Avanserte behandlingstiltak ved alvorlig respirasjonssvikt Flashcards
Hva er CPAP og BIPAP?
Maskeventilsjon (CPAP og BIPAP). Pasienten puster i et lukket system med overtrykk. Hensikten er å øke trykket i alveolene for å åpne alveoler som er sammenklappet, bidra til å holde alveolene utspilt og bedre gassutvekselingen. Pasienten bruker da mindre krefter på å puste.
Leppepusting
Pust inn: Ta en dyp innånding gjennom nesen, og fyll lungene med luft.
Pust ut: Hold leppene lett sammen, som om du skal blåse ut et lys. Pust sakte og kontrollert ut gjennom leppene i 4-6 sekunder.
Gjenta: Fortsett i flere minutter eller til du føler deg mer avslappet.
PEP - fløyte
Først puster man 10-15 ganger i PEP-fløyten, og deretter puster man hardt ut 3-5 ganger. Dette gjentas 2-3 ganger til luftveiene føles frie.
PEP hjelper til med å åpne opp de små luftveiene og alveolene, det bidrar også til fjerning av slim.
Sykepleierens funksjon og ansvar av maskeventilasjon:
- Klargjøre og kontrollere medisinskteknisk utstyr før bruk
- Stille inn luftevistrykk og oksygenkonsentrasjonen i henhold til legens forordninger eller avdelingens prosedyre.
- Finne sengeleie som er best for pasientens respirasjon. (høyt ryggleie)
- Vitale målinger
- Informere pasienten før behandlingen starter
- Finne den masken som passer best, slik at det ikke blir for mye lekkasje.
- Være tilstede slik at pasienten kan føle seg trygg, og overvåke komplikasjoner
- Vurdere når og hvor ofte pasienten skal få pauser
- Å administrere ernæring (lette måltider, næringsdrikker, sondeernæring)
- Legge til rette for munnstell. Viktig å fukte munnen og foreta munnstell ved pauser
- Dokumentere skriftlig de observasjonene og tiltakene som blir gjort.
- Administrere annen type behandling for den utløsende årsaken til at pasienten har respirasjonsbesvær eller forverring av kronisk sykdom. F.eks antibiotika
Overvåking av pasientens respirasjon ved makebehandling
- Frie luftveier
- Resiprasjonsfrekvens. Vanlig at den er høy, men skal normalisere seg etter oppstart av maskebehandling.
- SpO2. Skal normaliseres ved maskebehandling. Om ikke kan det tyde på at det er behov for å endre innstillingene.
- Respirasjonsmønster. Pasienten bør ha normalt respirasjonsmønster. Økt bruk av hjelpemuskulatur kan tyde på at pasienten ikke får nok hjelp av maskinen eller begynner å bli utslitt.
- Ekspektorat. Etter oppstart kan det føre til at pasienten klarer å hoste opp ekspektorat. Sykepleier observerer og dokumenterer mengde, utseende og lukt.
- Hostekraft. Ved nedsatt hostekraft er det fare for at pasienten ikke får opp ekspektorat.
- Blodgass. Vanlig å ta blodgass før oppstart av behandling og etter.
- Sirkulasjon. Puls, BT og observasjoner av hud må overvåkes. Utenfor normalområder kan tyde på at det er behov for en annen type behandling.
- Mental tilstand og velvære. Betrygge pasienten.
Forebygge komplikasjoner ved maskeventilasjon:
- Velg rett maskestørrelse, og plasser masken slik at den trykker jevnt mot huden, og at den sitter akkurat så stamt at det ikke er luftlekkasje. For å unngå trykksår på nesen.
- En pasient med ventrikkelretensjon skal ikke behandles med maskeventilasjon pga fare for aspirasjon av ventrikkelinnhold.
Sykepleie til pasienter med Trakeostomi:
- Det legges inn et rør i pasientens luftveier som han puster gjennom.
- Kan føre til begrensninger i evnen til å kommunisere. Tilrettelegging for kommunikasjon gir grunnlag for at pasienten kan ytre sine egne ønsker og meninger og sikre medbestemmelse.
o Hjelpemidler som brett å skrive på
o Taleventil - Bruk av propp mot ventilen. Da puster pasienten gjennom nese og munn. Viktig å fjerne sekret før propp settes på.
- Stomien bør stelles minst en gang per døgn.
- Skape trygghet i den utrygge og vanskelige situasjonen pasienten er i.
o Gi informasjon før prosedyrer, Vær til stede, Se hele pasienten, Lindre pasientens ubehag, Motiver pasienten og gi ros.
o Opplæring og veiledning av trakeostomikanyle.
