Servituttloven Flashcards
“urimelig”
Rent språklig tyder ordlyden “urimelig” på at det må dreie seg om en urettferdighet, hvor fordelene med servitutthaevens rådighetsutøvelse ikke kan veies opp mot ulempene som grunneier påføres. Derfor må det foretas en forholdsmessighetsvurdering hvor fordelene med servitutthaverens rådighetsutøvlese må ses opp mot ulempene som grunneier påføres. Dette tilsier at hensynet til en fornuftig utnyttelse av den faste eiendommen, må være i tråd med hva servitutthaveren eller grunneieren innenfor rimeligheten må tåle.
“skade”
Rent språklig tyder ordlyden “skade” på at servitutthaverens rådighetsutøvelse har ført med seg fysisk skade eller økonomisk tap for grunneier.
“ulempe”
Rent språklig tyder ordlyden “ulempe” på at servitutthaverens rådighetsutøvelse har ført med seg negative effekter slik som støy, redsel, lukt, trivsel eller psykisk skade for grunneier.
“føremålet med retten”
Rent språklig tyder ordlyden “føremålet med retten” grunnlaget for at grunneier og servitutthaveren har stiftet servitutten. Formålet med en slik stiftelse kan for eksempel være å avdekke en mangel ved en eiendom (adkomstmulighet fra offentlig vei til eiendommen sin) eller løse en bestemt oppgave.
“tida og tilhøva”
Rent språklig tyder ordlyden “tida og tilhøva” på at servitutthaveren kan ta i bruk nye utnyttingsmåter som er i samsvar med den alminnelige samfunnsutviklingen eller utviklingen på det geografiske området for øvrig. Det må imidlertid bemerkes at en endring i bruken ikke skal bli betydelig mer tyngende for grunneieren av den tjenende eiendommen. VIKTIG! ER FOR ALLE “TIDA OG TILHØVA” - det må være rimelig - det er ikke mulig eller rimelig å utvikle en rett som er i strid med formålet med servitutten, eller hvis stiftelsesgrunnlaget oppgir rettigheter og plikter som er klart at man vanskelig kan tolke dette vekk. - servitutten kan altså ikke få et nytt innhold eller endre karakteren. Et annet hensyn som taler mot er at servitutthaveren har en rett til å bruke sin “ferdselsrett” etter hva den er skikket til i nåtid, selv om den ikke var skikket til et slikt formål ved stiftelse av avtalen. Dette begrunnes med at formålet med tiden kan bli meningsløst - solbakke-dommen.
“fremje naturmangfoldet på staden”
Rent språklig tyder ordlyden “fremje naturmangfoldet på staden” på en rimelighetsvurdering av ulike momenter som har betydning for det geografiske området på den tjenende eiendommen. Ot.prp.nr. 52 (2008-2009) s. 459 fastslår at hensynet til det «biologiske mangfoldet på stedet» inngår som et moment i rimelighetsvurderingen. Formuleringen “fremje” tyder på at naturmangfoldloven § § 1, 4 og 5 skal være utgangspunktet i tolkningen av det biologiske mangfoldet på stedet.
“mykje å gjera”
Rent språklig tyder ordlyden “mykje å gjera” på at det må sterke grunner for å få medhold i kravet om omskaping. Forarbeidene fastslår at det skal foretas en objektiv vurdering av hvilke samfunnsmessige fordeler som omskipingen fører med seg. Subjektive forestillinger er ikke avgjørende. En slik vurdering underbygges med a lovbestemmelsen bærer et ekspropriasjonsartet preg over seg. Langvarig og samstemt rettspraksis fastslår at terskelen for å få medhold i kravet om omskaping er høy, jf. “mykje”. Lovbestemmelsen er ment å fungere som en sikkerhetsventil for dem er kvalifiserte tilfellene, jf. LG-2004-16853. Underrettspraksis fastslår et krav om at interessene din den som fremsetter kravet må falle sammen med allmennhetens interesser.
Solbakke-dommen (Rt. 1924 s. 583)
Spørsmålet i saken var hvorvidt eieren av den tjenende eiendommen kunne forby servitutthaveren å bruke bil på veien. I servitutten som ble stiftet fikk servitutthaveren rettigheten til å “fri benyttelse av kjøreveien, og til anden adkomst”. Når servitutthaveren begynte å bruke bil på denne veien, reagerte grunneieren av den tjenende eiendommen negativ, og mente at veiretten ikke omfattet bruk av bil. Høyesterett kom frem til at veirettens ordlyd ikke ga direkte lovhjemmel til å begrense rettighetens omfang til å ikke gjelde motorvogn. Innholdet i rådighetsutøvelsen ville vært verdiløs hvis innholdet ble tolket fram til at det ikke gjaldt motorvogn. Den alminnelige samfunnsutviklingen kan utvide rettighetens omfang. Servitutten ble stiftet på et tidspunkt der biler ikke fantes i Norge.
Rt. 1968 s.695 (Deinboll-dommen)
Saken gjaldt en grunneier, A, av et gårdsbruk som utparsellerte en tomtefelt med 36 hytteeiere. A ga hytteeierne adgang til å kjøre med bil frem til tomtefeltet på vei som gikk over As og to andre eiendommer og veien var blitt brukt av disse eiendommene i felleskap. Spørsmålet var om grunneier, A, kunne gi de 36 hytteeierne en rett til å kjøre med bil på veien. Høyesterett kom frem til at grunneier ikke kunne det. Høyesterett begrunnet dette med at veien skulle tjene jord- og skogsbrukformål og at bruken av veien ville påføre de andre eiendommene en vesentlig ulempe.
Rt. 1909 s.65 (Nærland-dommen)
Høyesterett gir uttrykk for at det må ses hen til særlige omstendigheter når ordlyden i skylddelingen ikke gir klare holdepunkter. Presumsjon om at det er en bruksrett når det ikke foreligger holdepunkter for eiendomsrett.
Rt. 1930 s. 472
Presumsjon om at man må se hen til hva “nøstet” ble brukt til. Man må derfor se hen til formålet med ervervelsen, altså om eiendommen tilfredsstiller et nødvendig behov.
Skånevik- Rt. 1957 s.961
Presumsjon om at størrelsen på naustet må tillegges vekt. Jo mindre naust, desto mer taler det for bruksrett. I dommen var tomten liten og omklamret av den tjenende eiendommen mot sjø. Følgelig var det snakk om en bruksrett
