Hevdsloven Flashcards
“ei fast tilstelling”
Rent språklig tyder ordlyden “ei fast tilstelling” på at det må foreligge fysiske anordninger. Loven oppstiller et krav om at fysiske anordninger må være tilført på varig basis, jf. “fast”, således er det ikke tilstrekkelig med at bruken til hevdspretenderen etterlater visse spor, jf. blant annet Rt. 1975 s. 522. Vilkåret underbygges av hensynet til at de fysiske og synlige anordninger på den tjenende eiendommen skal gi grunneier oppfordring til reaksjon.
“naudsynt veg”
Rent språklig tyder ordlyden “naudsynt veg” på at veien må støtte opp et nødvendig behov for hevdspretenderen. Forarbeidene fastslår at terskelen for at en vei støtter opp et nødvendig behov for hevdspretenderen, er høy, samtidig som at ordlyden ikke omfatter snarveier, jf. Rt. 1951 s. 217. Vurderingen beror på hvorvidt det finnes en annen vei som hevdspretenderen kan bruke.
Forarbeidene fastslår videre at vurderingstemaet er hvorvidt det finnes en “teneleg vei” for hevdspretenderen å bruke. Selv om det finnes en “teneleg vei” som hevdspretenderen kan bruke, kan det gjøres unntak hvis hevdspretenderen har et legitimt behov for å bruke den konkrete veien.
“viser seg”
Oppstiller et krav om at de fysiske anordningene er synlige. Dette underbygges i hensynet om at de fysiske anordningene skal gi grunneier en oppfordring til reaksjon.
“som sin egen”
Rent språklig tyder ordlyden “som sin egen” på at hevdspretenderen har utøvd en rådighet tilsvarende det en eier vanligvis har. Om hevdspretenderen har brukt tingen som sin egen må vurderes i lys av hvilken bruk det forventes av den konkrete tingen. For eiendomshevd er det imidlertid oppstilt et vilkår om at bruken av tingen må være eksklusiv. I dommen inntatt i Rt. 1972 s. 643 (Bottenvoll-dommen) er det gitt uttrykk for at hevdspretenderen sin bruk av tingen må være intensiv og eksklusiv. Dette underbygges av at jo mer intensiv og eksklusiv bruk av tingen, desto mer må man akseptere en slik bruk av hevdspretenderen. Et annen hensyn som underbygger forståelsen om at det må være utøvd en intensiv og eksklusiv rådighet, er at den rette eier skal få varsel og muligheten til å gripe inn i den urettmessige bruken til hevdspretenderen.
“i sammenheng”
Rent språklig tyder ordlyden “i sammenheng” på at hevdspretenderen har brukt tingen kontinuerlig, uten avbrudd, for at det han hevdes over tingen. Forarbeidene fast slår at hensynet bak kravet om kontinuerlig bruk er å gi grunneier av den tjenende eiendommen oppfordring til reaksjon. Kontinuerlighetskravet beror på en konkret skjønnsmessig vurdering, jf. blant annet Rt. 2000 s. 604.
“bruksrettshaver”
Rent språklig tyder ordlyden “bruksrettshaver” på at hevdspretenderen har utøvd en berettighet bruk av tingen. Bruken må kvalifiseres til det som ville vært naturlig for en person med tilsvarende bruksrett. Det oppstilles et krav kontinuerlig bruk av tingen. Kravet vil variere ut i fra hvilken rett den hevder - f.eks. jaktrett - kan ikke forvente at den jakter 24/7. Et slik forståelse underbygges av hensynet til å gi grunneier oppfordring til reaksjon.
“han som ikkje eig tingen, hevdar ikkje”
Rent språklig tyder ordlyden “han som ikkje eig tingen, hevdar ikkje” tyder på at hevdspretenderen må være i god tro, faktisk kunnskap, altså at han ikke vet om de rette eierforholdene.
“ikkje har vore så aktsom som han burde etter tilhøva”
Rent språklig tyder ordlyden “ikkje har vore så aktsom som han burde etter tilhøva” på en objektiv vurdering av hevdspretenderens handlemåte, og om han har handlet tilstrekkelig forsvarlig for å være i aktsom god tro. Loven oppstiller et aktsomhetskrav, noe som tilsier at det er tale om en aktivitetsplikt hos hevdspretenderen for å være i aktsom god tro. Forarbeidet fastslår at aktsomhetsvurderingen beror på hvorvidt hevdspretenderen har “bore seg forsvareleg og heiderleg åt”. En slik forståelse underbygges i at aktsomhetsvurderingen beror på hvorvidt en alminnelig forstandig person ville skjønt at det var noe galt med eierforholdene. Aktsomhetsnormen vil samtidig variere ut ifra hvem man vurderer den gode troen til. Det stiles strengere krav til personer med særskilte kunnskaper eller kvalifikasjoner, jf. Skogfogd-dommen. Formuleringen “tilhøva” tyder på at aktsomhetsvurderingen må gjøres etter de konkrete forholdene i saken.
Hensynet til å verne om etablerte posisjoner.
