Juss Flashcards
Enkeltvedtak
Enkeltvedtak er innen norsk forvaltningsrett et vedtak med en eller flere bestemte personer som adressat. Når enkeltvedtaket fattes av Kongen skjer det i form av en kongelig resolusjon. Et vedtak som retter seg mot «et ubestemt antall eller ubestemt krets av personer» er en forskrift.[1]
Enkeltvedtak kan skilles fra forskrift ved å se på hvorvidt vedtaket er gitt individualiserte adressater eller ikke. Det kan tenkes enkeltvedtak som retter seg til en store mengde personer på den ene side, og forskrifter som er generelle, men som kun vil få betydning for et ganske begrenset antall personer på den annen side.
Gi 15 eksempler paa domstoler
Høyesterett Lagmannsrett Tingrett Krigsrett Forliksråd Skjønnsrett Forhørsrett Namsrett Skifterett Arbeidsrett Ankedomstol Internasjonal domstol Ekklesiastisk domstol Administrativ domstol Etatsdomstol
domstol
En domstol er et organ for løsning og avgjørelse av konflikter. Etter maktfordelingsprinsippet i europeisk statsskikk er domstolene – den dømmende myndighet – den tredje statsmakt, og skal operere uavhengig fra den lovgivende (parlamentet) og den utøvende (regjeringen) myndighet.
En domstol er ofte tilsikret uavhengighet gjennom at det skal være vanskelig å si opp dommere – et vanlig krav er at dette må skje ved dom (jf. embede).
rettskildefaktor
En rettskildefaktor er en argumentkilde som brukes for å kunne løse rettslige problemstillinger, så som å finne fram til hva som er innholdet i en rettsregel, eller å løse en tvist mellom parter som er uenige. Rettskildeprinsippene angir hvordan rettskildefaktorene skal benyttes og vektlegges.
Kvalifikasjonsregler
Kvalifikasjonsregler er regler som angir tilhørighet til en kategori. For eksempel er legaldefinisjonene i forvaltningslovens § 2 av enkeltvedtak en angivelse av hvilke vedtak som skal kategoriseres som enkeltvedtak til forskjell fra forskrift i forvaltningslovens forstand.
Pliktregler
Pliktregler (eller «handlingsregler» eller «forholdsregler») er regler som pålegger eller fritar for plikter. Påbud, forbud, fritagelser eller tillatelser er pliktregler. Pliktregler kan rettes mot myndighetene eller mot borgerne. For eksempel er det påbudt å kunngjøre lover og forskrifter i Norsk Lovtidend og borgerne har plikt til å stanse for kontroll hvis politiet krever det.
Kompetansereglene
Kompetansereglene angir hvilke betingelser som må være til stede for at det skal foreligge «makt», «myndighet» eller «evne» til å gi lover eller andre generelle bestemmelser, eller til å avsi dommer, treffe forvaltningsrettslige enkeltvedtak eller inngå avtaler med mer.[3] For eksempel har en tingrettsdommer kompetanse til å avsi en dom, forvaltningen har kompetanse til å fatte enkeltvedtak eller en huseier har kompetanse til å inngå en leiekontrakt med en leietaker.
Rettsregel
Rettsregel er en norm som regulerer forhold mellom borgerne i et samfunn, mellom borgerne og det offentlig eller mellom styresmaktene. Rettsreglene er regler som samfunnet setter sin autorietet bak, normalt ved at det fins maktmidler til å håndheve reglene. Eksempler på maktmidler er politi og domstoler. Rettsregler utledes av lover, forskrifter, andre skriftlige rettskilder eller ulovfestet rett, men rettsregelen er ikke selve teksten. Rettsregelen er den regel man kommer frem til etter å ha gjort en juridisk tolking ved hjelp av rettskildefaktorer.
Kongelig forordning
Kongelig forordning eller dekret er et pålegg fra kongen som gjelder som en lov. Dette var måten å fastsette lover og regler på i eldre tider, da kongene hadde enevoldsmakten.
I dag har regjeringen den reelle myndigheten, etter at Stortinget har gjort vedtak. Lover skal likevel være signert av kongen for å ha gyldighet. Forordninger skal være utledet av lover og håndheves under henvisning til disse.
Legitim
Legitim, som stemmer med gjeldende lov, lovlig, rettmessig.
I statsvitenskap brukes uttrykkene legitim og legitimitet særlig om politiske systemer, men av og til også om politiske ledere og om den politikk disse fører.
Max Weber opererte med tre former for legitim autoritet: den legal-rasjonelle, den tradisjonelle og den karismatiske. Et politisk system sies å være legitimt i den grad det nyter borgernes tillit og lojalitet.
Svært forskjellige typer politiske systemer kan således være legitime. Synkende legitimitet virker i de fleste tilfeller destabiliserende på et politisk system.
At noe legitimeres betyr at det har fått en form eller en begrunnelse som gjør det allment akseptert.
Hva omhandler offentlig rett?
