Ulikhet og fattigdom Flashcards
Kunne argumentere for og imot ulikhet som et moralsk anliggende
Et problem Darwin grublet mye på var hvorfor mennesket har utviklet seg til å bli så sosialt sjenerøse, når prinsippene for naturlig seleksjon favoriserer egoisme. Boehms svar på denne var at mennesket har utviklet sosial struktur som baserer seg på likhet. Det forvaltes både med sanksjoner og belønninger. Sanksjonene kom, i forhold til Bohems teori, først og mente det er en sentral del av menneskelig kultur å sanksjonere; kontrollere og straffe egoistisk atferd og folk som ikke føyer seg etter ideen likhet. Belønning er også viktig for fordeler ved samarbeid. Boehm har den største databasen i hele verden når det kommer til jakt og sanke samfunnet, og trekker flere paraleller her.
Økonomisk ulikhet er ikke viktig i følge Frankfurt, i den forstand at sosioøkonomisk status ikke har noe å si for det å kunne leve et godt liv. Han starter med å forklare at det som er moralsk viktig er at hver enkelt individ skal kunne ha nok, og så livskalitet som moralsk viktig. Økonomisk likhet er uavhengig av mengden tilfredshet personen kan oppnå fra inntektene sine. Han kommer fram til at ulikhet/likhet ikke er genuint moralsk, det som er viktig moralsk handler om absolutt fattigdom eller mangel på absolutt fattigsom; det som skal til for at vi har nok. Han mente at det å være opptatt av egalitære mål (likestilling) kan føre til skade, fordi det hindrer oss i å forstå de mest genuine intensjonene mennesker kan ha. Fokus på likhet er ødeleggende for hva som er fundamentet for moral og sosiale verdier. Frankfurt argumenterte at man ikke bør bekymre seg for ulikhet men snarere leve det beste livet man kan leve.
Pinkers syn på ulikhet er at det ikke er det samme som fattigdom, og hevder at vi må tåle ulikhet. Han argumenterer for at ulikhet ikke påvirker livskvaliteten vår negativt, og at den snarere er nødvendig for økonomisk vekst. Å bekjempe ulikhet er dermed ikke nødvendigvis bra. Han argumenterte for at det frie markedet (slik det er i USA, mindra statlig styrt og mer privatisering) er den beste måten å bekjempe fattigdom på, og at det frie marked forutsetter i sin tur ulikhet. Det er altså hva du tjener som er viktig, ikke hvilken sosioøkonomisk rang du har. For de fattige nå har absolutt mer rikdom enn de noen gang har hatt, de har bedre levekår og kan kjøpe flere ting enn før. Han siste argument var at penger og velstand gjør at alle får mer tid, frihet og verdifulle opplevelser, som han dokumenterte basert på en rekke studier. Han mener folk ofte blander sammen begrepene ulikhet og urettferdighet, som jo er to forskjellige ting. Pinker forholder seg imidlertid utelukkende til litteraturen som støtter hans syn, noe som er uforenelig med moral og etikk og opplysningstidens idealer som han påstår og fremme.
Vandermoortele mente det komplett motsatte, nettopp at vi ikke må tåle ulikhet. Han mente at det er fattigdom, snarere enn ulikhet, som må endres på, fordi fattigdom fører til urettferdighet. Han så på fattigdom som materiell utilstrekkelighet, mens ulikhet handler om noe helt annet; sosiale hierarkier og det å ikke bli behandlet likt. Han mente vi ikke må tåle ulikhet fordi den gjør enorm skade på helse, livskvalitet, demokrati, økonomi og miljø. Mange tar ikke ulikhetens problemer på alvor fordi den delvid tidligere ikke har vært under politisk kontroll og delvis fordi de ikke er klar over hvor skadelig den er.
I USA fungerer skattesystemet på den måten at de rike skatter mindre fordi de eier bedrifter, og ved at bedrifter ikke skatter store summer skaper man flere arbeidsplasser. Derav vil arbeiderklassen få mer arbeid og mer lønn. Hovedtanken her er at bedrifter slipper høy skatt fordi det vil øke arbeidsplasser, men i realiteten ender de fattige opp med å skatte mer ettersom grunnskatten er høyere. De rike bruker bedriftskort for å betale alt de trenger, derav skatter de selv mindre og unngår den høye grunnskatten. De rike blir altså mer rike, og de fattige forblir fattige.
