Ran § 327 Flashcards
§ 327 har to ulike alternativer for ran i bokstav a og b. Felles for de to er et krav om bruk av ulovlige midler. Lovteksten oppstiller tre alternative vilkår for bruk av ulovlige midler. Utpensle “øver vold mot en person”
«Øver vold mot en person» tilsvarer formulering i § 271 om kroppskrenkelse, og det er derfor naturlig å tolke straffebudene likt. Offeret må ha blitt utsatt for en viss fysisk maktbruk. I Rt. 1987 s. 640 tok gjerningspersonen tak i håndvesken til en kvinne, og dro hardt for å få vesken ut av hånden hennes. Dette var nok til å utgjøre vold. Når det ikke foreligger vold, kan gjerningspersonen ikke dømmes for ran. Da må han straffes for tyveri og kroppskrenkelse.
§ 327 har to ulike alternativer for ran i bokstav a og b. Felles for de to er et krav om bruk av ulovlige midler. Lovteksten oppstiller tre alternative vilkår for bruk av ulovlige midler. Utpensle “setter ham ute av stand til forsvar”
Ordlyden «setter ham ute av stand til forsvar» tilsier at gjerningspersonen må påvirke kroppen slik at offeret blir fysisk maktesløs. Dette kan f.eks. gjøres ved pepperspray, men da må det også foreligge vold. Det har derfor størst selvstendig betydning der middelet ikke direkte påvirker kroppen, bare evnen til å forsvare seg mot å bli fratatt verdier. F.eks. ved å bli lurt inn på et rom og stengt inne, eller bli blendet av en spesiell type lys.
§ 327 har to ulike alternativer for ran i bokstav a og b. Felles for de to er et krav om bruk av ulovlige midler. Lovteksten oppstiller tre alternative vilkår for bruk av ulovlige midler. Utpensle «ved trusler fremkaller alvorlig frykt for vold mot noen»
Ved vurderingen av «ved trusler fremkaller alvorlig frykt for vold mot noen», er det naturlig å se hen til straffebudet mot trusler (§ 263). Der er det presisert at en trussel kan fremsettes både i ord og handling, og det samme gjelder ved ran. Ransbestemmelsen krever imidlertid at trusselen «fremkaller alvorlig frykt mot vold mot noen». Uten at noen faktisk blir redde som følge av budskapet som fremsettes, foreligger det ikke et ran. Ordet «noen» indikerer at det ikke trenger være den som trues som fryktes å bli utsatt for vold, det kan f.eks. være et familiemedlem.
Fornærmede i Rt. 1993 s. 394, som ble truet til å betale deler av sine spilleinntekter til «mafiaen» ble så redd at han forsøket å kaste seg ut av bilen i fart. Han ble bl.a. fortalt at han «var ferdig» om han ikke føyde seg etter kravet. Også faren hans ble truet på livet. Tilfellet ble dømt som utpressing, men det ville vært riktigere å dømme for ran.
§ 327 bokstav a. hva vil det si å «bemektige» seg en gjenstand?
Ordlyden «bemektige» i § 327 bokstav a tilsier at gjerningspersonen forsettlig bruker makt for å få tak i gjenstanden, og speiler kravet til bruk av ulovlig middel. Maktelementet utelukker også at offeret har gitt et virksomt samtykke. Utover dette er meningen det samme som når § 321 bruker ordet «tar». Det gjelder en besittelsesforrykkelse, der noen skaffer seg selv den faktiske rådigheten over en gjenstand. Det er ikke et krav for ran at gjerningspersonen har tilegnelsesforsett eller faktisk tilegner seg den, sml. § 321.
§ 327 bruk av “derved”.
Ordet «derved» får frem at § 327 stiller krav om en sammenheng mellom det ulovlige middelet og borttakelsen av gjenstanden. F.eks. volden må ha påvirket offeret til å gi slipp på gjenstanden eller til å ikke hindre at gjerningspersonen tar den. Det er altså et krav om (fysisk eller psykisk) årsakssammenheng, som gjerningspersonens forsett også må dekke.
Det er forskjell på når et ran er fullbyrdet og når det er materielt avsluttet. Hva er forskjellen?
Et ran er fullbyrdet ca. etter de samme retningslinjene som for tyveri. Raneren må ha oppnådd en besittelses-forrykkelse fra offeret til seg selv. Det er nok at han har fått kontroll over gjenstanden, han trenger ikke å ha kommet helt unna med den.
