HANDLING, RASJONALITET OG MENNESKEMODELLER Flashcards
Rasjonalitet
Rasjonalitet er fornuft – og når et individ tar valg basert på berettigede overbevisninger og fornuftig tenkning, snarere enn følelser, er individet rasjonelt.
Max Webers handlingstyper
Max Weber er en tysk samfunnsviter som regnes som en av grunnleggerne av den moderne sosiologi. Han skiller mellom fire type handlingstyper – som også kan forstås som og idealtyper.
Weber mener at tradisjonelle (skikk og bruk) og affektive (følelsespregede) handlingstyper i større grad preget førmoderne samfunn – eksempelvis jordbrukssamfunnet. Mens det moderne samfunnet er preget av verdirasjonelle (verdibaserte) og formålsrasjonelle (nyttemaksimerende) handlingstyper. I en verdirasjonell handling utfører aktøren handlinger i tråd med normer og verdier som aktøren selv oppfatter som rasjonelt bindende. Hvis aktørens normer er internaliserte og forankret i aktørens oppfatninger basert på hva som ubetinget er godt og verdifullt, er handlingene verdirasjonelle, - men de er ikke verdirasjonelle hvis aktøren bare passivt underkaster seg handlingsregelen (da er man bare nonkonform). I en formålsrasjonell handlingstype vil aktøren utføre en handling i hensikt av hva som gir mest mulig nytte. Handlingen er subjektiv rasjonell når aktøren selv tror at valgte midler fører til mest mulig nytte, men er også objektivt rasjonell om aktøren tror at dette er den beste måten å oppnå målet på. Dette er ulike perspektiver å forstå handling og samfunn på – og med disse idealtypene får vi praktisk nytte ved at vi kan sammenligne dem med virkeligheten, og dermed skape en forståelse av det vi observerer.
Hva er forskjellene på handlingstypene formålsrasjonalitet (nytteorientert) og verdirasjonalitet (verdibasert)?
En verdirasjonell handling kan i motsetning til en formålsrasjonell handling være i konflikt med hva en aktør anser som å være best – og denne handlingstypen kan være en higen etter å skape en mening i tilværelsen, en moralsk handlingslogikk. Formålsrasjonelle menneskemodeller forstår mennesket som nytteorientert, mens verdirasjonelle menneskemodeller forstår mennesket som verdiorientert. Dette gir opphav til to ulike perspektiver på hva som bidrar til at sosial orden oppstår og blir opprettholdt.
På hvilken måte knytter Weber handlingstypene til samfunnsutviklingen?
Weber knytter handlingstypene typene til samfunnsutviklingen ved å hevde at de rasjonelle handlingstypene stadig blir mer fremtredende i moderne samfunn – og mener at det ikke er like stort spillerom for affektive (følelsesbaserte) og tradisjonelle (skikk og bruk) handlinger i den enkeltes liv, slik det vårt i førmoderne samfunn. I det moderne samfunnet er det fornuftige begrunnelser som vektlegges, det er en kombinasjon av verdirasjonelle (verdibaserte) og formålsrasjonelle (nyttemaksimerende) handlingsyper som gjennomsyrer mennesket og styrer systemene. Han mener at dette også er et særpreg ved modernisering av de vestlige samfunn – og kaller det rasjonalitetens bur (fornuften tvinger og undertrykker andre viktige sider av mennesket). Tankesett og verdensbildet erstattes med å bli rasjonalisert – fordi med opplysningstiden og den vitenskapelige revolusjon ble fornuften grunnlaget for begrunnelser, som han kaller avmystifisering av verden. Weber påpeker at mennesket også er affektive, tradisjonsstyrte og meningssøkende – og trenger å føle seg som en del an en større sammenheng som gir mening. Med dette gir han et dystert bilde av det moderne samfunnet.
Weber om hvordan det moderne samfunnet preges av rasjonalisering
Det Weber mener med det er at det moderne samfunnet preges av effektivitet og byråkratisering (betegnelsen på hele eller deler av den offentlige forvaltningen).
