Tradisjonell litteratur etter 1900 Flashcards
Gi en kort intro til dette emne
Den tradisjonelle litteraturen på 1900-tallet er enkelt sagt preget av tre ting: realistiske fortellinger, tendenslitteratur og dikt med fast rim og rytme. Dette er litteratur som på forskjellige måter viderefører arven fra Ibsen, Bjørnson, Kielland og de andre store realistene på 1870- og 80-tallet.
Man får forskjellige tendenser
Gi en oversikt over litteraturen på 1900-tallet med årstall, og verk du kan nevne
-Nyrealisme (1905-1930):
Rudolf nilsens dikt Nr 13
Oskar Bråtens novelle Kremmerhuset
-Kulturkamp 1930-tallet
-Kamplyrikk 1930-1945
Arnulf Øverlands dikt du må ikke sove
dikt Austvågøy
-Politisk radikal litteratur 1970-tallet
Av måneskinn gror det ingenting
-Forskjellige tendenser
-For eksempel virklighetslitteratur:
Karl Ove knausgårds Min kamp
Analyser diktet nr 13 av …?
Nyrealisme
Rudolf Nilsen vokste opp i arbeiderklassen på Oslo Øst, og han skrev om dette miljøet. «Nr. 13» er
altså et eksempel på arbeiderlitteratur og heimstaddiktning. At Nilsen var kommunist, blir tydelig i
diktet.
Motiv: Diktet er en realistisk skildring av de elendige forholdene i en sliten bygård på østkanten av
en by. Selv om bygården Nr. 13 beskrives som en råtten rønne, omtales den likevel av det lyriske jeget
som «vår kjære gamle gård». Diktet beskriver flere navngitte personer som bor i nr. 13. Til slutt i diktet får vi beskrevet at noen unge menn ikke legger seg
til å sove som de andre, men at de leser bøker, og drømmer om et utopisk samfunn «hvor Nr. 13 ikke
er».
Tema:
1. På den ene side kan diktet tolkes samfunnskritisk og politisk. Diktet tematiserer arbeiderklassens
kår og sosiale problemer, og det urettferdige i at samfunnet er klassedelt. Nr. 13 er naturligvis
ulykkestallet: Hvis man er så uheldig å være født i arbeiderklassen, har man trukket et dårlig kort,
og man er dømt til å leve i elendighet.
De tre navngitte personene i diktet kan sies å representere hvert sitt sosiale problem:
a) Gamle Dal med lungeproblemene er et eksempel på hvordan folk i arbeiderklassen blir syke av å leve i så
kummerlige forhold som de gjør.
b) Karlsen representerer de mange i arbeiderklassen som har alkoholproblemer som følge av et tungt og vanskelig liv.
c) Olga kan leses som en representant forde unge jentene i arbeiderklassen som har så lave lønninger på fabrikken at de tvinges til å prostituere seg.
I de tre siste strofene blir diktet tydeligere politisk. De ungene mennene som leser bøker om natten, drømmer om et Utopia hvor ingen mennesker eier andre, og «hvor Nr. 13 ikke». Det virker nærliggende å tolke dette som den sosialistiske drømmen om det klasseløse samfunnet.
Disse unge mennene som leser, «leter drømmen frem igjen / slik den engang strålte om en vismanns gylne penn.» Vismannen kan tolkes direkte som Karl Marx (kommunismens far).
- På den annen side kan diktets tema sies å være samholdet og fellesskapet mellom arbeiderne – at
arbeiderne utgjør en sammensveiset klasse. Livet i Nr. 13 beskrives med mye varme, og noen avstrofene er de rene kjærlighetshyllester til den slitne bygården. Poenget synes å være at siden alle iarbeiderklassen er i samme båt, får de et solidarisk fellesskap og et miljø de føler seg hjemme i.
Kjærlighetshyllesten er altså ikke til de dårlige kårene i og for seg, men til selve arbeiderklassen og
den klassetilhørigheten som arbeiderne har.
Form: Diktet er tradisjonelt i sin form, og helt regelmessig komponert. Hver strofe består av tre vers, hver verselinje har samme takt, og de tre versene i hver strofe er bundet sammen med enderim. Dette er så langt unna modernismens frie vers som det er mulig å komme.
Verdt å merke seg: Rudolf Nilsens dikt er skrevet mens høymodernismen pågikk ellers i Europa, men Nilsens dikt er alt annet enn modernistisk:
• Diktet har en enkel og tradisjonell form, mens de moderistiske dikterne eksperimenterte med
formen og skrev med frie vers.
• Diktet beskriver virkeligheten realistisk og gjenkjennelig, mens modernistisk kunst som regel
er forvirrende og vanskelig.
• Diktet handler om samhold og fellesskap, mens modernistisk litteratur gjerne handler om
fremmedfølelse, og om individer som mangler fellesskap og tilhørighet.
