Spillteori kap 2 Flashcards
Hva er rasjonell atferd i følge John C.Harsanyi?
- Nytteverdi teori: om individuell rasjonell atferd under sikkerhet, risiko og usikkerhet.
- Spillteori: om rasjonell atferd fra to eller flere interaksjonelle rasjonelle individer, hvor hver av dem bestemmer å maksimere sine egne interesser, enten de er egoistiske eller ikke
- Etikk: om rasjonelle vurderinger av moralsk verdi, dvs av rasjonelle preferansedømmer basert på upartisk og upersonlige kriterier
Hva sier Jon Elster om rasjonell atferd:
Han skiller mellom to typer:
- den “tynne” - en handling er rasjonell hvis den står i et bestemt forhold til aktørens virkelighetsoppfatninger og ønsker som til sammen benevnes som personens beveggrunner. En rasjonell person har konsistente preferanser og oppfatninger, og handler på en måte som er konsistent med disse beveggrunnene. Den “tynne” omfatter alle teoriene Harsanyi snakker om.
- den “brede”: kreves at personens virkelighetsoppfatninger ikke bare er konsistente, men også reflekterte. Dermes utelukkes ønsketenkning og dissonansreduksjon som basis for en rasjonell aktørs virkelighetsoppfatninger. Et lignende krav når det gjelder personens preferanser er autonomi.
Hva sier Knut Midgaard om rasjonell atferd?
- evne til begrepsmessig tenkning og språklig kommunikasjon
- evne til å danne seg begrunnende oppfatninger og ta begrunnende standpunkter
- evne til å nå frem til velbegrunnede oppfatninger og standpunkter
- vilje til å nå frem til forbedringer og velbegrunnede standpunkter
- man velger det man foretrekker
Noe som er likt i definisjonene?
Alle tre vektlegger streben etter velbegrunnede standpunkter(refleksjon) som et tillegg til kravet om maksimeringsatferd.
Hva går strategisk rasjonalitet ut på?
spillteorien dreier seg om rasjonelle valg i interaksjonssituasjoner. Spillteorien er basert på en forutsetning om at aktørene bedriver individuell nyttemaksimering, basert på en forutsetning om at omgivelsene består av andre aktører, som selv bedriver individuell nyttemaksimering basert på samme forutsetning. Forutsetningen om (strategisk) rasjonelle aktører er altså helt fundamental i spillteorien.
Er en forutsetning om aktører motivert av egeninteresse nødvendig for bruk av spillteori?
I en del anvendelser av spillteori forutsettes det at aktørene er motivert utelukkende av egeninteresse. Men også andre former for motivasjon er virksomme i politikken, og forholdet mellom stater. Derfor viktig å understreke, at en forutsetning om aktører motivert av egeninteresse ikke er nødvendig for bruk av spillteori. Modeller der aktørene er motivert ut fra andre hensyn enn egeninteresse, har fått betydelig plass i spillteoretisk basert forskning.
Hva er forutsetningen om at mennesker med hensikt handler rasjonelt.
Det er en antakelse om at mennesker opptrer rasjonelt mesteparten av tiden, og at det derfor generelt representerer en forskningsstrategi å forutsette rasjonelle aktører når en studerer sosiale fenomener.
Hvorfor skal man tenke seg nøye om før man forkaster forutsetningen om rasjonalitet?
enkelte politiske handlinger må forstås i lys av hensyn som kanskje ligger i fremtiden, eller som har å gjøre med forhold på andre politiske arenaer enn den handlingen ble utført på. Med mindre slike hensyn innarbeides i modellen vil predikasjoner som avledes, lett bli uforenlige med observert atferd, selv om aktørene faktisk opptrer rasjonelt
Mange av eksemplene er hentet fra internasjonal politikk. Når rasjonalistisk teori anvendes på dette feltet, er det nasjonalstaten som utgjør den grunnleggende analyseenheten. I praksis betyr dette at stater behandles som enhetlige, rasjonelle enheter. Hvorfor er dette problematisk?
Ut fra prinsippet om metodologisk individualisme, som sier at sosiale fenomener må forklares med utgangspunktet i handling og samhandling utført av enkeltindivider som grunnleggende analyseenheter.
Hva innebærer en tilfredsstillende modell for internasjonal politikk?
Den må bygge inn de prosesser som gjør at enkeltindividers handlinger aggregeres til nasjonal politikk i hvert enkelt land. Dette er hovedideen bak “byråkratisk-politikk-modellen” for staters atferd. I tillegg må en tilfredstillende modell ta hensyn til hvordan denne typen prosesser gjensidig påvirker hverandre over landegrensene. Hvis vi også skal kunne ha en oppfatning om individene kan eller kommer til å handle, må modellen også spesifisere konsekvenser som potensielle prosessutfall har for det enkelte handlende individ.
Kan det være meningsfullt å tenke seg den utenrikspolitiske beslutningsprosessen organisert slik at antall relevante beveggrunner i praksis blir redusert til ett?
(modellen av staten som en enhetlig aktør
Det er fire ulike måter å forholde seg til dette spørsmålet.
- å tenke seg at individuelle preferanser aggregeres til en sosial velferdsfunksjon, som politikere og byråkrater sammen forsøker å maksimere. Til sammen skal dette da utgjøre ett enkelt tankesett. Denne hypotesen støter på alle aggregeringsparadokser fra social choice-teorien. Derfor er tanken om sosial velferdsfunksjon ikke veldefinert
- å si at i alle land finnes det en konkret person som i praksis har avgjørende ord når utenrikspolitiske avgjørelser tas. Dette er lettere å tenke seg i diktaturer med en sterk leder, men også i demokratier, som i norsk politikk finnes det en sterk norm i retning av å ha enhet i utenrikspolitiske spm. Når disse normene brytes kan det utløse sterke reaksjoner.
- å si at modellen av staten som en enhetlig aktør representerer en kraftig forenkling av virkeligheten, men at det likevel er fruktbart å benytte den.
- å avvise modellen som fullstendig irrelevant. Denne modellen støter umiddelbart på problemet med hva man skal sette i stedet, da en modell kun kan forkastes når den kan erstattes med en ny og bedre modell.
Hvorfor ka det være vanskelig å avvise forutsetningen om stater som enhetlige aktører?
På den ene siden er det vanlig å se denne forutsetningen avvises som håpløst urealistisk. På den andre siden hører man stadig formuleringer som “EU mener” eller “amerikanerne tror”: dette er formuleringer som implisitt synes å forutsette enhetlige aktører. Det er altså vanskelig selv for mange kritikere å ha klare resonnementer som bygger på forutsetningen om at stater opptrer som enhetlige aktører.
Hvorfor ka det være vanskelig å avvise forutsetningen om stater som enhetlige aktører?
På den ene siden er det svært vanlig å se denne forutsetningen avvises som håpløst urealistisk. På den andre siden hører man stadig formuleringer som “EU mener” eller “amerikanerne tror”: dette er formuleringer som implisitt synes å forutsette enhetlige aktører. Men det kan tenkes at slike formuleringer velges ut fra et ønske om språklig økonomisering, eller
- Det er det vanskelig selv for mange kritikere å ha klare resonnementer som bygger på forutsetningen om at stater opptrer som enhetlige aktører.
