Lovgivende og utøvende makt i Norge Flashcards
I land som Storbritannia har du personalfelleskap mellom regjering og felleskap. Hva vil dette si i Storbritannia?
I Storbritannia har du Westminstertradisjonen: Alle regjeringsmedlemmer må samtidig være parlamentsrepresentanter.
Har man noe lignende i Norge?
Nei. Grunnloven av 1814 satte forbud mot slikt personalfellesskap (i samsvar med maktfordelingstanken).
Et annet trekk vi ikke har i Norge er at regjeringen har oppløsningsrett overfor parlamentet. Gi et eksempel fra Storbritannia på dette.
Inntil 2010 hadde statsministeren i Storbritannia ubegrenset rett til å utskrive nyvalg (med dronningens velsignelse).
Hva er spesielt med Norge i forhold til andre land når det gjelder oppløsningsrett?
At alle parlamentariske land utenom Norge har en form for oppløsningsrett, men retten kan legges til parlamentets flertall (Sverige) eller iallfall formelt til statsoverhodet.
Har forslag om grunnlovsendring med oppløsningsrett blitt fremsatt i Norge?
Ja, men aldri vedtatt.
Hva slags to grunntanker var den norske grunnloven anno 1814 preget av?
- Folkesuverenitet (som tilsa Stortingets forrang).
2. Maktfordeling (som tilsa fortsatt sterk utøvende makt).
Gi en demokratisk tolkning på hvorfor parlamentarismen vant i Norge.
Folkesuverenitetsprinsippet vant frem over maktfordelingsprinsippet.
Gi en nasjonal tolkning på hvorfor parlamentarismen vant i Norge.
Kongen var svensk og nasjonalfølelsen vant frem i løpet av 1800-tallet.
Gi en klasse-tolkning på hvorfor parlamentarismen vant i Norge.
Flertallet av de stemmeberettigete var helt siden 1814 bønder, og disse hadde interesse av å styrke Stortinget.
Gi en ressurstolkning på hvorfor palramentarismen vant i Norge.
- Rundt 1870 utviklet Stortinget ressurser som gjorde det mulig å utfordre kongemakten
- Årlige Storting fra 1871
- Stortinget «herre over sin egen samlingstid» fra 1870-årene
- Faste komiteer fra 1871 med uendret sammensetning gjennom stortingsperioden og lønnet arbeidshjelp.
Gjør rede for de store utviklingstrekkene hos norske regjeringer etter 1884.
1884-1918: To-partikonkurranse og flertallsregjeringer
1918-40: Partifragmentering og mindretallsregjeringer
1945-61: Sosialdemokratiske flertallsregjeringer
1961-97: To-blokk-konkurranse: alternering mellom mindretallsregjeringer (Ap) og flertallskoalisjoner (borgerlige)
1997-: Mot nye blokkdannelser: tre nye koalisjonsformler.
Gi noen forklaringer på hvorfor mindretallsregjeringer er normen i Norden.
- Selv opposisjonspartier kan ha politisk innflytelse
- Sterke, permanente parlamentariske fagkomiteer
- Høringsprosedyrer og andre konsultative institusjoner (Rokkan)
- Brede regjeringskonstellasjoner taper ofte ved senere valg
- Småpartier er spesielt utsatt (SV i 2013, FRP i 2017?)
- Små marginer i velgerkonkurransen
- Politikken domineres av en høyre-venstre dimensjon
- Endimensjonal politikk gir mindre spillerom for alternative koalisjoner
På hvilken måte setter Grunnloven få begrensninger for Stortingets medlemsskap?
- Ingen kvotering etter kjønn eller etnisitet
- Ingen minstealder utenom myndighetsalderen
- Ingen krav til religiøs tilknytning
- Ingen begrensning på gjenvalg (term limits)
Gjør rede for (masse hvis du er god/få hvis du er dårlig) utviklingstrekk i Stortingets sammensetning.
- Sterk økning i kvinneandelen (10-40%) 1973-93
- Gjennomsnittsalderen falt med 9 år mellom 1961 og 2009
- Svært få representanter over 60 år; flere under 30
- Regjeringene er også blitt stadig yngre over tid; Solberg (2013) satte rekord – bare to av 18 statsråder over 50
- Svært få representanter fra etniske minoriteter
- Sterk nedgang i primærnæringsrepresentanter
- Langt flere representanter med påbegynt høyere utdannelse (34% i 1961 til 76% 2009)
- Sterk nedgang i antall jurister og økonomer blant de høyt utdannete
- Nedgang i representanter fra privat sektor (60% i 1945 til 30% i 2009)
- Fortsatt stor andel med tidligere lokale/regionale verv
- «Politisk profesjonalisering»: sterk økning i representanter med bakgrunn som politiske heltidspolitiker (4 til 34% siden 1961)
Nevn noen milepæler etter årstall i norsk parlamentarisme.
1884: Selmer-regjeringen fradømt sine embeter ved riksrett
1905: Unionsoppløsningen knesetter parlamentariske prinsipper
1927: Siste bruk av riksrett mot regjeringsmedlem (Statsminister Abraham Berge)
1961: Den Hønsvaldske parlamentarisme bekrefter partienes sentrale rolle:
«Det vil neppe noen gang hende at noen representant for Arbeiderpartiet stemmer for et borgerlig mistillitsforslag rettet mot sitt eget partis regjering. Hvis Arbeiderpartiet av en eller annen grunn ønsker regjeringsskifte eller endring i Regjeringens sammensetning, fremmes dette ønske på annen måte enn ved åpent mistillitsvotum i Stortinget.»