Et ran er ikke materielt avsluttet før raneren har brakt ransutbyttet noe mer i sikkerhet.
Er altså forskjell på fullbyrdelse og materiell avslutning.
Det betyr at man kan medvirke til ranet også like etter at det er fullbyrdet, feks ved å hjelpe raneren å få varene ut av butikken.
Begrunnelsen er nok at man skal kunne dømmes for ran allerede i det gjenstanden tas, mens dersom man skal komme unna med det, kan etterfølgende hjelp etter besittelsesforrykkelse være avgjørende, slik at det blir naturlig å kunne ramme medvirkning.
I Rt. 1976 s. 245 kom Høyesterett til at det forelå et ran, selv om voldsbruken skjedde etter at forbrytelsen var fullbyrdet. Offeret våknet i det samme tiltalte hadde tatt lommeboken fra ham, og da slo tiltalte ham i hodet med en flaske. Det ble likevel ansett som et «nødvendig ledd» for å få fullført bemektigelsen.
Hva må forsettet dekke for ransstraffebud?
Til forskjell fra tyveri er det ikke et vilkår at raneren har forsett om å tilegne seg gjenstanden. Men han må ha forsett om “uberettiget vinning”, likt som for de fleste formuesforbrytelser. Dersom du etter du har slått ned en mann, finner ut at du kan ta mobilen hans, vil det ikke være tale om ran. Forsettet om uberettiget vinning må være til stedet når man utøver volden.
Forsettet må også dekke bruken av bestemte middel og borttakelse av gjenstanden. Hvis det bare er forsett på ett av disse punktene, må gjerningspersonen dømmes for den ene eller andre grunnforbrytelsen og ikke en sammensatt forbrytelse som «ran».
Hva er forskjellene mellom bokstav a og b i § 327?
Den viktigste forskjellen er at raneren ikke foretar den handlingen som skader offerets formue, men i stedet tvinger offeret til å foreta en tapsbringende handling (tvangselementet gjør det unødvendig å spørre om samtykke, som vil være utelukket).
Slik gjerningsbeskrivelsen i bokstav b er bygd opp, kreves det en kjede av gjerningselementer med årsakssammenheng i flere ledd. Gjerningspersonen må bruke et ulovlig middel som må brukes til å tvinge offeret til en handling som må medføre «tap eller fare for tap for ham eller den han handler for».
§ 327 b “tvinger”
For «tvinger», er det nærliggende å se til § 251 om tvang, jf. «tvinger» i § 327, og til § 330 om utpressing. Selv om bokstav b stiller et mer kvalifisert krav til middelet, må begrepet tvang forstås på samme måte i de tre straffe-budene. Høyesterett uttaler i Rt. 2011 s. 1317 avsnitt 17 at «tvang foreligger der gjerningspersonen ved rettsstridig adferd skaper et press på fornærmede som er bestemmende for vedkommendes handlingsvalg». Det er nok at fornærmede opplever at konsekvensene av det å trosse tvangen «gjør det påkrevd å la være», jf. dommen.
§ 327 b (tvinger noen til) “å handle”
«Å handle» må forstås på samme måte som i § 251, som nytter formuleringen «å gjøre, tåle eller unnlate noe». Som oftest vil det dreie seg om en aktiv handling. Forbrytelsen regnes som fullbyrdet så snart offeret har foretatt den handlingen som utløser tap eller fare for tap. Se Rt. 1992 s. 1258, der bankfunksjonæren var tvunget til å legge penger på skranken. Selv om raneren ikke rakk å ta hånd om pengene, ble ranet regnet som fullbyrdet.
bruken av “derved” i § 327 b
Som ordet «derved» indikerer, må det være årsakssammenheng mellom det middelet gjerningspersonen bruker, og det at offeret foretar en ufrivillig handling. Det er ikke krav om nærhet i tid, f.eks. der en torpedo kommer på døren og tvinger deg til å gjøre noe om 1 måned.
Forsettskravet for § 327 bokstav b
Gjerningspersonens forsett må dekke hvert av leddene i gjerningsbeskrivelsen. I tillegg til at middelet må være forsettlig brukt, må vedkommende ha forsett om å legge et slikt press på offeret at det gir etter, og at den handlingen offeret foretar vil lede til tap eller fare for tap. Et videregående forsett om uberettiget vinning må også være til stede, og det må foreligge allerede når det ulovlige middelet blir brukt.
