11 Betydningen av offentlig politikk: Demokratisk borgerskap, sosial fordeling og innvandring Flashcards
Blir det jevnere fordeling av velferdssystemet?
Omfordeling skjer mellom flere typer grupper:
- Sosiale grupper (fattig og rik)
- Demografiske grupper (alder)
- Kjønn
- Deler av landet
- Næringer
Slik politikk er vanskelig, fordi det er vanskelig å vite hvilke tiltak som hjelper. Barnefattigdom er et problem som alle politikere ønsker å fjerne, men som ingen har klart. Et annet spørsmål er også om du selv oppfatter deg som fattig, 40% som mottar sosialhjelp føler at de lever trangt.
Fungerer skatt som omfordelingsmekanisme?
Ja, skatte- og overføringssystemet betydning for fordeling er relativ høy. Store ulikheter i et land kan hemme utviklingen. USA og Mexico ligger over de fleste OECD land om ulikhet og inntektsnivå. Norge og Sveits har høy rikdom og høy BNP per innbygger, samtidig som det er mye likhet.
Velferdsstatens tjenestetilbud som omfordelingsmekanisme?
Hansen påpeker at privat og offentlig forbruk henger sammen - de som har flere biler bruker veiene mer. Bruk av tjenestetilbud er skjevt fordelt, selv om det er like tilgjengelig for alle. 60% av barn der foreldre har høyere utdanning tar det selv, men kun 15% av barn med foreldre med kun grunnskole tar det. Vi har f.eks. lånekassen som kan hjelpe her. Vi ser også skjevhet i helsetilbud og kulturtilbud.
Hva gjør innvandring med utjevningen?
Det finnes fire lovlige veier å komme til Norge på:
- Arbeidsinnvandring
- Flyktninger
- Familiegjenforening
- Student
Det som øker mest er arbeidsinnvandring, som også ble høyere da Norge trengte arbeidskraft og EU åpna mer.
Innvandrere bruker ikke helse- og velferdssystemet spesielt mye. De bruker ofte familieytelser som kontantstøtte og barnetrygd, og sosialhjelp - fordi de ikke har samme rettigheter i trygdesystemet.
Norsk politikk for arbeid blant innvandrere?
Hovedregelen er at folk som kommer til Norge kan jobbe. Asylsøkere kan også søke hvis de har kjent identitet. Sysselsettingen i Norge blant innvandrere er høyere enn i andre OECD land. Innvandrere er fortsatt overrepresentert i arbeidsledige og i dårlige arbeidsmiljøer.
Norsk politikk for velferdsytelser til innvandrere?
Alle har rett til akutt medisinsk hjelp og økonomisk nødhjelp. Bosatte har de fleste rettigheter til helsetjenester, omsorgstjenester, barnehage, barnetrygd, sosialhjelp osv., men begrensede trygderettigheter (botid 3 år). Det er spesielle regler for flyktninger, de får fulle rettigheter uansett hvor lenge de har bodd her. Norge har siden 2003 hatt et introduksjonsprogram for å komme inn i samfunnet.
Utfordringer for demokratisk borgerskap?
Vi har sett en reduksjon i valgdeltakelse internasjonalt, også i Norge. Folk deltar heller som brukere av tjenester, som f.eks. brukerundersøkelser og ombudsordninger. Det blir lagt mer vekt på individuelle rettigheter, unndratt offentlig debatt. Frykten er at mister evnen til å delta i det politiske borgerskapet. Man får ikke utviklet et fellesskap, men bare egne preferanser.
Innvandringspolitikken
Samlet i utlendingsloven av 2008, men gjennom internasjonalt samarbeid er Norge pliktet i flere prinsipper. Særlig viktig er samarbeidsavtaler om flyktninger og EØS.
- Schengen-samarbeidet går ut på 22 EU land, og forvaltes av EU. Det kontrolleres ved områdets yttergrenser, og de som har sluppet inn kan reise fritt i tre måneder.
- Et annet overnasjonalt samarbeid er Dublin-konvensjonen, som gir regler for behandling av asylsøknader. Der asylsøkeren først blir registrert, skal søknaden bli behandlet.
- Norge bestemmer først og fremst varig opphold for arbeidsinnvandring og familieinnvandrere fra land utenfor EØS området.
- Innenfor EØS avtalen er handlingsrommet lite, for alle har lov til å reise og oppholde seg dritt på medlemsstatenes område. Det politiske og historiske utgangspunktet er fri bevegelighet for arbeidskraft for å bidra til økonomisk vekst og høy sysselsetting. Etter 5 års lovlig opphold har man krav på varig tillatelse til å bo i landet.
- Innvandringspolitikken for borgere fra EØS-området har mekanismer som siler bort personer som er til byrde for den norske velferdsstaten, eller som kan bli det.
- De som må søke om tillatelse for å være i et land, har egentlig rett til å være der i tre måneder, men bare om de har nok midler.
- Det finnes fire grunner til å få lenger opphold enn 3 måneder: arbeid, utdanning, beskyttelse som flyktning og familieforening.
Holdninger til innvandring
Halvparten av befolkningen er helt eller delvis enige i at vi ikke bør slippe inn flere innvandrere i Norge, mens den andre halvparten er mer positiv.
- Flere undersøkelser viser at et stort mindretall i Nore har et restriktivt syn på innvandring til landet, men flertallet ønsker ikke en strammere innvandringspolitikk.
- Sammenlignet med Europa er Norge blant de som er mer positive til innvandring, men mer likt gjennomsnittet på om folk mener innvandrere mottar mer enn de bidrar til velferdsordningene.
