F4- Inkludering Flashcards
Inkludering
Det betyr at alle er med og at skolen tilpasses slik at alle elever, uansett bakgrunn eller behov, skal føle seg som en del av fellesskapet på skolen. Det handler om mer enn bare fysisk tilstedeværelse; det er en indre opplevelse av tilhørighet.
Inkludering sikrer at alle blir møtt og behandlet på en måte som gjør at de føler seg verdsatt og anerkjent, både i læringssituasjoner og i sosiale interaksjoner.
Eksempel: En skole gjør endringer i undervisningen slik at en elev med dysleksi får tilrettelagt læring. Dette kan inkludere bruk av digitale verktøy og spesifikke undervisningsmetoder som hjelper eleven med å følge samme undervisning som resten av klassen. Dette gjør at eleven ikke bare er fysisk til stede, men også opplever at han eller hun kan delta aktivt og lære på lik linje med de andre.
Inkluderingsfasen
Inkludering handler ikke bare om å plassere barn med spesielle behov i en eksisterende skole, men om å endre hele skolen og samfunnet slik at alle finner sin plass.
I denne fasen stilles det ikke krav til at elevene må tilpasse seg skolens krav; i stedet utfordres skolene til å tilpasse seg elevenes forskjellige behov. Inkludering dreier seg om å se mangfold som normalt, og at alle elever skal føle at deres behov for støtte blir ivaretatt.
Det er viktig at inkludering er en oppgave for hele skolesamfunnet, ikke bare for spesialpedagoger. Inkludering handler dermed om hele skolens innhold og organisering, og ikke bare om enkeltindivider.
Ekskludering
Det vil si å utestenge eller utelukke en eller flere typer mennesker. Dette skjer ofte om det er noen som trenger tilrettelegging, som f.eks. de med funksjonsnedsettelse. – de får ikke delta på lik linje med andre.
Det kan være både fysisk, som å bli plassert i egne klasser uten kontakt med andre elever, og sosial, som å bli nektet deltakelse i klasseaktiviteter.
I en skolekontekst kan dette føre til at elever ikke får den støtten de trenger for å være en del av fellesskapet, noe som kan gjøre at de føler seg isolert og oversett.
Segregering
Det er en prosess der en gruppe mennesker, ofte de med spesielle behov eller fra minoriteter, blir dyttet ut av fellesskapet og holdt utenfor aktiviteter de burde være en naturlig del av, som skole eller samfunnsliv. Dette skjer ved at de plasseres i egne skoler eller klasser, for eksempel spesialgrupper, noe som fører til separasjon fra andre.
Selv om medlemmene i disse gruppene kan utvikle en sterk indre identitet og støtte hverandre, fører segregering til en følelse av isolasjon og ekskludering, fordi de ikke deltar i aktiviteter med jevnaldrende. Dette kan gi dem en opplevelse av ikke å være “normale” eller av å ikke passe inn i samfunnet.
Segregering blir derfor ofte ansett som negativt.
Eksempel: I en skole har de en spesialklasse for barn med autisme. Disse barna får undervisning i et eget rom, adskilt fra de andre elevene. De deltar ikke i friminutter eller felles aktiviteter med resten av klassen. På grunn av dette føler de seg isolert og utenfor fellesskapet, selv om de går på samme skole som de andre barna.
Segregeringsfasen
Segregeringsfasen handler om hvordan barn med funksjonsnedsettelser eller sosiale utfordringer ble plassert i spesialtiltak og spesialskoler.
I starten ble mange sendt til store spesialinstitusjoner langt fra hjemmet, senere til dagskoler, men fortsatt utenfor det vanlige skolesystemet, fordi man mente vanlige skoler ikke kunne møte deres behov.
Noen barn ble merket som “ikke opplæringsdyktige”, og fikk verken plass i vanlige skoler eller spesialskoler. Dette førte til ren ekskludering, der barna ble dyttet helt ut av skolesystemet, noe som kunne bidra til sosiale problemer.
Spesialtiltakene ble sett på som nødvendige for bedre opplæring for barn med spesielle behov, men også for å avlaste vanlige skoler for krevende elever. De bidro imidlertid ikke til reell inkludering, da vanlige skoler ofte ikke var forberedt på å ta imot disse barna.
Integrering
Det handler om å plassere mennesker med spesielle behov inn i samfunnet for å gi dem mulighet til å være en del av fellesskapet.
