HABILITERING/ REHABILITERING Flashcards
Hvilke ulike måter å forstå funksjonshemming på anser du som viktigst? Bruk et eksempel (case) for å illustrere ulike perspektiver.
De viktigste måtene å forstå funksjonshemming på er ofte knyttet til ulike perspektiver eller modeller. Her er tre sentrale perspektiver:
1. Den medisinske modellen
• Ser funksjonshemming som et individuelt problem knyttet til kroppens eller sinnets funksjonssvikt.
• Fokus: Diagnostisering og behandling for å “kurere” eller kompensere for funksjonsnedsettelsen.
• Eksempel: En person med cerebral parese får fysioterapi for å forbedre motoriske ferdigheter.
2. Den sosiale modellen
• Ser funksjonshemming som et resultat av samfunnets barrierer (fysiske, holdningsmessige eller organisatoriske).
• Fokus: Å endre miljøet og fjerne barrierer for inkludering og deltakelse.
• Eksempel: En rullestolbruker møter utfordringer på grunn av mangel på ramper, ikke fordi de bruker rullestol.
3. Den biopsykososiale modellen (en kombinasjon)
• Integrerer både individuelle og samfunnsmessige aspekter, som WHO bruker i ICIDH/ICF-systemet.
• Fokus: Samspillet mellom helse, miljø og personlige faktorer.
• Eksempel: En elev med ADHD får tilpasset undervisning (miljøtiltak) og individuell støtte for mestring.
Case-eksempel:
Tenk på en student med dysleksi.
• I den medisinske modellen ville fokus være på diagnosen og eventuell behandling, f.eks. spesifikke leseøvelser.
• I den sosiale modellen ville skolen fokusere på å tilrettelegge, som bruk av lydbøker eller lengre tid på prøver.
• I den biopsykososiale modellen kombineres dette, med både støtte til studenten og tilrettelegging i miljøet.
Denne helhetlige forståelsen gir en mer nyansert og effektiv tilnærming.
Hvilke utfordringer møter vi på i anvendelse av rehabilitering som begrep og praksis i sosialt arbeid?
Rehabilitering som begrep og praksis i sosialt arbeid innebærer flere utfordringer, inkludert:
1. Mangfold i definisjoner og tilnærminger
• Rehabilitering forstås ulikt på tvers av fagfelt og sektorer (helse, arbeid, utdanning). Dette kan skape uklarhet om hva rehabilitering innebærer i sosialt arbeid.
2. Individfokus vs. samfunnsforhold
• Tradisjonelt vektlegges individets ansvar for endring (f.eks. trening eller behandling), mens sosialt arbeid også fokuserer på samfunnets ansvar for å redusere barrierer.
3. Tverrfaglig samarbeid
• Sosialarbeidere må navigere i komplekse samarbeid mellom ulike aktører (leger, terapeuter, NAV), noe som kan føre til uklar rollefordeling og målkonflikter.
4. Brukermedvirkning
• Rehabiliteringsprosesser krever ofte høy grad av brukermedvirkning, men det kan være utfordrende å balansere brukerens ønsker med systemkrav og ressurser.
5. Ressurs- og tidsbegrensninger
• Effektiv rehabilitering krever ofte langvarig oppfølging og tilstrekkelige ressurser, noe som ikke alltid er tilgjengelig i sosialt arbeid.
Eksempel: En person med langvarig psykisk lidelse kan møte utfordringer med å få sammenhengende rehabilitering. Sosialarbeideren må balansere mellom å støtte individets behov for deltakelse (f.eks. i arbeid) og jobbe for strukturelle endringer som tilrettelegging på arbeidsplassen.
Hvordan kan et livsløpsperspektiv berike vår forståelse av funksjonshemming og (re)habilitering?
Et livsløpsperspektiv kan berike vår forståelse av funksjonshemming og (re)habilitering ved å fokusere på hvordan behov, erfaringer og utfordringer endres gjennom ulike livsfaser. Dette perspektivet gir en helhetlig og dynamisk tilnærming:
1. Utviklingsfaser og overganger
• Funksjonshemming påvirker og påvirkes av kritiske overganger i livet, som skolegang, arbeid og pensjon. Rehabilitering må tilpasses hver fase.
• Eksempel: En ung person med cerebral parese kan ha andre behov når de går fra skole til arbeidsliv enn i barndommen.
2. Forebygging og tidlig innsats
• Ved å adressere funksjonshemming tidlig kan man redusere fremtidige barrierer og støtte mestring gjennom hele livet.
3. Aldring og kumulative effekter
• Funksjonshemming kan forverres eller gi nye utfordringer med aldring, som behov for tilpasset støtte ved redusert mobilitet eller helse.
4. Individuelle og kontekstuelle endringer
• Et livsløpsperspektiv anerkjenner hvordan livserfaringer, samfunnsendringer og teknologiske fremskritt kan påvirke rehabiliteringsbehov over tid.
Ved å inkludere et livsløpsperspektiv kan praksis bli mer fleksibel og tilpasset den enkeltes unike livssituasjon.
Hvilket sosialfaglig potensial ligger det i å drive endringsarbeid utenfor de tradisjonelle tjenestene? (Oppsøkende arbeid, møtesteder/væresteder, bolig, arbeid/aktivitet/fysisk trening/friluftsliv)
Sosialfaglig endringsarbeid utenfor tradisjonelle tjenester har stort potensial fordi det skaper fleksible, brukerorienterte og relasjonelle arenaer for å støtte mennesker i sårbare situasjoner.
1. Lav terskel og tilgjengelighet
• Oppsøkende arbeid og væresteder gir tilgang til hjelp uten krav om å oppsøke formelle tjenester, noe som kan nå dem som ellers faller utenfor systemet.
2. Relasjonsbygging og tillit
• I uformelle settinger kan sosialarbeidere lettere bygge tillit, særlig med personer som har negative erfaringer med offentlige tjenester.
3. Helhetlig tilnærming
• Arenaer som arbeid, friluftsliv og fysisk aktivitet gir mulighet til å jobbe med både sosial, fysisk og psykisk helse i en sammenhengende prosess.
4. Brukermedvirkning og mestring
• Slike arenaer gir rom for brukernes egen deltakelse og innflytelse, som kan styrke mestringsfølelse og sosial tilhørighet.
5. Forebygging og tidlig intervensjon
• Ved å møte mennesker der de er, kan man identifisere og adressere utfordringer før de eskalerer.
Eksempel: Et friluftslivsprosjekt kan gi personer med rusproblemer en strukturert aktivitet, et sosialt nettverk og en følelse av mestring, som kan være vanskelig å oppnå gjennom tradisjonelle tjenester.