“rett til å sitja med tingen”
Rent språklig tyder ordlyden “rett til å sitja med tingen” på at den som har fått lov til den konkrete bruken, ikke kan hevde retten. Vilkåret er begrunnet i hensynet til at rette eiers toleranse, ikke skal gi grunnlag for hevd, etter som det ikke er noe bruk å reagere på. Etter langvarig og samstemt rettspraksis er partenes atferd, vederlag eller skiftlig dokumenter sentrale vurderingsmomenter i vurderingen. Bestemmelsen er ment å stegne for hevd hvor bruken er i samsvar med retten hevdspretenderen har.
Rimelighetshensynet. - han har fått lov til å gjøre den bruk
Innrettelseshensynet - vedkommende har gjort en intensiv og synlig bruk.
Kjellsberg-dommen Rt. 2000 s. 604
Eieren hadde ved overtakelse av eiendommen lagt til grunn at gjerdet utgjorde eiendomsgrensen mellom hennes eiendom og naboeiendommen. Det ble senere fremlagt at gjerdet sto for langt inne på naboeiendommen, derfor ble spørsmålet hvorvidt det var blitt hevdet over området. Høyesterett kom frem til at det ikke var hevdet over området. Eieren var i aktsom god tro etter som hun hadde lite grunnlag i å tvile på gjerdets grenser, men konkret var hevd avskåret, etter som tidligere eier var med å på oppmålingen av eiendommer, og burde visst til de riktige eierforholdene. Høyesterett ga videre uttrykk for at det ikke forelå noen omstendigheter som burde ha fått den nye eieren til å foreta nærmere undersøkelse av hvorvidt eierforholdene var riktig.
- Begge eierne var i god tro og § 2 var oppfylt - den nye eieren var i aktsom god tro, men dens tidligere eieren var ikke det.
“bruka i strid”
Rent språklig tyder ordlyden “bruka i strid” på at hevdspretenderens bruk av “tingen” avskjærer rettighetshaverens utnyttelse av sin særrett. Forarbeidene fastslår at formuleringen “bruka” skal tolkes i vidt forstand. Et illustrerende eksempel er hvor det settes opp et gjerde rundt et jordområdet hvor rettighetshaveren har beiterett. Gjerdebyggeren kan mothevde beiteretten uavhengig om han gjør nytte av jordområdet. Det avgjørende er hvorvidt det gjerdet innskrenker eller stenger for beiteretten til rettighetshaveren. En slik forståelse underbygges av at hensynet til den som jevnlig bruker eiendommen på en bestemt måte, må veie tyngre enn hensynet til den berettigede som har en liten interesse i sin partielle rettighet at den bare brukes noen få ganger i løpet av en hevdsperioden.
Alders tidsbruk
Rettserverv ved alderstidsbruk hviler på tre elementer: Det må foreligge en “viss bruk”, som har funnet sted i “lang tid”, og som har skjedd i “god tro”, jf. Selbu-dommen.
- “viss bruk” - det må foreligge en langvarig bruk som gir foranledning for den egentlige berettigete til å gripe inn. Det oppstilles ikke et krav om eksklusiv bruk, men kravene om intensiv og synbar bruk, midles i en slik vurdering.
- “lang tid” - Hvis det foreligger en bruk som har pågått mellom 100-150 år, er det klart at domstolene ikke skal rippe inn. Dersom det har gått 50-100 år, må det foretas en bredere vurdering hvor synbarheten og intensiviteten er utgangspunktet i en slik vurdering. Jo mer intensiv og synbar bruken er, desto mer må domstolen akseptere en slik bruk og ikke rippe opp i.
- “god tro” - pretenderer må ha utøvd en bruk som har er berettiget til.
Rt. 2015 s. 1157 (Fårøya-dommen) (Passivitetstap beror på en konkret skjønnsmessig vurdering)
Over en periode i over 18 år hadde én av flere sameier foretatt fullstendig rehabilitering av et gammel og totalt forfalt hyttebygg. Han hadde i samme periode dekket alle kostnadene ved hytten. De øvrige sameierne hadde forholdt seg passive og ingen av sameierne hadde benyttet seg av hytten siden oppussingen startet. Høyesterett kom frem til at den aktive sameier var eneeier av hytten på ulovfestet grunnlag.
Sigdal-dommen
Passivitetstap beror på en konkret skjønnsmessig vurdering
Grunneier (A) hadde skilt ut hyttetomter fra en annen eiendom som tilhørte (B). (B) hadde ervervet eiendommen i ung alder, og ved overtakelsen av eiendommen hadde (A) gitt ham viktige opplysninger om eiendomsgrensen. (B) satt med utskiftingsdokumenter som ga et klart svar på den rette eiendomsgrensen. Høyesterett kom frem til at (B) ikke hadde opptrådt klanderverdig på bakgrunn av hans unge alder og oppfordringen han hadde fått av (A). Høyesterett kom imidlertid til at hyttetomtene var ervervet på ulovfestet grunnlag som følge av (B) sin passivitet. (B) hadde utskiftingsdokumentene som ga et klart svar på den rette eiendomsgrensen og (A) hadde foretatt store investeringen i form av penger på hyttetomtene.
“styrer med tingen” - annet ledd
- Tingen må høre inn under hjelperens arbeids- og ansvarsområde 2. Hjelpeforholdet er varig og 3. Hjelperen må være delvis selvstendig.
