Frihetsberøvelse Flashcards
Ashingdane
den som alllerede er berøvet friheten, utsettes ikke for ny frihetsberøvelse om forholdene skjerpes. Dette er f.eks. tilfellet ved isolasjonsvedtak eller overflytting til en avdeling med strengere regime. I denne dommen uttalte EMd at frihetsberøvelsen må skje i egnet institusjon. I dette synes å ligge et minstekrav om behandling.
Bozanodommen
Spesielt vilkårlig/brutal frihetsberøvelse. I denne dommen ble det slått fast at fransk politi hadde gått konvensjonsstridig frem ved pågripelsen. Bozano, som oppholdt seg i Frankrike, var dømt til livsvarig fengsel in absentia i Italia. En fransk domstol hadde forkastet en utleveringsbegjæring fra Italia. Til tross for domstolenes avgjørelse foretok franske administrative myndigheter en ulovlig pågripelse midt på natten. Bozano ble ikke gitt anledning til å snakke med verken forsvarer eller konen. Han ble uten nærmere orientering fraktet til Sveits, som Italia hadde utleveringsavtale med. EMD kom til at disse forholdene var i strid med retten til sikkerhet i art. 5.1, og med kravet til lovlig fremgangsmåte ved utlevering, jf. art. 5.1. f.
Witold Litwa-dommen
Avgrensning i tid. Klageren hadde motsatt seg tilbakeholdelsen. Det legges uten vider til grunn at en 6,5 times tilbakeholdelse i avrusningsklinikk var å anse som frihetsberøvelse. I denne dommen ble det akseptert at den frihetsberøvelse som artikkel 5.1. e tillater av alkoholikere kan utstrekkes til “berusede”. Det ble imidlertid likevel konstatert krenkelse fordi frihetsberøvelsen ikke var forholdsmessig etter omstendighetene.
Engel-dommen
Kun vaktarrest ble ansett som frihetsberøvelse siden den ikke er en naturlig del av verneplikten. Sammenligningsvis har EMD i Vittorio-dommen, ansett husarrest i sivil sammenheng for å være frihetsberøvelse. I denne dommen oppstilte EMD genrelle retningslinjer for vurderingen med utgangspunkt i: inngrepets art, varighet, virkning og gjennomføringsmåte. Etter denne vurderingen ble vaktarrest ansett som frihetsberøvelse, men ikke tvungent opphold i i leiren i en ulåst bygning. I denne dommen ble militær domstol akseptert som “competent court” etter art. 5.1.a.
Guzzardi-dommen
Med utgangspunkt i Engel-kriteriene kom flertallet til at en tvangsplassering av en mafia-mistenkt på 2,5 kvadratkilometer stort område på øyen Asinara under konstant overvåkning, nærvær av politi, med begrenset kontaktmuligheter over 16 måneder var å anse som frihetsberøvelse.
Storck-dommen
Det kan ikke oppstilles formelle krav til tilbakekallelse. Pasientens adferd kan for eksempel vise at det ikke lenger står ved lag. En tysk ung kvinne hadde oppsøkt klinikken frivillig. Men det at hun gjentatte ganger hadde prøvd å flykte tilsier at vi stod overfor frihetsberøvelse. Som en følge av statens positive sikreforpliktelse var det intet hinder for ansvar at frihetsberøvelsen skjedde i privat institusjon. Uansett hadde hun ikke samtykkekompetanse etter tung medisinering: “In the alternative, assuming that the applicant was no longer capable of consenting following her treatment with strong medication, she cannot, in any event, be considered to have validly agreed to her stay in the clinic”.
H.M. mot Sveits-dommen
Etter begjæring fra pårørende ble en eldre kvinne, mot egen vilje, flyttet til et pleiehjem. Dette ble ikke sett på som frihetsberøvelse, men legitim varetagelse av kvinnens interesser. Det ble også lagt vekt på at hun reelt sett var fri til å forlate institusjonen når hun ville.
De Wilde m.fl.
Uttaler temmelig kategorisk at samtykke ikke er et selvstendig grunnlag for frihetsberøvelse: “the right to liberty is too important in a democratic society for a person to lose the benefit of Convention protection for the single reason that he may have given himself up to be taken into detention”.
H.L mot Storbritannia
Dreide seg om plassering på en pleieinstitusjon. Klageren var autist, og hadde formelt frihet til å forlate anstalten. MEn denne friheten var ikke reell. Han ble overvåket og ville etter all sannsynlighet ha blitt tvangsinnlagt om han hadde prøvd å reise. “especially when it is not disputed that that person is legally incapable of consenting to, or disagreeing with, the proposed action”. Friheten til å forlate var illusorisk. “the applicant was under continuous supervision and control and was not free to leave. any suggestion to the contrary was, in the Courts view, fairly described by Lord steyn as “streching credulity to breaking point” and as a “fairy tale”.
Lukanov-dommen
EMD fant, under henvisning til bulgarsk rettspraksis, at de straffebestemmelsene visestatsministeren var fengslet etter ikke rammer de forhold han var fengslet for. Det forelå da heller ikke noen rimelig mistanke mot ham.