Durkheims syn på forholdet mellom handling og samfunn
Durkheim mener at det enkeltindividet foretar seg, blant annet er resultert av det samfunnets mennesket er vokst opp i, tradisjoner, språk, baner og forestillinger. Han mener mennesker er knyttet sammen gjennom kollektive – slik som språk, tradisjoner, moral og alt det som gjør oss mulig å omgås og forstå hverandre. Disse forestillingene utgjør samfunnet, og de kan dermed ikke reduserer til en samling enkeltindivider, mener Durkheim – for det er først når vi kommer sammen at vi har moral og språk, og en kollektiv tenkning og bevissthet som er forankret i relasjoner og møter mellom mennesker. Han mener menneskers handlinger er et produkt av det faktum at mennesket er grunnleggende medfødt sosialt – hvor samfunnet kommer forut for handlingene våre. Durkheim mener at i tradisjonelle samfunn/førmoderne samfunn hvor arbeidsdelingen var lav (en aktør drev med forskjellige ting) var husholdningen i liten grad avhengig av hverandre, og man kunne leve relativt godt i ødemarka på den tiden. I moderne samfunn hvor arbeidsdelingen er stykket opp i spesialiseringer og fortgang på produktivitet – ført til at mennesker er gjensidig avhengig av hverandre. Det at man var så lik, gjorde det samme og trodde på det samme – finnes ikke på samme måte i det moderne samfunnet, for det moderne samfunnet er vevd sammen på en annen måte, mener Durkheim. Durkheim mener tillit er en forutsetning i økonomisk forhandling – med det mener han at man eksempelvis ikke inngår avtaler med en partner man ikke kan stole på. Vi har et samfunn fordi vi er grunnleggende sosiale – og individet trenger samfunnet fordi et ikke kan sees og forstås isolert fra samfunnet omkring.
Gjennom studiet sitt (selvmordet) viser Durkheim selvmordsrater i forskjellige samfunn. I samfunn der individet fikk en veldig fri og fremtredende plass – var selvmordsraten høyere, enn i samfunn med tettere integrasjon. Han sammenlignet protestantiske og katolske samfunn, og kom frem til at selvmordsraten var høyere i protestantiske samfunn – som han mente hadde løsere form for sosial integrasjon (dette kalte han det egoistiske selvmordet). Han kom også frem til at mennesket ikke bare er avhengig av samfunnet, men at det også trenger sin individualitet. Mennesket blir kvalt og kan begå selvmord og hemmet personlighetsutvikling (eksempelvis ved å gjenopprette familiens ære ved å utslette oss selv - hvis det ikke får et pusterom. Det er med pusterom og individualitet vi blir fulle individer – det må altså være en balanse mellom frihet og sosial integrasjon. Durkheim viser også at selvmordsraten øker når det er kraftige økonomiske oppgangstider og nedgangstider (det anomiske selvmordet) – blant annet fordi de sosiale normene blir for flytende, og fører til forvirrelse blant menneskene. Dermed mener Durkheim at det er nødvendig for mennesket at samfunnet setter noen rammer om hva for eksempel et bra liv er.
Økonomifagets syn på forholdet mellom handling og samfunn
Økonomifaget betrakter mennesket som kalkulerende (homo oeconomicus) – det Weber kaller formålsrasjonalitet (nyttemaksimering). Mennesket i dette økonomi-perspektivet er målrettet, og vil oppnå mest mulig av de resultater det ønsker seg – og det antas at mennesket er bevisst og at det hele tiden er i stand til og kunnskapsrik nok til å rangere hva det ønsker seg. Mennesket fremstår som fritt og rasjonelt – hvor det i stor grad er preget av eget formål.
Hva menes med homo oeconomicus (det økonomiske mennesket – aktør uten samfunn) og homo sociologicus (samfunn uten aktør).
Homo oeconomicus er den økonomiske aktørmodellen hvor menneskets handlinger forstås som et resultat av ønske om å maksimere egen nytte – ved å velge midler som mest effektivt fører oss til målet. Modellen er endimensjonal, men har også møtt kritikk for å være urealistisk i forhold til hvordan enkeltindivider tenker og resonerer før de fatter beslutninger om hva de skal gjøre. Det er grenser for hvor mye tid, oppmerksomhet, intelligens og krefter vi har til rådighet for informasjonssanking – hvor utålmodighet og hastverk kan være en tendens til irrasjonell oppfatningsdannelse. En begrenset rasjonell aktør vil verken handle på impuls eller på full oversikt alternativene, men vil innhente en begrenset mengde informasjon som oppfattes som tilstrekkelig for å foreta et fornuftig valg. Denne aktørmodellen tar ikke høyde for forskjeller mellom ulike sosiale felter, og overser dermed at samfunnet er sosialt forskjellig. Denne modellen knyttes ofte til økonomifaget.