Fortell om kulturdebatten på 1950-tallet
Kulturdebatten på 1930-tallet var kort sagt en livssynsdebatt som handlet om seksualmoral, ekteskap,
religion og barneoppdragelse. Det var to fronter i debatten:
De kulturradikale: Arnulf Øverland og Sigurd Hoel, var inspirert av psykologen Sigmund Freuds teorier.
Ifølge Freud er vi mennesker drevet av ubevisste drifter og
impulser. Vår bevissthet, vår fornuft, er bare som toppen av et isfjell: Det som virkelig er drivkraften i menneskelivet, er driftene våre – og spesielt seksualdriften. Ifølge Freud er det skadelig å undertrykkedriftene i oss, for hvis driftene ikke får utløp, kommer de tilbake som psykiske lidelser. Driftene ermed oss fra vi er født, og hvis barn har en altfor streng og undertrykkende oppvekst, kan de utvikle
nevroser. De kulturradikale mente derfor at kulturen vår må være såpass åpen at vi kan snakke om
seksualitet på en naturlig måte, og de mente at barn må få utfolde seg mest mulig i frihet, slik at de
kan utvikle en sunn personlighet.
de kulturkonservative: presten Ole Halleby og Sigrid Unset, var i første rekke kristenkonservative. De mente at Freuds menneskesyn reduserte mennesket til et dyr.
Mennesket er først og fremst ånd, mente de. De konservative forsvarte kristne verdier, og mente at
den kulturradikale litteraturen ødela moralen i samfunnet, ved å forurense unge mennesker med
skitne tanker og ideer. Seksualiteten hørte hjemme innenfor ekteskapets rammer; sex utenfor
ekteskapet var syndig og umoralsk.
Hva er kamplyrikk?
Kamplyrikk var samfunnsengasjerte motstandsdikt som ble skrevet rett i forkant av andre
verdenskrig, og under krigen. Kamplyrikken er tradisjonell i sin form – den er altså skrevet på fast rim
og rytme, og ikke frie vers. Diktene har et tydelig politisk eller moralsk budskap: De handler om
samhold, og de oppfordrer til motstand mot den tyske okkupasjonsmakten. Under krigen ble
kamplyrikken publisert illegalt, og mange av diktene har en svært enkel form, noe som gjorde det
enkelt å lære dem utenat
Analyser diktet Du må ikke sove!
Motiv: Dette diktet har to lyriske jeg. Det første jeget har nettopp våknet, og ble vekket av en stemme som talte i en drøm. Stemmen i drømmen tilhører en dødsdømt fange, og gjennom det meste av diktet er det denne stemmen som taler. Stemmen i drømmen forteller at han (eller hun) sitter
fanget i en kjeller som er full av andre fanger. Stemmen fortsetter med å advare mot krigshissing og mot retorikk som oppfordrer til krig, og sier at vi snart alle skal måtte «råtne for Hitlers ariske rase».
Det siste stemmen i drømmen gjør, er å rope at Europa brenner. Diktet avsluttes med at det første
lyriske jeget (den som har våknet av drømmen) går ut i natten. I øst ser han at solen er i ferd med å
stå opp «med et skjær av blod og brann». Dette minner om advarselen fra drømmen, at Europa snart
vil brenne.
Tema: Diktet er en tydelig advarsel om det som er i ferd med å skje i nazi-Tyskland. Øverland må derfor sies å være svært forutseende, i og med at diktet er skrevet så tidlig som i 1937, flere år før verdenskrigen var i gang. Det å våkne opp er den viktigste metaforen i diktet. Poenget er tydelig: Vi skal våkne opp politisk, og se hva som er i ferd med å skje i Europa.
Komposisjon: Diktet er skrevet med enderim, og en forholdsvis fast takt i versene. Det har altså ikke frie vers, men det er likevel ganske variert i formen. Strofene er av forskjellig lengde, og hvilke vers som rimer på hverandre varierer fra strofe til strofe.
Diktet begynner og avslutter med stemmen til det første lyriske jeget – den personen som har drømt. I mellom dette taler stemmen til det andre lyriske jeget – stemmen til den dødsdømte fangen idrømmen. Begge de to stemmene i diktet avslutter med de samme ordene: «Europa brenner!».
Frem til strofen der stemmen i drømmen spesifikt nevner Hitler, kunne diktet handlet om ethvilket som helst undertrykkende regime. Etter dette er det ingen tvil om hva diktet handler om, og hvordan det bør tolkes.
Virkemidler: Det mest fremtredende virkemiddelet i diktet er alle utropstegnene. Nesten alle strofene inneholder ett eller flere utropstegn, noe som gir diktet et manende og insisterende preg.
Dette er ikke et stille og forsiktig dikt, men et dikt som roper til leseren. Det første verset som stemmen i drømmen sier («Du må ikke sove! Du må ikke sove!») rimer
ikke på noe annet vers. I et dikt som ellers er skrevet slik at hvert eneste vers rimer på et annet vers,
blir dette et virkemiddel i seg selv.
Hvilken type litteratur fikk vi på 1950-60 tallet?