Offentlig rett er den delen av jussen som dels omhandler det rettslige forholdet mellom individet og staten og dels det rettslige forholdet mellom de ulike statsmaktene.
juss
Rettsvitenskap, jus, den vitenskapelige behandling av rettsstoffet, der lover med forarbeider og domsmaterialet er av sentral betydning. Det kan sondres mellom flere retninger innen rettsvitenskapen: rettshistorien, som omfatter utviklingen av de rettslige institusjoner (typisk domstolsorganisasjon) såvel som de materielle regler; rettsøkonomien, rettssosiologien og rettsfilosofien, som ser de rettslige fenomener fra henholdsvis økonomisk, sosiologisk og filosofisk synsvinkel m.m. Kjernen i rettsvitenskapen er imidlertid systematiske studier av nåtidens rett med beskrivelse og analyse av de regler som gjelder (typisk: som blir anvendt av domstolene), av reglenes begrunnelse og av sammenhenger og ulikheter, eventuelt motsetninger, i rettssystemet
rettslig
forensisk, judisiell, juridisk; som hører under rettsvitenskapen, rettsstudiet eller rettsvesenet.
Hva er den Lovgivende makt?
Lovgivende makt er makt til å vedta, endre og oppheve lover. Lovgivende makt er en av de tre maktområdene som defineres og holdes adskilt i henhold til maktfordelingsprinsippet. Lovgivende makt tilligger vanligvis nasjonalforsamlinger og parlamenter, som gjerne også har enerett til å ilegge skatter og avgifterer, vedta budsjetter og bevilgninger, og godkjenne traktater og krigserklæringer.
I en norsk sammenheng vil den lovgivende makt referere til Stortinget, i Danmark til Folketinget, i Storbritannia til Parlamentet og i USA til Kongressen.
I et Norge blir den lovgivende makt (Stortinget) valgt av folket. Den lovgivende makt setter igjen retningslinjer for hva den dømmende makt (domstolene) kan foreta seg, og gjennom parlamentarismen har folket også kontroll over den utøvende makt (Kongen via regjering). I § 49 i den norske Grunnloven heter det at: «Folket utøver den lovgivende Magt ved Storthinget.»
Etter at Norge undertegnet EØS-avtalen, er det i praksis ikke alltid Stortinget som er den lovgivende makt, for EØS-avtalen medførte overføring av suverenitet til EFTAs overvåkningsorgan (ESA) og EFTA-domstolen vedrørende håndhevelse av konkurransereglene. Dette kan medføre overstyring av lover og regler som er vedtatt av Stortinget. Stortinget er gjennom avtalen også forpliktet til å innføre EU-direktiv i norsk rett og har på denne måten fått begrenset sin lovgivende makt.
Kongelig forordning
Kongelig forordning eller dekret er et pålegg fra kongen som gjelder som en lov. Dette var måten å fastsette lover og regler på i eldre tider, da kongene hadde enevoldsmakten.
I dag har regjeringen den reelle myndigheten, etter at Stortinget har gjort vedtak. Lover skal likevel være signert av kongen for å ha gyldighet. Forordninger skal være utledet av lover og håndheves under henvisning til disse.
Normativ
Som er i samsvar med normen (regelen).
beskriver utsagn som er av en rettledende, foreskrivende eller preskriptiv art, eller som inneholder eller innebærer en vurdering. Termen brukes ofte i motsetning til deskriptiv (beskrivende).
Et eksempel på et normativt utsagn er “det er galt å torturere mennesker”. To eksempler på deskriptive utsagn er “mange mennesker har en oppfatning av at det er galt å torturere mennesker”, og “alle ravner så langt observert har vært sorte”.
Kodifisere
juridisk begrep som blir brukt om å samle spredte lover eller lovregler, eller lovfestede rettsregler i ett lovverk eller en lov. Denne prosessen blir kalt kodifikasjon.
vedtak
Et vedtak er en eller en serie sammenhengende formelle beslutninger foretatt (vedtatt) av dertil kompetent organ. Enkeltvedtak berører kun en eller en liten gruppe personers rettigheter eller plikter.
Vedtak foretas for å fastlegge eller endre noens rettigheter i forhold til vedtaksorganets myndighetsområde.
Større vedtakssamlinger som er ment å vare, og gjelder en bestemt gruppe kan kalles lover, statutter, vedtekter, regler, avhengig av sammenheng og organisasjon.
kongelig resolusjon
En kongelig resolusjon er i henhold til norsk forfatningsrett en beslutning fattet av Kongen i statsråd. Det vil si en beslutning fattet i det formelle møtet hvor Regjeringen under ledelse av Kongen, eller Kronprinsen, er samlet på Slottet, normalt hver fredag kl. 11.00.
Når både Kongen og Kronprinsen har forfall, blir statsrådsmøtet holdt under statsministerens ledelse – normalt i statsrådssalen på Statsministerens kontor.
Både Grunnloven og ordinær lovgivning legger myndighet til Kongen. Med unntak for Kongens personlige prerogativer, som for eksempel retten til å tildele ordener og retten til å gi titler til kongefamilien, betyr dette at beslutningen skal skje i form av en kongelig resolusjon.
forfatning
Forfatning er de grunnleggende rettsregler i en stat, særlig de regler som gjelder forholdet statsmaktene imellom og mellom statsmaktene og borgerne.
