordan
plasmakonsentrasjonen forandres under distribusjonen.

A

De fleste legemidler fordeler seg raskt ( i løpet av noen minutter) i hele sitt distribusjonsvolum. Dermed synker plasmakonsentrasjonen, slik at verdien blir den samme som i de andre væskerommene.

How well did you know this?
1
Not at all
2
3
4
5
Perfectly
21
Q

Beskriv hvordan eliminasjon av legemidler foregår i a) nyrene og b) leveren.

A

Nyrene er hovedansvarlige for vannløselige midler, som håndteres på tilsvarende måte som kroppens egen avfallsprodukter; enkelte filtreres i glomeruli, andre skilles ut til tubuli. Leveren omdanner og nedbryter en rekke legemidler. Omdanning i leveren er spesielt viktig for eliminasjon av fettløselige legemidler. Ved hjelp av ulike kjemiske reaksjoner forandrer levercellene den kjemiske strukturen til de aktuelle preparatene, slik at de mister eller endrer egenskaper.

How well did you know this?
1
Not at all
2
3
4
5
Perfectly
22
Q

Beskriv hva halveringstiden for et legemiddel er, og hvordan den varierer med
plasmakonsentrasjonen av legemiddelet.

A

Halveringstiden er den tiden det tar å halvere plasmakonsentrasjonen av legemiddelet. Denne størrelsen er konstant: selv om eliminasjonen går langsommere jo lavere konsentrasjonen blir, tar det bestandig like tid å halvere konsentrasjonen. Halveringstiden kan variere fra noen sekunder opp til flere uker, men er for de aller fleste legemidler et sted mellom en og ti timer. Også på dette området er det betydelig variasjoner fra person til person.

How well did you know this?
1
Not at all
2
3
4
5
Perfectly
23
Q

Nevn hvor mange halveringstider det tar fra siste dose og til plasmakonsentrasjonen
av et legemiddel har sunket til et ubetydelig nivå.

A

4 – 5 halveringstider

How well did you know this?
1
Not at all
2
3
4
5
Perfectly
24
Q

Nevn hvordan forholdet mellom tilførsel og eliminasjon av et legemiddel må være for
å få en vedvarende, jevn effekt av legemiddelet.

A

om man øker infusjonstilførselen ytterligere, stiger konsentrasjonen langsomt inntil eliminasjonshastigheten blitt like høy som infusjonshastigheten, slik at konsentrasjonen holder seg stabil – det er altså en balanse mellom «innskudd» og «uttak».

25
Q

Beskriv hvordan plasmakonsentrasjonen varierer ved peroral administrasjon av et
legemiddel.

A

Ved peroral administrasjon av et legemiddel endres plasmakonsentrasjonen og den svinger omkring gjennomsnittsverdi som tilsvarer kurven for kontinuerlig infusjon. Hver gang vi gir en dose, stiger konsentrasjonen bratt, deretter synker den eksponentielt inntil neste dose tilføres. Dersom vi gir få og store doser, får vi store svingninger. Dersom vi gir små og hyppige doser, er kurven ganske lik den som gjelder kontinuerlig infusjon.

26
Q

Nevn hva som menes med en farmakologisk interaksjon.

A

Er når et legemiddel endrer virkningen av et annet legemiddel.

27
Q

Beskriv forskjellen mellom en farmakodynamisk interaksjon og en farmakokinetisk
interaksjon.

A

Ved en farmakodynamisk interaksjon endres virkningen av et legemiddel uten at plasmakonsentrasjonen påvirkes. Ved en farmakokinetisk interaksjon endres virkningen av et legemiddel fordi plasmakonsentrasjonen påvirkes.

28
Q

Nevn hva som menes med en bivirkning av et legemiddel.

A

Innebærer at normale doser av et legemiddel har uønskede eller skadelige konsekvenser.

29
Q

Nevn hva som menes med en forgiftning av et legemiddel.

A

For å bruke begrepet «forgiftning» må dosen ha vært unormal høy.

30
Q

Nevn fem organsystemer som ofte er utsatt for bivirkninger av legemidler.

A

Sentralnervesystemet, huden, beinmarg, leveren og nyrene

31
Q

Nevn et eksempel på en forutsigbar bivirkning av et legemiddel.

A

Søvnigheten ved morfin skyldes for eksempel at dette stoffet virker generelt dempende på sentralnervesystemet.

32
Q

Beskriv hva som menes med en idiosynkratisk bivirkning av et legemiddel.

A

Kan man ikke resonnere seg frem til på bakgrunn av kunnskap om det aktuelle legemiddelet. De er vanligvis ikke doseavhengige, og opptrer som regel temmelig sjelden.

33
Q

Nevn to eksempler på senbivirkninger av legemidler.

A

Morfin kan for eksempel gi opphav til avhengighet og i verste fall alvorlig rusmisbruk. Kunstig tilførsel av det kvinnelige kjønnshormonet østrogen kan for eksempel bidra til utvikling av brystkreft.

