Ordlydstolkninger alminnelige bestemmelser Flashcards
§ 16 “forsett om å fullbyrde” i lys av § 15. Hvordan blir forsettskravet for medvirkeren. Ordlyd
En naturlig forståelse av «forsett om å fullbyrde» tilsier at medvirkeren må ha hatt en intensjon om å medvirke som oppfyller en av de alternative forsettsformene i § 22. I tråd med § 15 innebærer forsettet for medvirkningshandlinger et toleddet forsettskrav. Medvirkeren må både ha hatt forsett om at hovedhandlingen ville bli begått og om at hans egen handling ville utgjøre en medvirkningshandling til hovedgjerningen.
§ 16 hadde «forsett om å fullbyrde” en overtredelse. Ordlyd
En naturlig språklig forståelse av ordlyden er at forsettet må dekke alle sider av gjerningsbeskrivelsen i det aktuelle straffebudet. På det subjektive plan er det derfor ingen forskjell mellom et forsøk og en fullbyrdet forbrytelsen jf. Ot.prp. nr. 90.
§ 15 “medvirke” Ordlyd.
En naturlig forståelse av ordlyden tilsier at medhjelperen må ha ytt et bidrag som virket inn i årsaksrekken for hovedgjerningen på en eller annen måte.
(deretter må man tenke:hva slags medvirkning her? er det en fullbyrdet medvirkningshandling, er det fysisk, psykisk etc)
§ 17 nødrett. “denne skaderisikoen er langt større enn skaderisikoen ved handlingen” bokstav d.
Ordlyden gir anvisning på at det må foretas en proporsjonalitetsvurdering der det må foreligge klar interesseovervekt i favør av den forsøkt vernede interesse. Formuleringen «langt større» oppstiller en høy terskel. Ordlyden «skaderisikoen» sammenfatter hva slags skade det er fare for og hvor stor faren er i situasjonen.
§ 18 nødverge. Situasjonskravet fastslår at et må foreligge et “ulovlig angrep” som skal avverges. Ordlyd.
Ordlyden av «ulovlig angrep» peker mot at handlingen strider mot lovgitte normer, men det stilles ikke noe krav om at angrepet må være straffbart
strl. § 17 om at «skaderisikoen» for X er «langt større enn skaderisikoen ved handlingen». Ordlyd
Ordlyden gir anvisning på at det må foretas en proporsjonalitetsvurdering der det må foreligge klar interesseovervekt i favør av den forsøkt vernede interesse. Formuleringen «langt større» oppstiller en høy terskel. Ordlyden «skaderisikoen» sammenfatter hva slags skade det er fare for og hvor stor faren er i situasjonen.
§ 17 fare for skade som “ikke kan avverges på annen rimelig måte”. Ordlyd.
Ordlyden viser at det skal foretas en subsidiaritetsvurdering. Det avgjørende er om tiltalte kunne avverget det ulovlige angrepet med midler som er mindre inngripende for angriperen.
Ordlyden “ulovlig angrep” i § 18.
situasjonskrav: Ordlyden av «ulovlig angrep» peker mot at handlingen strider mot lovgitte normer, men det stilles ikke noe krav om at angrepet må være straffbart. Ordlyden «ulovlig angrep» sier imidlertid ikke noe om hvem angrepet må rettes mot. Bestemmelsens bruk av «interesse» tilsier at nødverge kan utøves til fordel for et hvilket som helst rettsgode.
Ordlyden “foretatt for å avverge” i § 18.
formålskrav: Ordlyden «foretatt for å avverge» tyder på at formålet med handlingen må ha vært å hindre angrepet.
- FFS mener at motivet ikke er sentralt her. så lenge handlingen er egnet til å avverge, kan godt deler av motivet være hevn eller irritasjon etc.
Ordlyden “ikke går lenger enn nødvendig” i § 18.
subsidiaritetskrav: En naturlig forståelse av ordlyden tilsier at det må foretas en vurdering av om handlemåten var mer omfattende enn det som var påkrevd for å avverge angrepet. I forarbeidene står det at man må velge det minst inngripende handlingsalternativet, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003-2003) s. 420.
Ordlyden “ikke går åpenbart ut over hva som er forsvarlig” under hensyn til hvor farlig angrepet er, hva slags interesse som angrepet krenker og angriperens skyld”
Ordlyden innebærer at det skal foretas en avveining av tiltaltes interesse i å utføre nødhandlingen, mot fornærmedes krenkede interesser. Lovteksten nevner momenter som det skal legges vekt på ved vektingen av fornærmedes interesser. Terskelen for at avveiningen går i tiltaltes disfavør er høy («åpenbart»). I forarbeidene uttales det at gjerningspersonen skal gis rikelig med marginer i sin vurdering av hva som er etisk forsvarlig.