Multikulturalisme eller assimilering?
- Assimilering – innvandrere skal gi opp sine vaner og væremåter fra det landet de forlater, og tilpasse seg normene i sitt nye hjemland. F.eks. Frankrike
- Smeltedigel – blande sin gamle kultur i møte med det nye landet, så nye kulturelle mønstre oppstår. De skal bidra til språklig fornyelse, nye matskikker, moter og endrede musikkformer. Familiedannelser på tvers av etniske grenser kan bidra til det. F.eks. USA
- Multikulturalisme – innvandrere beholder sin kultur ved siden av majoritetskulturen, samtidig som de deltar i det nye landets økonomi og politiske liv. Innvandrere har da rett til å dyrke sitt eget språk og beholde egne skikker. Ulike kulturer skal ikke smelte sammen, men leve side om side. F.eks. Canada og Sverige.
Sosial dumping
- Sosial dumping ble det et stort problem rundt 2004, da EU og EØS ble utvidet, og det kom mye arbeidskraft til Norge. Det hadde tidligere ikke vært lønn om minstelønn i loven, bare frivillige tariffavtaler. Det ble derfor en utfordring at det kunne bli åpnet for arbeidstakere som er billigere enn norske. Dette kunne skape arbeidsløshet og et nytt lavlønnssjikt, og ble sett på som en trussel mot den norske velferdsmodellen.
- Nå har det i flere bransjer kommet tariff, som flere regjeringer har gått inn for, for å stoppe dette. Arbeidstilsynet skal se til at loven blir etterlevd på arbeidsplassene.
Arbeidsdeltakelse hos innvandrere
Dette er nøkkelen til integrering, den som kommer i arbeid, øker verdiskapningen, dempe de offentlige utgiftene, øke respekten i omgivelsene og styrke selvrespekten.
- Sysselsettingen blant innvandrere har gått opp, og blir likere med nordmenn for hvert år (noe å gjøre med EØS også). Fra EØS er tallet ca. Like høye som nordmenn sine.
- Det er flyktningene, spesielt fra Afrika og Asia som har vansker, i 2015 var det 47% som var i arbeid. Mange har språk- og helseproblemer, og har ofte ikke den erfaringen og utdanningen som blir etterspurt.
- Sammenliknet med andre land kommer Norge likevel bedre ut, prosentandelen i arbeid er høyere enn gj. snitt i OECD landene. Forskjellen mellom innvandrer-menn og norske menn er større enn mellom kvinnene.
Svekker innvandringen oppslutningen om velferdspolitikken?
- Man tror at med økt innvandrerprosent, utvikler oppslutningen negativt. Det kan være som at befolkningen ikke klarer å identifisere seg med innvandrere, eller at politikerne lettere kan sette grupper opp mot hverandre.
- Men alt i alt er det lite som tyder på at den store innvandringen til Norge vil svekke oppslutningen om en omfattende velferdsstat.
Velgere og brukere
Offentlige produserte goder som forbrukes individuelt, og til dels privatisert er den kategorien fra offentlige goder etter produksjonsform og forbruksform (tabell 6.1) som kan reise de største utfordringene for ivaretakelsen av demokratisk praksis. Det er innenfor denne kategorien det meste av velferdsstatens virksomhet befinner seg, og mye av den kommunale virksomheten (bortsett fra pensjons- og trygdeytelser).
Produsentrollen vil vektlegge den enkeltes forpliktelser vis-a-vis samfunnet, mens individuelle rettigheter er fokuset til forbruker/konsumentperspektivet. Dette kan trekkes til to hovedperspektiver eller modeller for demokratisk praksis: den kommunitære og den liberalistiske demokratimodellen.
Den kommunitære modellen:
Vektlegger fellesskapet og den enkelte borgers tilhørighet til og avhengighet av fellesskapet
Orientert mot det vi kan kalle input-siden av det politiske systemet: understreker de forpliktelsene vi har som produsenter av offentlige eller kollektive goder og tjenester
Kan knyttes an til lokale selvstyreverdier, og kan vektlegge det fellesskapet et lokalsamfunn representerer
Deltakelse i politisk virksomhet er en dyd i seg selv
Den liberalistiske modellen:
Understreker individets rettigheter, der det private har forrang framfor det kollektive
Primært vektlegger de individuelle rettighetene man har overfor fellesskapet, rettigheter av både sivil og privatrettslig art, og rettigheter overfor den offentlige tjenesteytingen
Primært orientert mot det politiske systemets output-side: understreker rettighetene som konsumenter
Borgerroller og velferdsstat
Den komunitære og liberalistiske borgerforståelsen kan i noen grad sammenfalle med tre distinksjoner T.H. Marshall har gjort mellom tre borgerskapsformer: det sivile, det politiske og det sosiale borgerskapet. Hver av disse er uttrykk for bestemte utviklingsstadier av borgerrollen.
Det sivile borgerskapet er omgitt av legale plikter og rettigheter vis-a-vis samfunnet
Det politiske borgerskapet er knyttet til stemmeretten og retten til likeverdig deltakelse i et samfunns politiske liv
Det sosiale borgerskapet gir bare mening innenfor en velferdsstat, og er knyttet til de velferdsgodene som ytes av offentlige myndigheter (eller garanteres og reguleres av offentlige myndigheter). I motsetning til de to andre har man her å gjøre med en ressursavhengig universalisme. Omfanget av ressursbruken er det som definerer grensene for hvilke sosiale borgerrettigheter som lar seg realisere.
