Det kvalitative forskning.... Flashcards
Kva er epistemologi, og fortell litt for og imot:
Epistemologi er filosofien om kunnskap og rommer en lang- varig diskusjon om hva kunnskap er, og hvordan den oppnås.
Epistemologien spiller en sentral rolle i moderne filosofi, men den har ikke alltid hatt en slik rolle. For filosofene i antikkens Hellas var det metafysikken, utforskningen av virkelighetens grunnleggende egenskaper, som sto i sentrum, og det var først med Descartes og andre filosofer etter middelalderen at epistemologien ble dominant. Filosofene skulle heretter spørre seg hvordan menneskene kan vite noe om sin verden, heller enn hvordan denne verdenen egentlig er, og ambisjonen var å finne et solid fundament for kunnskapen.
Charles Taylor har i et berømt essay hevdet at vi må «overvinne episte- mologien». Han begrunner påstanden med at den epistemologiske tradisjo- nen (fra Descartes via de britiske empiristene og frem til vår tids filosofer) ikke bare har søkt etter de permanente fundamentene for kunnskap - en søken som sannsynligvis er fåfengt - men også fremstilt kunnskap som en korrekt representasjon av virkeligheten (Taylor, 1995).
Andre filosofer og samfunnsvitere har i senere år vendt seg til ontologien i et forsøk på å, i likhet med Taylor, overvinne problemene med det episte- mologiske rammeverket i vestlig filosofi.
Kva betyr hermeneutikk?
Hermeneutikk er læren om fortolkningen av tekster. Fra et hermeneutisk syns- punkt er fortolkningen av mening det sentrale tema i forbindelse med en spesifise- ring av de formene for mening som søkes, og oppmerksomhet overfor de spørsmå- lene som stilles til en tekst. Begrepene samtale og tekst spiller en sentral rolle i den hermeneutiske tradisjonen innenfor humaniora gjennom de siste århundrene, og det legges vekt på tolkerens forhåndskunnskap om en teksts tema. Formålet med hermeneutisk fortolkning er å oppnå gyldig og allmenn forståelse av hva en tekst betyr. Utgangspunktet for hermeneutikken er da også behovet for å finne fram til metoderegler for hvordan man skal fortolke et tekstmateriale.
Religionsfilosofen Friedrich Schleiermacher (1768-1834) bidro til å utvikle hermeneutikken videre. Inspirert av den romantiske bevegelsen i samtida la han avgjørende vekt på det vesentlige i å studere og forstå det enkelte menneske i sin individualitet. En slik forståelse er mulig gjennom en fortolkning av de språklige uttrykkene som personen gir seg til kjenne gjennom.
Mer konkret foregår en tekstfortolkning ved en vekselvirkning mellom del og helhet. Dette innebærer at vi forstår delene i en tekst utfra teksten som helhet, men også helheten blir forståelig for oss på bakgrunn av vår forståelse av enkeltdelene.
En slik vekselvirkning mellom del og helhet er et sentralt prin- sipp i den hermeneutiske læren om hvordan vi forstår en tekst, og refereres gjerne til som den hermeneutiske sirkel. Noen velger også å bruke uttrykket hermeneutisk spiral, og sikter da til at veksel- virkningen mellom helhet og del medfører at man forstår det man studerer stadig bedre for hver omdreining man får på spiralen.
Dilthey var empiriker i den forstand at han understreket den betydning våre erfaringer har for den kunnskapen vi tilegner oss.
Den tyske filosofen Hans-Georg Gadamer spilte en vesentlig rolle i utviklingen av nyhermeneutikken, særlig gjennom hovedverket Wahrheit und Methode (1960). I vår sammenheng er det særlig
interessant å merke seg at han har en annerledes oppfatning av forforståelsens betydning i tolkingsprosessen enn de tidligere refererte hermeneutikerne. Man er riktignok enige om at fortolkeren alltid går inn i teksten med visse forutsetninger. De klassiske hermeneutikerne mente imidlertid at det er mulig å trekke et skille mellom nødvendige forutsetninger for forståelse, for eksempel at helhet og del må passe sammen, og såkalte fordommer som kan fordreie våre fortolkninger eller ødelegge for oss når vi søker å for- stå. For forskeren blir det derfor viktig å bevisstgjøre seg på dette skillet mellom forståelsens ulike komponenter. Det endelige målet blir å gi en objektiv og av den enkelte fortolker mest mulig uav- hengig fortolkning av det objektet man står overfor. En slik rekonstruktiv målsetting har klare paralleller til positivismens krav om intersubjektivitet og objektivitet.