Forfatningen kan bestå av skrevne eller uskrevne regler, eller av begge.
I mange stater er forfatningen eller viktige deler av den nedfelt i en skreven grunnlov. I andre stater, som for eksempel Storbritannia, har man ingen skreven grunnlov.
Den norske forfatningen består dels av Grunnloven av 17. mai 1814 og dels av konstitusjonell sedvanerett.
Ordene forfatningsrett eller statsforfatningsrett brukes om den delen av rettsvitenskapen som beskjeftiger seg med forfatningsreglene.
statsråd
Statsråd, betegnelse som i Norge og det øvrige Skandinavia brukes om den samlede regjering når den møtes for å fatte offisielle beslutninger, i Norge også om enkeltministere (unntatt stats- og utenriksminister).
Prerogativ
Prerogativ (av latin som spørres først, det vil si fortrinnsrett, særrett)[1] anvendes om kongelig særrett. Ordet benyttes tradisjonelt om privilegier som kun en monark har.
I takt med reduksjonen av den personlige kongemakten i de siste 200 år i Norge, har ordet fått avgrenset betydning og betegner nå noe som kun regjeringen (Kongen i statsråd) har rett til å bestemme, ikke Stortinget. Eksempelvis gjelder dette innenfor kirkeforvaltningen som kirkelige embete i medhold av blant annet § 4 og § 16 i Grunnloven. Dette skjer i kirkelig statsråd. Kongens myndighet til å fastsette liturgier i Den norske kirke er delegert til Kirkemøtet.
forskrift
Forskrift, generell bestemmelse om borgernes rettigheter eller plikter, fastsatt av forvaltningsmyndighetene som ledd i utøving av offentlig myndighet. Før forskrift vedtas, endres eller oppheves, skal offentlige og private institusjoner og organisasjoner for de erverv, fag og interessegrupper som forskriftene berører, gis anledning til å uttale seg. En forskrift skal inneholde en uttrykkelig henvisning til hjemmelen for forskriftsvedtaket og nevne det forvaltningsorgan som har gitt forskriften. Den skal som hovedregel kunngjøres i Norsk Lovtidend. En forskrift kan ikke fravikes av et forvaltningsorgan, med mindre forskriften eller vedkommende hjemmelslov gir adgang til det. Bestemmelser i forvaltningsloven kap. VII.
En forskrift er etter norsk rett et vedtak som gjelder rettigheter eller plikter til et ubestemt antall eller en ubestemt krets av personer[1] (i motsetning til et enkeltvedtak).
Forskrifter fastsettes ofte med hjemmel i en lov. Forskrifter gis som regel av Kongen i statsråd, et departement eller et kommunestyre eller fylkesting, alt etter hva den aktuelle lovhjemmelen bestemmer. Forskriften må holde seg innenfor lovhjemmelen, og må ikke være i strid med andre lover; i så fall vil den ikke kunne gjøres gjeldende. I tillegg må forskriften kunngjøres for å ha rettslig virkning.
Å overtre forskrifter kan være straffbart. Dette forutsetter at enten den aktuelle hjemmelsloven eller forskriften selv foreskriver dette. Vanligvis vil hjemmelsloven inneholde straffetrusselen, men hvis dette ikke er tilfelle finnes det en bestemmelse i straffeloven § 339[2] som gir forskriftsmyndigheten hjemmel til å foreskrive straff (bot) ved å henvise til denne. Bestemmelsen har vært kritisert, og vil trolig ikke bli videreført i den nye straffeloven, som er under utarbeiding
Lov
Lov er innenfor norsk juridisk terminologi begrepet som brukes om en formell, skrevet lov, dvs. en tekst som er gitt lovskraft av et rettssystems lovgiver. En lov gir uttrykk for rettsregler.
I videste forstand brukt i betydningen materiell lov, dvs. rettsregler som fastsetter rettigheter og plikter.
Som oftest regner man bare skrevne rettsregler som lov, slik at sedvanerett faller utenfor. I Norge omfatter begrepet “materiell lov” dermed både Grunnloven, formelle lover gitt av Stortinget (se nedenfor), provisoriske anordninger gitt av Kongen (regjeringen) og forskrifter, samt noen få lovbestemmelser som ble gitt før Stortinget ble opprettet i 1814 og fortsatt gjelder.
I snevrere forstand brukes ordet lov i betydningen formell lov, dvs. skrevne rettsregler som er utferdiget av lovgivningsmakten, i Norge av Stortinget, i samsvar med Grunnlovens §§ 76 flg.
Rettslige forbud eller pålegg må ha hjemmel i en formell lov eller provisorisk anordning. Om fremgangsmåten ved vedtakelse av formell lov, se lovgivning. Grunnloven har - sammen med konstitusjonell sedvanerett - en særstilling som overordnet annen (materiell og formell) lov, og det gjelder særlige regler i Grunnlovens § 112 om endringer i denne.