Kunne argumentere for at livskvalitet ikke henger sammen med ulikhet
Statistikk fra General Social Survey viste at i løpet av år med høyere progressive skattesatser, hadde mindre velstående amerikanere – de som hadde de laveste 40% av inntektsfordelingen – en tendens til å være lykkeligere, mens de rikeste 20% ikke var signifikant mindre lykkelige.
Studier viser at når man har nådd et basalt nivå av velstand vil relativ velstand være irrelevant. Også Frankfurt hevder dette; at hadde man klart å få alle over fattigdomsgrensen hadde ikke økonomiske ulikheter hatt mye å si på livskvaliteten.
Gjøre rede for hva bruken av ulike indikatorer betyr for sammenhengen mellom livskvalitet og ulikhet
Subjektiv velvære er synonymt med det å føle lykke, og sosiale relasjoner kommer igjen og igjen tilbake som spesielt viktig for velvære. Godene ved sosial tilhørighet overgår faktisk både trening, ikke-røyking og sykelig overvekt.
Å øke styrken til sosiale relasjoner kan være en av de beste måtene helsen kan forbedres på i vårt samfunn. Det fir mening å investere i programmer som fremmer større velvære, for eksempel gjennom byplanlegging, fysisk aktivitet, parker og grønne områder, nabolag, tiltak mot korrupsjon, nære relasjoner og familie, hindre vold, sterkere relasjoner, offentlig helse.
Kjenne til noen forskjeller på fattigdom og ulikhet
Det er et stort ulikhetsgap i forhold til helse. Noen argumenterer at dette skyldes fattigdom, mens andre at det skyldes simple ulikheter i samfunnet. Vi vet at det er ulikheter, men vi tenderer å tolerere skile ulikheter. Eksempelvis har sosiale ulemper dyp innvirkning på utvikling av barns kognisjon, samt begreser barnets intellektuelle og sosiale utvikling, noe som også senere kan føre til sosial og økonomisk ulikhet. Det skyldes at rike mennesker har mer penger og ressurser for at slik utvikling finner sted, og de fattige ikke har det.
Jo høyere utdanning man har, jo lenger er den forventede levealderen.
WHO utforet en rapport om sosiale determinanter for helse og fant at sosiale forskjeller dreper mennesker i stor skala. Ufattelige lidelser kunne vært unngått dersom velstanden til de rikeste hadde blitt brukt på velferdstiltak for de mest fattige.
Drplig helse bunner ikke i ulik tilgang påå helsesystemer, men snarere helsemessige valg i hverdagen, som usunn livstil, røyking, diett og overvekt. Årsaken trekker oss tilbake til utdanning, som er veien til arbeid, autonomi, kontroll, midnre vold og bedre helse. Det er fortsatt store gap i forventet levealder i land med høye inntekter/utdanning, f.eks. 28 år i Glasgow.
Ofte ser vi en psykologisk faktor bak fattigdom der man har måtte ta alt man kan i øyeblikket for å overleve. Økonomisk nærsynthet er et forhold til tid der man velger en mindre gevinst her og nå enn å vente på en større gevinst senere. Risikoaversjon bidrar til å opprettholde fattigdom. Forskning viser at fattige har mer økonomisk nærsynthet, og det er en kausal effekt at fattigdom fører til nærsynthet. Med økt rikdom vil folk bli mindre risikoaversive. Må man benytte seg av dårligere lånekanaler, fører det til begrensninger i likviditet (lav betalingsevne). Har man alltid begrenset økonomi kommer man ikke i en posisjon hvor man kan tenke på langsiktig økonomi. Trygge, mindre utbetalinger hjelper på betalingsevnen. Mennesker med høy bakgrunnsrisiko viser større aversjon for risiko. Begrensninger i betalingsevne fører til kortsiktig økonomi. Korrelasjonen blir mellom fattigdom, affekt og stress. Sosioøkonomisk status har korrelasjon med stresshormonet kortisol, så lavere utdannede har høyere nivå stress, derav også depresjon og angst.
Pinker hevder der er viktig å erkjenne at øknomisk ulikhet ikke er en fundamental komponent ved well-being (livskvalitet). Han framhever en sovietisk spøk er to menn, igor og boris er like fattige, med unntak av at boris har en skrøpelig geit. En dag kommer en fe som kan oppfylle et ønske fra igor, og han lnsker at geiten til boris skal dø. Spøken er nå at begge har like mye, men ingen har fått det bedre. Poenget understrekes senere av Frankfurt som mener man bør fokusere på fattigdom framfor ulikhet. Lever man et langt dunt behagelig og stimulerende liv så vil inntekt, hvor stort ens hus er være moralsk irrelevant. Moralsk sett er det ikke viktig at alle har det samme, så lange alle har nok.