Det har vært hevdet at den hermeneutiske metode egentlig ikke skiller seg vesentlig fra den hypotetisk-deduktive metode, slik vi framstilte den i gjennomgangen av Popper. Den norske filoso- fen Dagfinn Føllesdal hevder for eksempel at den hermeneutiske tilnærmingen ikke er noe annet enn den hypotetisk-deduktive metode anvendt på meningsfullt materiale, det vil si tekster, kunst- verk, handlinger osv. Også i fortolkningen av slike fenomen setter vi fram antagelser om hva som er sentrale anliggender, for så i neste omgang å vende oss til fenomenet for å få undersøkt i hvilken grad tolkningene finner støtte der (jf. Føllesdal mfl., 1986). Andre hevder at vi når fram til tekstens eller avsenderens opprinnelige intensjon gjennom intuitiv innlevelse og empati (se f.eks. Betti, 1967, for en nærmere beskrivelse av hva dette innebærer). Forskjellen mellom disse synspunktene er kanskje ikke så stor som den kan se ut til. Det synes åpenbart at innlevelse og empati kan spille en viktig rolle for å hjelpe forskeren til en antagelse om en teksts opprinnelige inten- sjon. I den grad antagelsene så gjøres om til en påstand eller et forskningsresultat, er det behov for å validere slutningene gjennom å få fram hva som taler for og hva som taler mot at påstanden er riktig (jf. kapittel 1 om hypotesedannende og hypotesetestende forskning).
Ta med at som forskar så har ein alltids ein forforståelse, at eins forståelse vil på verke prosjektet og at prosjektet vil påverke ein sjølv, og at ein må vere bevisst at ein er situert i ein kontekst. Ta med noko om hermeneutisk sirkel elns?
Fortell om pragmatismen:
Pragmatismen har i den postmoderne tidsalder kommet i forgrunnen som filo- sofisk posisjon, med den sentrale oppfatning at språk og kunnskap ikke kopierer virkeligheten, men er midler til å mestre en verden i forandring. Pragmatismen går mot den idé at kunnskap er en presentasjon av virkeligheten og betoner praksis’ forrang og bruksverdien av de tanker og teorier som er produsert av forskere. Prag- matismen ble opprinnelig utviklet av amerikanske filosofer som Peirce, James og Dewey i overgangen mellom det 19. og det 20. århundret og er i dag representert av Rorty og Putnam blant mange andre. I Rortys neopragmatiske filosofi er samtalen en grunnleggende erkjennelsesform: «Vi ser kunnskap som et spørsmål om samtale og sosial praksis, snarere enn som et forsøk på å speile naturen» (Rorty, 1979, s. 171). Av pragmatismen kan intervjuforskere lære å legge vekt på de praktiske aspekter ved det de foretar seg, på den håndverksmessige siden av sine aktiviteter, og på de spørsmål om verdier og etikk som bruksverdien av deres forskningsresultater reiser.
Kort oppsummering på fenomenologi
Fenomenologi omfatter vektlegging av bevissthet og livsverden, åpenhet overfor intervjupersonenes opplevelser, stor vekt på presise beskrivelser, forsøk på å sette forhåndskunnskap i parentes, og en søken etter invariante essensielle betydninger i beskrivelsene. En dialektisk posisjon ser på motsigelsene i et utsagn og deres relasjoner til motsigelsene i den sosiale og materielle verden. Det legges vekt på det nye fremfor status quo, og på den indre relasjonen mellom kunnskap og handling.
Ifølge Giorgi er fenomenologi «studiet av strukturen og variasjonene i strukturen i den bevissthet som en ting, hendelse eller person fremtrer for» (Giorgi, 1975, s. 83).
Innenfor fenomenologisk filosofi er objektivitet uttrykk for troskap mot de undersøkte fenomenene. Målet er å nå frem til en undersøkelse av essenser - fenomenenes vesen - ved å gå fra å beskrive enkeltfenomener til å søke etter deres allmenne vesen.
I fenomenologien må vi vere bevisst på subjektet (deg og meg). Det er noko i mellom møtet mellom subjekt og subjekt. Eit menneske som ein studerer er det samme som deg (nemleg også eit subjekt som fortolkar deg). Fenomenlogien belyser korleis du og eg opplever og erfarer ting her og no.
Du er intensjonal - du har ein intensjon mot det du ønsker å studere.
Positivismen seier at vi skal prøve å forhalde oss til det objektive, mens fenomenlogien vil sei at det som er det viktige å rydde opp i før vi kan finne ut av noko er deg og meg (subjekta). For at vi skal kunne forstå eit fenomen, så er det viktig for meg og deg, kva subjektiv opplevelese som kjem til uttryk.
