Psykologisk førstehjelp og behandling ved kriser Flashcards
Reaksjoner på kriser og traumer
Kroppslige reaksjoner: Aktivering for flukt eller kamp med økt energi og fysisk styrke. Autonome nervesystemet og hormonsystemet aktiveres, med blant annet økt blodtrykk, puls, svetting og kvalme.
Kognitive reaksjoner: Overveldelse av sanseapparatet, vansker med å forstå og sortere informasjon. Redusert evne til nyanserte vurderinger, med tendens til alt-eller-ingenting tenkning og fragmentert hukommelse.
Følelsesmessige reaksjoner: Angst, sinne, skam, sorg og fortvilelse kan oppstå, ofte utløst av dagligdagse hendelser. Sterke følelser forsterkes av påtrengende minner og ukjente omgivelser.
Atferdsmessige reaksjoner: Variasjon fra rolig og rasjonell til oppspilt og oppløst, med snakking, gråt og opplevelse av indre kaos. Noen kan bli stille og ubevegelig, men likevel oppleve indre uro.
Sosiale reaksjoner: Sterke reaksjoner kan oppstå i familie og nettverk.
Psykiske lidelser etter kriser
o Akutt belastningslidelse: vanligvis forbigående tilstand preget av angst, forvirring og hyperaktivitet. Varighet: noen dager.
o Tilpasningsforstyrrelser: preges av depressive plager og angstsymptomer, søvnproblemer og redusert mestrignsevne. Lidelsen går vanlgivis over etter 6 mnd.
o PTSD: forsinkede eller langvarige reaksjoner på en usedvanlig truende hendelse og kjennetegnes ved gjenopplevelse, unngåelsesatferd, autonom aktivering.
-> For å vurdere om pasienten er i ferd med å utvikle PTSD, angstplager eller depressive plager bør man kartlegge om lag en måned etter den kritiske hendelsen og gjenta kartleggingen etter tre måneder
Tiltak ved kriser
Effekten av traumebehandling i for av debriefing har vist seg å være svak, og noen får økte psykiske plager etter intervensjon.
o Psykologisk førstehjelp: utviklet for å redusere de umiddelbare effektene av traumatiske hendelser og for å styrke funksjon. Målet er å etablere sikkerhet og trygghet og yte praktisk, jordnær, følelsesmessig og mellommenneskelig støtte. Samtalen rettes mor det som skjer her og nå, med vekt på praktiske råd om hvordan pasienten kan hjelpe meg selv best mulig fra time til time og fra dag til dag.
o Klinisk helsepsykologiske samtaler ved kriser:
1. Gi ved behov informasjon om vanlige krisereaksjoner. Stikkord er sinne, fortvilelse, gråt, skjelvinger, angst, nederlagsfølelse, rastløshet, repeterende tanker om hendelsesforløpet, følelse av uvirkelighet og konsentrasjonsvansker.
2. Involver pasientens nettverk. En bør ikke være alene.
3. snakk om hvordan pasienten kan ivareta grunnleggende behov for ernæring og søvn.
4. Råd pasienten om å raskest mulig prøve å gjenopprette vanlig livsførsel og faste rutiner, e.g. komme tilbake i jobb.
5. Tilby rask oppfølging ved avslutning av samtale, e.g. et telefonnummer.
o Tiltak fra modellen «Skills for psychological recovery” kan brukes I etterkant av den akutte krisen. Handler om å:
1. Styrke problemløsningsevnen
2. Gi støtte til positive aktiviteter
3. Bistå pasienten i å håndtere sine reaksjoner – smerter, utmattelse, søvnproblemer og vanskelige følelser
4. Bidra til hensiktsmessig tenking
5. Gjenvinne helsefremmede sosiale kontakter.
Klinisk helsepsykologiske samtaler ved kriser
- Gi ved behov informasjon om vanlige krisereaksjoner. Stikkord er sinne, fortvilelse, gråt, skjelvinger, angst, nederlagsfølelse, rastløshet, repeterende tanker om hendelsesforløpet, følelse av uvirkelighet og konsentrasjonsvansker.
- Involver pasientens nettverk. En bør ikke være alene.
- snakk om hvordan pasienten kan ivareta grunnleggende behov for ernæring og søvn.
- Råd pasienten om å raskest mulig prøve å gjenopprette vanlig livsførsel og faste rutiner, e.g. komme tilbake i jobb.
- Tilby rask oppfølging ved avslutning av samtale, e.g. et telefonnummer.
Psykiske problemer etter innleggelse på intensivavdeling
o Etter kritisk sykdom eller skade og innleggelse på intensivavdeling er det økt risiko for depresjon og angstlidelser, også ved oppfølging seks og ett år etter hendelsen. Det samme gjelder søvnproblemer, kognitiv svikt, familie og nettverksbelastninger og redusert livskvalitet.
o Risikofaktorer for PTSD etter opphold på intensivavdeling: tidligere psykisk lidelse, bruk av benzodiazepiner under intensivbehandling, skremmende minner om og agitasjon under intensivbehandling og delirium.
Delirium
o Under kritisk sykdom kan pasienten få perseptuelle forstyrrelser hvor sanseopplevelsene endres. I sin mest dramatiske form fremstår sanseforstyrrelsene som delirium, kjennetegnet av flukturerende bevissthetsnivå, nedsatt oppmerksomhet, forstyrret tenking, ulogisk og usammenhengende tale, hallusinasjoner og mareritt under søvn.
o Delirium kan gi alvorlige ettervirkninger, og det er høy dødlighet forbundet med diagnosen.
o Symptomene utvikles vanligvis i løpet av de fire første dagene etter et kirurgisk inngrep.
o Man skiller mellom hyperaktivt (agitert) og hypoaktivt (stille) delirium, samt en blandingstilstand.
o Følgende faktorer høyner risikoen for delirium: 65år+, kognitiv svikt eller kjent demessykdom, hoftebrudd, alvorlig sykdom (både akutt og underliggende), og om pasienten ahr hatt delirium ved tidligere innleggelser.
Psykologisk førstehjelp ved delirium
o Psykologisk førstehjelp ved delirium innebærer følgende:
1. Sørge for trygghet gjennom ytre rammer og nærvær av fast pleier og/eller ppårørende som prøver å frotså, lytte, berolige og trøste.
2. Gi tilpasset informasjon om postoperativt delirium, fortell hva som har skjedd for å skape mening og sammenheng, og for å tette hull i hukommelsen
3. Hjelpe til med å sortere mellom reelle hendelser og opplevelser i delirum
4. Skape forutsigbarhet gjennom konkret informasjon om hva som skal skje
5. Sørge for dagslys om dagen og søvn om natten og klokke for å holde rede på tiden
6. Gi mulighet for å kommunisere skriftlig når pasienten er intubert.
Klinisk helsepsykologiske tiltak for intensivpasienten
o Dagbok: kan forebygge posttraumatiske stressplager både for pasienter og pårørende, og anbefales som tiltak for alle pasienter som er på intensivavdelingen i over 48 timer. Gjennom en dagbok kan pasienten og familien få en sammenhengende fortelling om innleggelsen. Den gir oversikt over hva som har skjedd, skaper et tydeligere tidsperspektiv, forterer hendelser og fyller hull i hukommelsen.
o Inkludering og ivaretagelse av pårørende. Forekomsten av posttraumatiske stressplager kan i noen tilfeller være høyere hos pårørende enn pasienten selv, og søvnproblemer er hyppig forekommende.