Homo sociologicus er en forståelse av aktøren som normativ orientert – at handlingen er basert på bestemte oppfatninger av hva som forstås som rett og galt. Normene kan forstås som handlingsregler – og sier noe om hvordan vi bør handle i gitte situasjoner. Hva individet opplever og fatter som rett og galt, kan motstride egne interesser – og mennesket kan derfor være i stand til å være egoistisk og altruistisk (uselvisk). Modellen er flerdimensjonal med tanke på at ulike sosiale kontekster representerer ulike forventninger og krav (roller). Dermed må også ethvert sosialt fenomen forstås eller forklares i relasjon til den sosiale og kulturelle konteksten den inngår i. Mennesket er fullt av kollektive forestillinger – vårt bilde av verden, verdier, ønsker er innkodet i oss gjennom oppveksten vår og sosialisering. Denne modellen knyttes ofte til Durkheims sosiologi.
Kjennetegn ved teorien om rasjonelle valg
Teorien om rasjonelle valg kjennetegnes som en menneskemodell der rasjonelle individer bruker egeninteresser til å ta valg som vil gi dem mest mulig nytte. Det er en form for beslutningsteori – der individet veier alternativer og tar valg som det tror vil tjene det best, og konsekvent prøve å minimere tap. Kan også knyttes til Talcott Parsons.
Individuell rasjonalitet
Individuell rasjonalitet kjennetegnes av at individet vet hva det vil ha og hvordan.
Kollektiv rasjonalitet
Kollektiv rasjonalitet kjennetegnes av at en gruppes handling er rasjonell hvis medlemmene handler rasjonelt. Den kollektive handlingen er summen av alle individuelle valg.
Kjennetegn ved teorien om begrenset rasjonalitet
Det som kjennetegner begrenset rasjonalitet er ideen om at individets beslutningsevne blir svekket av et sett med begrensninger, som for eksempel mangel på informasjon, kognitive skjevheter eller mangel på tid.
Drøft (diskuter for og imot), med utgangspunkt i pensum, følgende påstand: «Det
som er rasjonelt for enkeltindividet er også rasjonelt for samfunnet som helhet.»
Den amerikanske økologen Garrett James Hardin (1915-2003) mente med begrepet allmenningens tragedie at summen av alle enkelthandlinger fører til felles ressursers ødeleggelse – på bakgrunn av at individer utnytter ressursene til eget beste. Dette fører til felles ødeleggelse (konsekvenser for alle) ved at samfunnet og naturen på sikt blir skadelidende fordi ressursen er blitt tømt, ødelagt eller ikke brukbar – det er rett og slett ikke bærekraftig.
Metodologi
Metodologi handler om hvordan man velger å forklare sosiale fenomener – ut fra individuelle egenskaper, valg og handlinger – eller forhold utenfor individet (overindividuelle forhold).
Hva menes med «metodologisk individualisme (aktørorientert)» og «metodologisk holisme/kollektivisme (strukturorientert)»?
Metodologisk individualisme (aktørorientert)
Metodologisk individualisme handler om at sosiale fenomener, deres struktur og endring – i utgangspunktet må forstås ut fra individuelle egenskaper, intensjoner, tanker, handlinger og individenes interaksjon. Samfunnet er skapt av enkeltindividene.
Metodologisk holisme
Med metodologisk individualisme henviser man til enkeltindivider for å forklare sosiale fenomener, mens i metodologisk holisme (metodologisk kollektivisme knyttes ofte til Durkheim) henviser man til sosiale fenomener som gruppe, språk, institusjoner og samfunn ut fra strukturelle forhold, og ikke et enkeltindivid (det skapes av samfunnet). Samfunnsfenomener kan ikke forklares ut fra egenskaper ved enkeltindivider.