Vi har førehandsantakelsar, og så ynskjer vi å beskrive desse fenomena. Språket er viktig for fenomenlogien å løfte fram. Vi uttrykkjer oss gjennom språket - det er det som formidlar meining, det kan vere symbol.
Mesteparten av den kunnskapen som skapes gjennom intervjuforskning, spesielt den fenomenologiske, dreier seg om menneskers opplevelser, ønsker og meninger. Denne formen for kunnskap representerer doxa - for å bruke et ord fra den klassiske greske filosofi. Det vil si at det handler om intervjupersonens opplevelser og meninger, som det i seg selv er interessant og viktig å stifte bekjentskap med.
Fortell om intervjukunnskap eller forskingskunnskap:
Inspirert av de filosofiske oppfatningene vi har beskrevet, skal vi nå beskrive syv hovedtrekk ved intervjukunnskap. Intervjukunnskap kan karakteriseres som produsert, relasjonell, samtalebasert, kontekstuell, språklig, narrativ og pragmatisk. Desse trekka danner utgangspunkt for ei avklaring av kva som karakteriserer kunnskapen som oppnås via forskningsintervjuet, og for utviklingen av dets kunnskapspotensial. Disse trekkene er ikke bare karakteristiske for intervjukunnskap, men også for objektene.
Kunnskap er produsert. Forskningsintervjuet er en byggeplass for kunnskap. Inter- vjukunnskap konstrueres sosialt i samspillet mellom intervjuer og intervjuperson.
Den resulterende kunnskapen er ikke bare noe som blir funnet, gravd frem eller gitt, men noe som skapes aktivt gjennom spørsmål og svar, og produktet skapes av intervjuer og intervjuperson i fellesskap. Produksjonsprosessen fortsetter gjennom transkripsjonen, analysen og rapporteringen av de opprinnelige intervjuene, og den rapporterte kunnskapen farges av hvilke prosedyrer og teknikker som benyttes underveis.
Kunnskap er relasjonell. Den kunnskap som skapes gjennom intervjuet er inter- relasjonell og intersubjektiv. Som det fremgår av den flertydige figur 1.1 (vase/ ansikter), kan forskeren fokusere på kunnskapen som produseres i rommet mellom intervjuerens og den intervjuedes synspunkter, eller konsentrere seg om samspillet mellom de to deltakerne. Terapeuter har vært oppmerksomme på interpersonlige samspill i samtalene. En terapeutisk samtale er dermed en interpersonlig situasjon der de produserte data verken er objektive eller subjektive, men intersubjektive (Sullivan, 1954). Forskningsintervjuet etablerer nye relasjoner i de menneskelige samtalenett, med det formål å produsere kunnskap om den menneskelige situasjon.
**Kunnskap er samtalebasert. **Når troen på en objektiv virkelighet, som kan avspeiles og avbildes i vitenskapelige modeller, forsvinner, må oppmerksomheten rettes mot diskurs og forhandling om betydningen av livsverdenen. Filosofiske diskurser og forskningsintervjuer er basert på samtaler som gir adgang til kunnskap.
Kunnskap er kontekstuell. Hermeneutisk filosofi har fremhevet den kjensgjerning at menneskets liv og forståelse er kontekstuell, både her og nå og i en temporal dimen- sjon over tid. Den kunnskap som er oppnådd i én situasjon, kan ikke automatisk overføres til - eller sammenlignes med - kunnskap i andre situasjoner. Intervjuet finner sted i en interpersonlig kontekst, og intervjuutsagnenes betydning er relatert til deres kontekst.
Kunnskap er relasjonell. Den kunnskap som skapes gjennom intervjuet er inter- relasjonell og intersubjektiv. Som det fremgår av den flertydige figur 1.1 (vase/ ansikter), kan forskeren fokusere på kunnskapen som produseres i rommet mellom intervjuerens og den intervjuedes synspunkter, eller konsentrere seg om samspillet mellom de to deltakerne.
Kunnskap er kontekstuell. Hermeneutisk filosofi har fremhevet den kjensgjerning at menneskets liv og forståelse er kontekstuell, både her og nå og i en temporal dimen- sjon over tid. Den kunnskap som er oppnådd i én situasjon, kan ikke automatisk overføres til - eller sammenlignes med - kunnskap i andre situasjoner. Intervjuet finner sted i en interpersonlig kontekst, og intervjuutsagnenes betydning er relatert til deres kontekst. Intervjuer er følsomme for de kvalitative forskjellene og betyd- ningsnyansene som ikke nødvendigvis lar seg kvantifisere og sammenligne på tvers av kontekster og modaliteter.