Det hevdes at forvekslingen av fattigdom med ulikhet skjer grunnet lump fallacyen, som er tankegangen om at rikdom er en begrenset ressurs og dermed må fordeles likt på alle. Men riksom har økt generelt siden den industrielle revolusjonen, noe som betyr at når de rike blir rike, blir også de fattige mer rike. En annen skadelig konsekvens er tanken om at de rike stjeler fra andelen til de fattige. Han argumenterte at de fleste kanskje er som Igor som sammenligner lykke relativt til andres snarere enn i absolutte temaer; når de rike blir mer rike føler de andre seg fattige.
Kjenne til forskjellen mellom resultatlikhet og mulighetslikhet
Folk blander ofte sammen likhet og rettferdighet. Man kan snakke om to former for likhet.
Resultatlikhet begrunnes vanligvis i en tanke om at alle mennesker er moralsk likeverdige, og at dette tilsier at de også bør ha et likt nivå av materielle ressurser og andre goder. Teorien om resultatlikhet genererer kontraintuitive konsekvenser, som at et samfunn der alle har veldig lite, men hvor alle har like lite, er å foretrekke fremfor et samfunn hvor alle har mye mer, men hvor noen har mer enn andre. Hva du trenger: grunnleggende behov skal avgjøre tilgang på ressurser og andre goder. Da har man alltid et referansepunkt som er høyere enn deg.
Mulighetslikhet handler om at folk må ta ansvar for at ens eget liv blir opprettholdt. Dette ansvaret er en sentral grunn til at resultatlikhet fremstår som urettferdig, fordi en slik likhet er uforenelig med å holde personer ansvarlig for mer eller mindre forutsigbare konsekvenser av valgene de foretar. Et slikt ansvar understøtter mulighetslikhet som ideal, fordi det skaper et relativt likt utgangspunkt, og deretter understreker dens enkeltes ansvar for å forvalte dette utgangspunktet best mulig. Hva du fortjener: kompetanse og innsats skal avgjøre tilgang på ressurser og andre goder. Just world: individet er motivert til å tro at verden er en kontrollerbar plass (veldig viktig i vestlige samfunn).
Kunne argumentere for at folk ikke er opptatt av likhet (men av rettferdighet)
De fleste er enige om at det er stor ulikhet i formue i USA, og at denne har nådd historiske høyder der 1% av amerikanere holder 50% av rikdommen i landet, noe som topper nivået sett like før the great depression. Det er imidlertid ikke enighet om hvordan riksommen skal distribueres i samfunnet grunnet ulike syn på den ideelle løsningen (skatt, ikke skatt?).
Norton og Ariely (2011) argumenterer for at folk ikke er opptatt av likhet i seg selv, men heller av rettferdighet. De argumenterer for at når det gjelder økonomisk ulikhet, så bryr folk seg ikke om at alle har like mye, men heller om at de som har mer, har det av rettferdige grunner.
De viser til flere forskningsstudier som støtter denne påstanden. En studie viste for eksempel at når folk ble bedt om å fordele penger mellom seg selv og en annen person, så var de villige til å gi mindre til den andre personen dersom den andre personen hadde kommet seg inn på en urettferdig måte, for eksempel ved å jukse. Dette viser at folk vektlegger rettferdighet mer enn likhet når det gjelder fordeling av ressurser.
En annen studie viste at når folk ble bedt om å velge mellom to økonomiske systemer, så valgte de oftere det systemet som de oppfattet som mer rettferdig, selv om det ville føre til større ulikhet enn det andre systemet. Dette tyder på at rettferdighet er en viktig faktor for folk når de tar økonomiske beslutninger.
Norton og Ariely (2011) argumenterer for at dette har konsekvenser for politiske debatter om økonomisk ulikhet. De mener at fokuset bør være på å gjøre økonomiske systemer mer rettferdige, heller enn å prøve å oppnå fullstendig likhet. Dette kan for eksempel gjøres ved å sikre at alle har like muligheter til å lykkes, eller ved å skattlegge de rikeste mer for å finansiere velferdsordninger for de som trenger det mest.
Oppsummert argumenterer Norton og Ariely (2011) for at folk ikke er opptatt av likhet i seg selv, men heller av rettferdighet når det gjelder økonomisk ulikhet. De viser til forskningsstudier som støtter denne påstanden, og argumenterer for at politiske tiltak bør fokusere på å gjøre økonomiske systemer mer rettferdige, heller enn å prøve å oppnå fullstendig likhet.