Etterkrigstidslitteratur:
På 1950 og 60-tallet var det flere debatter i Norge om hvor grensene for ytringsfrihet skulle gå. Enkelte
forfattere skrev åpent og detaljert om seksualitet, og andre skrev samfunnskritiske tendensromaner som
tematiserte maktmisbruk og undertrykkelse. Dette første til store og sensasjonpregede rettssaker om
pornografi og trykkefrihet.
Gi et eksempel på etterkrigslitteratur
Torborg Nedreaas var en politisk engasjert forfatter som skrev litteratur som tematiserte oppvekst, klasseskille og kvinnesak. Tendensromanen Av måneskinn gror det ingenting (1947) er et innspill i debatten om
selvbestemt abort i Norge.
Romanen anklager mannssamfunnet for å utnytte kvinner og utsette dem for fare ved å forby abort. Nedraas’ roman setter samfunnsproblemer under debatt, og slik sett står boken i forlengelse av realismen på 1870- og 80-tallet.
Romanen handler om en 17 år gammel jente som blir forført av en lærer hun har hatt på skolen. Livet hennes er grått og kjedelig, og bare møtene med elskeren gir noen glede. Han gifter seg med en annen, og de fortsetter å treffes selv etter det. Hun blir gravid, og ser ingen annen utvei enn selv å fremprovosere abort, med strikkepinner.
I kapitlet der den selvutførte aborten beskrives, beskriver bokens jeg-forteller hva som skjedde etter at hun ble gravid. Hun vil først lage skandale og forhindre at barnets far gifter seg med kvinnen haner forlovet med, men så kommer hun på at hun også har ligget med en annen – én gang. Hun kan altså ikke vite med sikkerhet hvem barnefaren er. Legen nekter å utføre abort på henne (det var straffbart på denne tiden). Søsteren hennes fordømmer henne, men har selv vært i samme situasjon, og forteller
hvordan man utfører abort på seg selv.
Resten av kapittelet er en detaljert beskrivelse av hvordan hunutførte abort på seg selv med strikkepinner, hjemme alene. Ute er det tordenvær og lummert.
Hensikten med å beskrive aborten så detaljert, er åpenbart å skape en sjokkeffekt. Nedreaas bruker
forferdelige beskrivelser, og tvinger derfor leseren til å bli oppmerksom på samfunnsproblemet: «Jeg førte
strikkepinnen inn i meg og visste ikke om det var rette stedet, for en strikkepinne kan ikke føle seg fram.
Jeg hadde kvelningsfornemmelser, pusten kom som i brekninger. Tordenen fjernet seg litt, lynene var
mindre hyppige og regnet trommet jevnt mot ruten.»
Poenget i tendensromanen er klart: Et forbud mot abort fører bare til ulovlige og livsfarlige aborter, som setter kvinners liv i fare.
Fortell om litteraturen på 1970-tallet i norge
På 1970-tallet var mange norske forfattere medlemmer av det revolusjonære kommunistpartiet AKP
(ml), og de skrev en type propagandapreget litteratur, som kalles sosialrealisme. Målet med
sosialrealismnen var å være pedagogisk. Litteraturen skulle oppdra leseren (fortrinnsvis en arbeider) til
å bli en god sosialist, og lære hvordan man kan organisere fagforeninger og streiker.
Sosialrealismen har mye til felles med den realistiske tradisjonen fra tidligere: Forfatterne
ønsket å beskrive virkeligheten på en sannferdig og gjenkjennelig måte. Historiene de skrev hadde en
tydelig tendens, altså var det liten tvil om hva som er holdningen til forfatteren.
En del er imidlertid unikt for sosialrealismen. Det ene er at dokumentarstoff og fiksjon ofte
blandes. Flere av romanene tar utgangspunkt i faktiske historiske hendelser, og avsnittene veksler
mellom å være dokumentar og fiksjon. I tillegg kommer det at sosialrealismen er mer
propagandapreget enn andre former for realisme. Romanene er så å si partidiktning for
kommunistpartiet AKP (ml). Dette er særegent for sosialrealismen på 1970-tallet.
Prosjektet med å skrive en pedagogisk litteratur som skulle hjelpe folket og skape revolusjon,
viste seg raskt å være mislykket. Mange av forfatterne ser i dag ut til å være ganske flaue over hele
greia. Det ble gjerne dårlig litteratur – klisjéaktig propaganda. Sosialrealismens tendens ble så
overtydelig at den tippet over i karikaturer.
Fortell om en tendsens i samtidslitteraturen
Virkelighetslitteratur:
En av de store tendensene i norsk litteratur siden 2000, er den såkalte «virkelighetslitteraturen». Dette
er litteratur som utvisker skillet mellom fakta og fiksjon, ved å ligge veldig tett opp mot virkeligheten.
Forfattere av virkelighetslitteraturen bruker faktiske hendelser og levende modeller som personer i
romaner, og bøkene de skriver har gjerne et sterkt selvbiografisk preg, ved at de har en handling som
er svært likt forfatternes egne liv.