Fortell om positivisme:
Betegnelsen positivisme har vi fra den franske filosofen Auguste Comte (1798-1857). Den positivistiske filosofi reagerte mot religiøse dogmer og metafysisk spekulasjon og forfektet tilbakevending til observerbare data. Den positivistiske vitenskap skulle frembringe bestemte samfunnslover som ga mulighet for sosial styring.
Gjennom sin klassisk-positivistiske filosofi argumenterer Comte for at vitenskap og erkjennelse må ta utgangs- punkt i erfaringen. Det er med andre ord det våre sanser forteller oss, samt den systematiske bearbeidelse av dette, som skal danne basis for våre kunnskaper. Slik får vi et mest mulig sikkert og objektivt bilde av de fenomener eller deler av virkeligheten som vi ønsker å studere.
Empiri’en er der ute, og vi tar inn sansedataene våra slik dei faktisk er, og så vegen til kunnskap (alt) er gjennom empiri. Det betyr at kva vi kan kalle viten og kunnskap, det må kunne brytast ned (sette det på setningsformel kva noko er kunnskap om. -Det må gi meining). Det er ei analytisk tilnærming til kva kunnskap er. Det må setjast på ein setning, og visst den setningen er meiningslaus (så er det ikkje reelt, og då er det IKKJE viten).
Ifølgje den logiske positivismen skulle all vitskapleg kunnskap finnast ved bruk av ein bestemt metode, og ved at ein følgte noken generelle metodologiske reglar som i stor grad var uavhengige av undersøkelsens innhald og kontekst. Dei vitenskapelige metoders natur var å finne i de avanserte naturvitenskaper. Vitenskapelige utsagn skulle således bygge på observerbare data; det skulle skjelnes skarpt mellom observa- sjonen av data og fortolkningen av dataenes mening. Vitenskapelige kjensgjerninger skulle være utvetydige, intrasubjektivt og intersubjektivt reproduserbare, objektive og kvantifiserbare. Vitenskapelige utsagn skulle være verdinøytrale, kjensgjerninger skulle atskilles fra verdier og vitenskap fra etikk og politikk. Enhver innflytelse fra forskernes subjektivitet skulle elimineres eller minimeres.
Begynner tidleg 18-talet, men slår ut i full blomst i 1920-1930. Blir oppfatta litt som gullstandarden for korleis ein arbeider metodisk. Brynkjær kallar positivisme ein grunntone for all forsking, og det er naturvitenskapen som er idealet.
Det finst berre 1 vitenskapeleg metode.
Sentrale ord i positivismen (dette er kjernen i positivistisk):
Verifikasjon - Det er å bekrefte at noko er sant (å verifisere). For å verifisere noko må det gjerast gjennom empiri. Et utsagn om røynda har BERRE meining, visst det kan verifiserast! Korleis verifiserer ein? Det gjer ein gjennom å gjere empiriske observasjonar. Ein testar utsagna sine gjennom verkelegheita. Dei utsagna som vi testar opp mot røynda, får vi då verifisert, og då er utsagnet sant. OG ut frå dette kan ein generalise. Og då slår den induktive slutninga inn.
Induktiv metode (eller induktiv slutning) - Dei utsagna som vi testar opp mot røynda, får vi då verifisert, og då er utsagnet sant. OG ut frå dette kan ein generalise. Og då slår den induktive slutninga inn. Mange observasjonar som bekrefter det samme. Det er å gå frå enkelte fleire slutningar som viser det same, då kan ein generalisere. Induktiv er å gå frå det partikulære til ein generalisere. Om 55 000 observasjonar av kun svarte ravner, viser at alle desse ravnene er svarte, kan ein dra ein slutning/generalisere om at alle ravn er svarte - fordi ein har sjekka det ut. Dette blir då ei sanning om verkelegheita, fordi ein har observert det.
Kritikk: verifiseringen (Det at vi kan sei noko sant om verkelegheita) og induksjon (å dra ei slutning) blir problematisert.
Positivismen søker å formulere utsagn om verkelegheita som gir meining. Likar ikkje det meiningslause.
Det er 2 formuleringar om verkelegheita - analytiske setningar (dei er logiske i kraft av sin setningsstruktur, dei følgjer eit begreps innhald, det er gitt og ikkje noke ein må teste ut) og syntetiske setningar (som er setningar som seier noke om verkelegheita - dei følgjer ikkje nødvendigvis av begrepet, og då må ein gå til empirien og teste det. Det er for eksempel ikkje gitt eller innbakt i ordet at ein stein er tung, og då må vi gå til empiri’en og teste det ut).
Desse to greiene er grunnleggande for positivismen, og for korleis ein skal arbeide vitenskapeleg.
Kva er det vi då får som ikkje er kunnskap om verkelegheita, og som fell utanfor. Kva er det som ikkje er meiningsfulle utsagn.