34
Q

Beskriv hvorfor en forgiftning hos noen kan oppstå selv ved normal dosering av et
legemiddel.

A

Dersom et legemiddel overdoseres, kan pasienten bli forgiftet. På grunn av individuelle forskjeller i farmakodynamikk og farmakokinetikk kan en forgiftning oppstå selv om tilførselen harmonerer med anbefalte retningslinjer.

35
Q

Beskriv behandling av en legemiddelforgiftning med ventrikkelsonde.

A

Med en kraftig sprøyte sørger man for å trekke opp, aspirere, så mye av innholdet i magesekken som mulig: ofte vil man da kunne få øye på halvfordøyde tablettrester. Ofte kombineres dette med såkalt ventrikkelskylling, der man «spyler» innsiden av magesekken med saltvann, som deretter aspireres.

36
Q

Nevn en behandlingsmetode ved inntak av sterk syre eller base.

A

Rikelig med drikke for å fortynne de etsende stoffene.

37
Q

Nevn en behandlingsmetode ved inntak av petroleumsprodukter.

A

Nyttig å gi pasienten matolje eller følte/iskrem som «binder» petroleumsprodukter i tarmen.

38
Q

Beskriv to tiltak som kan være aktuelle ved forgiftning når det har gått lang tid siden inntaket av giftstoffet.

A

I en slik situasjon kan det være aktuelt å forsøke å øke eliminasjonen, for eksempel ved å stimulere nyrens urinproduksjon. I tillegg kan man ofte gi en antidot, det vil si en motgift med spesifikk effekt mot det aktuelle legemiddelet som er inntatt.

39
Q

Beskriv den felles virkningsmekanismen og virkningene av antihistaminer ved
allergiske lidelser.

A

Antihistamin er en fellesbetegnelse på legemidler som binder seg til reseptorproteiner for histamin slik at signalformidlingen blokkeres – disse midlene fungerer altså som antagonister. Dermed motvirkes histaminutløst blodstrømsøkning og ødem ved allergiske reaksjoner.

40
Q

Nevn når behandling med antihistaminer bør begynne ved pollenallergi.

A

For å sikre best mulig forebyggende effekt bør pollenallergikere begynne med antihistaminer flere uker før pollensesongen starter.

41
Q

Gjør rede for likheter og forskjeller mellom de tidligste og nyere antihistaminer når
det gjelder deres virkninger og bivirkninger.

A

De tidligste antihistaminene som kom på markedet, omtales gjerne som førstegenerasjonspreparater; eksempler er blant annet deksklorfeniramin (Phenamin, Polaramin), alimemazin (Vallergan), meklozin (Postafen) og prometazin (Phenergan). Disse midlene passerer blod – hjerne – barrieren og blokkerer reseptorproteiner for histamin, i tillegg (ved uspesifikke effekter) også reseptorproteiner for serotonin og acetylkolin i sentralnervesystemet. Serotoninblokkeringen reduserer kvalmefølelse, spesielt ved reisesyke, mens antihistamineffekten og den antikolinegre virkningen hemmer effekten av retikulærsubstansens aktiveringssystem, noe som fører til døsighet og kan gi forvirring. Nyere antihistaminer (noen bruker betegnelsen andre – og tredjegenerasjonen) som desloratadin (Aerius) og levoceterizin (Xyzal) passerer ikke blod – hjernen – barrieren i nevneverdig grad. De forårsaker derfor ikke plagsom søvnighet, men kan heller ikke brukes til kvalmebehandlingen.

42
Q

Beskriv virkningene av ikke-steroide betennelsesdempende midler («NSAIDs») som
for eksempel ibuprofen.

A

De ikke - steroide betennelsesdempende midler hat litt ulik virkningsprofil, men det viktigste er å betrakte dem som en gruppe og være fortrolig med deres terapeutiske effekter og bivirkninger. Et stort antall legemidler er nært beslektet med acetylsalisyre og har i hovedtrekk de samme effektene, bortsett fra en mindre hemmede virkning på blodplater. Disse midlene omfatter blant annet ibuprofen.

43
Q

Nevn hvordan acetylsalisylsyre og andre ikke-steroide antiiflammatoriske midler
påvirker dannelsen av blodplateplugger.

A

Acetylsalisylsyre: Hemmende virkning av blodplater
Ikke – steroide antiiflammatoriske midler: hemmer virkning av blodplater

44
Q

Beskriv virkningene av paracetamol.

A

Hører ikke til gruppen ikke – steroide betennelsesdempende legemidler: i hovedsak lindres utelukkende symptomer som smerte, feber og allmenn sykdomsfølelse.

45
Q

Beskriv hvorfor mange ikke-steroide antiinflammatoriske midler øker risikoen for
magesår.

