2 Ekstra om oppmerksomhet og persepsjon Flashcards
Top-down og bottom-up: tilnærming til sensorisk stimuli
Oppmerksomheten vår vil også påvirke hvilken tilnærming vi har når vi prosesserer sensorisk informasjon, og dermed påvirke opplevelsen av den sensoriske stimulien.
Vi skiller mellom top-down og bottom-up når vi snakker om tilnærmingen til sensorisk stimuli.
Top-down prosessering referer til bruk av tidligere kunnskap, forventinger og kontekst som påvirker hvordan vi prosesserer sensorisk informasjon.
Bottom-up prosessering involverer derimot prosessering av sensorisk informasjon fra grunnleggende og deretter videre til høyere nivåer av forståelse.
Avhengig av hvilket utgangspunkt man har, vil man derfor kunne oppfatte sensorisk stimuli svært ulikt, noe som vil påvirke den individuelle prosesseringen og tolkningen.
For eksempel hvis man går tur i en travel gate, og plutselig legger merke til en bevegelse i øyekroken. Denne bevegelsen aktiverer vår bottom-up oppmerksomhet fordi vi automatisk vender blikket mot kilden til bevegelsen, uten å nødvendigvis være oppmerksom på hva man ser etter. Etter at du har rette oppmerksomheten mot bevegelsen, bruker du top-down oppmerksomhet for å analysere og tolke den visuelle informasjonen, basert på tidligere kunnskap og forventninger. Hvis du for eksempel er klar over at det bruker å være mange syklister i områder, kan du forvente at den brå bevegelsen var en syklist som nærmet seg.
Posners cueing tasks – skjult oppmerksomhet
I tillegg til å rette oppmerksomheten ved å bevege øynene, kan vi også rette oppmerksomheten mens vi holder øynene stille, og er det vi kaller for skjult oppmerksomhet. Skjult oppmerksomhet kan også bli påvirket av top-down og bottom-up faktorer, også kalt endogene og eksogene oppmerksomhetsmekanismer. I en klassisk serie studier undersøkte Michael Posner påvirkningen av disse mekanismene. Han utviklet to typer cueing-prosedyrer (Posners cueing tasks) for å avgjøre om oppmerksomhet på et sted forbedrer en persons evne til å reagere på stimuli som presenteres der. Deltakerne ble presentert for en skjerm, og bedt om å fokusere oppmerksomheten og blikket på et fikseringspunkt mellom to bokser i det visuelle feltet. Deltakerne måtte holde øynene stille gjennom hele eksperimentet, og alltid se på fikseringen i midten av skjermen. De ble så presentert for et eksogent eller endogent signal, og signalene indikerte hvor stimulien kunne vises. I en endogen cue-tilstand ble deltakerne presentert for en pil ved eller nært det sentrale fikseringspunktet, og ved en eksogen cue-tilstand ble deltakerne presentert for en stimuli i en av boksene. Uavhengig av om mål-stimulien var gyldig eller ugyldig som følge av hva cuet indikerte, skulle deltakerne trykke på en tast når den ble presentert.
Ved de endogene signalene var resultatet at reaksjonstiden var nokså lik for de gyldige og ugyldige signalene, men ved de eksogene signalene var deltakerne raskere å reagere når stimulien ble presentert i samme boks som de eksogene signalene. De endogene cuene er en manipulasjon av top-down/endogen oppmerksomhet, og de eksogene cuene er en manipulasjon av bottom-up/eksogen oppmerksomhet. Posner beskrev disse forskjellene i responstid ved eksogene cues som er et resultat av at den eksogene oppmerksomhetsmekanismen fungerer på en nærmest automatisk måte, og som ikke er under vår frivillige kontroll. Han mente at vi ikke kan styre oppmerksomheten bort fra boksen som var uthevet av cuet. Informasjonsprosesseringen er altså mer effektiv på steder der oppmerksomheten automatisk rettes. Dette resultatet og andre lignende ga opphav til ideen om at oppmerksomhet er som et spotlight som forbedrer behandlingen når den rettes mot et bestem sted – og hvor spotlightet beveger seg bestemmes av både eksterne og interne faktorer, der eksterne referer til faktorer som ligger utenfor oss (som stimulus-salience) og interne til faktorer som kommer fra «innsiden» (som mål og kunnskap).