Eit meiningsfult utsagn for positivismen, er at ein kan verifisere kunnskapen. Og det gjer ein gjennom observasjon. Er det utsagn som ikkje gir meining for positivismen? Ja, alt som ikkje passer inn i skjemaet overfor oss (tabellen over). Men kva med religion? Kva med moral? Kva med menneskets sinn og det å tru på ein Gud? - Det meiner positivismen gir ingen meining å snakke om. For ein må teste det ut empirisk, og det får ein ikkje testa.
Kan kun stole på kunnskap som ein finner gjennom positivistane sine metodar. Ellers er det ikkje “kunnskap”.
Sentrale trekk ved forståelsesformen i det kvalitative intervju vil i et metodologisk perspektiv fremstå som feilkilder, og inter- vjuet kan derfor – i et positivistisk perspektiv - ikke være en vitenskapelig metode. Selv om samfunnsforskere ofte har betegnet positivistisk forskning som ukritisk, fordi de mener at kritikk av samfunnsvitenskapens historiske og sosiale funksjoner ligger utenfor det vitenskapelige område, skal man huske på at positivistene faktisk har bidratt til å bringe samfunnsforskningen forbi myter og allmenn fornuft. Deres understrekning av at det er nødvendig å bruke og rapportere gjennomsiktige meto- der hvis man skal oppnå vitenskapelige data, gir mulighet for intersubjektiv kontroll og kritikk av forskningsresultater, noe som kan motvirke subjektiv og ideologisk ensidighet i forskningen.
Kritikk av positivismen i samfunnsvitenskapen avvises i dag ofte som stråmann- kritikk. Vitenskapsfilosofer går i dag sjelden - om overhodet - inn for en streng metodologisk positivistisk epistemologi. Men i samfunnsvitenskapene gjør de positivistiske formelle metodereglene seg stadig gjeldende visse steder - i nyere neopositivistiske posisjoner, i mange konvensjonelle metodelærebøker og spesielt i den nye diskurs om evidensbasert praksis, der evidens ofte oppfattes som basert på formalisert, kvantitativ forskning.
Ekstra kritikk: Henta frå “fenomenlogi”: Positivismen seier at vi skal prøve å forhalde oss til det objektive, mens fenomenlogien vil sei at det som er det viktige å rydde opp i før vi kan finne ut av noko er deg og meg (subjekta). For at vi skal kunne forstå eit fenomen, så er det viktig for meg og deg, kva subjektiv opplevelese som kjem til uttrykk.
Ta også med noko frå Popper og kritisk realisme (habermas).
Forklar kort kva “metode” er:
Metode kan forstås i vid forstand. Den opprinnelige greske betydningen av ordet er veien til målet. I byråkratiske og positivistiske tilnærminger til samfunnsvitenskapene er imidlertid metode blitt begrenset til mekanisk overholdelse av regler: «En metode er et sett med regler som kan brukes på en mekanisk måte for å realisere en gitt målsetting. Det mekaniske elementet er viktig: en metode skal ikke forutsette vurderinger, kunstneriske eller andre kreative ferdigheter» (Elster 1980, s. 295).
Fortell om survey-undersøkelse eller spørjeskjema:
Oversiktsstudier, eller survey-forskning, er en samlebetegnelse på kvantitative forskningsdesign der datainnsamlingen foregår ved bruk av strukturerte spørreskjema gjennomført som dialogbaserte intervju, telefon-intervju eller ved utsendte spørreskjemaer. Bruk av spørreskjema er nesten uløselig knyttet til survey som forskningsdesign.
I survey-undersøkelser er einingane oftast enkeltpersoner, men kan også være grupper av individer, som en husstand, ein skuleklasse eller ei bedrift. Kva einingar populasjonen omfatter, heng saman med problemstillingar undersøkelsen skal finne svar på.
Spørreundersøkelse definerast som “en systematisk metode for å samle inn data fra et utvalg personer for å gi en statistisk beskrivelse av den populasjonen utvalget er hentet fra” (Ringdal, 2018, s.191).
Det er nødvendig å være klar over forskjellen på et åpent ustrukturert samtaleintervju og et survey-intervju. Samtaleintervjuet går i dybden og brukes fortrinnsvis i kvalitative studier. Det stillast primært åpne spørsmål, og spørsmåla skal dekke mange variabler. Det brukes vanligvis intervjuguide ved samtaleintervju, men graden av standardisering kan variere.
I survey-intervjuet benyttes gjerne et strukturert spørreskjema som presenteres likt for alle respondentene. På samme måte som for postale eller digitalt administrerte spørreskjemaer brukes primært lukkede spørsmål. Det vil si spørsmål med faste svaralternativer. Høy grad av standardisering skal hindre målefeil.