A

Prostanoider regulerer blodstrømmen i magesekkslimhinnen, noe som er viktig for å hindre at saltsyren gir etseskader. Når syntesen av slike stoffer hemmes, øker naturlig nok risikoen for utvikling av magesår

46
Q

Beskriv hvordan ikke-steroide antiinflammatoriske midler kan bidra til å utløse
hjertesvikt eller akutt nyresvikt.

A

Ikke – steriode betennelsesdempende legemidler fører til redusert blodstrøm, lavere urinproduksjon og høyere blodvolum. I tillegg stiger blodtrykket. Dermed øker belastningen på hjertet, noe som selvsagt er spesielt uheldig hos pasienter med hjertesvikt. Hos personer som fra før har dårlig nyrefunksjon, kan bruk av ikke – steroide betennelsesdempende legemidler gi nyreskade, og i verste fall utløses akutt nyresvikt.

47
Q

Beskriv hvordan ikke-steroide antiinflammatoriske midler kan bidra til økt
blødningstendens.

A

Prostanoider er viktige for normal blodplatefunksjon. Hemming av syntesen gir økt blødningstendens.

48
Q

Nevn seks bivirkninger som kan oppstå ved bruk av ikke-steroide antiinflammatoriske midler («NSAIDs»).

A

Magesår, hjertesvikt, nyresvikt, hodepine, svimmelhet og redusert stemningsleie

49
Q

Nevn tre faktorer som påvirker risikoen for bivirkninger ved bruk av ikke-steroide
antiinflammatoriske midler («NSAIDs»).

A

Langvarig bruk, høye doser og alder (eldre er mer utsatt enn unge)

50
Q

Nevn hvilket naturlig hormon som er kjemisk utgangspunkt for legemidlene i gruppen
glukokortikoider.

A

Kortisol

51
Q

Beskriv virkningene som glukokortikoider har på betennelsesprosessen og
immunsystemets reaksjoner.

A

Steroidhormonet kortisol skilles ut fra binyrebarken og påvirker en rekke celler i kroppen via binding til intracellulære reseptorer, noe som blant har omfattende sirkulatorisk og metabolske konsekvenser. I tillegg hemmes både betennelsesreaksjonen og immunreaksjonen.

52
Q

Nevn de tre hovedgruppene av glukokortikoider og hvilken gruppe som har de mest
potente stoffene.

A

Korttidsvirkende, middels langtidsvirkende og langtidsvirkende. De langtidsvirkende er de mest potente

53
Q

Beskriv bivirkninger av glukokortikoider når det gjelder infeksjoner.

A

Økt infeksjonsfare er en logisk konsekvens av at både betennelsesreaksjonen og immunreaksjonen hemmes.

54
Q

Beskriv bivirkninger av glukokortikoider som kan merkes i huden.

A

Langvarig bruk kan derfor føre til tynn, pergamentaktig hud, og i verste fall kroniske sår

55
Q

Beskriv bivirkninger av glukokortikoidenes påvirkning av metabolismen.

A

Høyt blodsukker, redusert muskelmasse og endret fettfordeling. Disse bivirkningene er en konsekvens av glukokortikoidenes effekt på metabolismen, som blant annet innebærer stimulert glukoneogenese kombinert med økt katabolisme av muskelproteiner. Disponerte individer kan utvikle diabetes. I tillegg blir armene og beina tynne på grunn av redusert muskelmasse, samtidig som endret fettfordeling fører til oppsvulmet buk og ansikt

56
Q

Beskriv bivirkningen av glukokortikoiders påvirkning av beinvev.

A

Beinskjørhet (osteoporose) henger også sammen med glukokortikoidenes generelt nedbrytende virkning på kroppens proteinstrukturer, noe som over tid svekker beinbygningen.

57
Q

Nevn hvordan glukokortikoider kan påvirke blodtrykket.

A

Kan forklares av at alle glukokortikoider er kjemisk beslektet med aldosteron og andre mineralkortikoider, som reduserer urinproduksjonen og sørger for høyt blodvolum.

58
Q

Nevn en mulig bivirkning av glukokortikoider i magesekkens slimhinne.

A

Magesår

59
Q

Beskriv psykiske bivirkninger som glukokortikoider kan medføre.

A

Endret stemningsleie og andre psykiske effekter. Mange blir i bedre humør av glukokortikoidbehandling. Økt appetitt er vanlig og kan føre til vektøkning. Søvnløshet kan være et problem, noe som gjør at glukokortikoider helst bør gis tidlig om dagen. Ved høye doser kan det oppstå ubehagelige stemningssvingninger, ikke minst hos barn, mens eldre blant annet kan utvikle akutt forvirring eller depresjon. Slike fenomener blir i praksis ofte oversett. I motsetning til de fleste andre bivirkningene, som utvikler seg gradvis over lenger tid, inntrer psykiske effekter raskt etter at glukokortikoidbehandlingen er påbegynt.