Fokuset er på fysisk plassering og organisatoriske endringer, men lite på hvordan barna faktisk opplever fellesskapet.
Integrering kan sees som et forsøk på å rette opp segregering ved å inkludere personer med spesielle behov. Man prøver å inkludere disse individene tilbake i samfunnet, uten å endre systemet som skapte ekskluderingen.
Det finnes ulike typer for integrering som blant annet:
Sosial integrering: Elever fra ulike bakgrunner får mulighet til å være sammen og bygge vennskap.
Pedagogisk integrering: Undervisningen tilpasses elevenes behov, slik at alle får utbytte av opplæringen.
Kulturell integrering: Ulike kulturelle bakgrunner respekteres, slik at alle føler seg sett.
Denne tilnærmingen kan også sees gjennom en medisinsk modell, der fokuset er på å “reparere” folk og tilpasse dem til det eksisterende systemet. Dette kan føre til at noen fortsatt blir ekskludert og opplever problemer med å passe inn.
Eksempel: Barn med funksjonsnedsettelse kan plasseres i vanlige skoler i stedet for spesialskoler uten å få nødvendig støtte, noe som gjør at de er til stede, men ikke føler seg inkludert eller får tilstrekkelig læringsstøtte.
Integreringsfasen
Integreringsfasen handler om hvor barn med funksjonshemming skal få sin opplæring. Det ble viktig å vurdere den enkelte elevs situasjon for å finne ut om de kunne overføres fra spesialtiltak til en vanlig skole. Fokuset lå på å plassere elevene i ordinære klasser, uten nødvendigvis å endre skolen selv. Dette innebar at barna måtte tilpasse seg kravene i den vanlige skolen.
Etter hvert som flere forskjellige elever kom inn i skolen, ble det tydelig at skolene også måtte tilpasse seg mangfoldet.
Organisatorisk og fysisk dimensjon (inkludering)
For hver av de tre dimensjonene er det mulig å peke på både objektive og subjektive aspekter:
Objektive aspekter handler om konkrete og observerbare trekk eller egenskaper ved undervisnings- og læringssituasjonen, som læringsmiljø, metoder, deltakelse og ressurser.
Subjektive aspekter handler om elevenes personlige opplevelser av skolesituasjonen.
Den organisatoriske og fysiske dimensjonen handler om hvordan og hvor elevene får opplæring, enten i vanlig skole eller spesialskole. Objektivt fokuserer det på antall timer i klassen, mens subjektivt er det viktig å spørre elevene om deres opplevelse av undervisningen.
Et eksempel på organisatorisk inkludering er en elev med spesielle behov som får hjelp av en støttepedagog i en vanlig klasse, men har mulighet til å bruke et eget rom for ekstra støtte når nødvendig.
Tilhørighet
Det er en viktig del av organisatorisk inkludering. Alle elever skal føle at de hører til i klassen, selv om de trenger ekstra hjelp.
Eksempel: Selv om eleven til tider jobber alene, deltar han eller hun i klasseaktiviteter og opplever at læreren og klassekameratene er inkluderende. De inviterer eleven til å delta i gruppearbeid og sosiale aktiviteter, slik at han eller hun føler seg som en del av fellesskapet.
Sosial dimensjon (inkludering)
Det handler om hvordan elever med ulike evner og forutsetninger omgås hverandre, samarbeider, og utvikler relasjoner. Det er ikke bare viktig å være plassert sammen i klassen, men også hvordan elevene opplever å høre til sosialt. Relasjoner mellom elever og lærere er avgjørende for trivsel, og deltakelse i gruppeaktiviteter, kan skape en følelse av samhold og tilhørighet.
Selv om ikke alle er bestevenner, er det viktig at elevene kan samarbeide med hverandre, tilpasse seg ulike personer, og bidra til et positivt miljø. Vennskap utenfor skolen påvirker også opplevelsen av sosial inkludering.
Eksempel: en klasse der elevene jobber sammen i grupper på prosjekter. Selv om ikke alle er nære venner, samarbeider de om oppgaven, deler ideer, og hjelper hverandre. En elev med spesielle behov får bidra med sine styrker, og resten av gruppen er åpne for å inkludere dem i diskusjonene.