Ved besøksintervju er det fleire forhold som kan påvirke intervjusituasjonen. Slike forhold kan være knyttet til intervjueren, respondenten eller ramma rundt intervjuet. Intervjueffekter kan i enkelte tilfeller være posi- tive, men vanligvis ser vi på intervjueffekter som uønsket fordi de kan påvirke måleresultatet.
Spørreskjemaer for selvutfylling er fortsatt den mest brukte innsamlingsmetoden innenfor survey-forskning, og nettbasert administrering av survey-opplegg for slik selvutfylling er vanlig.
I et forskningsprosjekt der innsamlingen av data skal skje gjennom bruk av postalt spørreskjema, er det flere forhold som innebærer potensielle feilkilder. Gruppert kan feilkildene være knyttet til:
* utvelging av enhetene (respondentene) og frafall
* selve spørreskjemaet
* opplegg for innsamling
* databehandlingen
Haraldsen lister opp fire egenskaper ved selve spørreskjemaet og fire aspekter ved innsamlingsopplegget som han mener vil være bestemmende for den svarprosenten og den svarkvaliteten du får:
Skjemaegenskaper:
*Spørsmålsomfang
*Spørsmålsinnhold
*Skjemastruktur
*Skjemautforming
Innsamlingsopplegg:
*Rekrutteringsteknikker
*Skjemaadministrasjon
*Sikkerhetsrutiner
*Kontaktform
*Skjemaegenskaper
Ett av de virkelig kritiske punktene er kravet om at du og helst alle respondentene forstår spørsmålene på samme måte. For å oppnå dette er det helt nødvendig å forhåndsteste spørreskjemaet.
I spørreskjemaundersøkelser er det mest vanlig å bruke lukkede spørsmålsformer.
Vi må alltid regne med frafall i surveyer. Om svarprosenten ligger mellom 60 prosent og 70 prosent, regnes det som tilfredsstillende. Et spesielt metodisk problem ligger i å finne ut hva som karakteriserer de personer eller grupper som ikke svarer. Herunder også om de er passive eller aktive nektere. Aktive nektere er de som av ulike årsaker ikke vil svare på spørs- målet. Skal datamaterialet deles i undergrupper, er det flere som angir ca. 20 einingar som minste antall for statistisk analyse.
Fortell om etiske omsyn ved intervju
NESHS forskningsetiske retningslinjer pålegger forskeren å arbeide ut fra en grunnleggende respekt for menneskeverdet. Ein skal respektere personenes integritet, frihet og medbestemmelse, i tillegg til at dei ikkje skal utsettast for skade eller andre alvorlige belastninger. Dei skal få den informasjonen som er nødvendig for å danne seg ei rimelig forståing av følgene av å delta og hensikten med forskninga.
Forskning krev deltakernes informerte og frie samtykke. Forskeren må sørge for at deltakerne forstår at de har rett til å avbryte deltakelsen utan grunn og uten at dette får negative konsekvenser. Dei som deltek har krav på at den informasjonen de gir om personlige forhold, blir behandlet konfidensielt, og det stilles også strenge krav til korleis innsamla informasjon skal lagrast. Informert samtykke betyr at forskningsdeltakerne informeres om undersøkelsens overordnede formål og om hovedtrekka i designen, og mulige risi- koer og fordeler ved å delta i forskningsprosjektet. Informert samtykke innebærer også spørsmålet om hvor mye informasjon som bør gis, og når.
Etiske problemer i intervjuforskningen oppstår spesielt på grunn av ein kanskje skal «utforske menneskers privatliv og legge beskri- velsene ut i det offentlige» (Birch et al., 2002, s. 1). Etiske problemstillinger preger hele forløpet i en intervjuundersøkelse, og man bør ta hensyn til mulige etiske problem heilt fra begynnelsen av undersøkelsen til den endelige rapporten foreligger. Dette gjeld mellom anna ved tematisering, planlegging, intervjusituasjonen, analysering, vertifisering og rapportering. Identifiserbare personopplysninger innsamlet for ett bestemt forskningsformål skal ikkje utan vidare brukast til anna forskning, og opplysninger om identifiserbare enkeltpersoner skal lagrast forsvarleg.
Forskaren bør på førehand tenke igjennom dei verdispørsmål og etiske dilemmaer som kan oppstå, og kanskje også rådføre seg med erfarne medlemmer av forskningsfellesskapet. Det kan vere nyttig å utarbeide ein etisk protokoll som behandler etiske spørsmål som kan forventes i undersøkelsen. Dette kan bidra til at ein treffer reflekterte valg når undersøkelsen designes, samtidig som ein er oppmerksom på dei kritiske og følsomme spørsmålene som kan dukke opp.