Clooth-dommen
Her var man uenig med nasjonale domstoler i at bevisforspillelsesfare, som var et vilkår etter nasjonal rett, berettiget fortsatt varetekt. I forhold til bevisforspillelse fremheves det i denne dommen at kravet til nødvendigheten av fortsatt varetekt skjerpes med tiden: “in the long term, however, the requirements of the investigation do not suffice to justify the detention of a suspect: In the normal course of events the risks alleged diminish with the passing of time as the inquieries are effected, statements taken and verifications carried out. EMD kom til at gjentakelsesfaren ikke var “plausible”.
Wassink-dommen
konstatert krenkelse fordi det i strid med nasjonal rett ikke hadde vært rettsvitne til stede i det rettsmøtet hvor frihetsberøvelsen ble bestemt.
Mooren-dommen
I tilfeller hvor EMD har gode forutsetninger for å prøve samsvaret med nasjonal rett, melder spørsmålet seg for EMD om det skal trekkes en grense nedad slik at det ikke konstateres krenkelse ved mindre vesentlige uoverensstemmelser med nasjonal rett. Dette standpunktet ble tatt inn i denne dommen. Den nasjonale domstols begrunnelse for å fengsle klageren var for overfladisk og hans dokumentinnsyn for begrenset etter kravene i nasjonal rett. EMDs flertall kom til at det ikke forelå noe brudd på “law”-kravet fordi de bestemmelser som var overtrådt , var av formell karakter og overtredelsen ikke vesentlig nok.
K.F. mot Tyskland
Konstatert krenkelse av art. 5.1 c fordi den eksakte nasjonale tolvtimers frist var overskredet med tre kvarter. Det er ikke tilstrekkelig at frihetsberøvelsen er i samsvar med nasjonal rett. Artikkel 5.1 oppstiller ytterligere vilkår.
Winterwerp
Under henvisning til konvensjonens overordnede formål slo EMD fast at bestemmelser som åpner for unntak fra konvensjonsrettigheter, må tolkes snevert. “there must be some relationship between the ground of permitted deprivation of liberty relied on and the place and conditions of detention. In principle, the “detention” of a person as a mental health patient will only be “lawful” for the purposes of sub-paragraph (e) of paragraph 1 if effected in a hospital, clinic or other appropriate institution”.
T og V mot Storbritannia
EMD vil ikke prøve forholdsmessigheten mellom forbrytelse og frihetsstraff.
Vasileva-dommen
uforholdsmessig å frihetsberøve i 13,5 timer for å få vedkommende til å oppgi personalia til politiet (art. 5.1.b)
Lawless
EMD slo her fast at preventiv arrest er konvensjonsstridig.
Jecuis-dommen
“The Court observes that a person may be deprived of his liberty only for the purpose specified in article 5 § 1. A person may be detained within the meaning of article 5 § 1 (c) only in the context of criminal proceedings, for the purpose of bringing him before the competent legal authority on suspicion of his having committed an offence (…). The Court therefore considers that preventive detention of the kind found in the present case is not permitted by article 5 § 1 (c).
Fox, Campbell og Hartley
En rent subjektiv mistanke hos den som pågriper noen er ikke tilstrekkelig. I denne saken var pågripelsen i samsvar med nasjonal lov, hvoretter enhver polititjenestemann kunne pågripe enhver person “whom he suspects of being a terrorist”. Dette var imidlertid ikke i samsvar med artikkel 5.1s krav om objektiv mistanke. EMD uttalte også i dommen at artikkel 5.2 gir krav på underretting på et enkelt og ikke-teknisk språk om de viktigste faktiske og rettslige grunner til pågripelsen.
Toth-dommen
Innfortolket spesialvilkår om gjentakelsesfare. EMD gikk i denne dommen grundig inn på de konkrete omstendighetene i saken, og aksepterte at det forelå en reell gjentakelsesfare.
Kemmache-dommen
Det ble akseptert at hensynet til den alminnelige tillit til samfunnets rettshåndhevelse tilsier at fengsling bør kunne foretas i alvorlige saker for å motvirke frykt og/eller privat rettshåndhevelse, “at least for some time” kunne berettige fengsling. Men klart at det må foreligge en konkret og nærliggende fare for at en unnlatt fengsling vil virke forstyrrende på den offentlige orden, og at varetekt som forhåndssoning av en antisipert straff ikke under noen omstendighet kan aksepteres. I denne dommen kom EMD til at hensynet til den offentlige orden ikke gjorde seg gjeldende med tilstrekkelig styrke, og det ble således en krenkelse av art. 5.3. Dommen viser at inngående prøving vil kunne bli foretatt også hvor forutsetningene for inngrepet er skjønnsmessige vilkår, hvis tilstedeværelse i vesentlig grad “henger” på sakens bevis. Hadde det derimot vært tale om inngrep i mindre vesentlige rettigheter enn dem det var spørsmål om i denne saken, er det grunn til å anta at EMD ville ha veket tilbake for å overprøve nasjonale myndigheter.
Rt-2005-1003 (Metanolforgiftningssaken)
Etter lagmannsrettens syn vil det klart krenke den alminnelige rettsfølelse dersom tiltalte nå løslates. straffeprosessloven § 172s kjerneområde: “støte allmennhetens rettsfølelse” hvis domfelte ble løslatt
Brogan
Fire døgn og 6 timer mellom pågripelse og fremstillelse ble ansett å være i strid med art. 5.3. Dette var til tross for at EMD hadde akseptert statens syn om at marginene måtte være noe videre i en situasjon hvor bekjempelse av terrorisme stod på spill.