Faglig og kulturell dimensjon (inkludering)
Det handler om å sikre at alle elever, inkludert de med spesielle behov, kan delta i undervisningen og samarbeide med klassekamerater. Det er viktig å finne en balanse mellom å gi den enkelte eleven tilpasset støtte og å inkludere dem i større grupper, slik at elevene kan jobbe sammen om felles oppgaver og styrke fellesskapet og lære sammen.
Kulturell inkludering handler også om å anerkjenne og respektere elevenes ulike bakgrunner og erfaringer, slik at alle føler seg verdsatt og inkludert i læringsmiljøet.
Eksempel: når elevene i klassen skal drive med rollespill. Her vil alle elevene delta, men læreren tilpasser rollene slik at alle, uansett ferdigheter, kan bidra. Elevene bidrar faglig ved å dele sine ideer og lærer av hverandre.
Inkluderende praksis
Dette handler om hva vi faktisk gjør i praksis for å inkludere andre, ikke bare om gode intensjoner.
Her er det snakk om atferd og holdninger, som handler om hvordan vi oppfører oss, og om vi oppfører oss på en måte som viser støtte og forståelse for de vi prøver å hjelpe.
Det handler også om praktisk og teoretisk kunnskap, som det å bruke både erfaring og teori for å tilpasse undervisningen og hjelpe elevene.
Til slutt har vi handlinger, hvordan lærere velger å handle i situasjoner, for eksempel når en elev sliter, er avgjørende for å skape et inkluderende miljø.
Klarer læreren å bruke sin personlighet for å hjelpe elevene samtidig som de opprettholder profesjonalitet.
Forutsetninger for inkludering
Inkludering i skolen avhenger av tre viktige faktorer:
Skolens ethos handler om hvilke verdier skolen fremmer. I Norge er det en grunnleggende tro på at alle elever har rett til utdanning, uansett bakgrunn, som er forankret i etiske verdier og juridiske rettigheter.
Medborgerskap handler om at elevene skal kunne uttrykke sine meninger og bli hørt. Å være medborger i skolen betyr også å kunne delta i diskusjoner og bidra til beslutninger, noe som gir en følelse av eierskap og ansvar.
Fellesskap er kjernen i inkludering. Det innebærer at alle, uavhengig av bakgrunn eller evner, skal føle at de passer inn i skolen. Inkludering handler om å anerkjenne mangfoldet som en styrke, hvor hver elev kan bidra og bli kjent med hverandre.
Innsatsnivå
Ulike innsatsnivåer:
Indikert intervensjon (1-5%): er nivået for barn og elever med de mest omfattende og varige behovene. Disse elevene trenger mye mer individuell tilrettelegging og spesialiserte tiltak, kanskje fra spesialpedagoger eller andre eksperter.
Dette er elever som trenger støtte kontinuerlig, kanskje daglig og over lang tid.
En elev med alvorlig autisme får daglig spesialpedagogisk støtte og individuell undervisning for å hjelpe med sosiale ferdigheter og akademiske mål.
Selektert intervensjon (5-10%): er nivået for barn og elever som har noen spesielle behov og trenger ekstra støtte. Disse barna klarer seg ikke helt med bare det universelle tilbudet, så de får litt mer spesifikk hjelp. Dette kan inkludere barn som er i en risikogruppe, for eksempel de som kan ha lærevansker som dysleksi. Elever med dysleksi deltar i en liten gruppe med spesialundervisning to ganger i uken for å forbedre leseferdighetene sine.
Uten riktig hjelp kan de utvikle psykososiale vansker og problemer med psykisk helse, som angst eller depresjon
Universell intervensjon (80-90%): er nivået for alle barn og elever. Det handler om å gi et tilpasset tilbud som passer de fleste. Målet er at alle skal få en god start, og det inkluderer generelle tiltak som god undervisning og et trygt læringsmiljø.
Et eksempel på universell intervensjon kan være generelle folkehelse-kampanjer, som «Slutt å røyke-kampanjer», hvor budskapet er rettet mot alle.
Tilrettelagt opplæring
Loven om tilpasset opplæring hentet fra Opplæringslova §1-3, sier at opplæringen skal tilpasses evnene og forutsetningene til f.eks. hver enkelt elev.
Dette innebærer at skolen må være fleksibel og justere undervisningen etter elevenes individuelle behov for å sikre maksimalt læringsutbytte.