Andre situasjonar ein bør vurdere er:
*Korleis kan ein ivareta intervjupersonenes konfidensialitet?
*Kor viktig er det at intervjupersonene er anonyme?
*Korleis kan ein skjule intervjupersonenes identitet?
*Kem vil ha tilgang til intervjua?
*Kan man forvente juridiske problemer i forhold til intervjupersonenes anonymitet?
*Hvilke konsekvenser kan studien ha for deltakerne?
*Vil den eventuelle skade som påføres intervjupersonene, oppveies av eventuelle fordeler?
*Vil intervjuene berøre terapeutiske problemstillinger, og hvilke forholds- regler kan i så fall tas?
*Hvilke konsekvenser kan offentliggjøring forventes å ha for intervjupersonene og for gruppene de representerer?
*Hvordan vil forskerens rolle påvirke studien?
Når det forskes på barn og unge, som det gjerne gjøres i pedagogisk forskning, må man ta hensyn til at de har særlige krav på særskilte hen- beskyttelse. Ein må innhente samtykke både fra foresatte og fra barna. Barn har alltid rett til å nekte å delta i forskning, sjølv om foresatte har gitt samtykke. Men barn kan ha vanskelig for å si nei til voksne, og bruk av informert og frivillig samtykke er vanskeligere når det gjelder barn enn når deltakerne er voksne.
Det er viktig at etiske hensyn gis prioritet når forskning planlegges og gjennomføres. Den som skal drive forskning, må derfor sette seg nøye inn i de etiske retningslinjer som gjelder, og følge dem. For brukere av forskningsresultater er det viktig å være oppmerksom på at de etiske spillereglene i noen tilfeller medfører at det må tas litt flere forbehold ved tolkingen av resultatene.
NY: Etiske retningslinjer for forskningsvirksomhet krever at vi utviser redelighet og
nøyaktighet i hvordan vi presenterer forskningsresultatene, og hvordan vi vur- derer andre forskeres arbeid. Det er et grunnleggende prinsipp for vitenskapelig redelighet at vi unngår å plagiere andre forskeres tekster.
NESH (ibid.:27-28) presiserer god hen- visningsskikk på følgende måte: «<Forskere og studenter er forpliktet til å gi mest mulig nøyaktige henvisninger til den litteratur som brukes, enten det er primær- eller sekundærlitteratur. Henvisningene bør vanligvis referere til bestemte kapitler eller sider, slik at andre kan sjekke sitatene og kontrol- lere henvisningene. Det forenkler etterprøving av påstander og argumenta- sjon, inklusive bruk av kilder.» En etisk forsvarlig henvisningsskikk bidrar til å forhindre plagiat, fordi nøyaktige henvisninger øker muligheten for at andre kan kontrollere og etterprøve referanser.
Etiske problem med å “utforske menneskers privatliv og legge beskrivelsene ut i det offentlig”. Pregar heile forløpet, og etiske omsyn bør takast frå start til slutt (til rapporten er klar).
Kva er intervjuundersøkelens sju stadier?
1 Tematisering. Formuler formålet med undersøkelsen, og beskriv hvor- dan du oppfatter emnet som skal undersøkes, før intervjuarbeidet begynner. Du bør klarlegge undersøkelsens hvorfor- og hva-spørsmål før du stiller spørsmålet hvordan - det vil si, før du velger metoder.
2 Planlegging. Planlegg studien, og ta hensyn til alle syv stadier, før du tar fatt på intervjuarbeidet (kapittel 6). Planlegg med henblikk på å innhente den kunnskapen du ønsker (kapittel 3), og med tanke på studiens moral- ske implikasjoner (kapittel 4).
3 Intervjuing. Utfør intervjuene på grunnlag av en intervjuguide, og med en reflektert tilnærming til kunnskapen som søkes og intervjuets kontekst (kapittel 5), samt ta hensyn til intervjusituasjonens mellom- menneskelige relasjoner (kapittel 7, 8 og 9).
4 Transkribering. Klargjør intervjumaterialet for analyse, noe som vanlig- vis medfører transkribering fra tale til skriftlig tekst (kapittel 10).
5 Analysering. På grunnlag av undersøkelsens formål og emneområde, og i samsvar med intervjumaterialets natur, bestemmer du hvilken analyse- metode som er best egnet for intervjuene (kapitlene 11, 12, 13 og 14).
6 Verifisering. Undersøk intervjufunnenes generaliserbarhet, pålitelighet og validitet. Reliabilitet henviser til hvor pålitelig resultatene er, og vali- ditet vil si hvorvidt en intervjustudie undersøker det den er ment å skulle undersøke (kapittel 15).
7 Rapportering. Undersøkelsesfunnene og metodebruken formidles i en form som overholder vitenskapelige kriterier, tar hensyn til undersøkel- sens etiske sider, og resulterer i et lesbart produkt (kapittel 16).
Fortell litt meir om intervju:
Intervjueren har vitenskapelig kompetanse. Han eller hun setter i gang og definerer intervjusituasjonen, bestemmer temaet for intervjuet, stiller spørsmål og beslutter hvilke svar han eller hun vil følge opp, og er også den som avslutter samtalen.
Intervjuet er en enveisdialog. Et intervju er en utspørring som bare går i én retning. Intervjuerens rolle er å spørre, og den intervjuedes rolle er å svare. Intervjuet er en instrumentell dialog. En god samtale er ikke lenger et mål i seg selv, men et middel for forskeren til å få frem beskrivelser, fortellinger og tekster som han eller hun kan fortolke og rapportere i overensstemmelse med sine forskningsinteresser.
Den kvalitative intervjuer oppfordrer intervjupersonene til å beskrive så nøyaktig som mulig det de opplever og føler, og hvordan de handler. Det bør søkes etter beskrivelser som er mest mulig nyanserte. Heller enn å komme med fastlagte kategoriseringer av et fenomen, bør den kvalitative variasjonen og de mange forskjellene og typene komme til uttrykk. Forskerens primære oppgave er å spørre hvorfor intervjupersonene opplever og handler som de gjør.
Intervjuet kan være en manipulerende dialog. Et forskningsintervju kan følge en mer eller mindre skjult dagsorden. Intervjueren ønsker kanskje å få informasjon uten at den intervjuede vet hva intervjueren er ute etter i sitt ble forsøk på å gå «direkte frem på en indirekte måte» (Hamlet, akt II, scene 1). Forskeren har som den «<store fortolker» det privilegium å fortolke og rapportere hva den intervjuede virkelig mente.
Motkontroll. Som reaksjon på intervjuerens dominans vil noen intervjupersoner holde informasjon tilbake eller snakke utenom temaet. Noen kan også begynne å stille forskeren spørsmål og protestere mot hans eller hennes spørsmål og fortolk- ninger eller i sjeldne tilfeller trekke seg fra intervjuet.
Inspirert av de filosofiske oppfatningene vi har beskrevet, skal vi nå beskrive syv hovedtrekk ved intervjukunnskap.* Intervjukunnskap kan karakteriseres som produsert, relasjonell, samtalebasert, kontekstuell, språklig, narrativ og pragmatisk. Desse trekka danner utgangspunkt for ei avklaring av kva som karakteriserer kunnskapen som oppnås via forskningsintervjuet, og for utviklingen av dets kunnskapspotensial. Disse trekkene er ikke bare karakteristiske for intervjukunnskap, men også for objektene.
Intervjuer kan ha eksplorative og hypotesetestende formål. Et utforskende intervju er som regel åpent, og strukturen i det er bare i liten grad planlagt på forhånd. I dette tilfellet presenterer intervjueren et spørsmål, et område som skal kartlegges, eller et problemkompleks som skal avdekkes, og følger deretter opp den intervjuedes svar og søker ny informasjon om og nye innfallsvinkler til emnet. Intervjuer som tester hypoteser om gruppeforskjeller, er typisk mer strukturerte. Formuleringen og rekkefølgen av spørsmål kan være mer standardisert for å sammenligne intervjuer fra flere grupper. Hypotesetesting kan også finne sted innenfor rammene av et enkelt intervju, der intervjueren stiller spørsmål for å teste hypoteser om en intervjupersons oppfatning av en problematikk, for eksempel i Bellah og medarbeideres (1985) konfronterende intervju om forpliktelse og individualisme (kapittel 3).
Intervjuer kan også være primært beskrivende og søke å kartlegge sentrale aspekter av intervjupersonens livsverden. I noen intervjuer forsøker en å få frem teoretiske begreper om et emne, for eksempel i Glaser og Strauss’ (1967) grounded theory-tilnærming, for induktivt å utvikle en empirisk «grounded theory» gjennom observasjoner og intervjuer. En intervjuundersøkelse kan også forsøke å teste impli- kasjonene av en teori deduktivt. Intervjuer kan også utføres for å utvikle kunnskap for, og gjennom, kollektive aktiviteter i aksjonsforskning, og det kan også brukes som bakgrunnsmateriale for ytterligere praktiske og teoretiske undersøkelser. Schöns (1987) analyse av den reflekterende praktiker er således basert på intervjuer med pro- fesjonelle, og Sennetts (2004) bok om respekt bygger på omfattende intervjuerfaring.
